Trond Skard Dokka

Alder:
  RSS

Om Trond Skard

Professor TF

Følgere

Nogen at være oprigtig for

Publisert 5 måneder siden - 830 visninger

Å ville sensurere bort bønneemner som en brenner for, er ensbetydende med forstillelse. Er jeg opptatt av et ­bestemt fotballresultat, så er det ikke noe poeng å skjule det for Gud.

«Sommetider tror jeg, man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for.» Det er Gabriel Gram, hovedpersonen i Garborgs Trætte­ ­Mænd, som sier dette i en samtale. For Gram tilhører det menneskelivet å framstille seg, presentere seg, uttrykke et selvbilde, både overfor andre og overfor en selv. Problemet er bare at vi til stadighet fortegner og lyver om oss selv. I stedet for å være oppriktige, spiller vi «komedie».

«For sig selv … lyver man ­naturligvis som allermest. Man er simpelthen nødt til. At se ind i sig selv ‘som man er’, – det blev for stygt. Da blev man simpelthen gælen altsaa. Nei; men sætte op en saadan figur udenfor sig, – en ‘Gud’, et Væsen som ved alt, saa det simpelthen ikke nytter at spille Komedie, og et Væsen som forstaar alt, saa det altsaa ikke egentlig er farligt om han faar Greie paa os, – den Ide er virkelig noksaa snedig.»

Instans utenfor. Spørsmålet om hvorvidt Gud er et påfunn, kan vi her la ligge. Grams vesentlige innsikt er at det er slik fatt med menneskelivet at ingen av oss kan leve med sannheten om seg selv, med mindre vi har en instans utenfor oss som vi kan være oppriktige overfor. Det kan vi overfor en Gud som vet alt om oss, og som vi derfor ikke har noen maske å miste overfor. Det Gram sier, er jevngodt med en definisjon av bønn: Bønn er oppriktighet – muliggjort av den Gud som er bønnens adressat.

Dette er en god bestemmelse­ av bønn. Men da må en også gjøre seg klart hva oppriktighet er og ikke er. Manges bønneliv har lidd under oppriktighetskrav. Man har etterstrebet fullstendighet i det som sies, ikke glemme noen og ikke skjule noe. Men å si noe, er alltid å være taus om noe annet­. Uansett hvor mye vi sier, vil noe forbli usagt. Forsøker vi å sette ord på det som våre utsagn skjuler, oppstår det bare nye fortielser. Det er like utsiktsløst å nevne alle som burde nevnes, som å grave seg bakover i egne motiver for å finne det «egentlige». Slike oppriktighetskrav undergraver seg selv.

Som bønneideal fører de i stedet­ til pratsomhet uten ende, og til en sjelevrenging som er så selvopptatt at den blir det motsatte av oppriktig. Oppriktig er noe man er, ikke noe man oppnår ved det man sier eller gjør. Og det er noe man er overfor en annen. Oppriktighet er en måte å være i en relasjon på. Og det er den andre part som gjør vår væren oppriktig.

Form for væren. I gamle dager kunne en snakke om å «være i bønn». Rimeligvis mente man at den det gjaldt, var opptatt med aktiviteten å be. Men uttrykket vitner like fullt om innsikt i at bønn like mye er en væren som en gjøren. Og vi forstår neppe hva aktiviteten bønn er, uten å fundere den i en forståelse av bønn som en egenartet form for væren.

Bønn som væren er en henvendt måte å leve på. Det er å ta imot livet fra Gud. Vite seg å leve for Guds åsyn. La livet kastes tilbake på Gud. Stille seg åpen for innsyn, være mottakelig for inntrykk. Uhindret få og gi. Forbundet med Gud i Jesus Kristus. Det er en altomfattende alltid-tilstand hinsides talen og dens fortielser.

Denne i og for seg ordløse henvendtheten gir seg også uttrykk i form av henvendelser. Bønn som væren må ytre seg, må bryte ut i aktivitet, for å bestå.

Til-bedelse. Å be er å be til. Å til-be er bønneaktivitetens grunnmodus. Allerede det at vi ber, er tilbedelse. Men i denne tilbedelsen av Gud ligger det også selverkjennelse, en viten om ens egen posisjon som tilbedende. Derfor er tilbedelsesbønn automatisk også syndsbekjennelsesbønn. Over avstanden mellom den tilbedte og den tilbedende er bønnen bru. Den er relasjonsbekreftelse.

Ofte, når bønn diskuteres, er hovedfokus hva det er rett å be om. Jesus var mer opptatt av hvordan vi skal be. Ikke vis fram bønnen din, men vær i bønn der Gud er: I ditt eget skjulte mysterium. Ikke bruk mange ord, Gud vet hvem du er og hva du trenger. Bønn er et forhold mellom hjerte og hjerte. Og derfor er bønn ikke en sosial aktivitet, inngår ikke i flommen av meldinger mennesker imellom. Derimot er bønn ofte en kollektiv aktivitet, sånn som når et fellesskap istemmer den samme bønnen.

Slik skal dere be, sa Jesus, og ga oss Fadervår. Det er en kollektiv bønn. Brukes den privat, trer man ikke desto mindre inn et universelt bedende fellesskap. Fadervår er mønster for enhver bønneaktivitets språklige utside.

Medlydende. Hva er det som er egenartet ved å framsi Fadervårs ord som bønn?

Siden denne bønnen er anbefalt, er det noe adlydende ved å be den. Siden den er diktert, er det også noe medlydende ved det. Fadervår er ikke ord vi har funnet på selv, og derfor ikke ord vi kan vise fram og ta ære for. Å be Fadervår er en respons på Jesu ord – som består i å istemme­ dem. Et bedt Fadervår er et svar. Om noe virkelig fortjener å bli kalt bønnesvar, må det være ­dette. Det er, når vi ber slik, vår bønn som er svaret.

Og dette svaret er, når vi ber, både vårt eget og ikke vårt eget. Det vil alltid være elementer av fremmedhet mellom Fadervårs ord og det vi av oss selv føler og tenker. Dette legger et dialogisk element inn i det å be Fadervår. De to talesubjektene, han som dikterte Fadervår, og den som gjentar det, er ofte i motfase. Et symptom på dette er når en midt i bønnen tar til å undres: Mener jeg virkelig dette? Kan jeg stå inne for det?

Tankespredthet. I en fri og egenformulert bønn kan slike spørsmål være dypt anfektende­. Når Fadervår brukes, er de ­naturlige. Fadervår gir rom for oss. For våre konkretiseringer av skyld som trenger tilgivelse, eller av de manges behov for daglig brød. Men også for vår undring, vår protest, vår tankespredthet.

Hvem har ikke grepet seg i å tenke på helt andre ting mens en framsa Herrens bønn? Vi kan ­beklage at det er slik fatt med oss, men det er virkelig ingen grunn til å beklage at dette trer fram i bevisstheten mens vi ber. Bønn er det absolutte fravær av sensur. Bønn er oppriktighet. Om fremmedheten ved Fadervårs ord lokker alskens grums fram i oss, så er de ikke desto mindre Jesu ord. Samtidig som ordene adresseres til Gud i bønn, er de Guds ord forkynt for den som ber, og som ikke legger skjul på å være opptatt av likt og ulikt.

Den innebygde avstand i å be Fadervår gjør dette til en skole i oppriktighet, i villighet, mot, nåde til å være åpen for Gud. Den oppøver oss i bønnens hvordan.

Men hvis bønnens hvordan er oppriktighet, er egentlig også spørsmålet om hva en kan legge­ fram i bønn, besvart. Det er selvfølgelig alt ens hjerte måtte­ være fylt av. Å ville sensurere bort bønneemner som en brenner for, er ensbetydende med forstillelse. Er jeg opptatt av et ­bestemt fotballresultat, så er det ikke noe poeng å skjule det for Gud. Og ikke bare bør en kunne be for sin syke mor, men også for sin avdøde.

Overfor slike anliggender er bønn imidlertid ikke noe «virkemiddel» som vi disponerer over. Forbønn er ikke å diktere løsninger, men åpenhet om det en er opptatt av, og overgivelse av det til Gud. Bønn er Guds virkemiddel for å holde oss fast i verden og i de oppgaver han har tiltenkt oss. Om og når våre ønsker også skulle bli oppfylt, må det forstås som frynsegoder, som tilgift til en gave som ligger i det skjulte.

Trond Skard Dokka, Professor i systematisk teologi

Gå til innlegget

Den vanskelige oppstandelsen

Publisert 7 måneder siden - 2067 visninger

Enhver forkynnelse av oppstandelsesbudskapet må begynne med oppstandelsens ugripbarhet.

«KRISTUS ER OPPSTANDEN!»; «Ja, han er sannelig oppstanden!»

Dette er teater. En replikkveksling gjentatt hvert år i sesongen. Vi blir ikke overrasket. For vi har hørt det og sagt det så mange ganger. Og innlevelsen kan det ofte være så som så med.

Kanskje dette er en utbredt opplevelse. Kanskje det er derfor oppstandelsen mange steder forkynnes med gjallende trompeter fra galleriet og ekstra trøkk i stemmen. Som om påskebudskapet lot seg forsterke. Påskebudskapet er sterkt. Men ofte tenker vi altfor menneskelig om denne styrken, om hva det er ved påskebudskapet som kan overbevise og om hva slags glede det gir.

Ingen vitner. I evangelienes påskefortellinger fins det ikke et eneste vitne til selve oppstandelsen. De som var nærmest til å bli det, ble slått bevisstløse av en engel, Matt 28,4, nærmest for å verne underet mot innsyn. Ingen kan påberope seg å ha erfart Jesu oppstandelse. Evangelistene gjør heller ikke noe forsøk på å fortelle hva som skjedde – ut fra slik de måtte ha forestilt seg det.

De nøyer seg med å beskrive situasjonen før og situasjonen etter, men selve oppstandelsen lar de stå der som et gåtefullt narrativt hull.

Uten narrativ logikk. Jeg tror forklaringen er enkel: Enhver normal fortelling forutsetter kontinuiteter, at det er noe som forblir det samme gjennom det som skjer. Den anvender en kausal logikk og handler om hvordan det ene fører til det andre og det tredje. Med suverent overblikk framstiller den hvordan noe eller noen forandrer seg.

Men er det virkelig mulig å innpasse oppstandelsen i et slikt skjema? Fins det noe menneskelig ståsted som gir overblikk? Fins det noen kausalitet?

Når selve oppstandelsesbegivenheten opptrer som et ufortalt hull, må det ha vært fordi evangelistene oppfattet den som et så radikalt brudd at den rett og slett ikke lot seg fange i en fortelling.

Ingen glede. Dette uerfarte og ufortalte gjenspeiles i en serie paradoksale trekk ved fortellingene om det som skjedde etterpå: Når den tomme grav førte til tro, ble det ikke dermed glede og jubel, Joh 20,10. Da den oppstandne viste seg, ble han ikke gjenkjent, Luk 24 og Joh 20. Når han ble gjenkjent, forsvant han, eller insisterte på ikke å bli berørt, Joh 20,17.

Disiplene ble redde da de så den oppstandne, og da de til sist gjenkjente ham med glede, kunne de ennå ikke tro, Luk 24,37ff. Og oppstandelsesbudskapet? De visste det de som forkynte det: Dette er uhørt - uansett hvor ofte folk får høre det.

Ubegripelig. Denne underlige sammenveving av villrede og tro henger sammen med at der Gud er på ferde, bryter våre sedvanlige forestillinger om virkeligheten sammen. Han legger noe usett inn i det vi ser, noe uhørt inn i det vi hører, noe urørbart i det vi rører ved.

Påskebudskapet befinner vi oss alle på en merkelig måte på siden av. Det er en innebygget avstand i det. Vi har hverken oversikt eller kontroll. Triumfen ligger utenfor oss, og vi har ikke redskap til fullt ut å gripe den.

Enhver forkynnelse av oppstandelsesbudskapet må begynne her, med oppstandelsens ugripbarhet. Den er et mysterium. Essensen i den registreres ikke av våre målestasjoner. Den er Guds. Hans seier og hans glede. Det svarer til oppstandelsesbudskapets karakter om vi kjenner oss i villrede og har blandete følelser.

Ikke motstandsløst. Utenforskapet i forhold oppstandelsen er grunnleggende, men ikke alt. Det nye testamentet vitner også om nærhet og glede. Når oppstandelsesgleden bryter fram, skjer det i møte med den oppstandne.

Men nærheten og gleden kommer ikke motstandsløst. Våre forutsetninger for å gjenkjenne seier og nederlag stiller seg i veien.

Noe må forandres i mennesker for at de skal møte den oppstandne med glede. I Joh 20,19-23 får en inntrykk av at dette skjedde ved et nytt skapelsesunder. Disiplene ble beåndet slik Adam ble det. De ble født på nytt. Og oppstandelsesunderet var både utenfor dem og inni dem.

God gjenfødelse!

(Teksten er også trykket i medlemsbladet Ordo Crucis.)

Gå til innlegget

Og mannen ville fra nissen flytte

Publisert rundt 2 år siden - 802 visninger

Som kjent er det ikke alle nisser det er lett å flytte fra. Men går det virkelig an å bli kvitt dem 
ved å lime dem fast til det kirkesamfunn man forlot?

Selvfølgelig er det å legge­ hodet på blokka når man skisserer sitt kirkesyn i et avisinnlegg. Derfor kommer­ det ikke som noen overraskelse at flere svinger øksa over min kronikk «Du gjør kirke­n til forening, Simonnes» (Vårt Land 19. september).

På et overordnet prinsipielt nivå hadde kronikken ett anliggende, nemlig å etterlyse teologi­ i vurderingene av Den norske kirkes (Dnk) framtidige organisering og finansiering. Som det framgikk, mener jeg ikke at det bare er et spørsmål om teologi, slik Simonnes av en eller annen grunn påstår (Vårt Land 25. september). Men jeg mener man ikke kan bygge en kirketenkning og en kirkeorganisering så ensidig på vurderinger av rettslige og finansielle­ ordninger som Simonnes­ gjorde.

LES SIMONNES SIN FØRSTE KOMMENTAR: En sunnere kirke kan skapes nå

På et mer konkret nivå argumenterte jeg også mot nøkkel-
elementer i hans visjon for Den norske kirke. Jeg tolket hans skisse­ slik at den innebar to forandringer: For det første at offentlig­ støtte skulle gå over til å bli basert på medlemstall, og for det andre at medlemskap måtte bekreftes årlig ved innbetaling av medlemskontingent. Det er disse måtene å bryte med tradisjonen på som jeg mener gjør Den norske kirke til en medlemsforening.

Etter mitt syn står dette i et spenningsforhold til det prinsipielle kirkesyn som kommer til uttrykk i kirkas bekjennelse
-skrift – Confessio Augustana (CA), som er opptatt av de aktiviteter som skaper kirke, forkynnelse og sakramentforvaltning.

Simonnes’ poeng var å anlegge et utenfra-perspektiv på Dnk. Ikke så overraskende da at de mest profilerte innleggene til hans forsvar, Bernt Oftestads (28. september) og Birger Løvlies (24. september), nettopp kommer­ utenfra.

De er ikke minst interessante ved sin turnering av teologiske spørsmål. Begge kritiserer min teologi, men ingen formulerer noe teologisk alternativ. Dermed gir de indirekte, i sin støtte­ til Simonnes­’ avteologiserte modell, inntrykk av at det ikke trengs noen teologi når Den norske kirkes framtid skal utformes.

Som et standpunkt utenfra er det både forståelig og akseptabelt: Det er ikke nødvendig for de politiske myndighetene å begrunne­ sine tilskuddsordninger teologisk, og det ville være utidig om folk fra andre tros- og livssynssamfunn skulle diktere det teologiske grunnlag for Dnks selvforståelse.

Men som et standpunkt innenfra i Dnk er det umulig, og jeg har for den saks skyld heller ikke belegg for at Oftestad eller Løvlie ville nærme seg sine egne kirkers selvforståelse uten teologi.

Om min henvisning til bekjennelsesskriftene: Oftestad gjør et nummer av at jeg ikke også viste til CA XIV og denne artikkelens krav om at en prest skal være «rettelig kalt». Imidlertid fortsetter han med å si at den norske tilsidesettelsen av dette kravet når det gjelder organisasjonskristendommen har gjort det vanskelig å argumentere mot foreningskirkelighet i kirka.

Det hele ender med en påstand­ om at det i dag er umulig å bruke­ CA som normativ kilde til embetsteologien­: Kirkas historie­ har løpt fra bekjennelsen på dette­ punkt, og har i stedet etablert en embetsløs foreningskirkelighet som legitim.

Å mene at den historiske utvikling­ på denne måten kan annullere­ bekjennelsen, vil, som et generelt prinsipp, medføre ganske omfattende rasering­ av tradisjonell teologi. Selv står jeg ikke der. Jeg holder fast ved at gamle dokumenter som bekjennelseskriftene­, Bibelen også for den saks skyld, kan gi inspirasjon­ og veiledning, også når den historiske­ utvikling har gjort en bokstavelig etterlevelse umulig. De kan til og med bidra til å rette opp historiske feilutviklinger.

Jeg antar at Oftestad sympatiserer med denne grunnholdningen, og savner derfor en begrunnelse­ for at den historiske­ utvikling i dette særskilte tilfellet skulle gjøre bekjennelsen fullstendig irrelevant.

Det er kanskje ikke helt urimelig å se spor etter­ Oftestads­ egen bakgrunn i lavkirkelig foreningskristendom her, både i hans historiske riss og i hans begrunnelse for at kirka, tross bekjennelsen, nå er bundet til en foreningskristelig kirkeforståelse. Som kjent er det ikke alle nisser det er lett å flytte fra. Men går det virkelig an å bli kvitt dem ved å lime dem fast til det kirkesamfunn man forlot? Er det dette Oftestad forsøker?

Uansett går det ikke an å komme­ anstigende til Den katolske­ kirke med denne foreningsnissen fullt intakt i bagasjen uten at det oppstår spenninger. Et spenningsmoment vil ligge i katolsk embetsteologi. Et annet i den sakramentale forståelsen av kirka, et tredje i læren om kirka som universell.

Slike spenningsforhold kommer ikke egentlig til syne i Oftestads kronikk. Det kommer av at han der prioriterer Dnks «eksterne» relasjoner til myndigheter og sivilsamfunn. I dette henseendet, «innen demokratiet», sier han at Den katolske kirke vil være en «fri organisasjon/’forening’», det vil si lik Simonnes’ ønske for Den norske kirke.

I sin drøfting av medlemskap i kirka går Oftestad imidlertid, interessant nok, inn for et annet sett av medlemskriterier enn Simonnes gjorde, uten at hans fjerning av kontingentkravet er nærmere omtalt eller begrunnet. Kanskje har Oftestad teologiske grunner for denne revisjonen av Simonnes, kanskje ikke.

Kanskje kommer den rett og slett av at Den katolske kirke ikke opererer med noen årskontingent. Alle disse kanskje-formuleringene kommer av at Oftestad er så taus om sin teologiske lære om kirka, at man skulle tro han mente den var irrelevant i forholdet til myndigheter og stønadsordninger i et liberalt demokrati.

Oftestad sier at jeg ikke har noe å hente fra Den katolske kirkes selvforståelse. Men dersom han virkelig skulle mene at kirkas sakramentale karakter, dens embetsteologi og dens universalitet er uten relevans for å forstå og utforme dens forhold til samfunn og myndigheter, da må jeg si han står for en underlig sekterisk form for katolisisme. Og i så fall skulle i hvert fall han ha noe å hente fra Den katolske kirkes selvforståelse.

Store deler av Oftestads kronikk­ er ellers et angrep på Den norske kirke for forhold som ikke ble berørt i min kronikk og som jeg ikke har ansvar for.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2.10.2015

Gå til innlegget

Du gjør 
kirken til­ forening, Simonnes

Publisert rundt 2 år siden - 3688 visninger

En dobbelt mangel på teologi 
leder Helge Simonnes til å omfavne foreningskristendommen på bekostning av kirkekristendommen.

I sin kommentar (Vårt Land 11. september) om Den norske kirkes fremtid byr Helge­ Simonnes på en fremtidsversjon der flere utfordringer er adressert («En sunnere kirke kan skapes nå»).

Et hovedpoeng er at vi kan ha mye å lære av et perspektiv utenfra: Hvordan framstår Den norske kirke for dem som tilhører andre kirker eller trossamfunn – og hvordan bør den framstå?

Dette innsteget innebærer ­naturlig nok sterk vekt på spørsmål som har med forholdet til folket og staten, med medlemskap og med økonomi å gjøre. Simonnes har helt rett i at dette­ er viktige spørsmål. Men det grunnlag hans svar bygger på, er i beste fall ufullstendig. Det som mangler er rett og slett teologisk ­refleksjon om hva ei kirke er.

Savner. La meg trekke fram noe av det jeg savner:

For det første er det vanskelig å tenke seg en forsvarlig organisering av kirken som ikke forholder seg til trosbekjennelsens fire klassiske kjennetegn ved den kirke vi tror på: At den er én, at den er hellig, at den er allmenn (katolsk) og at den er apostolisk.

Denne trosbekjennelsens kirke­ (alle kristne kirker), står på flere måter i et spenningsforhold til vår kirkevirkelighet med alle splittelser, de mange overgrepssakene, tendensene til selvgod sekterisme, og de ofte uryddige forholdene til de første apostlene og deres budskap.

Kirkene lever ikke opp til ­bekjennelsen, verken samlet ­eller hver for seg. Det betyr ikke at den kirke vi tror på, ikke skulle være virkelig, men at den er en usynlig virkelighet. Som sådan kan den tjene som et skriftespeil for kirker og menigheter. Samtidig er det ingen grunn til å tro at alle egenskapene til den kirke vi tror på, fullt ut kan organiseres fram i denne verden, eller at det bare skulle være en måte å nærme seg dem på. Trosbekjennelsen er et korrektiv, men ingen organiseringsoppskrift.

Frihet. Få konfesjoner har understreket den frihet dette gir, sterkere enn den lutherske. Man har alltid hatt et pragmatisk, hensiktsmessig forhold til hvordan kirke og menighet skal ­organiseres. Det skifter når ­tidene skifter. Og allikevel står en ikke helt fritt. Noen grunnleggende trekk ved det å være kirke og å leve som kirke må ivaretas av de ordninger en velger.

De lutherske bekjennelsesskriftene har en meget bestemt måte å forstå den faktiske kirke på. Man starter ikke med dem som kirken måtte bestå av, for så å vurdere hvordan de burde organisere seg. Man starter med det som skaper kirke, nemlig forkynnelsen og sakramentene.

Det er når folk kommer sammen om disse at kirken blir til (CA VII). Dette må forstås slik at trosbekjennelsens kirke, med dens fire egenskaper, blir realitet der og da. Man ser nok stadig vekk en flokk mennesker som det kan være så ymse med, både når det gjelder enhet, hellighet, allmennhet og apostolisitet.

Men skjult for det menneskelige øye er dette allikevel troens fullkomne kirke. Et fast omkved i Inge Lønnings teologi var at ­læren om kirken må begynne med det som konstituerer kirken. Og det er ikke medlemmene,­ men de praksisene som samler og nyskaper folk: Forkynnelse og forvaltning av sakramentene.

Tydelig nedslag. Et tydelig nedslag av at disse praksisene tenkes som forutsetning for kirken, ligger i den lutherske lære om presteembetet. I Den augsburgske bekjennelse kommer artikkelen om presteembetet før de artiklene som direkte har med kirken å gjøre. Preste­embetet er innstiftet av Gud (CA V) og ­består nettopp i de kirkeskapende ­aktivitetene forkynnelse og sakramentforvaltning.

Forut for, eller uavhengig av dette embetet fins det rett og slett ingen kirke. Det eneste som kommer før prestetjenesten, er selve evangeliet (presist sammenfattet i CA IV).

I Den norske kirkes liturgier gjenspeiles dette i forståelsen av prestetjenesten som «apostolisk». Måten å organisere denne prestetjenesten på, alt fra kompetansekrav og lønn til tjeneste­ordninger og liturgi, kan og bør skifte etter tid og sted. Det er hensiktsmessighetsspørsmål. Men selve det å ha en organisert apostolisk prestetjeneste står, for en luthersk kirke, rett og slett ikke til forhandling.

Penger. Om en liker det eller ikke, så er det en pengeside ved det å være kirke. Mange formål trenger økonomiske midler, men i en særklasse står finansieringen av de essensielle praksisene som skaper en kirke. I hovedsak har dette betydd lønn og bygninger.

Selvfølgelig hører det ikke med til kirkens vesen å motta økonomisk støtte fra stat og kommune. Men når Den norske kirke lenge­ har mottatt slik støtte, er det ­interessant at denne støtten nettopp har vært siktet inn mot de lønns- og bygningsutgifter som springer ut av de kirkeskapende aktivitetene.

Den har aldri vært dimensjonert etter medlemstall, men i stedet etter hva som trengs av ansatte og gudshus for at ­menigheter dag for dag skal skapes over hele landet.

Medlemmer. Simonnes’ bruk av et perspektiv utenfra innebærer en helt annen betoning av medlemskap og medlemstall. Bakom hans betraktningsmåte­ ligger den støtteordning som ­andre tros- og livssynssamfunn nyter godt av.

Denne støtten gis som et tilskudd for hvert medlem. Størrelsen på tilskuddet fastsettes ved å dele de bevilgninger Den norske kirke får, på antall medlemmer. Det Simonnes foreslår, er å gi denne logikken en slags tilbakevirkende kraft, slik at den omdefinerer grunnlaget for framtidig støtte til Den norske kirke etter malen for støtte til andre tros- og livssynssamfunn. Også den skal dimensjoneres ­etter antall medlemmer.

Det innebærer at det må settes klare kriterier for medlemskap. Simonnes foreslår at medlemskap etableres ved dåp, men at det etter fylte 18 år må bekreftes ved at man betaler en ­årlig medlemskontingent. Det er også denne­ bekreftelsen som gir stemmerett ved kirkelige valg.

Tydeligere enn dette kan ingen gå inn for at kirken er en medlemsforening.

Ikke treffende. Utgangspunktet for Simonnes var som nevnt å anlegge et perspektiv utenfra. I hans etablering av dette perspektivet spiller konflikten om medlemstall mellom Oslo ­katolske bispedømme og ­departementet en nøkkelrolle. På katolikkenes vegne formulerer han dette spørsmålet: «Hvorfor skal det stilles så sterke krav til andre trossamfunn når Dnk har et medlemssystem som er enda løsere i fisken?»

Selv om vi alle kan ha sans for likhetslogikken i dette spørs­målet, gir det ingen særlig treffende beskrivelse av katolikkenes oppfatning av problemet. For dem dreier det seg om en spenning mellom det som i myndighetenes øyne er et stønads­berettiget medlemskap på den ene side, og deres egen teologisk begrunnete forståelse av å være et kirkelem på den andre.

De oppfatter det slik at myndighetenes forståelse av medlemskap tilsidesetter eller overstyrer kirkens egen forståelse. Det de motsetter seg, er med andre ord å bli definert som en foreningskirke av den type ­Simonnes går inn for.

Motsigelsen. Når Simonnes ikke synes å ha oppdaget denne­ motsigelsen, at det katolske ­eksemplet undergraver hans egen konklusjon, må grunnen være at han ikke har tatt høyde for katolsk teologi i sitt resonnement – slik han heller ikke har inkludert luthersk teologi i sin skisse til hvordan Den norske kirke bør organiseres.

Det er denne dobbelte mangel på teologi som leder ham til å omfavne foreningskristendommen på bekostning av kirkekristendommen.

PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.2015

Gå til innlegget

Vinglete, illojal og naiv?

Publisert rundt 2 år siden - 344 visninger

Det har stormet rundt kirkevalget, ikke minst i Oslo. Blant annet har jeg og mine meningsfeller blitt kritisert for å være både vinglete, naive og lite lojale. Men er det virkelig hold i denne kritikken?

Bakgrunnen er at vi, til tross for at vi står på nominasjonskomiteens liste, har anbefalt dem som støtter oss, å ikke bruke denne lista ved valget, men heller overføre oss som «slengere» til Åpen folkekirkes liste. I første omgang dreide dette seg om Torunn Sneltvedt og meg, seinere har også Inger Johanne Aas og Einar Østerhagen sluttet seg til.

Men vi mener at vi har vært både målrettete og lojale. Vår menigheter har foreslått oss, vel vitende om at vi stiller oss positive til kirkelig medvirkning ved likekjønnet ekteskapsinngåelse. Det var en tillitserklæring som vi er glade for. De ønsker oss valgt, og det oppfatter vi som et kall. Hele veien har vi konsekvent holdt fast på dette, målrettet og lojalt.

Å følge et kall innebærer å velge den mest hensiktsmessige veien. Situasjonen ved dette kirkevalget har stilt oss overfor noen uvante og krevende veivalg. For det første foreligger det to lister, nominasjonskomiteens og Åpen folkekirkes. For det andre er disse listene prinsipielt forskjellige. Den ene er konstruert for å favne hele bredden av teologiske og kirkepolitiske profiler. Den andre er enhetlig, og har et program som alle kandidatene stiller seg bak. For det tredje har vi en valgordning som er skreddersydd for enliste-valg, der bare personstemmene teller, og som er fullstendig uegnet for den situasjonen vi nå står oppe i, forholdstallsvalg mellom inkongruente lister. For det fjerde har Levende folkekirke, i stedet for å stille egen liste, vervet 5 av kandidatene på nominasjonskomiteens liste som sine, og anbefalt sine meningsfeller å kumulere disse.

I denne situasjonen har vi altså gitt følgende anbefaling til dem som i forlengelsen av våre menigheters forslag ønsker oss valgt: Bruk Åpen folkekirkes liste, og overfør den/dem blant oss som dere vil gi personstemme, til denne lista. For disse velgerne ville alternativet være å kumulere oss på nominasjonskomiteens liste. I et konkurranseforhold mellom en av oss og en av Levende folkekirkes kandidater om et av de mandat nominasjonskomiteens liste oppnår, kommer de to alternativene, kumulering og overføring, likt ut. Overføring har den fordel at det i tillegg innebærer styrking av Åpen folkekirkes listestemmer.

Det er riktig, som noen har påpekt, at det å bruke Åpen folkekirkes liste uten overføringer, ville være en sterkere støtte. Slik er det fordi enoverføring svekker listestemmene med en sjuendedel. Derfor har vi da heller ikke gått ut med noen generell anbefaling om å overføre. Vår anbefaling har adresse til dem som ønsker oss valgt, og som ellers ville ha brukt nominasjonkomiteens liste med kumuleringer.

Vår lojalitet har ligget hos menighetene som har foreslått oss. Hvem skulle vår anbefaling være illojal overfor? Har vi vært mindre lojale overfor nominasjonskomiteens liste enn de har vært som sa ja til å bli brukt i Levende folkekirkes kampanje? Ville det ikke i det hele være meningsløst å forvente lojalitet overfor denne lista som helhet? Hverken vi eller Levende folkekirke støtter hele lista. Heller ikke neglisjerer noen av oss hele lista. Begge parter støtter dem på lista som de er enige med og har tillit til, til forskjell fra andre på lista. Og dermed bruker begge lista i samsvar med dens karakter som ei liste å velge kandidaterfra.

Har noen av oss fire sjanser til å bli valgt? Flere har uttalt seg nokså skråsikkert, men usikkerheten er stor. Det er mye vi ikke vet om kirkelig opinionsdannelse. Vi mangler en velfungerende kirkelig offentlighet, og lokale forhold samt tilhørighet til uformelle nettverk vil være avgjørende for hvordan mange kommer til stemme. Strategivalgene til de forskjellige kirkelige grupperingene har dessuten avslørt at vi har en valgordning som åpner for reine tilfeldigheter. Klart er det at om noen av oss fire skal bli valgt, må vi få nok personstemmer, kumuleringer og overføringer, til å erobre ett av de mandatene nominasjonskomiteens liste oppnår. Det vil si minst like mange personstemmer som den fra Levende folkekirke som også ligger an til å få mandatet.

Noen har hevdet at dette er vilt urealistisk, og at vi derfor burde kaste kortene og anbefale alle å stemme Åpen folkekirke uten overføringer. Det ville være ensbetydende med at de velgerne som vi har henvendt vår anbefaling til, ikke skulle gi uttrykk for hvem de egentlige ønsker valgt, men i stedet stemme taktisk.

Det er to grunner til at jeg ikke følger denne tankegangen. Den ene er forholdet til den menighet som faktisk ønsker meg valgt. Det gjorde at jeg stilte meg til disposisjon, og det er i respekt for dette ønsket at jeg nå ikke finner det naturlig å underminere muligheten til å stemme på meg. Den andre grunnen er en gammel skepsis til såkalt taktisk stemmegivning. Fra politiske valg har vi lært at resultatet kan bli stikk i strid med hensikten, blant annet fordi man aldri vet hvor mange som vil stemme taktisk. Men viktigere er det at jo mer påstander om hva som er realistisk, får overstyre folks egentlige overbevisning, desto dårligere vil samsvaret bli mellom valgresultat og reell opinion. Også i det kirkelige demokrati er alle i det lange løp best tjent med at det stemmes etter overbevisning, realistisk eller ikke. Godt valg!

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6419 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
6 minutter siden / 586 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1537 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
19 minutter siden / 2670 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
33 minutter siden / 1393 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1537 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1537 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1393 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 586 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 586 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1537 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1537 visninger
Les flere