Dag Nygård

Alder: 65
  RSS

Om Dag

Følgere

Vi er i godt selskap, Sommerfeldt!

Publisert nesten 7 år siden

Atle Sommerfeldt er forundret over frikirkelederes allianse med Humanetisk Forbund i alle vesentlige religionspolitiske saker de siste tiårene. Hvilke saker dette dreier seg om utover spørsmålet om gravplassforvaltningen, eksemplifiseres ikke.

LES ATLE SOMMERFELDT: Frikirkelederes uforståelige allianse 

Som generalsekretær i Norges Frikirkeråd fra 1992 fram til fusjonen med Norges Kristne Råd i 2006 bærer jeg et medansvar for frikirkelig religionspolitikk i denne perioden. Jeg kjenner bare til ett område der det har eksistert en bilateral allianse mellom frikirkeligheten og Humanetisk Forbund: Det gjaldt arbeidet med å få større rettferdighet og forutsigbarhet i forvaltningen av statlige og kommunale tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Der hadde Frikirkerådet og HEF et organisert samarbeid over noen år midt på 1990-tallet. Dette var før etableringen av Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn der også Dnk er med i en allianse sammen med bl.a. HEF.

Er det så overraskende at frikirkeligheten har felles synspunkter med HEF ”i alle vesentlige religionspolitiske saker”? Det største religionspolitiske spørsmålet i Norge, ikke bare de siste tiårene, men helt siden Grunnloven av 1814, har vært spørsmålet om avskaffelse av statsreligionen. Frikirkeligheten har hatt både en teologisk og en prinsipiell menneskerettslig tilnærming til dette og andre vesentlige religionspolitiske spørsmål. Da HEF entret arenaen midt på 50-tallet antok de synspunkter som frikirkeligheten allerede hadde forfektet i hundre år.

Så vidt meg bekjent har ingen frikirkelige tilkjennegitt at det er vanskelig å henvende seg til Dnk som forvaltningsorgan for gravplassene. Dette er ikke overraskende. De fleste har imidlertid lite kontakt med Dnk i forbindelse med selve gravferden. Begravelsesbyrået ordner det meste. Det er ofte i forbindelse spørsmål om festeavgift for grav etter fredningstidens utløp at man forholder seg til Dnk som forvaltningsorgan.

Med utgangspunkt i gravplassenes allmenne karakter gikk Frikirkeråd i sin høringsuttalelse til Ot.prp. nr 64 (1994 -95) inn for at ansvaret for gravplassforvaltningen ble overført til kommunene. Det er på bakgrunn av følgende fakta vanskelig å forsvare at dette er uttrykk for en allianse med HEF mot Den norske kirke:

  • Sivertsen-utvalget som utredet stat-kirkespørsmålet på 70-tallet konkluderte likedan med tilsvarende begrunnelse.
  • NOU 1989:7 om ”Den lokale kirkes ordning” under ledelse av daværende biskop Georg Hille og med bl.a. kirkerådets første leder Per Voksø og daværende byråsjef, senere ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet Ole Hermann Fisknes, konkluderte likedan.
  • Dnks eget kirke-stat utvalg under ledelse av Sommerfeldts forgjenger i stillingen som generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, Trond Bakkevig var enstemmig på samme standpunkt i utredningen ”Samme kirke – ny ordning” fra 2002. 
  • Stat-kirke utvalget under ledelse av Kåre Gjønnes konkluderte likedan i NOU 2006:2 ”Staten og Den norske kirke”. 17 av 20 utvalgsmedlemmer stod bak anbefalingen, inkludert biskop Per Oskar Kjølaas og Kirkerådets nåværende direktør, Jens Petter Johnsen. At humanetikeren Bente Sandvig og undertegnede tilhørte det samme flertallet nevnes bare i forbifarten.

For norsk frikirkelighet er det ikke kompromitterende i enkeltsaker å mene det samme som humanetikerne. Det samme ser ut til å gjelde omvendt.  Dessuten viser ovenstående at vi er ikke er i dårlig selskap. Eller hva, Sommerfeldt?

Gå til innlegget

Grunnloven, Jesus og folk flest

Publisert over 7 år siden

At kampen mot grunnlovsendringene er en kamp for å beholde Jesus, vil de færreste være med på.

Underskriftsaksjonen mot endringen av Grunnlovens § 2 har fått en viss oppmerksomhet. Både fordi ingen representanter fra Stortinget møtte opp for å motta oppropet med underskriftene.  Men mest for oppropets hovedanliggende om” å beholde Jesus i grunnloven”. Det siste fremstår som forførende og tilslørende demagogi uten saksvarende innhold. Enkelte vil si at Jesus aldri har vært nevnt i grunnloven. Mens andre retorisk vil hevde at det er Luther som nå fjernes fra grunnloven og ut fra oppropets absurde problemstilling stille spørsmålet om Jesus var lutheraner.

De som støtter grunnlovsendringen beskyldes for landssvik og datoen for grunnlovsendringen 21. mai 2012 er en større ulykke for landet enn 9. april 1940. Det ligger mye oppriktig omsorg for land og folk i engasjementet til de 13 000 underskriverne. Men den ensporede grunnlovsromantikken og hyllesten til statsreligionssystemet fremstår både som prinsipp- og historieløs. Endringene i relasjonen mellom staten og Den norske kirke er støttet av alle kristne trossamfunn i Norge.

Frikirkenes historie i Norge har også vært en kamp mot statskirkesystemet. Forbindelse mellom statsmakt og -kirke har gjennom historien påført mennesker med en annen konfesjonell, religiøs eller livssynsmessig bakgrunn trakassering, utestengelse, diskriminering og stigmatisering. Dette vel å merke mens den nåværende og lovpriste § 2 var gjeldende. Var denne grunnloven i Jesu Kristi ånd, som det hevdes, er det et paradoks at den inneholdt den antisemittiske jødeparagrafen. Statsreligionens historie i Europa er en historie om religionskriger, inkvisisjon, massakrer av religiøse dissidenter. Vi finner noen av røttene til mange av dagens frikirkelige bevegelser blant ofrene.

Først etter den ultimate moralske krisen i det kristne Europa, med andre verdenskrig og holocaust som det absolutte nullpunkt, klarte verden i 1948 å samle seg om en ny moralsk verdensorden formulert i artikkel én i Verdenserklæringen om menneskerettigheter: ”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.”  Selv om ideene om menneskeverd, demokrati og beskyttelse av minoriteter er gamle, er det først i nyere tid de har fått mer eller mindre allment gjennomslag. Det er også først i etterkrigstiden at hovedstrømmene i kristenheten omfavnet prinsippene i verdenserklæringen og utviklet et forsvar for disse ut fra eget teologisk ståsted. Det viktigste dokumentet i så måte må vel sies å være erklæringen ”Dignitate humanae” fra Det annet Vatikankonsil i 1965.

For mange er tanken om at staten skal utrykke preferanse for en bestemt teologisk eller livssynsmessig retning uforenlig med ikke-diskrimineringidealene i menneskerettighetene. Som operasjonelt instrument for hele folkefellesskapet og deres demokratiske beslutninger, bør staten være nøytral i slike spørsmål. Det kan derfor stilles spørsmålstegn ved den nå foreslåtte verdiparagrafen i grunnloven. I et irreversibelt multireligiøst og -kulturelt samfunn kan en verdiparagraf med særlig vektlegging av visse religiøse og idémessige normsystemer virke ekskluderende. At en slik verdiparagraf ikke har reel normgivende kraft eller juridisk betydning er en annen sak. Dens symbolverdi har nok større indremedisinsk verdi som sukret pille for de politiske miljøer som under tvil har sluttet seg til Stortingsforliket. 

Denne såkalte verdiforankringen er både upresis og udefinerbar og kan beste fall beskrives som å kaste ankeret i bunnen på egen skute. På kort sikt er den muligens politisk nyttig, men på lengre sikt overflødig. Den bør betraktes som et provisorium på vegen mot en forfatning som reelt likestiller alle tros- og livssynssamfunn under en felles lov.

Debatten om verdiparagrafen vil fortsette etter at grunnlovsendringene er gjennomført. Innenfor det mangfoldige fellesskapet av kristne trossamfunn i Norge vil det være ulike synspunkter på den. Men at kampen mot grunnlovsendringene er en kamp for å beholde Jesus, vil de færreste være med på.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere