Dag Nygård

Alder: 65
  RSS

Om Dag

Følgere

Det er (nesten) alltid interessant og morsomt både å snakke med og lese Andreas Hompland. Intervjuet i tirsdagens avis skiller seg ikke ut i så måte. Men når morsomhetene tilsynelatende baserer seg på sviktende hukommelse, blir det vel så interessant å prøve å komme med en korreksjon; - selv om den er mindre morsom.

Stålsettutvalget ble oppnevnt i juni 2010 av kulturminister Anniken Huitfeldt, som høsten 2012 overlot statsrådsposten til Hadia Tajik. Det var sistnevnte som takket og tok imot Stålsett-utvalgets utredning i januar 2013, - ikke Rigmor Aasrud. Hun hadde derimot ansvaret for Den norske kirkes saker i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet fram til dette under Widvey ble samlet i Kulturdepartementet. Aasrud var visstnok til stede under nevnte overrekkelse, men hennes medlemskap i Den norske kirke var totalt irrelevant for denne utredningen.

Hvem som unnfanget tanken om en utredning om en samlet tros- og livssynspolitikk, er imidlertid en lang og sammensatt historie. Tanken var nevnt i Bakkevig-utvalgets rapport «Samme kirke – ny ordning» (2002).  Undertegnede var medlem av Gjønnesutvalget som i NOU 2006:2 «Staten og Den norske kirke» anbefalte at det ble igangsatt et slikt arbeid. Norges Kristne Råd bad om dette i sin høringsuttalelse til utredningen. Både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn fremmet det samme. Våren 2009 ba åtte sentrale religiøse ledere i et felles brev til statsminister Stoltenberg om at arbeid med en slik utredning ble igangsatt. Spørsmålet ble året etter fulgt opp av Dagfinn Høybråten i en interpellasjon til Stortinget. I den påfølgende debatten varslet statsminister Stoltenberg at Regjeringen ville sette ned et utvalg for en utredning av tros- og livssynspolitikken.  Det skjedde 25. juni 2010.

Hvem som så bærer ansvaret for at det etter hvert oppstod en forestilling om at Stålsettutvalgets utredning havnet i en skuff, kan diskuteres. Men det er hevet over enhver tvil at Statsråd Robstad først og fremst har fullført et arbeid som ble initiert av daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland etter at Venstre-representanter på Stortinget hadde fremmet forslag om stortingsbehandling av livssynspolitikken.  Helleland svarte med å inviterte til oppstartsseminar om en helhetlig tros- og livssynspolitikk 12. september 2016. Arbeidet ble videreført av etterfølgeren Trine Schei Grande og sluttproduktet fremmet av Robstad forrige fredag.



Gå til innlegget

Raymond Johansen og Kamzy Gunaratman røper at de ikke har kunnskap om bakgrunnen for ordningen med tilskudd til trossamfunn.

«Vi ønsker at de mister statsstøtte hvis de ikke har minst 40 prosent kvinner i styrene. Dette er jo ikke noe privat anliggende, all den tid staten gir 400 millioner kroner i støtte til religiøse trossamfunn. Da må vi også kunne stille krav.» Det uttaler Raymond Johansen.

Likedan hevder Oslos varaordfører Kamzy Gunaratman det samme i Dagsnytt18 fredag 31.5: «Trosfriheten er en privatsak, men hvordan man bruker offentlige midler en offentlig sak. Vi kan gripe inn når vi gir penger.» Videre sammenlikner hun statsstøtten til trossamfunn med støtten til Human Rights Service.

Mer eklatant kan ikke Raymond Johanssen og Oslos varaordfører Kamzy Gunaratman avsløre sin manglende kunnskap om bakgrunnen for ordningen med tilskudd til trossamfunn. Denne kritikken gjelder for så vidt også enkelte andre politikere og til og med noen journalister for den saks skyld. Det alvorlige ved denne unyanserte fremstillingen av saksforholdet er at det skapes et inntrykk av tros- og livssynsminoritetene representerer en økonomisk byrde for samfunnet.

Vi har bare ett trossamfunn i Norge som mottar støtte fra stat og kommune. Det er Den norske kirke. De leverer søknader med ønsker om bevilgninger. De øvrige tros- og livssynssamfunnene mottar riktignok midler via stat og kommune. Men disse midlene er ikke ordinære støttemidler.

Frem til 1970 fikk skattytere som sto utenfor Den norske kirke et personlig fradrag i kommuneskatten.  De skulle være fritatt fra å bidra økonomisk via skatteinnbetaling til et trossamfunn de ikke tilhørte. Dette prinsippet hadde i større eller mindre grad blitt praktisert helt fra vi fikk den første dissenterloven i 1845.

Men da man ønsket å etablerere en tilsvarende ordning også for statens utgifter til Den norske kirke, ble det for komplisert; - særlig fordi skattesatsen for statsskatten var progressiv.  Verken skatteteknisk eller administrativt fant man løsning på den utfordringen. Så fikk man en lys idé: I stedet for å fortsette å gi personlige skattefradrag til dem som sto utenfor statskirken, kunne man ta det offentliges utgifter til statskirken, dele på antall medlemmer i denne og gi et tilsvarende tilskudd til øvrige trossamfunn etter medlemstall. Ordningen er altså i utgangspunktet en kompensasjonsordning.

Det er skatteinnbetalinger fra medlemmene av andre tros- og livssynssamfunn som på den måten kanaliseres via stat og kommune tilbake til det tros- eller livssynssamfunnet disse skattebetalerne tilhører. Tilskuddsordningen er altså ikke en ordinær støtteordning lik ordninger for miljø-, kultur, barne- og ungdomsorganisasjoner, idrettsbevegelsen, politiske partier o.a. Den har karakter av refusjonsordning og er ikke sugerør i stats- eller kommunekassa. Dette går tydelig frem av forarbeidene til dagens trossamfunnslov. Derfor søker ikke trossamfunnene om støtte fra det offentlige. De leverer krav om utbetaling av tilskudd.

Det Johansen og Gunaratman faktisk sier er at de vil inndra midler som egentlig kommer fra trossamfunnenes egne medlemmer og tilhører deres tros- eller livssynssamfunn. I realteten prøver de seg på noe som vi på godt norsk har vi et presist begrep for: Tyveri!

Om Raymond Johansen og Kamzy Gunaratman hadde har lest forarbeidene til dagens trossamfunnslov ville de ha forstått dette. I stedet initierer de et tyveritokt mot trossamfunn som ikke danser etter deres pipe.

Gå til innlegget

Når foreldrene har ulik livssynstilhørighet og delt foreldreansvar, må hovedregelen etter min oppfatning være at barnet ikke hører til fra fødselen av.

Som både representanter for Dnk, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon og Human-Etisk Forbund(HEF) har påpekt, har dagens bestemmelser om barns tilhørighet fra fødselen av som formål å gi et tilnærmet likeartet grunnlag for beregning av offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk.  Ordningen er i utgangspunktet ikke primært ment å tjene et religiøst formål – medlemsverving eller misjonering. Det kan forøvrig være på plass med en korreksjon til HEFs Brun Pedersen og Sandvig ad. Dnk og folkeregistrering.  Dnk hadde ansvar for fødselsregistreringen fram til 31.12.1982, - ikke folkeregistreringen i sin alminnelighet.

Ikke tilhørighetreglene. 

Foranledningen til at problemstillingen er kommet opp, er ikke først og fremst tilhørighetsreglene i seg selv. Problemet er den nye Folkeregisterloven som av forståelige grunner definerer informasjon om et individs foreldre og foreldres barn som taushetsbelagt. Utlevering av slik informasjon krever egen lovhjemmel. Den foreligger ikke for tros- og livssynssamfunn.

Derfor mottar ikke lenger Dnk informasjon om fødsler direkte fra Folkeregisteret. Den har mistet et privilegium og blir nå likebehandlet med andre tros- og livssynssamfunn. Sistnevnte har ikke mottatt slik informasjon på årtier, på tross av tidligere lovhjemlet rett til å få den.

Alle tros- og livssynssamfunn har mulighet til å hente ut ikke-taushetsbelagt informasjon fra Folkeregisteret, bl. a. for å oppdatere adresseinformasjon og få informasjon om dødsfall. Dnks lokale fellesråd har ved en tilføyelse til gravferdsloven fått en lovfestet rett til tilgang til taushetsbelagt informasjon i forbindelse med gravplassforvaltningen. Argumentene for at en slik hjemmel er nødvendig for å ivareta lovpålagte oppgaver, er åpenbare.

«Kjekt å ha»

Hvorvidt en hjemmel for tros- og livssynssamfunn til å innhente taushetsbelagt informasjon om fødsel og foreldreskap fra folkeregisteret skal vurderes nødvendig, er et annet spørsmål. Både for Dnk og øvrige tros- og livssynssamfunn vil informasjonen ha stor nytteverdi. Men det spørs om «Kjekt å ha»-argumentet er tungtveiende nok for å gi slik tilgang.

Hvilke lovpålagte oppgaver nødvendiggjør en slik hjemmel? Vad Nilsen og Halvorsen Hougsnæs argumenter i VL 8.2. langs begge spor, både nytten (utsendelse av invitasjon til dåp) og den lovbestemte forpliktelsen til å føre register over medlemmer og de som etter kirkelovens § 3 er tilhørende. Det siste er det mest interessante i denne forbindelse. Det første er en mulighet som oppstår som resultat av registrering av nyfødtes formelle tilhørighet. Man bør jo ikke sende dåpsinvitasjon til dem som ikke er registret som tilhørende etter gjeldende lovverk.

Nye regler. 

Når forrangsbestemmelsene for Dnk om barns tilhørighet fra fødselen av faller bort, vil det måtte gjelde nye regler for når et tros- eller livssynssamfunn kan føre nyfødte inn som tilhørende uten foreldres samtykke. Jeg forutsetter at en slik mulighet fortsatt skal bestå og deler for øvrig synet til Vad Nilsen og Halvorsen Hougsnæs om viktigheten av å anerkjenne barns tilhørighet til tros- og livssynssamfunn.

Et alternativ vil da kunne være en modifisert utgave av det som er hovedregelen i dagens trossamfunnslov.  Når begge foreldrene er medlem av samme trossamfunn eller én er alene om foreldreansvaret, vil barnet høre til foreldres trossamfunn fra fødselen av.  Dersom dette ikke er tilfelle, kan ikke noe tros- eller livssynssamfunn bruke informasjonen fra Folkeregisteret til å registrere tilhørighet fra fødselen av.

Med begges samtykke. 

Det er barnets formelle registrerte tilhørighet som bør danne grunnlag for adresserte henvendelser med tilbud fra trossamfunn, ikke én av foreldrenes tilhørighet eller medlemskap.  Når foreldrene har ulik livssynstilhørighet og delt foreldreansvar, må hovedregelen etter min oppfatning være at barnet ikke hører til fra fødselen av.  Innmelding av barn som tilhørende et trossamfunn må da skje skriftlig med begge foreldres samtykke. Erfaringen etter de siste tiårs komplikasjoner knyttet til dobbeltmedlemsskap, foreldre og barns trostilhørighet, støtter etter mitt syn opp om denne konklusjonen.

Fjerning av forrangsbestemmelsen for Dnk er selvsagt et vesentlig bidrag til en mer rettferdig og forbedret tilhørighetsordning. En lovfestet rett til tilgang til taushetsbelagt informasjon fra folkeregisteret må selvsagt være lik for alle landets for tiden mer enn 800 registrerte tros- og livssynssamfunn. Om dette skal anses som nødvendig og om registrering av tilhørighet fra fødselen av vil være i overenstemmelse med personvernlovgivningen og GDPR, er andre mer kvalifisert enn undertegnede til å ha en faglig velbegrunnet mening om.

Gå til innlegget

Bønnerop og menneskerettigheter

Publisert over 1 år siden

Anført av Jon Helgheim fra Drammen har Frps landsmøte vedtatt forbud mot bønnerop. Dette fremstår først og fremst som råpopulistisk symbolpolitikk. Det er nærliggende å sette spørsmålstegn ved den reelle motivasjonen når man ønsker å forby en praksis som ikke praktiseres og som ikke utgjør et påtalt problem. Dette tjener tilsynelatende først og fremst som agn for fremmedfiendtlige og ytterliggående høyrenasjonalister.

Jon Helgheim viser en manglende forståelse for menneskerettighetenes funksjon i et demokratiske samfunn når han iflg. Vårt Land 26. april uttaler: «Bønnerop er noe folk flest ikke vil ha.»

Menneskerettighetene handler ikke først og fremst om majoriteten; – om folk flest. Menneskerettighetene er der for å sette skranker for flertallets muligheter til å bruke sitt flertall til å undertrykke og diskriminere minoriteter.

Helgheim er uenig i konklusjonen fra justisdepartementets lovavdeling i 2000.Et generelt lovforbud mot bønnerop fra moskeer ble ansett å være i strid med religionsfriheten. De tillatelser som da ble gitt, ble gitt innenfor rammen av støyforskriften. Støyforskriften må i så fall anvendes på en nøytral møte slik at bønnerop behandles på lik linje med andre sammenlignbare fenomener.

Helgheim overser at menneskerettighetskonvensjonene er inkorporert i grunnloven og ved motstrid gitt forrang fremfor nasjonal lovgivning.

Det er derfor ikke riktig at politikerne uten videre kan skalte og valte med uttalelser og avgjørelser i internasjonale menneskerettighetsorganer. FN-uttalelser er imidlertid ikke rettsavgjørelser og har ikke den samme vekt som avgjørelser i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dommer mot Norge derfra har rettskraft og kan ikke settes til side av nasjonale myndigheter. (Russland og Aserbajdsjan gjøre dette stadig vekk, men det er en annen skål)

Det forekommer derfor inkonsekvent når Helgheim som ellers «blåser i hva menneskerettighetene sier om dette», i Drammens Tidende 2. mai underbygger sitt standpunkt med å henvise til at «Sveits har innført et slikt forbud og blitt klaget inn til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som ikke engang ville behandle saken.»

Jeg mener å være godt oppdatert på avgjørelser på religionsfrihetsfeltet i Strasbourg, men kjenner ikke til en slik avgjørelse. Det utelukker ikke at noe kan ha gått meg hus forbi.

Jeg vil derfor være takknemlig om Helgheim kunne dokumentere hvilken sak han referer til, slik at det er mulig å ha en etterrettelig debatt om de menneskerettslige aspekter ved saken.

Gå til innlegget

Hva har Erna & co egentlig sagt? De har definitivt ikke sagt at livssyn er en privatsak. Hva de har sagt er følgende: «Regjeringen legger til grunn at den enkeltes livssyn er et personlig anliggende og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn.»


Det er neppe manglende leseferdighet som gjør at Knut Arild Hareide legger et annet ord inn i teksten enn det som er faktisk er uttalt!


Regjeringserklæringens formulering er etter mitt skjønn en betimelig presisering. Den tar på alvor at Norge etter 2012 ikke lenger er en konfesjonell stat.


Før den tid var den enkeltes tros- og livssynstilhørighet eller mangel på sådan, et offentlig anliggende. Norske borgere hadde ikke en likeverdig tilgang til posisjoner i landets fremste utøvende politiske myndighet, - Regjeringen. Grunnloven krevde at halvparten av regjeringsmedlemmene måtte være medlem av ett bestemt trossamfunn; - Den norske kirke. Når statsrådskabalen skulle legges, måtte aktuelle kandidaters kirketilhørighet på bordet. Det var en offentlig sak. Slik er det ikke lenger.


Troen er en personlig sak. Men den kan ikke reduseres til en privatsak, selv om den har en privat side. Den er ikke en hobby man dyrker på fritiden. Den er ikke noe man henger på en knagg i entreen før man går ut av døren om morgenen. Troen preger et menneskes relasjon ikke bare til Gud, men til medmennesker, omgivelser, samfunn og miljø, - også til politikk. Menneskeretten til trosfrihet er en frihet til religionsutøvelse både privat og offentlig, alene eller sammen med andre.


Min tilhørighet til tros- eller livssynssamfunn kan andre ha noe med. Den kan gjøre meg kvalifisert eller diskvalifisert til bestemte jobber i organisasjonslivet. Den er altså ikke et privat anliggende.


Personlig finner jeg det befriende at regjeringserklæringen tar statens sekulære karakter på alvor. Erklæringen er definitivt ikke et uttrykk for ekstrem sekularisme som Hareide hevder. Den finner man i dag i sin ytterste form i Nord-Korea. Den fantes i Sovjetunionen. Mange vil tenke på Frankrike som et land med en mer ytterliggående variant av sekularisme.

Men regjeringserklæringens uttrykte ambisjon om å føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk preget av respekt for de ulike livssynssamfunns egenart og med ikke-diskriminerende støtteordninger, er ikke ekstremsekularisme. Det er en positiv anerkjennelse av tros- og livssynssamfunnenes betydning og rolle i samfunnet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har gjentatte ganger understreket statens rolle som den nøytrale og upartiske tilrettelegger for borgernes tros- og livsynsutøvelse.

Før han ettlyser sterkere henvisninger til kristen kulturarv, bør Hareide i det minste gjengi meningsmotstanderes synspunkter på en presis og etterrettelig måte.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere