Didrik Søderlind

Alder: 46
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015).

Følgere

Tvilsom type

Publisert 1 dag siden - 1475 visninger

Tvil er trendy. Dessverre sliter jeg med å få til tvilen for tiden.

Jeg la merke til det sist jeg var i guds­t­jeneste, i pinselegenden Lewi Pethrus' kirke i hjertet av Stockholm: Tvilen fikk stort rom. Tvilen skulle tas på alvor, få plass. Og kanskje kjæles med?

For det virker som om tvilen er overalt. Mine religiøse venner snakker om den, og i bokhylla har jeg Tom Arne ­Møllerbråtens Tro under tvil: Tanker fra en kristen ­skeptiker .

Den skråsikre

Tvilen har nok alltid vært en del av troslivet. Det nye er at den hentes ut i det åpne. Og takk for det! Den som aldri stopper opp og spør «hva om jeg tar feil?», er ikke bare irriterende – men kan være direkte farlig.

Kun fanatikeren er helt uten tvil.

Derfor er det med en viss ­beskjemmelse jeg må melde at min egen tvil er blitt svekket det siste året. Til mitt forsvar skal det sies at omstendighetene har vært uvanlige.

Det nærmer seg ettårsdagen for at det ble funnet en kreftsvulst i øyet mitt. Det har satt sitt preg på året som har gått. ­Livet har kjentes som en sammen­hengende legetime. Og selv om ­prognosen er ­utmerket, og jeg må skuffe dem som sitter på nettet og godter seg med min nært forestående død, tar det nok en stund før kropp og sjel er helt i vater igjen.

Når det røyner på

En vanlig ­forestilling om oss som ikke tror er at når det ­virkelig røyner på – når livets alvor banker på – så trenger også vi Gud. Alle har hørt historien om han som finner tilbake til barnetroen på syke- eller dødsleiet. Det er færre som forteller om hun som ikke forandret livssyn.

Og sannheten er at sykdommen ­snarere har styrket meg i vantroen. Selv om jeg vet at de fleste religiøse mennesker ikke nødvendigvis begynner å bale med teodicé-problemet når helsa skranter, har det vært en trøst at jeg ikke trenger å se etter en bakenforliggende mening. Kreften betyr ikke at forsynet vil meg noe, den betyr bare at vi bleke nordboere lett får føflekkreft.

Slik har ateismen kanskje vært en slags redningsplanke. Noe som har gitt orden og en ramme til det jeg har gått gjennom.

Rosenkransbønn

Men min blomst­rende vantro er også en respons på noe veldig fint: At jeg har vært så heldig å få gode møter med andre menneskers trosliv. Når jeg bøyer meg mot Mekka, skulder mot skulder med mennesker som slipper meg inn i hjemmene sine, eller nonner gir meg leksjon i rosenkransbønn – da er det uunngåelig ikke å bli berørt.

Likevel spør jeg: Er det virkelig noe for meg?

Noen ganger lurer jeg på om jeg er ­ateist etter eliminasjonsmetoden: At jeg ­undersøker religioner og gudsbilder for å kunne sette en strek over dem. Den ­tanken ­liker jeg ikke.

Noe tvil er dog igjen. Jeg tar meg i å lure på om det jeg driver med bare er en ­fotnote til 2.000 år med ­jødisk-kristen tenkning. Kanskje har religion med sin lange fartstid svar på menneskelige ­problemer som mitt, yngre livssyn ikke helt er i mål på ennå. Det kan også være tungt å ta inn over seg at de som har ­samme livssyn som en selv er akk så menneskelige, og romantisere dem som befinner seg på den andre siden av bekken.

Aldri klart å tro

Men alt dette er til ­syvende og sist spissfindigheter. For jeg valgte ikke ateismen, ateismen ­valgte meg. Jeg kan ikke huske et ­eneste ­øyeblikk da jeg har klart å ha noen gudstro (og ­gudene jeg ikke tror på skal vite at jeg har prøvd). Og for hver dag som går virker det mindre trolig at jeg kommer til å få det til.

Når det er sagt, kommer jeg ikke til å slutte å renne ned dørene på guds­husene. Og siden jeg var for syk for min allerede tradisjonelle ramadanfaste i år, skal jeg kompensere med både kristen og ­muslimsk faste neste år.

For slik religiøse mennesker kan ­kjempe for troen, vil jeg tviholde på min tvil. Kanskje er nettopp religiøse ­praksiser den næringen som tvilslivet mitt trenger.

Gå til innlegget

Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral

Publisert 29 dager siden - 2616 visninger

Ja, jeg arbeider for livssynsnøytralitet. Men det er ingenting «nøytralt» ved mitt livssyn.

Når det blåser litt rundt forbundet jeg jobber og er medlem i, skyldes det påfallende ofte at folk har trodd at vi er «nøytrale». ­Eller de har trodd at vi tror at vi er nøytrale. At vi tror at et humanistisk livssyn er det mennesket fødes med, men forsvinner når barna hjernevaskes av foreldrene. Og at Human-Etisk Forbund er uttrykk for dette helt naturlige, objektive – ja, nøytrale livssynet.

Det fins sikkert enkelte humanister som mener noe som dette, slik noen muslimer hevder islam er troen vi alle fødes med. Men jeg er ikke blant dem. For om det er noe mine reiser i religionslandskapet har lært meg, så er det at det er fint lite som er nøytralt med mitt livssyn.

På kant med majoriteten

For å ta det mest grunnleggende først: Jeg tror ikke at det fins guder. Allerede der er jeg på kant med majoriteten av mine medmennesker. Det samme gjelder hva jeg tror om hvordan livet oppsto og hva som skjer ved livets slutt. Og mye, mye mer. Denne ­uenigheten lever jeg godt med, og det ­håper jeg religiøse folk kan gjøre og.

Human-Etisk Forbund står for det samme­ livssynet som jeg gjør. Vi er ikke et slags nøytralt alternativ, men et ­humanistisk livssynssamfunn. Noen ganger overrumpler det folk. Andre ganger får det konsekvenser de synes er rare ­eller smålige. Det får vi også leve med. Vi får stå for det vi står for, så lenge vi også er lydhøre. Humanister mener gjerne at ­religionene har blitt bedre av religionskritikk, så da må jo humanismen kunne bli bedre av kritikk også.

Ubehagelig tanke

De som grunnla ­Human-Etisk Forbund så for seg at borgerlig konfirmasjon (som det het den gang) skulle bli noe staten tok over. Tanken er dypt ubehagelig for meg: Resultatet av dette kunne blitt en «statshumanisme», som med en ettersmak av kommuniststater der skoleelever ble indoktrinert i statens ateisme.

Religionsfriheten er kanskje ekstra viktig for meg siden jeg kan ha problemer med å forstå religiøse menneskers ­behov. Og da bør jeg være litt forsiktig med å trampe inn og fortelle dem hvordan de skal utøve sin religion (jeg blir jo selv lett litt gretten når religiøse folk skal belære meg om hva de tror at jeg tror på).

Det er nettopp på grunn av min egen manglende nøytralitet at jeg ikke vil at mitt eget livssyn skal ha noen særstilling i samfunnet.

Men på én arena tror jeg faktisk at en form for nøytralitet er noe vi kan oppnå. Jeg tenker på skolen. Her skal det være mulig å etablere noe som ikke er farget av en spesiell tro eller et spesielt livssyn. Desto mer utgjort at Norge fremdeles har et stykke igjen å gå.

Den tiden på året

Vi nærmer oss tiden for skolegudstjenester, og dermed også tiden for debatten om skolegudstjenester, aktiv påmelding og annet som hører med.

Disse debattene er sjeldent spesielt ­hyggelige, og i år tror jeg den blir enda mindre hyggelig. Ikke minst fordi identitetspolitikken for alvor har kommet til Norge. Islam males på veggen med bred pensel og blodrød maling, og de som kanskje bryr seg mest om Kirken fordi den er Den norske kirke vil bli enda mer høylytte.

Men jeg kommer til å stå på mitt. Fordi­ jeg synes religionsutøvelse ikke hører hjemme i skolens regi, av samme grunn som jeg ville steilet dersom en eller ­annen statsautorisert konfirmasjon hadde lært konfirmanter at mitt livssyn var best.

Ikke verdinøytral

Men at skolen er livssynsnøytral betyr ikke at den er verdinøytral. Skolen skal gjennomsyres av verdier som demokrati, kritisk tenkning og menneskeverd: Verdier man kan slutte seg til uansett hvilke tanker man måtte ha om Gud.

I en tid med mer mangfold enn noensinne, og mer polarisering enn på lenge, er det desto viktigere at staten legger vekt på det som samler oss, heller enn det som skaper skiller.

Gå til innlegget

Når 7 blir større enn 666

Publisert rundt 2 måneder siden - 1760 visninger

Jeg hører historier om gamle black metal-folk som blir ­katolikker og må dekke over satanistiske tatoveringer. For å si det tabloid: De har gått fra å skjende kirker til å be i dem.

Rundt årtusenskiftet puslet jeg litt med musikkjournalistikk. Jeg fikk lyst til å skrive om de norske artistene som kommer fra kristen bakgrunn. Jeg fisket litt rundt, men ingen ville snakke om tro. Kanskje fryktet de at det kunne koste dem spillejobber, platesalg, status?

Ironisk nok hadde Norge horder av band som leflet med satanistiske symboler og tankegods, og de bablet ubeskjemmet i vei. Men artister som foretrakk kors som vendte oppover holdt dem skjult («­okkult», om du vil).

«Kristendommen er den nye satanismen!» utbrøt jeg til en kollega. Halvveis i spøk.

Noe har skjedd

Men har spøken blitt alvor? For det skjer noe der nede i rockens kjelleretasjer og katakomber. I miljøer der man heller ville dødd enn å bli sett på gudstjeneste, begynner det å dukke opp kristen symbolikk på plater og t-skjorter.

Det er ikke slik at religion i seg selv er nytt i tung, mørk, bråkete musikk. Hedendom, naturmystikk, østlig religion, satanisme – alt har vært der i mer eller mindre seriøse utgaver. Men kristendom? Pføy!

Som på så mange andre måter var det norske bandet Ulver pionerer på feltet. Ulver startet som streit svartmetall, med genrens sedvanlig agg mot kristendommen. Men etter hvert som bandet ga seg andre genrer i vold, blomstret de til et band som namedroppet salmedikteren Kingo og Johannes av Korset og laget en temaplate om den kristne mystikeren William Blake. Og på platen Messe I.X–VI. X pekte korset plutselig oppover.

Ble ortodokse kristne

Det amerikanske fanzinet Death to the World er preget av hodeskaller og snirklete skrift, men er grunnlagt av punkere og metallmusikere som ble ortodokse kristne. I Polen byr black metal-bandet Batushkas plate «Litourgiya» på doble basstrommer, hes skriking – og messing på kirkeslavisk.

Jeg hører historier om gamle black metal-folk som blir katolikker og må dekke over satanistiske tatoveringer. For å si det tabloid: De har gått fra å skjende kirker til å be i dem.

Det kan gi seg tragikomiske utslag. I Polen ble det protester mot en konsert med apocalyptic folk-bandet Current 93 (tallet 93 henspiller på okkultisten Aleister Crowleys lære). Men bandets eneste faste medlem, David Tibet er kristen og har sågar lært seg gresk og koptisk for å kunne lese Bibelen og dødehavsrullene på originalspråket.

Tilegnet en helgen

Det kanskje drøyeste utslaget av denne mini-trenden ­leveres av det amerikanske plateselskapet Brave­ Mysteries. Communion of Saints er en ­utgivelse der åtti(!) band lager hver sin låt tilegnet en helgen, som så skal samles i en boks med seks kassetter (ja, kassetten er den nye vinylen) og det hele toppes med en 50 siders bønnebok. Forsalget åpner som seg hør og bør på Mikkelsmess (altså neste helg).

Det har alltid vært kristne band. Også i den tyngre, mørkere, bråkete delen av rocken. Men de har gjerne levd i kristenbobla og vært kristne band som synger om Kristus for kristne fans. Derfor føles det litt nytt når ikke-kristne band bruker kristne temaer eller kristne artister når folk som kun føler forakt for kristen tro. Kristendommen har gått fra å være religionenes paria til å bli noe mange synes er interessant.

På kroken hos Kvitekrist

Noen kan sikkert surmule om at dette bare er «fake». At korsene bare er staffasje, slik oppnedkorsene var for flesteparten av dem som bar dem på nittitallet. Eller de kan bekymre seg for at unge mennesker havner på kroken hos Kvitekrist.

Sånt gir jeg litt blanke i merker jeg. Jeg heier verken på nummer 7 eller nummer 666. Jeg er for opptatt med å utforske det som skjer når to av mine hovedinteresser, musikk og mystikk, møtes på nye måter.

Gå til innlegget

Korset som gjerdestolpe og klubbe

Publisert 3 måneder siden - 626 visninger

Det er ikke hver dag en selvutnevnt «profesjonell gudløs jævel» får holde åpningsforedaget til studentene på selveste Menighetsfakultetet.

TIDLIGERE DENNE måneden fikk jeg i oppdrag å tale til studentene ved Menighetsfakultetet. Her følger et utdrag av det jeg sa:

Norske likhetsidealer og konsensuskulturen vår har mye fint ved seg. Men idealet om at vi alle er like mye verdt og skal ha de samme mulighetene, kan perverteres og bli til et krav om at vi alle må bli like. Og en ellers fin tendens til at vi samler oss i sentrum og blir enige der, kan føre til at de som ikke helt klarer å finne seg til rette med tidsåndens raske skiftninger, støtes ut i ødemarken.

Da klarer vi ikke lenger å akseptere annerledeshet. Et slikt Norge vil være et fattigere Norge.

Dette er en av grunnene til at en av mine hjertesaker som journalist og forfatter har vært å vise fram religiøse mennesker, og da særlig de som tror og lever litt annerledes enn majoriteten. For jeg tror flere av samfunnsdebattene våre kunne blitt bedre dersom samfunnet hadde hatt større kunnskap om religion.


Ikke der skoen trykker. Dette er også grunnen til at selv om jeg ivrer for mer kunnskap om religion, tror jeg ikke det hjelper med mer K i RLE. Kunnskap om majoriteten er viktig, men det er ikke der skoen trykker nå.

Vi lever i en tid preget av polarisering. Det gamle Norge, der vi nok var uenige og tok en real runde i avisspaltene, men så tok en kaffe etterpå, er under press. Og mens jeg vokste opp i en tid der jeg så for meg at religion skulle bli mindre og mindre viktig, er religion tilbake på toppen av dagsordenen.

Den ene siden av denne mynten er identitetspolitikken. I en tid der mennesker med forskjellig bakgrunn lever tett på hverandre, blir identitetspolitikken forlokkende. Å fortelle oss at vi er norske nordmenn i Norge som går i kirken, gir en følelse av trygghet, fellesskap og nostalgi.


Identitetspolitikkens bakside. Men denne følelsen har en bakside. For denne identiteten blir fort ekskluderende. Ikke bare for dem som ikke går i kirken, men også for den enkelte kirkegjengeren. Når den du er reduseres til kristen med stor K, blir det mindre plass til alle de andre identitetene: være seg som mann, kvinne, konservativ eller sosialist.

Problemet med identitetspolitikken er ikke at den identifiserer vår kulturelle eller religiøse tilhørighet. Problemet er at den sier at vi er identiteten vår. At vi er kristne eller muslimer. Ikke oss selv.

En slik religiøs identitet blir fort et redskap. Slik reduseres korset til en gjerdestolpe, en del av en sperre mot «de andre». Eller enda verre: en klubbe å slå dem i hodet med.

Denne kristne identitetsdyrkingen er på litt for mange måter et speilbilde av den islamismen den er en reaksjon på. Og en del religionskritikere bruker den religiøse identitetspolitikken som argument mot religion i seg selv. Spørsmålet er om det er så mye bedre stilt hos oss gudløse. Om man ser på den internasjonale bevegelsen som i varierende grad av overlapping kaller seg skeptikere, ateister, humanister, rasjonalister – kan man se tendenser til det vi kanskje kan kalle en slags sekulær radikalisering.


Høy pris. Det er mulig jeg overdriver, at jeg tar mitt livssyns krav om en kritisk holdning til meg selv og mitt livssyn for langt. Men jeg ser mennesker i mine egne rekker som nedvurderer andre simpelthen fordi de har en gudstro. Som stempler troen deres som mental forstyrrelse. Som vil frata dem retten til å leve ut denne troen. Særlig er dette skummelt når målskiven er religiøse minoriteter. Som kanskje er få, eller har dårlig tilgang til offentligheten.

For det kan føles godt å dyrke følelsen av å ha rett, og fellesskapet kan styrkes av å ha en ytre fiende. Men denne følelsen kan ha en høy pris.

(Du kan lese foredraget i sin helhet på www.humanist.no)

Gå til innlegget

La det bli lys

Publisert 4 måneder siden - 5598 visninger

Donald Trump mente Obama er født i Kenya og at vaksiner gir autisme. Folk i systemet hans sprer påstander om at Hillary Clinton er involvert i pedofili. Velkommen til min verden.

I 2011 lanserte Human-Etisk Forbund kampanjen Ingen liker å bli lurt. Det var en kampanje for kritisk tenkning med brodd mot "klarsynte, kvakksalvere og krystallhealere, alle som utnytter deg økonomisk når du er i en sårbar situasjon eller skor seg på deg når du er ulykkelig."

Fenomenene vi ville kritisere ble spredt ukritisk gjennom mediene. Delvis fordi de ofte kom som del av underholdningsstoffet, der man får vite hvilke kjendiser som bruker trendy (men tvilsomme) dietter og terapier eller sier nei til vaksiner. Vi i Human-Etisk Forbund ville stille de spørsmålene journalistene ikke stilte.

 

Dessuten har alternativgreier som dette mer med religion enn med (lege)vitenskap å gjøre, mente vi, og satt i gang med den nye religionskritikken.

Reaksjonene lot ikke vente på seg.

 

Jeg har hatt gleden av å møte lærere i apologetikk. Unge kristne læres opp til å svare på motforestillinger og forsvare det de tror på på en saklig og rasjonell måte. Alternativmiljøene kunne sårt trengt noe sånt. Selv om de fleste som flokker til alternativmessene eller går til homeopat er sympatiske folk, ble jeg fort vant til å bli sammenlignet med nazister eller kommunister, eller bli beskyldt for å få penger av legemiddelindustrien.

Vanskeligere å venne seg til var en gjeng som samlet seg rundt Facebook-siden «I Lyskilden». Her møttes konspirasjonsteoretikere, vaksinemotstandere, alternativmedisinere, nyåndelige og folk med bånd til høyreekstreme miljøer. Det eneste de egentlig hadde til felles var en motstand mot Ingen liker å bli lurt og Human-Etisk Forbund. Vi var satanister, frimurere eller jøder.

 

På et punkt satt de og skrev det de selv kalte «erotiske noveller» om oss.

 

Da selv ikke dette bet ble retorikken skrudd enda et hakk opp: Kritikere av alternativkulturen og -bransjen var «pro-pedofile».

 

Ingen liker å bli lurt lever videre på Facebook, men vi regner egentlig kampanjen som avsluttet. Og som en suksess. Ikke minst fordi kampanjen fikk vist frem at i en kultur som ble sett på som harmløs og fargerik fantes det en mørk understrøm. En slags alternativ ekstremisme, om du vil.

 

 

Det er en stund siden 2011. Pedobeskyldningene endte i retten, der opphavsmannen innrømmet at de var løgn. Etter det stilnet de av; de fleste lar seg avskrekke av solide erstatningskrav (men ikke alle). «I Lyskilden» skiftet navn til «Kilden Nyheter» og holder en lavere profil.

 

Så hvorfor ripper jeg opp i dette?

 

Det er ikke bare fordi det er sommer og agurktid. Det er fordi de erfaringene vi gjorde i 2011 nå er erfaringer hele verden har måttet gjøre.

 

Donald Trumps valgkamp var preget av konspirasjonsteorier (Obama var født i Kenya!), vitenskapsfiendtlighet (Trump mener vaksiner fører til autisme) og bånd til høyreekstreme miljøer.

 

Her er også pedofilibeskyldningene. Flere folk tett til Trump har spredd ryktene om det såkalte «Pizzagate», om at Hillary Clinton og partiet hennes er involvert i en pedofiliring drevet fra en pizzarestaurant.

 

Den mørke understrømmen er nå i politikkens hovedstrøm. Dere lever alle i «I Lyskildens» verden nå. Velkommen hit. Velkommen etter, får jeg kanskje si.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne love dere en hyggelig tid her. Men det kan jeg ikke.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
1 minutt siden / 4549 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
5 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
24 minutter siden / 4549 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
31 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4549 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Les flere