Jørn Lemvik

Alder: 64
  RSS

Om Jørn

Generalsekretær i Digni. Digni er en paraplyorganisasjon for bistandsarbeidet til norske misjonsorganisasjoner.

Følgere

Konspiratorisk korstog

Publisert rundt 6 år siden

BI-professor Anne Welle-Strand anklager bistandsbransjen for å fortie fakta. Ikke et eneste sted begrunner hun påstandene med fakta.

Bistand virker ikke, fastslår BI-professor Welle-Strand i Aftenposten 31. januar, og begrunner dette med at det er i bistandsbransjens egeninteresse å fortie uteblitte resultater. I klartekst kaller hun oss for egoistiske løgnere, mer opptatt av egne arbeidsplasser enn rettferdighet for verdens fattige. Hun om det. En professortittel og 40 års erfaring fra bistand gjør ikke konspirasjonsteorier mer sanne.

Å måle virkningen av bistand er ingen eksakt vitenskap. Forskningen gir ingen konsensus på om bistand i det store og hele har feilet eller lykkes. Å isolere bistandens bidrag til et lands utvikling er i praksis umulig, på samme måte som det er vanskelig å bevise at det er det norske forsvarets fortjeneste at vi har levd i fred her nord siden krigen. Men vi vet at bistand har gitt mange gode resultater. Det kommer også godt fram i dokumentarserien Den gode viljen, som Welle-Strand skamløst tar til inntekt for sine synspunkter.

Welle-Strand har mye rett i sin beskrivelse av bistandsbransjen som teknokrati. Men når hun fastslår at aktørene som utgjør dette apparatet er bistandsavhengige snur hun problemstillingen på hodet. Hva om byråkratiet har med krav til kvalitetssikring og kontroll med bruken av skattepenger å gjøre? Eller kapasitet til å imøtegå stadig skiftende politiske føringer fra norske myndigheter? Hva om det har med behovet for stadig å føre bevis overfor opinionen at bistanden virker å gjøre? Vi kommer ikke på noen sektor som utsettes for så mange evalueringer og krav til dokumentasjon av resultater som bistandssektoren. Det går ironisk nok ut over evnen til å levere resultater.

Der Welle-Strand er kategorisk opplever vi at Den gode viljen får fram mange viktige dilemmaer. Det er ikke slik at noen ting bare er bra eller bare negative. Det vi trenger er nettopp en større bevissthet om dilemmaene knyttet til bistand, ikke en teoretisk skyttergravskrig mellom posisjoner som ofte virker ideologisk betinget på begge sider.

Vi må diskutere i hvilken grad vi kan legge oss opp i andre lands interne anliggender når vi kjemper for rettferdig fordeling. Vi må diskutere om tjenesteyting i noen tilfeller kan være riktig, selv om det burde vært de lokale myndighetenes ansvar. Vi må diskutere om det er riktig eller galt å bidra med budsjettstøtte til land med udemokratisk utvikling. Vi trenger en debatt om forholdet mellom norsk bistandspolitikk og øvrig politikk. Og vi må komme forbi den evinnelige terpingen på et forestilt motsetningsforhold mellom økonomisk utvikling og bistand! Vi kommer ikke på en eneste bistandsaktør som ikke mener at handel, næring og arbeidsplasser er avgjørende for om et land oppnår utvikling eller ei.

Når utgangspunktet er som galest blir resultatet originalest. Det forekommer i bistanden også. Men arbeidet vårt står fjellstøtt sammenlignet med Welle-Strands vaklende argument.

Gå til innlegget

På verdigheten løs

Publisert rundt 6 år siden

Elendighetsbeskrivelsene som preger norske mediers dekning av Afrika, er ikke til å kjenne seg igjen i for de av oss som tilbringer mye tid der. Verst er NRKs mann i Nairobi.

Måten vi kommuniserer bistandsarbeidet på er en lakmustest på om vi tar verdigheten til våre samarbeidspartnere på alvor.

I tredje episode av NRKs TV-serie om norsk bistand, Den gode viljen, ble søkelyset rettet mot hvordan norsk bistandsinnsats er blitt formidlet. I dag er det heldigvis bred enighet om viktigheten av åpenhet, kritikk og debatt om norsk bistand. Men det er ikke norske medier som formidler den viktigste bistandskritikken. Det gjør våre samarbeidspartnere i Sør. De stiller spørsmål med vår tendens til å tro at vi alltid vet best. Og de vil ha seg frabedt å bli framstilt som stakkarslige ofre uten kunnskap og ressurser til å gjøre noe med sin egen kontekst.

Drøye bilder. De fleste bistandsorganisasjonene er avhengig av innsamlede midler. De drøyeste bildene er luket bort i norsk bistandskommunikasjon, men det er fortsatt slik at enkelte virkemidler har større effekt på givergleden enn andre. Hvem kan forholde seg passiv til den lutfattige alenemoren på søppelberget i storbyen eller kjøleskapsbarnets blikk? For et rikt og travelt folk er pengegaver enkel avlat. Så enkelt at mange flere burde gjøre det. For bistandsorganisasjonene er pengene en ressurs som er avgjørende for å få utført arbeidet. Uten disse virkemidlene ville mange glitrende prosjekter aldri ha sett dagens lys.

Her stilles også våre samarbeidspartnere overfor vanskelige dilemmaer. Det krever mot å takke nei til penger. Mange svelger stoltheten og lar seg selv eller sine barn avbildes mer eller mindre som tiggere og hjelpeløse ofre. Sannsynligvis er det også mange som brukes i innsamlingsøyemed uten selv å være klar over det. Det bryter med alminnelig presseskikk og er ikke akseptabelt. Måten vi framstiller mennesker som omfattes av bistandsarbeidet er en lakmustest på om vi tar verdigheten deres på alvor.

Verst er NRK. Men når det gjelder uverdige framstillinger, bør norske medier stikke fingeren i jorda. Kanskje får vi igjen for tidligere synder, for elendighetsbeskrivelsene som preger norske mediers dekning av Afrika (det er alltid Afrika) er ikke til å kjenne seg igjen i for de av oss som tilbringer mye tid der. Verst er NRKs mann i Nairobi, som ser fattigdom og elendighet hvor enn han snur seg. Dette er bare en del av bildet. Hvor ble det av den dype kunnskapen og respekten som preget tidligere korrespondenter, som Tomm Kristiansen, eller Dag Bredvei? Vi registrerer en økende bevissthet, noen ganger sinne, hos samarbeidspartnere i Sør, som reagerer på måten de framstilles på i vestlige medier.

Kanskje må vil leve med utilfredsheten. Det nytter lite å refse mediene for forenkling i et sterkt konkurranseutsatt mediebilde. Folk flest er tross alt mer opptatt av nasjonale hendelser. Folk flest er også slik skrudd sammen at det er de enkle, følelsesladede framstillingene som trigger engasjementet. Vi kan skrive kronikker til vi blir blå i ansiktet om de komplekse maktrelasjonene som bidrar til å holde millioner i ekstrem fattigdom. Det utløser neppe en folkeaksjon for en mer samstemt utviklingspolitikk. Men vi skylder det et forsøk.

Overvåker. Da priser vi oss lykkelig for at vi bor i Norge, landet hvor staten finansierer sine største kritikere. Enn så lenge. For om ikke de frivillige organisasjonene (og enkelte forskningsmiljøer) hadde overvåket norsk våpeneksport, behandlingen av urfolk i regnskogsatsingen, eller menneskerettighetssituasjonen i norske hovedsamarbeidsland, hvem ville gjort det da? Neppe norske medier.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.01.2013

Gå til innlegget

Tar brodden av kirkene i sør

Publisert rundt 7 år siden

Givernes krav i bistand har medført en profesjonalisering av sør-kirkenes sosiale arbeid. Men ved å holde samfunnsengasjementet atskilt fra livet i kirkene, motarbeider vi helheten som gir kirkene sprengkraft som sosiale bevegelser.

I norsk bistandshistorie har det dominerende synet vært at en profesjonell håndtering av utviklingshjelp forutsetter vanntette skott mellom bistand og religion. Dette paradigmet står for fall. Etter hvert som diskusjonen om religionens rolle i utvikling har skutt fart har det også blitt tydelig at sekulære kategorier og definisjoner ikke gjenspeiler virkeligheten på lokalt nivå. Den moderne bistandsdebatten preges derfor av en holistisk renessanse som motsetter seg forenklende kategoriseringer.

Tekkes systemet. Terje Tvedt, som i en årrekke anklaget kristne norske organisasjoner for å drive misjon på statens regning, må ta ansvar for å ha ført den hjemlige debatten om religion og bistand ut i en tabloid grøft. Som kristne aktørene har vi bidratt med egne spadetak, ved å svare på kritikken med forenklede halvsannheter. Vi har opprettholdt ideen om vanntette skott ved å insistere på at penger ikke ble brukt for å omvende sjeler. Men det er fult mulig å hevde at penger ikke brukes instrumentelt for å frelse sjeler, samtidig som man ikke har noen tro på vanntette skott. I historiens lys blir det klart at vi adopterte det sekulære språket for å tekkes systemet og gjøre oss lekre for økonomisk støtte. Enda verre er det at vi også internaliserte denne forståelsen og håndhevet ideen.

Land Cruisere. Vi som jobber gjennom kirker i Sør liker ofte å trekke frem kirkenes forse. Vi ikler oss kirkenes troverdighet og grasrotkontakt. Men virkeligheten er mer nyansert. Gjennom årtier har vi vært med på å skape profesjonelle utviklingsaktører, som er i stand til å håndtere alle våre krav og ideer, på siden av de nasjonale kirkene. Mens de lokale prestene tar sykkelen til jobb har vi bidratt med hvite Land Cruisere.  Og for å få de klokeste hodene har vi vært med på å øke forskjellene innad hos våre lokale partnere ved at lønnsnivået på en prosjektkoordinator langt overstiger det normale lønnsnivået i kirkene.

Løsrives. På denne måten har vi bidratt til å skille ut og profesjonalisere kirkens sosiale engasjement for medmennesker, med det resultatet at kirkens samfunnsansvar gradvis løsrives fra kirkens daglige rytme og forkynnelse. Kirkesamfunnene er sosiale bevegelser med store muligheter til å skape endring og utfordre makt, men da må ord og handling henge sammen. Ved å insistere på ”profesjonelle” skiller mellom religion og bistand motarbeider vi det holistiske prinsippet som gir kirkene sprengkraft som sosiale bevegelser. Motivasjonen blir i stedet kanalisert inn i lukrative kontraktørledd, som eksisterer for å tilfredsstille våre krav til etterrettelighet og profesjonalitet. Tilbake står kirker som er fromme og ufarlige. Det er ingen tjent med.

Gå i oss selv. Afrikanske kirkeledere har lenge utfordret oss, og utfordrer oss stadig, på en radikal holistisk tilnærming til bistand. Utviklingen det siste tiåret viser at de har hatt rett i sine innvendinger. Partnerskap er et fyndord i bistandsverden, men om det skal kunne eksistere må vi være åpne og ærlige. Da er det på tide at vi, som har vært en del av systemet, ikke bare peker på dem som er over oss og legger skylden på deres uforstand, men at vi går i oss selv og gjenkjenner vårt eget ansvar.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere