Jørn Lemvik

Alder: 64
  RSS

Om Jørn

Generalsekretær i Digni. Digni er en paraplyorganisasjon for bistandsarbeidet til norske misjonsorganisasjoner.

Følgere

Dette er ikke et ekteskap!

Publisert over 3 år siden

Her sitter jeg på FNs kvinnekonferanse i New York og gråter. Tårene bare renner.

Unicef og FNs befolkningsfond lanserte­ akkurat en stor kampanje mot barne-­ekteskap. Ifølge Unicef tvinges 39.000 unge jenter inn i arrangerte ekteskap – hver eneste dag. Dersom vi ikke gjør noe drastisk, vil 140 millioner jenter være tvunget inn i ekteskap innen 2020. 18,5 millioner jenter være under 15 år gamle, altså bare så vidt i puberteten.

Budskapet fra ministere fra hele verden, samt en rekke FN-topper, er det samme: vi må slutte å snakke om dette som ekteskap – det legitimerer praksisen. Dette kan ikke skjules bak kultur eller religion, det er en forbrytelse.

Jenter blir pushet inn i rela­sjoner de ikke ­ønsker, relasjoner som ikke er anerkjent av landets lover, relasjoner der jentene ikke har noe rettslig vern og er helt overlatt til mannens forgodtbefinnende. Noen er så unge som fem år. De er mannens eiendom, og ingen bryr seg om hva som skjer med dem bak hjemmets lukkede dører. De opplever voldtekter igjen og igjen av sin «ektefelle».

Ofte blir de gravide alt for tidlig. Det illustreres tydelig av gjennomsnittsalderen for å føde sitt første barn, er 28,5 år i Norge, og 18 år i Angola. Fødsler i ung alder fører igjen til at mange dør, både blant mødre og de nyfødte barna. Kvinnene er fanget i en posisjon det er vanskelig å komme ut av: Mannen kan jo bare kjøpe en ny «kone».

Verden rundt, også på kvinnekonferansen i New York, er ledere skjønt enige om at det hverken er lovlig eller akseptabelt å selge jenter inn i relasjoner med eldre menn. Men i praktisk politikk ser vi dessverre at dette er et tema som lett blir glemt. Uretten mot de unge jentene drukner i hverdagen, og praksisen fortsetter. Ordtaket «Når alt er sagt, og gjort – er mye mer sagt enn gjort», er dessverre alt for treffende.

Det kunne vært din datter, din søster, ditt barnebarn, ditt oldebarn det var snakk om. Ville du tolerert det? Nei, du ville kjempet som en tiger. Vi må se på disse jentene som «våre egne» og sloss for deres rett til et verdig liv.

Kanskje må politikere, bistandsorganisasjoner, næringsliv og andre samfunnsaktører gå sammen om et felles mål de neste årene: Barneekteskap må stanses og forbys, verden over. Jentene har rett til en barndom og et liv i verdighet.

Jeg tørker tårene bort, men fortsetter å gråte. Denne praksisen er en urett vi ikke kan tillate.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016

Gå til innlegget

Skjebnemøtet i Addis

Publisert over 4 år siden

Årets viktigste begivenhet interesserer ikke norske medier.

2015 er et skjebneår for verdens utvikling. I desember avholdes det internasjonale klimatoppmøtet i Paris. Før den tid, i New York i september, skal FN vedta «bærekraftsmålene», 17 målsetninger om hvilke utviklingsoppgaver vi ønsker å løse som verdenssamfunn fram mot 2030. Disse erstatter de såkalte «tusenårsmålene», som har vært gyldige i perioden 2000—2015. Begge møtene vil ha stor innflytelse på hvilke veivalg vi tar i tiden framover, og vil være gjenstand for betydelig oppmerksomhet utover året.

Men utfallet av disse møtene avhenger av et tredje møte, som finner sted allerede i juli, i Addis Abeba. Der avholdes det tredje internasjonale toppmøtet om finansiering av utviklingsarbeid. Utviklingslandene, flere av dem representert i den store forhandlingsfraksjon G77, krever at pengene som skal finansiere både de nye bærekraftsmålene og en eventuell klimaavtale må legges på bordet i Addis Abeba. De vet av erfaring at festtalene i FN er lite verdt dersom ikke det er dekning på kontoen. De rike landene, Norge inkludert, viser liten vilje til å etterkomme dette kravet. Det er her hovedspenningen står i klimaforhandlingene. Løses ikke denne floken i Addis Abeba, blir det neppe noen avtale i Paris.

