Gulla Nyheim Gramstad

Alder:
  RSS

Om Gulla

Følgere

En blodig unnlatelse

Publisert rundt 6 år siden

 

Den norske regjering, ved utenriksminister Barth Eide og tidligere minister Gahr Støre, har unnlatt å hjelpe Tjostolv Moland og Joshua French i Kongo. Nå er det for sent for Moland, skal det bli for sent for French også?

Saken i Kongo i 2009 handlet om staten Norge som hadde sendt ut to spioner for å destabilisere Kongo og drepe presidenten. De to spionene, ble begge idømt dødsdom for spionasjen utført på vegne av Norge. Og de fikk dødsdom for drap, hvor motivet var at de drepte på spionasjeoppdrag for den norske stat. Norge ble holdt medansvarlig og dømt til å betale milliarder i oppreisning sammen med fangene. Hvilken fornærmelse mot Norge!

Kongo fornærmet en annen stat ved å beskylde landet for spionasje. Det har ikke Norge reagert på som enhver annen stat ville ha gjort. Man tar ikke lett på at ens borgere blir arrestert og fengslet for spionasje uten at landet protesterer kraftig og tar affære. Det norske myndigheter har gjort, er å avvise dommen mot Norge, men de har unnlatt å ta stilling til dødsdommene mot Moland og French. Hvordan kunne det gå an å dele opp en dom i to deler? Ikke akseptere en del, og unngå å ta stilling til den andre? Det er ytterst påfallende, enda både utenriksministeren og hans observatører fra UD meget godt visste hvor useriøs hele rettssaken var. Hvorfor er det ikke blitt protestert høylydt mot at to sivile er dømt i en militærdomstol? I en kritikkverdig rettssak som ikke viste respekt verken for rettsstatsprinsipper eller menneskerettigheter.

Norge har gjort minimalt, de har latt de to råtne som sivilister i et militærfengsel i Kongo. For forbrytelser myndighetene vet de ikke har begått. Og nordmennene ble dømt til døden av en korrupt domstol, ledet av en korrupt dommer. Myndighetene har ofret de to gjennom sin unnfallenhet, som har kostet Moland livet. Hva med Joshua French? Når medienes lys slukkes snart, og journalistene reiser hjem, skal French igjen forlates og glemmes av utenriksminister Barth Eide?

 

Gå til innlegget

Før det er for sent

Publisert over 7 år siden

Fredag 10. februar 2012 eksponeres en dypt urovekkende sak i mediene. Det gjelder de to unge mennene, Joshua French og Tjostolv Moland, som i 2009 ble siktet og senere dødsdømt for mord - og spionasje for Norge i DR Kongo.

French og Moland har sittet fengslet i Kongo i snart 3 år. Først i Kisangani, men er nå overført til et militærfengsel i hovedstaden Kinshasa. Der viser det seg at forholdene de siste ukene er blitt forverret katastrofalt for de to. French har fått ut en rapport som forteller at de er blitt utsatt for alvorlig mishandling.

Advokat Furuholmen anså rapporten fra French for så alarmerende, at han innkalte til pressekonferanse. Både NRK Dagsrevyen og TV2 tok opp saken. Furuholmen mente det kunne være fare for livet til French og Moland. Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte at dette var en kriminalsak og man måtte ha respekt for myndighetene i Kongo, slik jeg forstod han. Det kan en være enig med han i, men når livet til Moland og French er i fare, nytter det ikke bare med respekt, da må norske myndigheter ta affære. Statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo må komme på banen.

Brevet fra French er i høyste grad alarmerende. Kari Hilde French (KHF) refererer fra brevet på nettsiden til de pårørende. Hun skriver at Tjostolv blant annet er blitt sparket i ryggen og slått i ansiktet, han har fått et kutt under øret, et kutt i haken som går inn til beinet, og han har blitt bitt i fingeren inn til beinet. Det skal ha gått infeksjon i såret og han skal ha blitt nektet lege. Med det fuktige klimaet, aidsfaren og andre alvorlige sykdommer er dette svært alvolig.

KHF refererer videre at mennene er blitt bestjålet, spyttet på i ansiktet, blitt drapstruet og utsatt for vold fra både vakter og medfanger. Fengselsledelsen skal oppmuntre både vokteres og fangenes dårlige oppførsel, også til drapstrusler.  De blir konstant utsatt for pengeutpressing (de har deponert penger hos fengselsledelsen) i følge brevet fra Joshua French. 

Det er ikke ende på hvilke ydmykelser French og Moland utsettes for og hvilke rettigheter de fratas. French skriver at de blant annet er blitt nektet å få ringe familien, UD, FN, og FCO (britisk UD) og å få snakke med privat med personer med diplomatisk immunitet, noe de har krav på. De har og blitt nektet å få sin kongolesiske advokat på besøk. Og fengselsledelsen har fratatt dem både brev, dagbøker og foto av familien.

På cella er det 6 fanger og en temperatur på 35 grader i rommet. En kan knapt forestille seg hvilken påkjenning det må være for to mennesker som kommer fra Norge, og som i utgangspunktet var ukjent med en fengselstilværelse. Om de er skyldig eller ikke er irrelevant. Norske myndigheter bør føle et ansvar for å gripe inn, om ikke for annet, enn at Norge også var anklaget i denne forferdelige saken. Det ble forlangt intet mindre enn 3000 milliarder i erstatning fra Norge. At Norge var innblandet viste seg å være feil. Hva hvis mye av resten i saken også er feil?

Referatene vi fikk fra rettssakene var på langt nær overbevisende. Denne tvilen burde komme Moland og French til gode og føre til at Norge fikk dem tilbakeført til Norge. Det kan norske myndigheter gjøre ved å legge press på Kongo. Landet mottar årlig mange millioner i bistand fra Norge, og nylig slettet Norge Kongos store utenlandsgjeld på atskillige millioner kroner.

Ndolofengslet ble gjenåpnet i 2010 med støtte fra FN. Ndolo skulle bli modellen på det nye fengselsvesenet i Den demokratiske republikken Kongo, skriver NRK Nyheter i desember 2011, men det tok ikke lang tid før virkeligheten innhentet den ambisiøse drømmen. Moland og French er plassert der, i et overfylt fengsel med Kongos farligste fanger. I Kisangani var de to veteraner og hadde opparbeidet seg respekt hos sine medfanger. Det ga dem en viss beskyttelse. Joshua French ble kalt "doktor", da han og Tjostolv Moland drev med medisinsk hjelp for medfangene.

I mars i fjor utbrøt det en tuberkulose-epidemi i Ndolofengslet. Sykdommen spredte seg raskt i det overfylte fengslet, da friske og syke fanger delte rom på grunn av plassmangel. Tuberkulose er uhyre smittefarlig og en alvorlig trussel mot helsa.

De fleste som leser aviser og bøker kjenner til forholdene i dagens Kongo. Der regjerer lovløshet, grove brudd på menneskerettigheter og voldtekt i stor skala på jenter og kvinner. Den erfarne journalisten i TV2, Fredrik Græsvik skriver på sin blogg at Moland og French er fanget i helvete. Han skriver at fanger i Ndolofengslet utsettes for overfall, voldtekt og drap. Han fulgte med på rettssaken mot French og Moland og benevner sakene som full av mangler, usannsynlige bevisføringer og latterlige påstander. Som at de to skulle ha spionert for den norske kongen, og av den grunn skulle Norge betale hver enkelt kongoleser for den tort og svie de var påført.

Græsvik beretter om Kinshasa, der de er fengslet, som en by hvor en tar store sjanser hvis en beveger seg rundt som hvit mann. Kinshasa er en by med enorm kriminalitet, i et land preget av vanstyre. Græsviks observasjoner gir tyngde til beskrivelsene i brevet fra Joshua French. Det ville være merkelig om tryggheten innenfor murene skulle være bedre enn utenfor, i et fengsel med farlige, voldelige fanger klumpet tett sammen.

Det er på tide at Den norske regjering tar grep før et enda alvorligere budskap når oss.

Da er det for sent.

Gå til innlegget

Jeg maktet ikke bære smerten alene

Publisert over 8 år siden

Nå kommer forslag og innspill på hvordan de overlevende fra Utøya skal bearbeide sine traumer og hvordan de pårørende skal komme gjennom sorgen etter de drepte.

- Å snakke kan gjøre vondt verre er er stor overskrift i Aftenposten, avisen viser til nyere amerikansk forskning etter terrorangrepene i USA i 2001. Der hevdes det at å oppfordre en fortvilet person til å snakke gjennom erfaring og følelser, kan gjøre at personen risikerer å gå lengre inn i angsten og depresjonen når de blir tvunget til å gjenoppleve kaoset.

     Vårt Land skriver om samme tema og intervjuer Espen Olafsen som mistet kona og datteren i tsunamien i 2004. Olafsen sier han har veldig tro på samtalen, at de som er rammet får snakke om det som har skjedd, igjen og igjen.

     Dette viser nok at det ikke finnes en enkelt oppskrift som gjelder for alle. At mennesker er ulike og de vil reagere og agere forskjellig på store traumatiske opplevelser. Personlig har jeg stor tro på støtten en kan få gjennom å åpne seg.

     For noen år siden var jeg oppe i en stor krise. Vår sønn var alvorlig skadet i en ulykke og vi visste lenge ikke om han ville overleve. Min mann maktet ikke å snakke om den store smerten vi måtte gjennomleve i denne vanskelige tiden. Når han ikke satt ved sykesengen kastet han seg ut i arbeid og kom på den måten gjennom krisen på en god måte.

     Jeg gjorde motsatt, jeg snakket hele tiden til alle som ville høre. Kjente og ukjente, det var det samme. Smerten var for stor til at jeg maktet å bære den alene. Den fylte sinnet og tankene absolutt hele tiden og truet med å sprenge meg. Jeg åpnet meg for taxi-sjåføren, mannen i bussen, kvinnen i luken på teatret hvor jeg avbestilte, politiet. Og det fantastiske var at alle uten unntak tok i mot meg, ikke med mange ord, men med en medfølelse som var grenseløs. Øynene ble sløret av tårer, noen trykket meg ekstra hardt i hånden, andre klemte meg og noen ønsket lykke til. De viste sin empati med måten de møtte meg på.

     Telefonen ringte hver gang jeg var hjemme og jeg fortsatte å snakke mens andre lyttet. For meg ble det aldri for mye. Støtten jeg fikk gjennom omsorgen jeg ble vist ble min terapi.

     Kjærligheten viste seg å ha mange ansikter og den var oppfinnsom. Det hang roser på døren når vi kom hjem. En venn kom medbringende pannekaker og blåbærsyltetøy, en annen ringte og ville lage et blomsterbed som han visste jeg ønsket meg. Det kom kort og brev og mange ba for oss. Den endeløse omtanken som omsluttet oss gjorde meg sterk i redselen og fortvilelsen. Jeg trengte ingen medikamenter for å sove og kom ut av krisen med psyken intakt. Og vår sønn, ja han overlevde og har et godt liv idag.

     Jeg håper de mange som nå er midt oppe i stor sorg og smerte, må få oppleve omsorg og kjærlighet som kan hjelpe dem gjennom denne ufattelige tragedien.

Gå til innlegget

INGEN HORDER AV KRISTNE

Publisert over 8 år siden

Hvordan kan vi være fullstendig handlingslammet og blinde overfor det som skjer etioperne? Vi kristne gjør ingenting. Vi er blitt så rike og mette at vi trekker på skuldrene og regner med at myndighetene både har rett - og gjør rett!

"Kirkeasylet som ordning er en påminnelse om at kristne skal stå fremst i rekken for å kjempe for de aller svakeste", skirver Helge Simonnes i Vårt Land idag. Gjør vi det? Hvordan kan vi da så glatt lukke øynene for en gruppe mennesker som har søkt til Domkirken i sin store nød? Jeg ser ingen horder av kristne fra ulike menigheter line opp utenfor Domkirken. Hvor er dere hen? "Kirkeasylet er kirkens adelstegn, og det handler om noe mer enn bare ulovlige innvandrere som søker tilflukt i kirkerommet: Det er en overordnet tanke om at alle som er i nød skal sikres hjelp", skriver Simonnes. Vi ser nå desperate medmennesker som går inn i en kirke med sine barn for å vekke kirkens engasjement. De har ingen andre steder å gå. De tror at kirken kan hjelpe dem. De tror kanskje at de kristne vil hjelpe dem til å få sin sak vurdert på nytt. De er i et fremmed land hvor mange har levd et normalt liv med arbeid og skolegang i årevis. Plutselig gjør myndighetene et grep som river forsørgere ut av arbeidet, de mister hjemmene sine, barna ser foreldrenes fortvilte situasjon og lider de også. Men vi kristne gjør absolutt ingenting. Vi er blitt så rike og mette at vi trekker på skuldrene og regner med at myndighetene både har rett - og gjør rett! Har vi ikke lært noe av historien? I ettertid har våre folkevalgte både bedt om unnskyldning og betalt erstatning til enkelte grupper for uretten som ble begått mot dem i sin tid. Hvorfor må vi stadig gjenta galskapen? Hvordan kan vi være fullstendig handlingslammet og blinde overfor det som skjer etioperne? Verken Regjeringen, UDI eller UNE kan garantere for deres sikkerhet når de kommer til Etiopia. Der er det et regime som har et etterretningssystem som brer seg over hele landet, ja det går helt ned på gatenivå. Det er et meget farlig land å reise til, spesielt for dem som har vært politisk aktive. Til et slikt land arbeider nå Norge for å få tvangssutsendt etioperne så fort som mulig. Honnør til Vårt Land som har skrevet side opp og side ned om denne dypt tragiske situasjonen. Og takk til Bjørg Karlsen og noen få andres engasjement her på Verdidebatt. Det er mediene og enkeltmenneskers innsats som trengs for å sette søkelys på hva som virkelig foregår i vårt ellers så vellykkede samfunn.

Gå til innlegget

Viktig sak å kjempe for

Publisert over 9 år siden

Dette er et nødskrik til Verdidebatts lesere, ansporet av Lars Randbys gode og tankevekkende innlegg idag " Bryr jeg meg egentlig". Det står om liv og helse for to søsken på 24 og 25 år som har bodd 18 år i Norge, 6 år i Pakistan. De er fullstendig norske etter skole og utdanning her. Norsk er deres språk, ikke urdu og de har sin familie her. De har sittet 15 måneder i kirkeasyl i Oslo i redsel for å bli sendt til et land de ikke har vært i siden de var små barn. Et voldelig land de frykter og hvor de ingen fremtid har. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg tar opp kun 2 prosent av sakene de får. Saken til Fozia og Abbas har domstolen antatt. Det er en unik sak i europeisk sammenheng. Norge kan i disse dager inngå forlik og løse denne saken en gang for alle. Hvis Norge nekter å inngå forlik, noe de vanligvis gjør i menneskerettssaker, vil de to måtte vente på en rettssak i 3-4 år før saken kommer opp. En kan bare ane hva dette vil føre til psykisk med de allerede svært medtatte menneskene. Ungdommene er utslitt av å kjempe, som de har gjort de siste ti år, siden de var barn. De var 14 og 15 år da politiet plutselig kom på skolen og arresterte dem og de fikk vite at Norge ikke ville ha dem pga at deres nå avdøde mor ga feilaktige opplysninger til myndighetene. Kjære Lars Randby, det finnes forferdelige og dypt urettferdige saker i vårt land som det er verdt å kjempe for. Dette er en av dem. Nå er det de politiske myndighetene med regjeringsadvokat og justisminister Storberget i spissen som skal avgjøre søsknenes skjebne. Vi kan alle engasjere oss med å sende et brev til justisministeren eller sende et brev til stortingspolitikeren for det partiet vi stemte siste valg. Be han/henne øve press på Storberget. Dette er en uverdig og skammelig sak for vårt land.

Mvh Gulla Nyheim Gramstad

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1292 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1270 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1148 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 847 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 810 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere