Knud Jørgensen

Alder: 74
  RSS

Om Knud

Opptatt av misjonal kirke, religionsteologi og alt som lukter av Kina og Etiopia. Underviser på MF, men er ellers pensjonist - på papiret.

Følgere

Misjonærene — bedre enn sitt rykte

Publisert 3 måneder siden - 239 visninger

Er det noen sammenheng mellom protestantisk misjon og utbredelsen av ­demokrati, religiøs frihet, utdanning, helse og sivilt samfunn?

Bildene av misjonæren er mangfoldige, men har de siste årtier ofte vært mer kritiske og negative enn for 50 år siden eller mer. Ikke minst har sammenhengen mellom misjon og kolonialisme — bildet av misjonæren som den dominerende som trer troen ned over hodet på enkle sjeler og ­påtvinger lokale kirker importerte modeller — skapt et bilde av misjonæren som et redskap for imperialisme, dominans og religiøs darwinisme. Dette er i mine øyne langt på vei et forvrengt bilde.

Av denne grunn er arbeidet til sosiologen Robert Wood­berry viktig. Han har i en årrekke samlet et omfattende statistisk materiale om sammenhengen mellom protestantisk misjon og demokrati. Hans konklusjon har skapt furore og debatt vidt ­omkring både blant sosiologer og missiologer. Man kan oppsummere hans forskning slik:

Sterkere sivilsamfunn. Områder hvor protestantiske ­misjonærer har vært betydelig (signifikant) til stede i fortiden, er i gjennomsnitt mer økonomisk utviklet i dag, med komparativt bedre sunnhet, lavere barne­dødelighet, mindre korrup­sjon, større leseferdighet, høyere ­utdanning, især for kvinner, og et mer robust medlemskap i frivillige organisasjoner/Non Government Organisations (NGOs) og dermed et sterkere sivilsamfunn.

Woodberry utfordrer her tradisjonelle moderniserings­teorier som har hevdet at demokrati og de samfunnsendringer som henger sammen med det, er et ­resultat av sekulær opplysning, økonomisk vekst, urbanisering, industrialisering og ­utvikling av nye klassestrukturer. Slike ­
årsaker hører med, men ­dette bildet må utvides: vestlig ­modernitet, inklusive demokrati, sivilsamfunn og utdanning, har også religiøse røtter. Disse røttene og påvirkningen fra protestantisk tro er, ifølge Woodberry, også viktigere enn innflytelsen fra fortidens greske tradisjoner. Han påviser videre statistisk at protestantisk misjons overvekt i 142 ikke-europeiske samfunn danner grunnlag for en demokratisk utvikling i disse samfunnene i vår tid.

Bibelen på eget språk. Han fokuserer især på «conversionary Protestants» — altså de som aktivt forsøkte å overtale andre til å skifte tro, de som la vekt på at kristne skulle få lese Bibelen på sitt eget språk, og som trodde at frelsen kom av nåde og tro og ikke via kirkemedlemskap og ­sakramenter. Det handler om en evangelisk misjonsvirksomhet med fokus på tro og omven­delse slik vi kjenner den fra norsk og nordisk misjons­virksomhet ­siden pietismens misjonsvirksomhet begynte i det 18. århundre jfr. William Careys (1761-1834). I norsk sammenheng ­begynner moderne misjon i det 19. århundre. Det Norske Misjons­selskap blir stiftet i 1842.

Både historisk og statistisk doku­mentasjon viser, ifølge Woodberry, at CPs har fremmet demokrati, om enn ofte på ­indirekte måter. Woodberry har analysert alle fem kontinenter — inklusive Vest-Europa, Øst-Europa, det tidligere Sovjet­unionen, europeiske kolonier og misjonsområder — og finner at protestantisk misjon alle ­steder er forbundet med demo­krati. Sammenlignende historiske analyser viser at CPs konsekvent satte i gang og spredte faktorer som fremmet demokrati: Trykkerivirksomhet (mass printing), allmenn utdanning (mass education), sivilt samfunn og rettssikkerhet (rule of law).

Allmenn leseferdighet. I tverrnasjonale analyser er protestantisk misjon avgjørende og sterkt forbundet med ­høyere grad av trykkerivirksomhet, ­utdanning, økonomisk utvikling, organisatorisk utvikling av sivilsamfunn, beskyttelse av privat eiendom og rettssikkerhet — og med en lavere grad av korrupsjon. Woodberry formulerer det slik:

«I arbeidet med å spre troen, utvidet protestantisk misjon ­religiøs frihet, overvant motstanden mot masseutdanning og trykkerivirksomhet, la grunnen for sivilsamfunnet, modererte kolonimisbruk og oppløste ­elitens makt. Dette la grunnen for demokrati og langsiktig økonomisk vekst. Da protestantisk misjon hadde utvirket ­denne forvandling og andre hadde ­etterlignet dem, ble protestantisk ­misjons rolle mindre. Etterhånden ble det andre tradisjoner som rettferdiggjorde religiøs frihet, allmenn leseferdighet … og begynte å fremme betingelser som fostrer demokrati.»

Misjonshistorikeren Lamin Sanneh hadde altså rett når han hevdet, i motsetning til ­tidens antropologer og sosiologer, at misjon har bidratt til å bevare kultur snarere enn å ødelegge den.

Adgang til det trykte ord. Woodberrys materiale ­peker på misjonens massive vekt på det trykte ord: Mennesker ­
trengte adgang til Guds ord i ­Bibelen; derfor måtte alle ­kunne lese, også kvinner og fattige. ­Bøker måtte være rimelige i pris og tilgjengelige på det ­lokale språket. Dette var viktig for at folk selv kunne velge troen. Slik tenkte reformatorene i det 16. århundre, og slik tenkte misjonærene fra det 18. og 19. århundre. Datidens religiøse elite var opptatt av å lese, men ikke av at menigmann skulle få adgang til det trykte ord. Det var protestantisk misjon som brøt med denne elitismen — i India, Kina, Afrika — og som via «mass printing» også la grunnen for lokale aviser og forlagsvirksomhet.

Dette hang i sin tur sammen med utdanning for menigmann. Veien fra utdanning til demokrati er ikke lang. Protestantisk misjon gjorde seg til talsmann for skolevirksomhet slik at folk flest ­kunne lese Bibelen og ­tolke dens innhold. Utdanning og ­omvendelse hang sammen — og ble ofte en trussel mot eliten som så på analfabetisme som et ­middel til å bevare stabilitet.

Protestbevegelser. På denne og andre måter utviklet protestantisk misjon nye samfunnsformer og tiltak som gjorde det mulig for menigmann — og ­nasjonalister og motstandere av koloni­herredømmet — å organisere politisk protest og danne politiske partier på veien mot uavhengighet. Utviklingen av et ­sivilt samfunn har alltid ­dannet grunn­laget for demokrati. ­Dette gjelder også i det globale Sør hvor ­«social ­movement organizations» (SMOs) i større grad ­vokste fram der hvor protestantisk ­misjon var virksom.

Vekkelsesbevegelser, konfesjonelle kirker og misjonsselskaper skapte forbindelser mellom folk på tvers av geografiske grenser og fant opp måter å organisere, finansiere og opprett­holde religiøse bevegelser på over tid. Disse bevegelsene kjempet for folks rettigheter i kamp om kontroll med stat og kolonimakt. Protestantiske misjonærer spilte en viktig rolle på tvers av grenser i kampen mot misbruk og urett; brenning av enker (sati), barneekteskap, innsnøring av føtter og kjønnslemlestelse (female ­genital mutilation (FGM).

Woodberry påviser en meget aktiv forbindelse mellom protestantisk misjon og NGOs og dermed arbeidet med å skape et sivilt samfunn.



En utvidet versjon av artikkelen er med i boken ­Renninga i ­samfunnsveven. Hva har ­reformasjonen betydd for Norge? (Verbum forlag), som utgis i mai.

Gå til innlegget

En splittet kirke har intet å si til en splittet verden

Publisert 8 måneder siden - 526 visninger

Mangelen på kristen enhet ødelegger vår troverdighet overfor verden. En splittet kirke kan bli en offentlig ­fornektelse av selve evangeliet.

Den sørafrikanske misjonsprofessoren David J. Bosch hevdet i 1991 at mangelen på kirkelig enhet ikke bare er en plage og et problem, men en synd. Enhet er ikke en valgfri sak. Den er, i Kristus, allerede­ et faktum. Samtidig er det en ­befaling: Bli ett – likesom ­Faderen, Sønnen og Helligånden er ett. Derfor må vi aldri bli trette av å strebe etter den dagen hvor kristne på hvert sitt sted kan samles for å dele det ene brød og den ene kalk.

• Les også min forrige kronikk: Misjon peker vei mot kristen enhet?

Dette ble sterkt understreket på et nylig forum arrangert av Norges Kristne Råd og Norme (Kirke og misjon – på vei mot større enhet?). I 2010 feiret man hundreårsjubileet for den store­ misjonskonferansen i Edinburgh i 1910. Siden da har det vært en økende bevegelse mot større forståelse og større enhet innen slike områder som diakoni og evangelisering, at lokalmenigheten i sin natur er misjon, at misjon er forstått som «Guds misjon» og i forståelsen av helligåndens gjerning.

Skaperverket. Innen alle ­kirkelige sammenhenger har man beveget seg fra en misjonsforståelse fokusert på Kristus til en forståelse fokusert på treenigheten, blant annet under påvirkning fra ortodoks misjonsforståelse.

Det har resultert i en styrket sammenheng mellom skapelsesteologi og frelsesforståelse – vern om skaperverket er blitt en integrert del av misjonsoppdraget. Fra pinsebevegelsen har vi hentet inspirasjon til en sterkere forståelse av pinsens ånd som myndiggjør til tjeneste og gir ny vitalitet.

Kristen spiritualitet slik vi kjenner den fra vekkelsene. Den karismatiske fornyelse og kirker i Sør har hjulpet oss til å se at åndens nærvær kan gjenskape kirkens enhet i misjonen. Fordi vi har tatt imot Den hellige ånd (Joh 20,20-21) bærer vi Herrens misjonsoppdrag – og bare slik blir vi troverdige vitner om hva vi har sett og hørt og tatt på med våre egne hender – livets ord (1 Joh 1,1-2).

Kirker i Sør inspirerer oss til større enhet. Vi har fått opplevelsen av at vi hører til innen en verdens-kristendom – og ikke bare en europeisk kristenhet. Tyngdepunktet for kristentroen­ er blitt flyttet til det globale Sør. Kristenheten har fått mange sentre – vi har ikke lenger bare Roma med Den katolske kirke eller Genève med de økumeniske bevegelser. Vi forstår at det må drives ­misjon også i Europa og Norge. Og vi ser at religion er på vei tilbake midt i en tilsyne-latende sekulær verden.

Skifte. Som ung misjonær i Etiopia i syttiårene opplevde jeg et skifte av paradigme: Jeg hadde trodd at dette med kristen enhet var noe åndelig – inntil mine nye økumeniske venner utfordret meg til å lese Jesu ­yppersteprestelige bønn igjen: «at de må bli ett for at verden skal tro at du har sendt meg». Handler ikke det om en bokstavelig forståelse av teksten? ­Åndelig enhet er ikke særlig synlig og vil neppe overbevise verden.

Enhet er Kristi vilje for sin kirke­ og Guds gave til kirken, som svar på Jesu bønn. Dette er viktig for misjonens skyld: Enhet handler om et troverdig vitnesbyrd – ikke bare basert på at vi gjør ting sammen, men at vi er ett. Misjonens «effektivitet» kan altså måles i lys av vår ­enhet ­eller ikke-enhet. Hvordan så enheten skal ta form er en annen sak. Felles institusjoner, organisatoriske fellesskap, et kristent forum og teologisk ensartethet er ikke ­avgjørende. Det avgjørende er ikke former, men å ta tak i ­behovet for troverdighet.

Misjon og enhet. Misjon og enhet­ henger sammen. Sannhet er viktig, men bør ikke uten grunn spilles ut mot enhet. Noen lærerforskjeller kan vi leve med i «forsonet mangfold», mens andre­ vil føre til splittelse (forsoningen, oppstandelsen, treenigheten). Misjon og enhet forutsetter spenning og ikke ensartethet. Våre ulikheter er ekte – innen lære, tradisjon og kultur. Derfor utfordres vi til bot og selvkritikk. Det blir ingen enhet i misjon og intet troverdig vitnesbyrd uten den treenige Guds tilgivende og forvandlende kraft.

Enhet i misjon innebær videre­ at det ikke lenger er noen forskjell på sendende og mottakende­ kirker­ i nord og sør; i stedet handler det om «partnerskap i lydighet», slik man allerede sa på en konferanse i Whitby i 1947. Vi er kommet et stykke på vei, men det er langt igjen; misjonens­ maktsentre er fortsatt i stor grad å finne hos oss i nord.

Stopp. Misjon og enhet bør ikke minst blant oss protestanter sette en stopper for knoppskyting av nye kirkesamfunn. Det er her tale om et virus som foretrekker ensartethet fremfor enhet i mangfold. Satan hater­ en forenet kirke og vil derfor gjøre­ sitt beste for å skape splid og forlede oss til sladder om «de andre­». Peter Halldorfs nye bok Å elske sin nestes kirke som sin egen er en viktig påminnelse på veien mot et troverdig vitnesbyrd i en splittet verden og en splittet kirke hvor vi fremdeles har til gode å feire nattverd sammen.

Mangelen på kristen enhet­ ødelegger vår troverdighet over for verden. Biskop Lesslie Newbigin­ sa det slik helt tilbake i 1961: «Kirkens manglende enhet er en fornektelse og motsigelse av det formål for hvilket kirken ble sendt til verden. Hvordan kan kirken forkynne for verden budskapet om at Jesus vil dra alle til seg, så lenge den fortsetter­ å demonstrere det motsatte? Hvordan­ skal verden kunne tro på et budskap som vi ikke selv synes å tro på? Kirkens oppdelthet er en offentlig fornektelse av Kristi forsoning.» Det betyr at det for Newbigin går på frelsen løs: En splittet kirke kan bli en offentlig fornektelse av selve evangeliet.

Lokomotivet. I dag er det en voksende felles forståelse­ omkring­ misjon som Guds misjon­ og om misjon som å slå følge med Ånden. Kristen enhet er således ikke et mål i seg selv, men for misjonens skyld. Misjon er lokomotivet i kristnes enhet – «for at verden skal tro at du har sendt meg». Når lengselen etter å bringe evangeliet til alle folk blir sterk, blir også bønnen om enhet sterk. Mister kirken sin lidenskap for misjon, mister den samtidig lokomotivet.

Vi er flinke til å snakke høyt om fred, rettferd og omsorg for skaperverket; det er viktig. Men jeg lenges etter å høre mer om et brennende ønske etter å dele evangeliet om hva Gud har gjort for å frelse verden – for misjonens skyld. Cape Town-erklæringen sier det slik: «En splittet kirke har intet budskap til en splittet verden. Det at vi som kirke ikke makter å leve i forsonet enhet, er en hovedhindring for ekthet og effektivitet i misjon».

Jeg utfordrer derfor Norges Kristne Råd og Norme til å ta nye og dristige skritt: Det påligger oss alle innen kirke og misjon en sterk og stor forpliktelse til å gå videre i felles samtale og åpen dialog om forsonet forskjellighet – for verdens og for misjonens skyld. For meg å se handler dette mindre om læresamtaler og flere dokumenter enn om leve ut evangeliet midt i hverdagen og verden.

FLRST PUBLISERT I VÅR TLAND 5.12.2016

Gå til innlegget

Misjon peker mot større kirkelig enhet?

Publisert 8 måneder siden - 97 visninger

Nye misjonsdokumenter peker mot en verden i endring, mot en fornyet og forenet kirke.

Norges Kristne Råd og NORME arrangerer i dag et missiologisk forum om kirke og misjon. Bakgrunnen er at ulike stemmer de siste årene har ­utfordret kjente skillelinjer mellom økumenisk, evangelikal,­ ­katolsk, ortodoks og pentekostal. Stemm­ene demonstrerer den enheten Jesus ba om «for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).

I løpet av de siste årene er det innen den globale kirken gitt forskjellige og til dels nye svar på hvordan tenke kirke, misjon og enhet.
Fra Lausanne-bevegelsen har vi fått Cape Town-erklæringen (2010).
Pave Frans har lagt frem en uttalelse om «Evangelii Gaudium»­ (2013).
Fra Kirkenes Verdensråd har vi fått både «Sammen på vei mot livet: Misjon og evangelisering i landskap i endring» og «Kirken – på vei mot en felles visjon» (2013).

Nærmere. Det sistnevnte­ ­dokumentet er opptatt av å ­beskrive de områder hvor kirk­ene nærmer seg hverandre. Vi har å gjøre med en tekst som ikke uttrykker full enighet, men som likevel vil vise hvor langt de kristne fellesskap er kommet i en felles forståelse av kirken, dens sakramenter og ordninger.

Hovedtråden er kirken som fellesskap (koinonia) og kommunion. Også Jesu liv, død og oppstandelse (frelseshistorien) tolkes i det perspektiv: «Den ­levende historien om Guds gjenopprettende fellesskap (koinonia)­ ble virkeliggjort på definitiv måte i Jesu Kristi inkarnasjon og påskens mysterium».

Fellesskap er altså grunnleggende for forståelsen av kirkens natur og enhet og forståelsen av Guds formål for hele skapningen. Det nye i «Kirken – på vei mot en felles visjon» er at denne tenkning nå anbefales som normativ for kirkene. Spørsmålet til kirkene blir derfor: Kan dere være enige i dette?

Felles forståelse. Denne kirke­forståelse tar inn i seg gjensidig ansvarlighet innen misjon og evangelisering, arbeid for rettferd og fred, beskyttelse av miljø og skaperverk, tverr­religiøst samarbeid, moralsk dømmekraft og handling, kampen for et rettferdig og likeverdig samfunn, fredsarbeid og helbredelse, forsoning og enhet.
KVs dokument «Sammen på vei mot livet», er en «konsensustekst» hvor man mener å ha nådd fram til en felles forståelse av og felles forpliktelse på Guds misjon. Det er KVs andre misjonsdokument etter det første fra 1982. Begge de nye KV-dokumentene legger stor vekt på misjon som Guds misjon og på treenighetstanken: «Misjon har sitt utspring i den treenige Guds hjerte, og kjærligheten som holder den hellige treenighet sammen flommer over til hele menneskeheten og skaperverket».

Dokumentet plasserer ­misjon i en situasjon der kristentroen i dag har sitt tyngdepunkt i Sør og Øst. Misjon er ikke lenger «from the West to the rest» eller fra sentrum til grensene. Migrasjon er en markant del av dagens­ ­virkelighet, sammen med en multi-religiøs og multi-kulturell ­pluralisme.

Globalisering og en truende global markedsøkonomi skaper sosial og økologisk urettferdighet og krise. I en slik verden må det tenkes bredt om misjon: «Gud sendte ikke Sønnen for å frelse menneskeheten alene, eller for å gi oss en delvis frelse. Tvert imot er evangeliet godt nytt for hver skapning og hver side av våre liv og våre samfunn. Derfor er det også viktig å se Guds misjon i en universell helhet, og å bekrefte alt liv… som del av Guds livsvev».

Snu opp ned. Et overordnet perspektiv er «misjon fra grens­ene», og ikke bare misjon til de marginaliserte. Det vendes opp ned på makt og maktesløshet: «Målet med misjon er ikke kun å flytte mennesker fra periferien­ til maktens sentrum, men å konfrontere dem som forblir sentrum ved å la andre forbli marginaliserte. Kirkene må også forvandle maktstrukturer».

«Sammen på vei mot livet» har et klart søkelys på enhet «for at verden må tro». Kirkens misjon er, understrekes det, å gi nytt liv og kunngjøre Guds kjærlige nærvær i vår verden. Og det heter: «Vi må delta i Guds misjon i ­enhet og overvinne splittelsene og stridighetene mellom oss, slik at ­verden kan tro og alle kan være ett (Joh 17,21)».
Enhet og misjon holdes sammen – og kirke og misjon holdes sammen: «Misjon er ikke et prosjekt for å utvide kirker. Misjon er at kirken levendegjør Guds frelse i verden.»

Stor enighet. Dokumentet ble til samtidig med Cape Town-­erklæringen fra Lausanne-­bevegelsen (2010-2011). Dokumentene viser en bemerkelsesverdig stor grad av enighet.

Den kanskje største forskjell er det åndelige rammeverk i ­dokumentet «Sammen på vei mot livet» fra Kirkenes Verdensråd. Temaene i Cape Town-­erklæringen og «Sammen på vei mot livet» er de samme, men Cape Town-erklæringen legger mer vekt på bibelsk autoritet og på Kristi verk til frelse.

Den andre delen av Cape Town-erklæringen («Kallet til handling») løfter fram kjente Lausanne-tema. Mens «Sammen på vei mot livet» behandler slike­ tema med globalisering som bakteppe, er Cape Town-­erklæringen mer opptatt av «folke­grupper» og evangeliseringsemner. Begge dokumenter taler om vitnesbyrd, fredsarbeid, partnerskap og ydmykhet/sårbarhet, men Cape Town-erklæringen har et sterkere fokus på proklamasjon, sannhet og personlig rettferdighet.

Mangfold. Pave Frans sitt ­dokument «Evangelii Gaudium» bruker «evangelisasjon» i bred forstand på linje med misjon, det som gjør kirken utadvendt. Den latinamerikanske paven tenker globalt og bekrefter kulturelt mangfold.

Likesom «Sammen på vei mot livet» (KV) og Cape Town-erklæringen taler paven om misjon som kirkens natur: Å nå ut til alle som ikke kjenner Kristus er «grunnleggende for all kirkens virksomhet». Derfor trenger ­kirken «en misjonerende pastoral­ tjeneste». Paven ønsker seg en kirke med åpne dører, som går frem med glede og som engasjerer seg i og med verden, også når verden er forslått, såret og skitten.

Det er ikke tilfeldig at flere av disse dokumenter er «på vei» – mot livet, mot en felles visjon. Det tenkes fremadrettet, mot en verden i endring, mot skiftende landskap, mot en fornyet og forenet kirke. Samtidig tenkes det ­eskatologisk: Gudsriket er på vei til oss, dets krefter bryter allerede inn der hvor det skapes fellesskap om Ord, dåp og nattverd, og der hvor vi slår følge med Ånden for å opprette tegn på Gudsriket her og nå.

Nye veier. Denne dynamikk er det verdt å lytte til. Den drar oss med på nye veier – som også krysser noen av våre vanlige skillel­injer. I disse dokumentene­ hører man stemmer fra ulike tradisjoner – stemmer som underveis og glimtvis blir til et kor som synger samme sangen og som dermed demonstrerer den enheten som Jesus ba om – «for at verden skal tro at du har sendt meg».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.11.2016

Gå til innlegget

Tanker om teologi i en misjonssituasjon

Publisert over 6 år siden - 21 visninger

Hvordan finner vi redskaper til å få frem en ny kontekstuell teologi som setter oss fri fra det 16.århundres spendetrøye?

Tanker om teologi i en misjonssituasjon

 

På et nylig seminar med en av verdens ledende missiologer, Andrew Walls fra Edinburgh, deltok også Tesmegen Shibru Galla fra den lutherske Mekane Yesu kirken i Etiopia. I en respons til Walls hørte jeg Tesmegen si: ”Jeg viste ikke jeg var luthersk før jeg kom til Norge og begynte å studere teologi”. Dette utsagn illustrerer hva Walls selv sa i et sitt innlegg: ”Vår bakgrunn i Europa er det 16. århundres tenkning og teologi (dvs reformationstiden), men de fleste kristne i det globale sør har intet kjenskap til det 16. århundre i Europa”. Hvilke tankerekker setter det igang hos oss?

 

La meg gå et skritt videre. En del av den teologiske utdanning i sør skjer desverre etter modeller fra nord og vest, både hva angår metode og innhold. Mange av de som underviser har også fått sin høyere utdanning hos oss i vest. Likevel bryter nye teologier seg fram i Afrika, Asia og Latin Amerika – teologisk tenkning som vil ha innflytelse på oss i vest. Det nye ved disse teologier er ikke bare hva de sier, men at de gjør bruk av stedegne metoder. Under de store kristologiske stridighter i det fjerde århundre tok teologer på begge sider i bruk nye redskaper – greske redskaper og begreper som vi fortsatt lever høyt på i vår teologiske tenkning omkring treenighetstenkning og forståelsen av Kristi to naturer. De greske redskaper åpnet veien for en ny kontekstuell teologi. Lignende fenomener kan vi finne opp igjennom kirkens historie der hvor levende kirker har arbeidet med å utvikle sin egen teologi og tenkning (self theologizing). Oldkirkens teologer  kjempet for å gjøre troen forståelig inn i en dominerende hellenistisk kultur; Clemens av Alexandria benyttet seg av stoikernes tenkning, Origines brukte Platon, og Augustin hentede språk fra nyplatonikkene. På samme måte fik Thomas Aquinas hjelp fra Aristoteles’ gjenoppdagde tenkning, mens Luther gav troen uttrykk inn i en kontekst hvor bevisstheten om det enkelte menneskes rolle i en ny tid vokset frem. Og slik kunne vi fortsette med alle troens banebrytere og fornyere. På liknende måter vil kirker og kristne i sør utvikle nye redskaper når de står over for utfordringer i en annerledes kontekst. Slik oppstod frigjøringsteologien i Latin-amerika og Sørafrika som svar på nye sosiale og etiske utfordringer. I afrikansk sammenheng har vi lært av teologer som John Mbiti, Lamin Sanneh og ikke minst Kwame Bediako som mer enn noen annen har åpnet våre øyne for forbindelsen mellom afrikansk tradisjonell religion og kristentro, og at kristentroen også er en ”primal religion”. Men det kan man først se når man er blitt satt fri fra Opplysningstidens vesterlandske teologi.

 

A propos Opplysningstiden, den tok fra oss troen på miraklene og det overnaturlige og lukket oss inne i et rom av årsak og virkning hvor man skilte skarpt mellom fakta og erfaring, vitenskap og tro. Siden da har vår rasjonalistiske teologi ikke vist hvordan den skal forholde seg til det overnaturlige, til makter og myndighter og tegn og under. Ja, i grunnen har vi slitt med hvordan vi skal forstå det onde og den onde. I sin tur vil det også skape vanskelighter med å se Kristi kors som en seierrik triumf over synd, død og djevel.

 

Hva betyr dette for teologisk utdanning og teologisk tenkning?  Vidar Haanes skrev i 2008 (i sitt bidrag til festskriftet “Mission to the World”): ”Today, missiology’s concern about crossing boundaries is becoming an ever more central concern in theological education for those going to serve as pastors in Norwegian congregations” (festskrift p.403). Denne utvikling henger sammen med at vi i økende grad innser at vi befinner oss i en misjonssituasjon. Corpus Christianum/det ”kristne vesten” er en saga blott. Den tid er forbi hvor man trodde på en syntese imellom kirke og samfunn. Den ”konstantinske tid” ble den kallt fordi den går helt tilbake til 313 hvor kejser Konstantin gjorde kristendommen til en tillatt religion, og til 380 da kejserens sønner gjorde kristendommen til eneste tillatte religion i Romerriket. Den tid er forbi - Europa er ikke lenger et kristen kontinent og Norge er ikke noe kristent land.

 

Vi trenger prester, lærere, diakoner, kateketer som erkenner dette og som derfor ser sitt arbeid - både blant døpte medlemmer og blant mennesker av anden tro - som misjon: Deres misjonsoppgave er å formidle, på nye måter, evangeliets vitnesbyrd om Jesus Kristus – like fantasirikt som Oldkirken gjorde det og like fornyende som kirker i det globale sør gjør det i dag. Med Konstantin fløy en del steder fantasien ut vinduet. Kan vi i vest gjenfinne en fantasi som kan drømme frem ny teologi inn i en misjonssituasjon?

 

Dette har viktige implikasjoner for hvordan vi identifiserer potensjelle ledere og især for den måten vi utdanner dem på.

 

Men trenger vi da egentlig teologien? Ja, vi trenger teologer som sammen med dyktige legfolk og karismatiske ildsjeler kan se kritisk på vår tradisjonelle teologi fra det 16. århundre og som av teologer og vekkelsespredikanter i sør kan bli utfordret på å jobbe med nye kontekstualiseringsmodeller slik at vi slipper å vandre rundt på Palæstinas støvede veier og på Reformasjonen brolagde gater. Vi trenger redskaper til på en mer kreativ måte å arbeide med spørsmålet om hva det betyr å tro på og vitne om Jesus i vår generasjon på vårt sted.

 

  • Kan vi tenke nytt om kirke i en global verden?
  • Kan vi tenke nytt om misjon i Norge?
  • Kan vårt økumeniske perspektiv enda mer avspeile den verdensvide kirke?
  • Kan vi i større grad dra inn i vår undervisning og tenkning impulser fra teologi og missiologi i det globale sør?

 

Aktivt engagement i misjon lokalt og globalt vil nødvendigvis tvinge fram nye agendaer for teologi, sa Andrew Walls. Jeg tror at teologien vokser ut av missiologien. Og at teologi derfor i grunnen er refleksjoner på grunnlag av praktisk misjonsvirksomhet. Det betyr ”mission as theology” slik våre søsterkirker i øst og sør lenge har vist.

 

Knud Jørgensen

21022011

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Den uutryddelige synden
7 minutter siden / 140 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Den uutryddelige synden
14 minutter siden / 140 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5760 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5760 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5760 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5760 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5760 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 4 timer siden / 5760 visninger
Geir Rune Larsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3758 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5760 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5760 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 6 timer siden / 5760 visninger
Les flere