Espen Andreas Hasle

Alder: 46
  RSS

Om Espen Andreas

Førstekandidat ved kommunevalget i Oslo for Oslo KrF. Leder for Oslo KrF. Opptatt av frivillighet og å skape et samfunn som tar vare på de som faller uttafor. I permisjon fra stilling som sokneprest i Manglerud kirke. Tidligere daglig leder for Acta - barn og unge i Normisjon, Jeg kvitrer litt i ny og ne også på @espenandreas.

Følgere

Vi må fastholde fortapelsens mulighet

Publisert over 1 år siden

Som kirke må vi fastholde fortapelsens mulighet. Uten det grunnlaget gir store deler av Bibelen mye mindre mening, spesielt Jesu død og oppstandelse.

På selveste reformasjonsdagen, 31. oktober, lanseres en bok på norsk her i Oslo. Det er min kollega i Sagene, Knut Rygh, som har tatt jobben med å oversette den amerikanske bibelforskeren Marcus Borgs «Speaking Christian» til norsk. Boka har fått tittelen «Gjenoppdag kristendommen»[1]

Først, litt skryt: I flere av kapitlene i boken tegner Borg ut et kunnskapsrikt, bredt og nyansert bilde av hva sentrale bibelske fortellinger kan bety i dag. Her er det mye å bli både inspirert og klok av. Oppgjøret han tar med dommedagsforkynnelse som forsøker å skremme folk til Gud og skaper angst er også nødvendig og viktig.

Dessverre lider hele fremstillingen under et grunnleggende premiss som gjør at helheten kommer fullstendig galt av sted. Han vil avvise «himmel og helvete-kristendom»[2]. Han ønsker å legge alternative tolkninger til grunn. Bakgrunnen for dette oppgir han primært som egen bakgrunn i en streng, luthersk skandinavisk-amerikansk menighet, og at han har sett at Bibelen har et større og bredere spekter. Borg mener derfor at dette ikke bør være briller for vår lesning av Bibelens store fortelling. 

Han har rett når han påpeker at særlig spørsmålet om frelse og fortapelse er et avgjørende grunnlagsspørsmål: Hva handler kristen tro om? [3] Eller som min tittel antyder: Hvorfor er vi kirke?  

I selve boken kommer han med en rekke radikale tilnærminger. Han omtaler (før-påske)Jesus som bare et menneske, og svært mange av Johannesevangeliets utsagn fra Jesus har Jesus ikke sagt, de er tillagt i ettertid[4]. Han avviser Jesu død som soning for våre synder[5]. Videre foreslår han å forstå påskefortellingen, inkludert oppstandelsen metaforisk. Hvorvidt det faktisk har skjedd en fysisk oppstandelse er i hvert fall ikke viktig[6].

Han avviser dermed også Jesu krav om å være den eneste veien til Gud (Joh. 14,6). For Borg er dette kjærlighetsspråk på linje med at man sier til sin kone «du er den vakreste i verden». Da mener vi ikke at hun objektivt sett er den vakreste, men at hun er den vakreste for oss. På samme måte mener Jesus at han bare er veien for de kristne.[7] «Han er vår vei, vår sannhet, vårt liv.»[8].

Så til slutt, når han skal summere opp hva Bibelen sier om evig liv («afterlife») trekker han få konklusjoner. Men han kan ikke se for seg at verdens skaper har valgt seg ut bare en religiøs tradisjon. Vi dør til Gud. Det holder for Borg[9]

Til tross for mye kunnskap og god bibellesning blir sluttproduktet misvisende. 

Borg legger til grunn at en frelse og fortapelse-paradigme må tenke at Gud sender folk til evig pine. Det er å snu det hele på hodet. Bibelens store fortelling er at menneskene (etter hvert) er borte fra Gud. Det erfarer vi hver dag i vår verden. Krig, lidelse, overgrep. Det kan vanskelig hevdes at vi går (bare) på Guds veier hvis Gud er god. Da er spørsmålet hva Gud gjør for å redde menneskene, ikke at Gud sender oss vekk. Det har vi valgt selv. 

Videre er diktomien unødvendig. Veldig mange av de tingene han foreslår lar seg forene med et perspektiv som inkluderer tilgivelse for synd og evig liv. Han setter ikkekonkurrerende størrelser opp mot hverandre på en helt unødvendig måte. Sånn sett bidrar han mange steder til å komplettere bildet, men bruker det han finner retorisk på en måte det ikke er grunnlag for. Borg setter opp kristen tros håp om det evige, gode livet hos Gud etter døden mot at kristendommen kan ha stor betydning her og nå. Mens Det nye testamentet er båret av at nettopp begge disse perspektivene er viktige, samtidig. «Bibelforskere er enige i at det som kjennetegner Jesu forkynnelse og tjeneste er at han forkynte Guds rike både som fremtid og nåtid, eskjatologisk visjon og erfart virkelighet.»[10]

Til slutt, som nevnt. Han trekker teksttolkningen for langt. Bruken av Joh. 14,6 er det beste eksempelet. Til tross for alt vi med rette vet fra nyere hermeneutikk om tolkning og at vi leser med «briller» på, så har tekst grunnleggende sett mening. Når Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» så bør det mest åpenbare og nærliggende være at han mener det han sier. 

Hvis Marcus Borg har rett må hele kirkens oppdrag reformuleres. Da er vi ikke budbærere om veien til evig liv hos Gud, men kun en aktør som jobber for å bidra til at denne verden blir bedre på linje med mange andre. Slik jeg ser det vil det da kun være form og farge som skiller kirken fra andre sosiale og kulturelle organisasjoner. Vi vil miste noe vesentlig. Eller spissere formulert: Hvis kirken mister sin egenart og sitt grunnleggende kall, hvorfor skal vi da drive? 

Jeg er glad for at denne debatten løftes fram, men løsningen er ikke å hive ut alt. Som kirke må vi fastholde fortapelsens mulighet. Uten det grunnlaget gir store deler av Bibelen mye mindre mening, spesielt Jesu død og oppstandelse. Sånn sett er dette en god anledning til å «gjenoppdage kristendommen.» Heldigvis kan vi gjøre det uten å kaste ut barnet med badevannet. 

 

 

 

[1] Min omtale er naturlig nok basert på den engelske utgaven av boken, men det burde være uproblematisk.

[2] Borg, Marcus J.. Speaking Christian: Why Christian Words Have Lost Their Meaning and Power—And How They Can Be Restored (Kindle Locations 57-58). HarperCollins. Kindle Edition.

[3] Ibid., Kindle Locations 2786-2789 

[4] Ibid. Kindle Locations 1240-1242 

[5] Ibid. Kindle Locations 1284-1285

[6] Ibid. Kindle Locations 1425-1426

[7] Ibid. Kindle Locations 2106-2115 

[8] Ibid. Kindle Locations 2130-2133

[9] Ibid.  Kindle Locations 2430-2441

[10] Elisabeth Schüssler Fiorenza, sitert her https://www.christiancentury.org/review/binary-christianity-of-marcus-borg

 

Gå til innlegget

Barn har rett til åndelig utvikling

Publisert over 5 år siden

Jens Brun-Pedersen driver grov fordreining av hva Barnekonvensjonen sier.

Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund, kommer i Vårt Land 23.01.2014 med et tilsvar til et intervju med meg to dager tidligere. Her påberoper han seg Barnekonvensjonen som grunnlag for en tilbakeholdenhet med å påvirke barn på spørsmål som har med tro og religion å gjøre. Det kan virke tilforlatelig, men er i realiteten en grov fordreining av hva Barnekonvensjonen egentlig sier.

Artikkel 14, slår, som Brun Pedersen påpeker, fast at «Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet». Men den slår også fast «foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling.» Barns rett til selvbestemmelse (autonomi) og foreldreretten står sammen. Det kan selvsagt tenkes tilfeller der de vil være ikonflikt, men i Barnekonvensjonen står de som et par, ikke som en motsetning.

Hva er utvikling?

Hvis vi så går til artikkel 27 i Barnekonvensjonen, utdypes det der hva utvikling er.

 «Partene anerkjenner ethvert barns rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling.»

Barn har rett til å utvikle seg. Foreldre har ansvar for den utviklingen, med barnets beste i fokus. Utvikling er av barnekonvensjonen utdypet som fysisk, psykisk, åndelig, moralsk og sosial utvikling. Barnekonvensjonen slår fast at åndelig utvikling er en av barnas rettigheter som foreldre har en plikt å legge til rette for. Med andre ord: Det er ikke en menneskerett å få velge tro selv. Tvert imot. Det er en menneskerett å bli ledet, også i åndelige spørsmål. Barn har rett til åndelig utvikling. Det betyr at vi som voksne både må gi barn og unge frihet, men også våge å gi dem noe. Det finnes ikke ikke-påvirkning. Jeg tror vårt eneste valg som voksne overfor våre barn er å velge mellom reflektert og ureflektert formidling. Jeg stemmer for sunn, reflektert påvirkning.

 

Sunn påvirkning.

Sunn påvirkning skjer i spennet mellom konfrontering og tilbaketrekning. Noen ganger utfordre og gi gode input, andre ganger ta et skritt tilbake og si: hva tenker du selv? Trosfrihet for barn er en rett til å bli påvirket på en sunn måte med det beste vi har å by på, også på det religiøse området. Betyr dette at foreldre må være religiøse orakler? Tvert imot. Trygg formidling av tro til barn innebærer også å ta med seg egen tvil, undring og usikkerhet i møte med barna og religiøse praksiser. Hvis barnet spør om noe foreldrene ikke kan svaret på, er det helt OK å si at «nei, det vet vi ikke». Og spør gjerne tilbake: Hva tenker du selv?

 

Mer enn ord.

Å gi veiledning, retning og input på det religiøse området handler om mye mer enn ord. For noen kan det være krevende å finne ord for alt selv. Da kan det å sende barnet på en leir, en klubb eller i søndagsskolen være en god måte å ivareta både barnas selvstendige rett til åndelig utvikling på. Gå i kirka eller på bedehuset sammen. Kanskje det kan komme gode samtaler om hva som skjedde ut av det. Brun-Pedersen bruker Barnekonvensjonen til å be om tilbakeholdenhet. Det motsatte er problemet. Utspill som de Brun-Pedersen kommer med, skaper usikre og unødig tilbakeholdne foreldre. Kjære foreldre og alle andre som har med barn å gjøre: Ikke vær bekymret. Du er den beste til å gi barnet ditt det beste. Du trenger ikke å ha skjønt alt, men barnet fortjener å høre og delta i det beste du har funnet.

Gå til innlegget

Derfor drikker jeg ikke alkohol

Publisert nesten 8 år siden

Mange har problemer med og lider på grunn av eget og andres alkoholbruk. Derfor er jeg total avholds.

Takk til Leif Ingvald Skaug, Adrian Farner Rogne og Hanne Cecilie Widnes for spennende innlegg i Vårt Land mandag 3. oktober. Med forskjellig innsteg setter de fokus på en viktig utfordring i organisasjoner og samfunn: Forholdet til alkohol. Imidlertid er Skaug etter min mening altfor forsiktig når han ikke vil holde en totalavholdstale. Så her kommer den.

Avholds. Jeg er avholdsmann. Det har jeg vært siden jeg en gang i tenåra ble utfordret til å tenke gjennom det på et møte i skolelaget der jeg vokste opp. Poenget var enkelt da og er enkelt nå: Mange har problemer med og lider på grunn av eget og andres alkoholbruk. Jeg anerkjenner at både et måteholds- og et totalavholdsstandpunkt kan begrunnes ut fra en bibelsk fundert etikk. Samtidig synes jeg det er så mange gode grunner for et avholdsstandpunkt at jeg mener flere burde ende opp der. Det er selvsagt opp til hver enkelt om de vil være solidariske med de tusenvis av barna som er utrygge og redde på grunn av fulle voksne.

Når voksne drikker. For det er der det begynner. I solidaritet med barna. Paal-André Grinderud har gjennom 20 år gitt et ansikt til barna som rammes av voksnes problemer med alkohol. For meg er det umulig å lese hans fortelling og si at det ikke angår meg. Vi må skape arenaer og fellesskap der voksne ikke blir frista til å drikke. Vi kan alle være et godt forbilde for noen ved å ta vann, brus eller god eplemost til maten. Når noen opererer med tall opp mot 300.000 barn og unge som lider under voksnes rusbruk i Norge, så er ikke dette et marginalt problem. Det er et stort samfunnsproblem, og vi som er voksne må ta ansvar. Og akkurat i denne saken er løsningen såre enkel. Jo færre som drikker alkohol, jo mindre blir problemet. For meg holder det at én liten jente gråter seg i seng fordi far er full. Gjennom kjøp og bruk av alkohol er hver enkelt med og opprettholder industrien som skaper en slik virkelighet. Det ønsker ikke jeg å bidra til.

Ikke likegyldig. Mer spesielt vil jeg gjerne bruke denne anledningen til å ta et oppgjør med praksisen jeg ser blant unge voksne i kristne miljøer i Norge i dag. Jeg forstår og hører argumenter som at man har kontroll over eget forbruk, at det er viktig å vise at kristne også er mennesker – og lignende argumenter. Det kan hende, men jeg er sikker på at for hver voksen som velger et totalavholdsstandpunkt blir det litt lettere for noen andre å gjøre det samme. Sammenhengen mellom det totale forbruket i samfunnet og skadevirkningene er gang på gang påvist av forskere. På mikronivå handler det om den enkelte og de vi har rundt oss. Det er ikke likegyldig hva du velger. Du har et ansvar for deg selv og de rundt deg. Alkohol bidrar ikke positivt.

Rusfrie miljø. Jeg er glad for invitasjonen fra IOGT og Juvente til å bidra arbeidet mot alkoholens skadevirkninger. Som daglig leder i Acta – barn og unge i Normisjon tror jeg det viktigste vi gjør er å skape rusfrie fellesskap for mange tusen barn og unge rundt i hele Norge hvert år. Vi er stolte medeiere av Blå kors, og de er vår kompetansebank og vårt verktøy for holdningsarbeid på dette området. Men det fritar ikke oss eller noen andre organisasjoner fra å ta et aktivt standpunkt i denne saken, til beste for samfunnet vårt og i solidaritet med barn som lider.

Min oppfordring er klar: Dropp alkohol.

Gå til innlegget

Impuls er viktig

Publisert over 8 år siden

På vegne av Acta - barn og unge i Normisjon vil jeg i dag komme med følgende kommentar til dagens medieoppslag om seminaret om helbredelse på gata på årets festival.

 Vi er stolte av å ha Impuls som en spydspiss i våre bevegelser. De går foran på mange områder og Gud gjør utrolig mye godt gjennom Impuls. Konkret til dagens sak i Stavanger aftenblad vil vi gjerne si følgende:

 - Vi tror Gud kan helbrede folk, og vi gleder oss over alle fortellingene om mennesker som har blitt friske på Impuls.

- Sykdom er et vanskelig felt, der det er viktig med sjelesørgerisk skjønn og sensitivitet i møte med mennesker. Dette ble vektlagt i undervisningen på Impuls.

- Seminaret om helbredelse på gata var ikke en obligatorisk del av Impuls.

- Vi vil fortsette samtalen med Impuls om hvordan Impuls kan utvikle seg videre.

Gå til innlegget

Fredag 24. april passerte Odelstingsproposisjon nr. 79 Kongen i statsråd. Departementet holder tunga rimelig rett i munnen i sin balanse mellom trosfrihet og vern mot diskriminering. Spørsmålene som adresseres i denne proposisjonen fremstilles ofte som om de gjelder trossamfunns adgang til å diskriminere. Det gjør det ikke. Det er godt å se at Kirkerådets gode presisering til terminologi er fulgt (så vidt jeg kan se). Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling, men saklig forskjellsbehandling ikke er diskriminering.

Videre legger jeg merke til at innspillene fra en del kristne organisasjoner om hvilke stillinger det bør kunne stilles krav om samlivsform til, har fått et visst gehør. "En vaktmester på en internatskole vil for eksempel kunne være omfattet dersom vedkommende også har en funksjon som sjelesørger for beboerne.” Et viktig poeng, selv om sjelesorgvaktmester unektelig høres litt morsomt ut... ;-)

På Barne og ungdomstinget til LNU sist helg var det merkbart at det tradisjonelle skillet i kristen etikk mellom legning og praksis ikke automatisk godtas som premiss i diskusjonen lenger. Det er også reflektert i denne proposisjonen: ”Likeledes er det grunn til å tro at svært mange i samfunnet har vanskelig for å se det rasjonelle i å skille seksuell legning/orientering/identitet og seksuell praksis/samlivsform, samt at både samlivsform og eventuelle preferanser jo for mange endrer seg gjennom livet.”

Siste ord er neppe sagt.  

http://www.regjeringen.no/pages/2179509/PDFS/OTP200820090079000DDDPDFS.pdf

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere