Dag Nygård

Alder: 64
  RSS

Om Dag

Følgere

Bønnerop og menneskerettigheter

Publisert 3 måneder siden - 108 visninger

Anført av Jon Helgheim fra Drammen har Frps landsmøte vedtatt forbud mot bønnerop. Dette fremstår først og fremst som råpopulistisk symbolpolitikk. Det er nærliggende å sette spørsmålstegn ved den reelle motivasjonen når man ønsker å forby en praksis som ikke praktiseres og som ikke utgjør et påtalt problem. Dette tjener tilsynelatende først og fremst som agn for fremmedfiendtlige og ytterliggående høyrenasjonalister.

Jon Helgheim viser en manglende forståelse for menneskerettighetenes funksjon i et demokratiske samfunn når han iflg. Vårt Land 26. april uttaler: «Bønnerop er noe folk flest ikke vil ha.»

Menneskerettighetene handler ikke først og fremst om majoriteten; – om folk flest. Menneskerettighetene er der for å sette skranker for flertallets muligheter til å bruke sitt flertall til å undertrykke og diskriminere minoriteter.

Helgheim er uenig i konklusjonen fra justisdepartementets lovavdeling i 2000.Et generelt lovforbud mot bønnerop fra moskeer ble ansett å være i strid med religionsfriheten. De tillatelser som da ble gitt, ble gitt innenfor rammen av støyforskriften. Støyforskriften må i så fall anvendes på en nøytral møte slik at bønnerop behandles på lik linje med andre sammenlignbare fenomener.

Helgheim overser at menneskerettighetskonvensjonene er inkorporert i grunnloven og ved motstrid gitt forrang fremfor nasjonal lovgivning.

Det er derfor ikke riktig at politikerne uten videre kan skalte og valte med uttalelser og avgjørelser i internasjonale menneskerettighetsorganer. FN-uttalelser er imidlertid ikke rettsavgjørelser og har ikke den samme vekt som avgjørelser i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dommer mot Norge derfra har rettskraft og kan ikke settes til side av nasjonale myndigheter. (Russland og Aserbajdsjan gjøre dette stadig vekk, men det er en annen skål)

Det forekommer derfor inkonsekvent når Helgheim som ellers «blåser i hva menneskerettighetene sier om dette», i Drammens Tidende 2. mai underbygger sitt standpunkt med å henvise til at «Sveits har innført et slikt forbud og blitt klaget inn til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som ikke engang ville behandle saken.»

Jeg mener å være godt oppdatert på avgjørelser på religionsfrihetsfeltet i Strasbourg, men kjenner ikke til en slik avgjørelse. Det utelukker ikke at noe kan ha gått meg hus forbi.

Jeg vil derfor være takknemlig om Helgheim kunne dokumentere hvilken sak han referer til, slik at det er mulig å ha en etterrettelig debatt om de menneskerettslige aspekter ved saken.

Gå til innlegget

Livssyn - ikke en privatsak, men en personlig sak.

Publisert 7 måneder siden - 293 visninger

Hva har Erna & co egentlig sagt? De har definitivt ikke sagt at livssyn er en privatsak. Hva de har sagt er følgende: «Regjeringen legger til grunn at den enkeltes livssyn er et personlig anliggende og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn.»


Det er neppe manglende leseferdighet som gjør at Knut Arild Hareide legger et annet ord inn i teksten enn det som er faktisk er uttalt!


Regjeringserklæringens formulering er etter mitt skjønn en betimelig presisering. Den tar på alvor at Norge etter 2012 ikke lenger er en konfesjonell stat.


Før den tid var den enkeltes tros- og livssynstilhørighet eller mangel på sådan, et offentlig anliggende. Norske borgere hadde ikke en likeverdig tilgang til posisjoner i landets fremste utøvende politiske myndighet, - Regjeringen. Grunnloven krevde at halvparten av regjeringsmedlemmene måtte være medlem av ett bestemt trossamfunn; - Den norske kirke. Når statsrådskabalen skulle legges, måtte aktuelle kandidaters kirketilhørighet på bordet. Det var en offentlig sak. Slik er det ikke lenger.


Troen er en personlig sak. Men den kan ikke reduseres til en privatsak, selv om den har en privat side. Den er ikke en hobby man dyrker på fritiden. Den er ikke noe man henger på en knagg i entreen før man går ut av døren om morgenen. Troen preger et menneskes relasjon ikke bare til Gud, men til medmennesker, omgivelser, samfunn og miljø, - også til politikk. Menneskeretten til trosfrihet er en frihet til religionsutøvelse både privat og offentlig, alene eller sammen med andre.


Min tilhørighet til tros- eller livssynssamfunn kan andre ha noe med. Den kan gjøre meg kvalifisert eller diskvalifisert til bestemte jobber i organisasjonslivet. Den er altså ikke et privat anliggende.


Personlig finner jeg det befriende at regjeringserklæringen tar statens sekulære karakter på alvor. Erklæringen er definitivt ikke et uttrykk for ekstrem sekularisme som Hareide hevder. Den finner man i dag i sin ytterste form i Nord-Korea. Den fantes i Sovjetunionen. Mange vil tenke på Frankrike som et land med en mer ytterliggående variant av sekularisme.

Men regjeringserklæringens uttrykte ambisjon om å føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk preget av respekt for de ulike livssynssamfunns egenart og med ikke-diskriminerende støtteordninger, er ikke ekstremsekularisme. Det er en positiv anerkjennelse av tros- og livssynssamfunnenes betydning og rolle i samfunnet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har gjentatte ganger understreket statens rolle som den nøytrale og upartiske tilrettelegger for borgernes tros- og livsynsutøvelse.

Før han ettlyser sterkere henvisninger til kristen kulturarv, bør Hareide i det minste gjengi meningsmotstanderes synspunkter på en presis og etterrettelig måte.

Gå til innlegget

Borten Mo - helt på jordet?

Publisert over 1 år siden - 108 visninger

Ola Borten Mo påstår i Vårt Land 22.3.17 at Norge har et av de mest generøse støttesystemene for trosutøvelse i verden. Som frikirkelig i 4. generasjon har jeg aldri opplevd dette tilskuddssystemet som generøst. Det Borten Mo burde sagt, men som han sannsynligvis ikke vil si, er at stat og kommune i så fall er sjenerøse overfor Den norske kirke(Dnk), -hvilket jeg mener de ikke er.

Når myndighetene først velger å støtte Dnk, pådrar den seg samtidig en forpliktelse til ikke å forskjellsbehandle innbyggerne på bakgrunn av tro og livssyn. Det er bare for Borten Mo å lese General Comment nr 22: Art. 18 av 30.7.93 fra FNs menneskerettighetskomité. Her vil han få en belæring i staters særdeles snevre adgang til økonomisk å begunstige majoritetsreligionen fremfor andre.

I motsetning til hva Borten Mo hevder, får ikke tros- og livssynssamfunnene offentlig støtte. De mottar kompensasjon for statens og kommunenes utgifter til Dnk. Dette fremgår tydelig av forarbeidene til gjeldende lover; - trossamfunnsloven og lov om tilskudd til livssynssamfunn.

Borten Mo ønsker at tilskuddene til tros- og livssynsamfunn skal være en «medlemsfordel» for norske statsborgere.  Dette er et ledd i arbeidet for fremme av et bestemt politisk formål: Gjøre statsborgerskapet mer attraktivt. Formålet er legitimt, men virkemidlet tvilsomt.

Jeg er medlem i flere organisasjoner der jeg har medlemsfordeler og betaler for disse ytelsene gjennom kontingent som gir tilgang til gratis tjenester eller gode rabatter. Borten Mo vil at de som ikke er norske statsborgere, men som er medlemmer av trossamfunn registrert i Norge, ikke skal kunne være tilskuddsberettiget medlem i disse trossamfunn. Dette til tross for at de betaler «kontingent» (skatt) på lik linje med alle innbyggere. Dette er en urimelig forskjellsbehandling. I det minste burde disse få redusert skatten sin ettersom de ikke oppnår de samme «medlemsfordelene» som andre skattebetalere som yter det samme til formålet. Borten Mos skal få et gratis tips i arbeidet med å promotere norsk statsborgerskap: Den norske Opera bør utelukkende tilby statssubsidierte billetter til norske statsborgere og subsidierte landbruksprodukter bør forbeholdes norske statsborgere. Andre bør betale mer.

Langt mer alvorlig er at Borten Mos forslag kan stride mot de forpliktelser Norge har etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Disse forpliktelser er ikke en forpliktelse bare overfor norske statsborgere. Norske myndigheter er forpliktet til å overholde tortur- og slaveriforbudet, forbudet mot vilkårlig arrest og frihetsberøvelse, sikre rettssikkerhet, ytrings- og forsamlingsfrihet etc. innenfor hele det området som er under deres jurisdiksjon. Man har ikke anledning til å gjøre unntak for dem som ikke er norske statsborgere. Tilsvarende gjelder for forpliktelsene etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 9 og 14, og art. 18 og 26 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Konsekvensen av Borten Mos forslag er at enkelte innbyggere vil få svekket muligheten til trosutøvelse sammenliknet med andre.  Særlig alvorlig er dette fordi det vil begunstige majoriteten på bekostning av minoritetene.

Borten Mo sier: «Likebehandlingsprinsippet er på noen områder dratt for langt allerede i dag.  Når samfunnet bruker midler på drift og vedlikehold av gamle kirkebygg, er det minst like mye kulturminnevern som det er støtte til trosutøvelse». Det er bare å gratulere Borten Mo med et særdeles velvalgt eksempel. Her er han mer på jordet i overført betydning enn mange av hans partifeller ellers er fysisk i våronna.

§6 i forskriftene til trossamfunnslovens er klar på at «merutgifter som følge av fredede eller vernede kirkebygg» skal holdes utenom beregningsgrunnlaget for tilskudd. Det allmenne kulturminnevernet er her ivaretatt uten at noe tros- eller livssynssamfunn har innvendinger mot dette. At ordinært vedlikehold er en del av beregningsgrunnlaget er imidlertid rett og rimelig. Andre trossamfunn har tilsvarende kostnader til sine bygg, og bruker vesentlig mer pr medlem til slike formål. Noen av disse bygningene er faktisk gamle og etter hvert interessante som kulturminner.

Like villedende er Borten Mos referanser til Sverige der han peker på at Dnks virksomhet der ikke får offentlig støtte i motsetning til hva Svenska Kyrkan(SK) får i Norge. SK får heller ikke statsstøtte i Sverige!  Medlemmene betaler en obligatorisk medlemsavgift. I Norge er denne «kirkeskatten» skjult i den ordinære skatten og det skulle da bare mangle at medlemmer av SK som arbeider og betaler skatt i Norge ikke skulle få rett til de samme goder som medlemmer av Dnk og andre registrerte tros- og livssynssamfunn. Medlemmer av SK bosatt i Norge må etter ny norsk regeltolkning heretter bekrefte sitt medlemskap. Derfor mottar de henvendelser fra sin kirke her. Dette har ingenting med teologi og personlig tro å gjøre slik Borten synes å antyde.

I motsetning til hva Borten Mo hevder, er saken om medlemsregistrering i Den katolske kirken et indisium på at dagens system i stor grad er selvkontrollerende og en medvirkende årsak til at saken ble en sak. Kontrollmulighetene er gode, men vilkårene for medlemsregistrering synes i det minste å være uklare.

Ettersom Borten Mo mener at likebehandlingsprinsippet er dratt for langt, og helt feilaktig trekker frem kulturarvaspektet ved gamle kirkebygg, kunne det vært vel så interessant å høre hvilke andre forhold han tenker på i denne forbindelse. En sak står imidlertid fast: Borten Mo avslører en mangel på kunnskap som tilsier at for ham og muligens også for partiet hans, er mye upløyd mark.

Gå til innlegget

Venstres svik mot de liberale ideer!

Publisert over 2 år siden - 432 visninger

Venstre var helt tilbake til Johan Sverdrups tid frikirkelighetens håp i kampen for likeverd og ikke-diskriminering.

Det er bemerkelsesverdig at den første lovendring på tros- og livssynsfeltet som foreslås etter grunnlovsvedtaket om avviklingen av statsreligionen i 2012, er en undergraving av en rettighet som ble sikret gjennom trossamfunnsloven allerede i 1969. Dette skjer til tross for at denne lovens prinsipp om økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn samtidig i 2012 ble tatt inn i Grunnloven §16. Prinsippet er dessuten bekreftet i den sittende regjerings egen erklæring: "Regjeringen vil…….Basere de økonomiske tilskuddene til tros- og livssynssamfunn på prinsippet om likebehandling."  Regjeringens korttidsminne er ikke overbevisende.

Enda mer oppsiktsvekkende er det at det partiet som sikrer Regjerningen flertall for forslaget, er Venstre! Partiet var helt tilbake til Johan Sverdrups tid, frikirkelighetens håp i kampen for likeverd i det norske samfunnet. Nå har partiet sviktet sine liberale ideer og som eneste parti støttet et uforståelig, illiberalt lovendringsforslag i Stortinget som rammer tros- og livssynsminoritetene.
 
Hovedprinsippet i gjeldende lovgivning er at alle statens utgifter til Den norske kirke skal inngå i beregningsgrunnlaget for tilskudd til øvrige tros- og livssynssamfunn. De eneste kostnadene som kan holdes utenfor, er kostnader som gjelder hele befolkningen. Hvorfor er det slik? Fordi medlemmer av andre tros- og livssynssamfunn ikke over skatteseddelen skal bidra til driften av Den norske kirke.  Lovendringen innebærer at medlemmene av andre tros- og livssynssamfunn heretter skal subsidiere deler av lønnen til Dnks prester. Et samlet tros- livssynssyns-Norge, inkludert Den norske kirke, går imot dette.

Lovendringen er et hån mot verdier og prinsipper som religiøse minoriteter har kjempet fram siden frikirkene begynte kampen mot diskriminering på religiøst grunnlag for mer enn 150 år siden. Disse verdier har etter hvert vunnet allmenn tilslutning i befolkningen. At partiet Venstre ikke lenger spiller på lag med oss, er en interessant observasjon.

Dette særlig fordi partiet i tråd med sine liberale ideer, i stat-kirkespørsmålet har fremmet mer radikale primærforslag til grunnlovsendringer, - forslag som er i tråd med mitt mindretallsstandpunkt i Gjønnes-utvalget i sin tid. Nå står partiet fullstendig avkledd sine liberale prinsipper og støtter favorisering en bestemt trosretning.  Med fare for å bidra til tidens kroppsfiksering: Dette synet av Venstre er ikke noe pent syn!

Gå til innlegget

Det er en skam å ikke snu!

Publisert over 2 år siden - 497 visninger

For første gang siden vi fikk den første dissenterloven i 1845 har reaksjonære krefter sørget for et tilbakeskritt for likebehandlingen av tros- og livssynssamfunn i Norge.

Før 1845 var det livssynsmonopolet som gjaldt. Loven gav frikirkene rett til å etablere virksomhet i landet og disse tok opp kampen mot religiøst basert diskriminering både individuelt og kollektivt. Utviklingen har gått sakte, men sikkert i en bestemt, progressiv retning.

Alle utredninger om forholdet stat og kirke etter krigen har begrunnet statsreligionssystemets avvikling med hensynet til religionsfriheten og krav til likebehandling. Når endringene i stat-kirkerelasjonen ble vedtatt som følge av det brede stat-kirkeforliket i 2008, heter det i den enstemmige innstillingen fra KUF-komiteen: 

"Komitéen viser til den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008. I avtalen heter det: Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Dette innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke. Komitéen mener at det er et grunnleggende prinsipp at det offentlige skal likebehandle alle tros-og livssynssamfunn i økonomiske overføringer.

Det er derfor et paradoks at den første lovendring på feltet som foreslås etter avviklingen av statsreligionen, de facto ikke viderefører det som i er dagens ordning. Den undergraver prinsippet om at bare utgifter som er felles for alle innbyggerne skal holdes utenom beregningsgrunnlaget for tilskudd til øvrige tros- og livssynssamfunn. Dette ble fastslått gjennom trossamfunnsloven allerede i 1969. Siden er likebehandlingsprinsippet fastslått i Grunnloven §16 og bekreftet i den sittende regjerings egen erklæring: "Regjeringen vil…….Basere de økonomiske tilskuddene til tros- og livssynssamfunn på prinsippet om likebehandling." Dersom tilslutningen til prinsippet inneholdt reservasjoner, burde man i redelighetens navn ha tilkjennegitt dem!

Konsekvensen av Regjeringens brudd med sin egen erklæring, er at medlemmer av andre tros- og livssynssamfunn må være med å subsidiere en andel av lønnen til Dnks prester.

En kvinne/mann er ikke lenger en kvinne/mann, og et ord er ikke lenger et ord! Etterklangen av opprømte stortingspolitikeres hyllest av likebehandlingsprinsippet i behandlingen av grunnlovsendringene, hever seg enda mot hvelvingen, mens lydene av fottrinnene under faneflukten forgjeves forsøker å overdøve førstnevnte.

Når Stortingspolitikere gjemmer seg bak Justisdepartementets lovavdeling i denne saken, kan de allikevel ikke skjule at dette handler mer om politikk enn om juss. Jussen er blitt et alibi for en tros- og livssynspolitikk som mange av oss håpet var et tilbakelagt stadium. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
3 minutter siden / 311 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
10 minutter siden / 311 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
25 minutter siden / 311 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 311 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 987 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 192 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 311 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 311 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere