Didrik Søderlind

Alder: 46
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015).

Følgere

Livssynsmangfold på spisebordet

Publisert 11 dager siden - 1103 visninger

Hva som står på bordet handler ikke bare om smak og ernæring, men også om religion og etikk.

Har du vært borti religionsdialog har du kanskje hørt historiene: Joda, det er fint å samle folk med forskjellige livssyn. Men hva spiser man etterpå? 

Komplisert

Muslimer skal ha halalkjøtt, sikher kan ikke spise kjøtt som er slaktet på halalvis. Buddhister og hinduer spiser kanskje ikke kjøtt i det hele tatt. Praksisen varierer selvfølgelig, men religionsdialogen tiltrekker seg gjerne de som tar sin tro eller sitt livssyn alvorlig.

Og ettersom Norge blir mer flerreligiøst, ligner julelunsjen eller barnebursdagen som du skal arrangere, plutselig på religionsdialog-gruppene. Menyen kan bli en komplisert kabal.

I omtrent alle andre religiøse tradisjoner enn den protestantiske (som vi er påvirket av her oppe, enten vi troende eller ei) handler religion også om hva du spiser og når du spiser det. Noe mat er forbudt hele året, noen ting skal ikke spises på bestemte fastedager, og noen dager skal man knapt spise i det hele tatt. Mat er ikke bare smak og ernæring, det er også religion og etikk. Livssyn styrer hva man setter til livs.

Moderne demonologier

Sekulariserte nordmenn har liten grunn til å føle seg hevet over religiøse mennesker som følger «irrasjonelle mat-tabuer». For det er få grupper som har sprøere forestillinger om mat enn sekulariserte nordmenn, som gjerne tror på moderne demonologier rundt gluten og sukker, eller følger trendy dietter som har mer med magisk tenkning enn med ernæringsfysiologi å gjøre. Og når åt du hund sist?

Kabalen blir ikke enklere av at antallet vegetarianere og veganere nå er så mange at selv den lokale super’n min har begynt å selge havre- og rismelk, varer man for ti år siden måtte i spesialsjapper for å få.

Og ikke la oppslagene om at det er trendy å spise grønt lure deg, dette er mer enn en motedille. I 2015 uttalte Likestillings- og diskrimineringsombudet at veganisme (ikke spise noen produkter som kommer fra dyr, og gjerne også unngå lær og ull) stikker så dypt at det var for et livssyn å regne.

Diagnosetrender

Som for å gjøre forvirringen komplett, har vitenskapelige fremskritt gjort at mange som tidligere måtte slite med plager forårsaket av ikke-diagnostiserte matintoleranser, nå kan få vite hvilke matvarer de bør unngå for å få et bedre liv. Joda, det er mye trendstyrt glutenskrekk der ute, men også folk som virkelig blir dårlige av det.

Alt i alt er det lite som tyder på at Norge kommer til å forbli et sted der alle spiser kjøttkakene sine uten å mukke. Det betyr at matbordet trenger en ny etikk og en ny etikette. Vi trenger nye og bedre manerer.

Poenget med manerer er nettopp å vite hvordan vi skal behandle andre: Hvilke plikter har du som vert, og hvilke plikter har du når du er buden bort? Om du skal ha noen på middag, bryr du deg formodentlig såpass mye om dem at du ikke vil at de skal bli fysisk syke av maten du serverer, eller føle at de må bryte sin pakt med Gud.

Jeg har ingen fasit

Flink som jeg er til å tråkke i salaten, er jeg kanskje den siste som bør forsøke å gi en slags fasit. Men jeg merker at jeg rangerer folks mat-behov i et hierarki. Dype overbevisninger av moralsk eller religiøs art får plass høyt oppe. Det samme får ting som handler om helseproblemer.

Mens ting jeg ser på som livsstilsvalg, som økomat og lavkarbo-dietter, havner langt nede. Men som regel ordner alt seg med en kjapp telefon.

Dessuten serverer jeg gjerne vegansk mat, som er noe av det nærmeste du kommer livssynsåpen mat.

Men så er det spørsmålet om hva slags drikke man skal servere til da.

Den diskusjonen kan vi ta i neste runde.

Gå til innlegget

De onde brødrene

Publisert rundt 1 måned siden - 1510 visninger

‘Det onde brorskapet’ er en farlig forestilling.

Saken er fæl. 30. november melder VG at hesten Toa er funnet død i Aust-Agder. Øret var blitt skåret av mens hesten var i live. Heste-eieren, som forståelig nok er oppbrakt, har søkt svar på nettet. Og kommet fram til at gjerningsmennene «kan være satanister».

VG stiller ingen oppfølgingsspørsmål, ringer ingen fagfolk.

Igjen sitter leseren med tanken om ­satanister som lemlester hester. Mens andre av oss sukker oppgitt.

Fra Kristi blod til spedbarnsblod

«Det onde brorskapet» kalles forestillingen i religionsforskningen.

Det var romerne som først ble oppmerksomme på de onde brødrene: En gjeng som samlet seg i skjul av mørket eller i katakombene, der de fortærte menneske-kjøtt og -blod. De prediket også kjærlighet på tvers av alle normer gode romere sto for.

Verst av alt var likevel at de benektet keiserens guddommelighet, og i stedet tilba en oppvigler.

De kristne (for det er så klart de vi snakker om) ble forfulgt på grunn av dette. Og da Romerriket ble kristent, fulgte forestillingen om «det onde brorskapet» med på lasset. Forestillingen kostet mang en «heks» livet.

Følgene av «det onde brorskap»-myten er så tragiske at de noen ganger tipper over i det komiske. I 1869 var det opptøyer i Oslo fordi det ryktes at frimurerne slaktet blonde barn, saltet ned kjøttet og solgte det til tyrkerne.

Verst gikk det utover jødene. Ikke bare var de Kristusmordere, de forgiftet brønner og blandet blod fra kristne spedbarn i brødet sitt. Holocaust gjorde at det lett blir dårlig stemning om folk snakker slik om jøder i dag, men forestillingen om «det onde brorskap» lever videre.

Ny vår for Gamle-Erik

På 80-tallet ble forestillingene født på ny gjennom en ­allianse av konservative kristne, ­feminister og politifolk. Flere fikk det for seg at det fantes en stor og mektig satanistisk konspirasjon. Disse satanistene var noe ganske annet enn langhårede svart-­metall-fans eller Church of Satan-medlemmer: De var samfunnsstøtter som dro på seg ritualkappen om natten, ofret barn i titusenvis og lemlestet dyr.

En moderne vri på et nå velkjent ­materiale var terapeuter som mente at mennesker fortrenger vonde minner. Mange som slet psykisk kunne gjennom sterkt manipulerende terapi plutselig «huske» at familien var satanister som misbrukte dem i forferdelige ritualer. ­Flere justismord fulgte.

FBI og Scotland Yard etterforsket barne- ofringene, men fant ingenting. ­Andre ­psykologer bestred at minner kan fortrenges. Moralpanikken la seg etter hvert.

Men «det onde brorskapet» dør aldri. Lenge etter at satanistsammensvergelsen var diskreditert, laget Egil Svartdahl program på TV 2 om det yrende satanismen i Stavanger, der samfunnstopper deltok i onde ritualer. Avisa Korsets Seier kunne melde om tre satanistkirker bare i Drammen. Helt ukjent for både Church of Satan og satanismeforskere (Norge har verdens ledende forskningsmiljø på satanisme).

Tilbake til røttene

«Det onde brorskapet» er en farlig forestilling, og aktiveres når samfunnet trenger busemenn og syndebukker. Grupper som er små og med trosforestillinger og skikker som er fremmede eller skremmende for storsamfunnet, er særlig utsatt. Hvem blir ofre neste gang?

Satanister, jøder og muslimer har fått gjennomgå. Men min mistanke er at kristne­ også står utsatt til. «Fortrengte minner» var en hjørnestein i Netflix’ ­dokumentarserie The Keepers , som spekulerer i at en nonne skal ha blitt myrdet for å skjule kirkens spor. Videoer med nifs kristen oppførsel går som farsotter i sosiale medier.

Men ingen kan vel få for seg at kristne er onde?

Å jo da, det kan de. Bare spør de kristne i Romerriket.

Gå til innlegget

Tvilsom type

Publisert 2 måneder siden - 3084 visninger

Tvil er trendy. Dessverre sliter jeg med å få til tvilen for tiden.

Jeg la merke til det sist jeg var i guds­t­jeneste, i pinselegenden Lewi Pethrus' kirke i hjertet av Stockholm: Tvilen fikk stort rom. Tvilen skulle tas på alvor, få plass. Og kanskje kjæles med?

For det virker som om tvilen er overalt. Mine religiøse venner snakker om den, og i bokhylla har jeg Tom Arne ­Møllerbråtens Tro under tvil: Tanker fra en kristen ­skeptiker .

Den skråsikre

Tvilen har nok alltid vært en del av troslivet. Det nye er at den hentes ut i det åpne. Og takk for det! Den som aldri stopper opp og spør «hva om jeg tar feil?», er ikke bare irriterende – men kan være direkte farlig.

Kun fanatikeren er helt uten tvil.

Derfor er det med en viss ­beskjemmelse jeg må melde at min egen tvil er blitt svekket det siste året. Til mitt forsvar skal det sies at omstendighetene har vært uvanlige.

Det nærmer seg ettårsdagen for at det ble funnet en kreftsvulst i øyet mitt. Det har satt sitt preg på året som har gått. ­Livet har kjentes som en sammen­hengende legetime. Og selv om ­prognosen er ­utmerket, og jeg må skuffe dem som sitter på nettet og godter seg med min nært forestående død, tar det nok en stund før kropp og sjel er helt i vater igjen.

Når det røyner på

En vanlig ­forestilling om oss som ikke tror er at når det ­virkelig røyner på – når livets alvor banker på – så trenger også vi Gud. Alle har hørt historien om han som finner tilbake til barnetroen på syke- eller dødsleiet. Det er færre som forteller om hun som ikke forandret livssyn.

Og sannheten er at sykdommen ­snarere har styrket meg i vantroen. Selv om jeg vet at de fleste religiøse mennesker ikke nødvendigvis begynner å bale med teodicé-problemet når helsa skranter, har det vært en trøst at jeg ikke trenger å se etter en bakenforliggende mening. Kreften betyr ikke at forsynet vil meg noe, den betyr bare at vi bleke nordboere lett får føflekkreft.

Slik har ateismen kanskje vært en slags redningsplanke. Noe som har gitt orden og en ramme til det jeg har gått gjennom.

Rosenkransbønn

Men min blomst­rende vantro er også en respons på noe veldig fint: At jeg har vært så heldig å få gode møter med andre menneskers trosliv. Når jeg bøyer meg mot Mekka, skulder mot skulder med mennesker som slipper meg inn i hjemmene sine, eller nonner gir meg leksjon i rosenkransbønn – da er det uunngåelig ikke å bli berørt.

Likevel spør jeg: Er det virkelig noe for meg?

Noen ganger lurer jeg på om jeg er ­ateist etter eliminasjonsmetoden: At jeg ­undersøker religioner og gudsbilder for å kunne sette en strek over dem. Den ­tanken ­liker jeg ikke.

Noe tvil er dog igjen. Jeg tar meg i å lure på om det jeg driver med bare er en ­fotnote til 2.000 år med ­jødisk-kristen tenkning. Kanskje har religion med sin lange fartstid svar på menneskelige ­problemer som mitt, yngre livssyn ikke helt er i mål på ennå. Det kan også være tungt å ta inn over seg at de som har ­samme livssyn som en selv er akk så menneskelige, og romantisere dem som befinner seg på den andre siden av bekken.

Aldri klart å tro

Men alt dette er til ­syvende og sist spissfindigheter. For jeg valgte ikke ateismen, ateismen ­valgte meg. Jeg kan ikke huske et ­eneste ­øyeblikk da jeg har klart å ha noen gudstro (og ­gudene jeg ikke tror på skal vite at jeg har prøvd). Og for hver dag som går virker det mindre trolig at jeg kommer til å få det til.

Når det er sagt, kommer jeg ikke til å slutte å renne ned dørene på guds­husene. Og siden jeg var for syk for min allerede tradisjonelle ramadanfaste i år, skal jeg kompensere med både kristen og ­muslimsk faste neste år.

For slik religiøse mennesker kan ­kjempe for troen, vil jeg tviholde på min tvil. Kanskje er nettopp religiøse ­praksiser den næringen som tvilslivet mitt trenger.

Gå til innlegget

Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral

Publisert 3 måneder siden - 2693 visninger

Ja, jeg arbeider for livssynsnøytralitet. Men det er ingenting «nøytralt» ved mitt livssyn.

Når det blåser litt rundt forbundet jeg jobber og er medlem i, skyldes det påfallende ofte at folk har trodd at vi er «nøytrale». ­Eller de har trodd at vi tror at vi er nøytrale. At vi tror at et humanistisk livssyn er det mennesket fødes med, men forsvinner når barna hjernevaskes av foreldrene. Og at Human-Etisk Forbund er uttrykk for dette helt naturlige, objektive – ja, nøytrale livssynet.

Det fins sikkert enkelte humanister som mener noe som dette, slik noen muslimer hevder islam er troen vi alle fødes med. Men jeg er ikke blant dem. For om det er noe mine reiser i religionslandskapet har lært meg, så er det at det er fint lite som er nøytralt med mitt livssyn.

På kant med majoriteten

For å ta det mest grunnleggende først: Jeg tror ikke at det fins guder. Allerede der er jeg på kant med majoriteten av mine medmennesker. Det samme gjelder hva jeg tror om hvordan livet oppsto og hva som skjer ved livets slutt. Og mye, mye mer. Denne ­uenigheten lever jeg godt med, og det ­håper jeg religiøse folk kan gjøre og.

Human-Etisk Forbund står for det samme­ livssynet som jeg gjør. Vi er ikke et slags nøytralt alternativ, men et ­humanistisk livssynssamfunn. Noen ganger overrumpler det folk. Andre ganger får det konsekvenser de synes er rare ­eller smålige. Det får vi også leve med. Vi får stå for det vi står for, så lenge vi også er lydhøre. Humanister mener gjerne at ­religionene har blitt bedre av religionskritikk, så da må jo humanismen kunne bli bedre av kritikk også.

Ubehagelig tanke

De som grunnla ­Human-Etisk Forbund så for seg at borgerlig konfirmasjon (som det het den gang) skulle bli noe staten tok over. Tanken er dypt ubehagelig for meg: Resultatet av dette kunne blitt en «statshumanisme», som med en ettersmak av kommuniststater der skoleelever ble indoktrinert i statens ateisme.

Religionsfriheten er kanskje ekstra viktig for meg siden jeg kan ha problemer med å forstå religiøse menneskers ­behov. Og da bør jeg være litt forsiktig med å trampe inn og fortelle dem hvordan de skal utøve sin religion (jeg blir jo selv lett litt gretten når religiøse folk skal belære meg om hva de tror at jeg tror på).

Det er nettopp på grunn av min egen manglende nøytralitet at jeg ikke vil at mitt eget livssyn skal ha noen særstilling i samfunnet.

Men på én arena tror jeg faktisk at en form for nøytralitet er noe vi kan oppnå. Jeg tenker på skolen. Her skal det være mulig å etablere noe som ikke er farget av en spesiell tro eller et spesielt livssyn. Desto mer utgjort at Norge fremdeles har et stykke igjen å gå.

Den tiden på året

Vi nærmer oss tiden for skolegudstjenester, og dermed også tiden for debatten om skolegudstjenester, aktiv påmelding og annet som hører med.

Disse debattene er sjeldent spesielt ­hyggelige, og i år tror jeg den blir enda mindre hyggelig. Ikke minst fordi identitetspolitikken for alvor har kommet til Norge. Islam males på veggen med bred pensel og blodrød maling, og de som kanskje bryr seg mest om Kirken fordi den er Den norske kirke vil bli enda mer høylytte.

Men jeg kommer til å stå på mitt. Fordi­ jeg synes religionsutøvelse ikke hører hjemme i skolens regi, av samme grunn som jeg ville steilet dersom en eller ­annen statsautorisert konfirmasjon hadde lært konfirmanter at mitt livssyn var best.

Ikke verdinøytral

Men at skolen er livssynsnøytral betyr ikke at den er verdinøytral. Skolen skal gjennomsyres av verdier som demokrati, kritisk tenkning og menneskeverd: Verdier man kan slutte seg til uansett hvilke tanker man måtte ha om Gud.

I en tid med mer mangfold enn noensinne, og mer polarisering enn på lenge, er det desto viktigere at staten legger vekt på det som samler oss, heller enn det som skaper skiller.

Gå til innlegget

Når 7 blir større enn 666

Publisert 4 måneder siden - 1804 visninger

Jeg hører historier om gamle black metal-folk som blir ­katolikker og må dekke over satanistiske tatoveringer. For å si det tabloid: De har gått fra å skjende kirker til å be i dem.

Rundt årtusenskiftet puslet jeg litt med musikkjournalistikk. Jeg fikk lyst til å skrive om de norske artistene som kommer fra kristen bakgrunn. Jeg fisket litt rundt, men ingen ville snakke om tro. Kanskje fryktet de at det kunne koste dem spillejobber, platesalg, status?

Ironisk nok hadde Norge horder av band som leflet med satanistiske symboler og tankegods, og de bablet ubeskjemmet i vei. Men artister som foretrakk kors som vendte oppover holdt dem skjult («­okkult», om du vil).

«Kristendommen er den nye satanismen!» utbrøt jeg til en kollega. Halvveis i spøk.

Noe har skjedd

Men har spøken blitt alvor? For det skjer noe der nede i rockens kjelleretasjer og katakomber. I miljøer der man heller ville dødd enn å bli sett på gudstjeneste, begynner det å dukke opp kristen symbolikk på plater og t-skjorter.

Det er ikke slik at religion i seg selv er nytt i tung, mørk, bråkete musikk. Hedendom, naturmystikk, østlig religion, satanisme – alt har vært der i mer eller mindre seriøse utgaver. Men kristendom? Pføy!

Som på så mange andre måter var det norske bandet Ulver pionerer på feltet. Ulver startet som streit svartmetall, med genrens sedvanlig agg mot kristendommen. Men etter hvert som bandet ga seg andre genrer i vold, blomstret de til et band som namedroppet salmedikteren Kingo og Johannes av Korset og laget en temaplate om den kristne mystikeren William Blake. Og på platen Messe I.X–VI. X pekte korset plutselig oppover.

Ble ortodokse kristne

Det amerikanske fanzinet Death to the World er preget av hodeskaller og snirklete skrift, men er grunnlagt av punkere og metallmusikere som ble ortodokse kristne. I Polen byr black metal-bandet Batushkas plate «Litourgiya» på doble basstrommer, hes skriking – og messing på kirkeslavisk.

Jeg hører historier om gamle black metal-folk som blir katolikker og må dekke over satanistiske tatoveringer. For å si det tabloid: De har gått fra å skjende kirker til å be i dem.

Det kan gi seg tragikomiske utslag. I Polen ble det protester mot en konsert med apocalyptic folk-bandet Current 93 (tallet 93 henspiller på okkultisten Aleister Crowleys lære). Men bandets eneste faste medlem, David Tibet er kristen og har sågar lært seg gresk og koptisk for å kunne lese Bibelen og dødehavsrullene på originalspråket.

Tilegnet en helgen

Det kanskje drøyeste utslaget av denne mini-trenden ­leveres av det amerikanske plateselskapet Brave­ Mysteries. Communion of Saints er en ­utgivelse der åtti(!) band lager hver sin låt tilegnet en helgen, som så skal samles i en boks med seks kassetter (ja, kassetten er den nye vinylen) og det hele toppes med en 50 siders bønnebok. Forsalget åpner som seg hør og bør på Mikkelsmess (altså neste helg).

Det har alltid vært kristne band. Også i den tyngre, mørkere, bråkete delen av rocken. Men de har gjerne levd i kristenbobla og vært kristne band som synger om Kristus for kristne fans. Derfor føles det litt nytt når ikke-kristne band bruker kristne temaer eller kristne artister når folk som kun føler forakt for kristen tro. Kristendommen har gått fra å være religionenes paria til å bli noe mange synes er interessant.

På kroken hos Kvitekrist

Noen kan sikkert surmule om at dette bare er «fake». At korsene bare er staffasje, slik oppnedkorsene var for flesteparten av dem som bar dem på nittitallet. Eller de kan bekymre seg for at unge mennesker havner på kroken hos Kvitekrist.

Sånt gir jeg litt blanke i merker jeg. Jeg heier verken på nummer 7 eller nummer 666. Jeg er for opptatt med å utforske det som skjer når to av mine hovedinteresser, musikk og mystikk, møtes på nye måter.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hammeren eller en kopp te?
av
Håkon Hovda
rundt 1 time siden / 32 visninger
0 kommentarer
Kvinner i svart
av
Rebecca Solevåg
rundt 6 timer siden / 157 visninger
2 kommentarer
Det keiserens er
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 71 visninger
0 kommentarer
Vi er alle misjonærer
av
Arne Borge
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
Ikke berettiget forbud
av
Torunn Arntsen Sajjad
rundt 16 timer siden / 476 visninger
0 kommentarer
Kirken og politikk...
av
Tor Jakob Welde
rundt 17 timer siden / 118 visninger
1 kommentarer
Om Gud faktisk finnes
av
Petter Olsen
rundt 17 timer siden / 143 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Kirken og politikk...
rundt 1 time siden / 118 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2929 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2929 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2929 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 2288 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 122 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 2 timer siden / 2689 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hvor skal vi dø?
rundt 2 timer siden / 1149 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 2 timer siden / 122 visninger
Anders Johansen kommenterte på
Kvinner i svart
rundt 2 timer siden / 157 visninger
Les flere