Realpolitikk. Addis Abeba er realpolitikkens arena. Det er her den virkelige viljen måles, i kroner og øre. Derfor er møtet i Etiopia årets viktigste begivenhet. Det er dessverre også årets mest underkommuniserte begivenhet. Søk i det store nyhetsarkivet A-tekst for 2015 gir kun en håndfull omtaler av finansieringstoppmøtet, hvorav de fleste er oppslag fra bistandsorganisasjonene selv. Søk på «Martin Ødegaard» gir til sammenligning rundt 6.500 treff så langt i år. Til og med den usedvanlig anonyme fiskeriministeren Elisabeth Aspaker knuser årets viktigste begivenhet i omtale, med 1.700 treff så langt i 2015.

Det hjelper heller ikke at nordmenn spiller en sentral rolle i dette verdensspillet. Norges FN-ambassadør Geir O. Pedersen (8 treff i A-tekst i 2015) leder arbeidet med finansieringstoppmøtet i Addis Abeba, men han kan ikke hamle opp med håpet om at verdens største fotballtalent er norsk. Det hederlige unntaket er Dagens Næringsliv, som nylig har dekket Pedersens jobb redaksjonelt (20. april) og på lederplass (22. april). Aftenposten nøyer seg med en femlinjers notis (26. april).

Abdisert. Internasjonale prosesser er teknisk, tungt og vanskelig å gjøre relevant for et norsk publikum. Men vi må kunne forvente at mediene i det minste forsøker. Vet ikke redaksjonene hva som skjer i sommer, eller har de bare abdisert?

I motsetning til i Addis Abeba, vil presseoppbudet på klimatoppmøtet i Paris være enormt. Norske medier kommer til å rapportere om drama og forhandlinger som fortsetter langt inn i de små timer. Det blir litt som å sende en fotballkamp i opptak og late som om den spilles live. For de redaksjonene som måtte ønske å skaffe seg et forsprang på konkurrentene har jeg et gratis tips: Dra til Addis Abeba i juli. Det meste avgjøres der.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. MAI 2015

Gå til innlegget

Tilslørende mas om resultater

Publisert nesten 5 år siden

Bistandens største problem er ikke resultatene, men de ambisiøse målene.

Stadig oftere blir vi som jobber med bistand konfrontert med påstander om at bistanden ikke virker. Noen tar kritikken enda lenger. I en kronikk på NRK Ytring, 25. september, påstår BI-professor Anne Welle-Strand at vi bistandsarbeidere holder tilbake informasjon om bistandens feilslåtthet, fordi vi er redde for å miste jobbene våre. 

For å si det slik: Politisk populisme er nok en større trussel mot våre arbeidsplasser enn at vi ikke oppnår noe med bistanden. Vi så det senest i august, da Norads evalueringsavdeling lanserte sin årsrapport. En av konklusjonene i rapporten er at resultatene av norsk bistand er for dårlig dokumentert.

Misbruk. Fremskrittspartiets Per Sandberg rykket umiddelbart ut i Vårt Land (21. august) og tok rapporten til inntekt for å kreve kutt i bistanden på grunn av manglende resultater.

Men Norad-rapporten påsto aldri at resultatene ikke finnes, kun at de er vanskelige å dokumentere! Tidligere evalueringsdirektør i Norad, Marie Moland Gaarder, gjorde oppmerksom på dette i kjølvannet av Sandbergs utspill. Hun advarte derfor mot politisk misbruk av rapporten (Vårt Land 26. august) og understreket at vi må bli flinkere til å prioritere resultatmåling, flinkere til å forstå funnene og slik bli flinkere til å hjelpe.

Slike distinksjoner er Sandberg, Welle-Strand og deres like helt uinteressert i. De vil bare se «resultater». Men hva er egentlig et resultat?

Noen resultater er enkle å måle: Barn i skolen. Reduksjon i fødselsrelaterte dødsfall. Lovendringer. Slike ting. 

Hertil hører også en av de virkelig store bistandssuksessene gjennom tidene, at kampen mot AIDS nesten er vunnet. 

Vanskeligere. Andre resultater er vanskeligere å måle: Holdningsendringer. Demokratikultur. Opplevd verdighet. Bevissthet omkring rettigheter og plikter. Oppgjør med skadelige tradisjoner. Vi kan sannsynliggjøre at kulturelle endringer har vært et viktig bidrag i kampen mot AIDS, men vi kan ikke isolere årsak og sammenheng og føre resultatene opp mot regnskapstall. Men vi vet at kondomene og medisinene har hjulpet. 

Eller ta utdanning. De langt fleste barn i verden går på skolen i dag. Tilgangen til utdanning har økt dramatisk i løpet av det siste tiåret. Mye av æren tilskrives FNs tusenårsmål, som har oppmuntret regjeringer til å styrke sine utdanningstilbud. 

Samtidig sier UNESCO at en tredjedel av de som går på skolen ikke lærer noen verdens ting. Fiasko? Vi må altså skille mellom kvantitative og kvalitative resultatmål. Kvantitative resultatmål er lette å måle og lette å jobbe for (antall vaksiner, for eksempel). Med kvalitet er det motsatt. Det er kanskje derfor kapittelet om kvalitet i den ferske stortingsmeldingen om utdanning begrenser seg til fire sider (av totalt 56 sider)?

Ambisiøse. De fleste aktører innen langsiktig bistand er opptatt av kvalitative endringer. Vi stiller spørsmålet: Hvilke samfunnsendringer ønsker vi at dette arbeidet skal føre til? 

Vårt problem er ikke resultater, men at vi setter så ambisiøse mål om hvilke samfunnsendringer vi ønsker, at det nærmest blir umulig å nå og dokumentere resultatene. Denne kritikken, som har vært fremmet av bistandsanalytiker Øyvind Eggen, er mye mer treffende enn Welle-Strands ville hofteskudd. 

Ifølge Norad-rapporten bruker bistandsfolk lite tid på å dokumentere resultater. Det kjenner vi oss ikke igjen i. 

Tvert imot brukes det så mye ressurser på resultatdokumentasjon og annen type dokumentasjon av arbeidet, at det går ut over kvaliteten på bistanden. 

Realistiske mål. Løsningen er ikke å senke kravene til resultatdokumentasjon, men å formulere mer realistiske mål for bistanden. Da kan vi jobbe mye mer effektivt både med resultatoppnåelsen og forvaltningen.

Men samme hvordan vi snur og vender på det, vil bistanden bare være er en del av et sammensatt bilde av samfunnsendringer, hvor årsaksforholdene aldri blir helt klare.

I Welle-Strands verden er kanskje dette uakseptabelt, men så virker det heller ikke som om Welle-Strand lever i den virkelige verden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.10.2014
Gå til innlegget

Et langt skritt tilbake

Publisert over 5 år siden

Dersom regjeringen gjør alvor av å kutte i Norads informasjonsstøtte, kutter de i noe av det viktigste bistandsarbeidet vi bedriver.

Det mest effektive bistandsarbeidet bedrives ikke blant barn med fluer i øynene i Afrika. Den bedrives i maktens korridorer, enten det er i Utenriksdepartementet, Stortinget, WTO eller FN. Urettferdige, globale maktstrukturer er en viktig årsak til fattigdom. Det handler om slike ting som illegitim gjeld, utrettferdige handelsvilkår, kapitalflukt, selskaper som unndrar seg skatt og forpliktelser overfor arbeidere, og en klimakrise som truer hele verdens levegrunnlag. Derfor as politisk påvirkningsarbeid et stadig mer sentralt arbeidsfelt for bistandsorganisasjonene. Det er her det viktigste slaget om rettferdighet og framgang for alle står.

For å gjøre dette arbeidet har bistandsaktørene fått fantastisk drahjelp av den såkalte informasjonsstøtten. Den er en egen post i statsbudsjettet og utgjør per i dag 91 millioner kroner i året. 27 millioner går til FN-sambandet og deres arbeid rettet mot skolene. De resterende 64 millionene fordeles på et femtitalls organisasjoner og deres informasjonsarbeid, inkludert mange kirkelige aktører.

Men nå truer den nye regjeringen med at informasjonsstøtten skal kuttes eller fjernes helt, noe statsråd Vidar Helgesen bekreftet i Stortingets spørretime 7. mai. Vi mener dette vil være en stor tabbe. Det er disse pengene som muliggjør den mest effektive utviklingspolitikken: Politisk påvirkningsarbeid, opplysningskampanjer og en informert utviklingsdebatt, som målbærer perspektiver fra det globale sør og er med på å legge premissene for Norges engasjement i verden.

Dette kommer ikke av seg selv. Ingen organisasjoner klarer å samle inn penger til å overvåke forhandlingene i WTO eller drive kampanje for innføring av land-for-landrapportering. Givere flest vil helst støtte søte barn og henge opp bilder av dem på kjøleskapet hjemme. Det er den markedstilpassede realiteten.

Selv i kirkene strever vi med å samle inn penger til de tiltakene som virkelig går til roten av problemet. Men vi jobber med saken. Vi maner til engasjement for menneskene som ikke bor i Norge, men som berøres av våre politiske og personlige valg. Vi har gode forutsetninger for å gjøre det. På hvert nes finnes det en kirke. Et vell av menigheter, misjonsforeninger og ungdomsklubber målbærer et sterkt internasjonalt engasjement. Informasjonsstøtten gjør oss i stand til å serve dette landsdekkende nettverket med informasjon om globale sammenhenger. Og det virker! Kirkene ledet an i den internasjonale kampanjen for gjeldsslette. I dag viser kirkegjengerne vei med sitt klimaengasjement.

Informasjonsstøtten hjelper kirken til å være en mindre selvopptatt kirke. Den hjelper Norge til å være et mindre selvopptatt Norge, og den hjelper deg til å forstå din rolle som en global borger. Informasjonsstøtten gir næring til et kobbel av vaktbikkjer, som passer på at norsk politikk slår bedre ut for verdens fattige. Den gjør oss i stand til å ta kampen mot fattigdom til de rike og mektiges bord. Alt dette for 64 millioner kroner i året. Det er så vidt mer enn hva Høyre har ønsket å gi Olav Thon i skattelette. Eller et par Hamar-stupetårn.

Tradisjonell bistand alene kan ikke redde verden. Børge Brende og hans regjering vil være blant de første til å påpeke dette. Derfor er det merkelig at regjeringen legger opp til å kutte de bistandspengene som ikke går til tradisjonell bistand. Framfor å strupe sine kritikere, burde regjeringen lytte til dem. Visst finnes det rom for forbedring, men det vil overraske oss om regjeringen finner noen post på statsbudsjettet med større ringvirkninger enn informasjonsstøtten. Vi er oss selv nok som det er. Ikke gjør oss mer navlebeskuende.

Knut Refsdal, generalsekretær i Norges Kristne Råd
Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni

Gå til innlegget

Solvik-Olsens kortslutning

Publisert over 6 år siden

Fremskrittspartiet vil ta Bibelen til inntekt for å kneble kirkens miljøengasjement.

Fremskrittspartiet sliter med å forholde seg til brysomme meningsmotstandere. I intervju med Vårt Land 5. februar langer Ketil Solvik-Olsen ut mot kirkens miljøengasjement, men vikler seg så grundig inn i sitt eget argument at man nesten synes synd på ham.

Solvik-Olsens utgangspunkt er at kirken ikke bør legge seg opp i saker den ikke har bibelsk dekning for å snakke om. Men etter hvert som journalisten konfronterer ham med den ene saken etter den andre (Israel, samlivsspørsmål, asylsak), står det stadig tydeligere for leseren at det er Solvik-Olsens personlige og selektive bibelfortolkning som ligger til grunn. For når det gjelder miljøpolitikk, da tar kirken «sin bibeltolkning vel langt». Solvik-Olsen forsøker å ro seg ut av situasjonen med å dreie argumentet. «Kirken må tenke seg om to ganger om den ivaretar det som medlemmene er opptatt av. Det er der jeg mener statskirken bommer.»

Opprør. kan neppe ha fått med seg det brede kirkelige miljøengasjementet, som har slått rot både i domkirke og på bedehus (eller kanskje er det nettopp det han har?). Kampanjen Klimavalg2013 samler et bredt antall kirkelige organisasjoner (de fleste innenfor statskirken) og andre kirkesamfunn. Foruten Den norske kirke, har Frikirken, Frelsesarmeen, Metodistkirken, Misjonsselskapet, Korsvei og våre respektive organisasjoner stilt seg bak denne kampanjen, som fremmer klare politiske krav. At ledende skikkelser i lekmanns- og misjonsbevegelsen flagger sine miljøbekymringer offentlig, vitner mer om et bredt kirkelig opprør mot oljevanviddet enn de fromme, apolitiske massene Solvik-Olsen drømmer om.

Opprøret er ikke ubegrunnet. I samme avis viderebringes en sak fra Mosambik, som nå rammes av årlige flommer. Mosambiks kirkeråd mener dette henger sammen med klimaendringer. Slike bekymringsmeldinger kommer tikkende inn fra kristne brødre og søstre i hele verden, som kjenner klimaendringene på kroppen gjennom sviktende avlinger og livsfarlige værfenomener. Kirkens folk klarer å legge to og to sammen.

Grådighet. Vårt (olje)forbruk er ikke bærekraftig. Det lider allerede millioner av mennesker under. Til syvende og sist vil det også gå ut over oss selv. Dette krever handling, og da er den politiske arenaen nøkkelen. Det trengs knapt et teologisk argument for å kjempe mot noe livstruende, men for de som leter er det bare å velge og vrake: Rettferdighet? Nestekjærlighet? Vern om skaperverket (som mennesket også er en del av)? Grådighet?

Solvik-Olsen har rett i at det finnes forskjellige synspunkter innenfor kirken. Det er han selv et levende bevis på. Men når han forsøker å kneble meningsmotstandere gjennom å påberope seg teologisk makt, skriver han seg inn i en ikke altfor stolt kirkelig tradisjon. Om det er noe vi som kirke skal være med på å utfordre, så er det makt. Det plasserer kirken i hjertet av den politiske debatten. Der er Bibelen høyaktuell som premissleverandør.

Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni
Anne Lise Søvde, daglig leder i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering

Innlegget stod på trykk i Vårt Lands papirutgave 7. februar 2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3318 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2429 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2391 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2357 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1814 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1646 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1496 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere