Didrik Søderlind

Alder: 47
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015). Twitter: @didriksoderlind

Følgere

Humanismens hellige skrifter

Publisert 25 dager siden - 2017 visninger

Som humanist får jeg titt og ofte spørsmål om hva som er vårt svar på Bibelen og Koranen. Hva har vi i stedet for disse hellige skriftene? Har vi noe Skrift?

Dypest sett er det ikke uttrykk for annet enn menneskers tilbøyelighet til å projisere det de kjenner over på det de ikke kjenner så godt. Så siden folk flest kjenner kristendommen og islam tålelig godt, tenker de på oss i Human-Etisk Forbund på lignende måter. Og da må vi jo ha en tekst som vi forholder oss til, eller hva? (Denne projiseringen er forresten også historien om religionsvitenskapen, grunnlagt av menn som projiserte sin egen kristendom over på verdens religiøse mangfold). 

Så, har vi humanister noe Skrift, noe som tilsvarer Bibelen eller Koranen? Det enkle svaret er nei. Så her kan du egentlig stanse å lese, om du vil. Men det fins også et mer komplisert svar. 

Den samme støpeskjeen. 

For en del år siden ble jeg spurt om å bidra til en foredragsserie i Kristiansand om religionenes hellige tekster. Opplegget var også en bra illustrasjon på hva som ofte skjer i slike sammenhenger, der vi bruker «religion» og «religiøse» som mal – og så prøver å presse humanister ned i den samme støpeskjeen. 

Men det er jo fint at vi gudløse blir inkludert i det gode selskap, så jeg tok det hele med godt humør. Jeg tok den også helt ut: Så vidt jeg husker kalte jeg mitt foredrag «Humanismens hellige tekster». Og hvilke tekster snakket jeg om? Vel, jeg valgte meg FNs menneskerettighetserklæring og Darwins Artenes opprinnelse. 

Menneskerettserklæringen valgte jeg fordi den er viktig for oss humanister, vi ser gjerne på dem som gode, rasjonelt begrunnede kjøreregler (selv om vi kan ha et litt selektivt forhold til den, noe som vel ikke er helt ukjent fra religionens verden heller). 

Unio mystica. 

Darwin valgte jeg fordi jeg er gammel forskningsjournalist med sans for vitenskap. For meg kan evolusjonsprosessen ses som en slags verdslig «unio mystica» med naturen, og Darwin var en viktig premissleverandør for livssyn uten tro på en skapende Gud. Andre humanister ville kanskje valgt seg ut en annen bok. 

Samtidig lot jeg det skinne gjennom at disse tekstene ikke er sammenlignbare med Bibelen, Koranen eller andre hellige tekster. 

En viktig forskjell er at de ikke gir seg ut for å være guddommelig inspirert eller diktert. Dette gjør at de ikke er hevet over kritikk heller. 

Produkt av sin tid. 

Darwins Artenes opprinnelse er et produkt av sin tid, et solid bidrag til skapelsen av en ny vitenskap. Men den samme vitenskapen har siden utviklet seg så mye at Artenes opprinnelse ikke lenger er noe man leser som en lærebok, men som en historisk tekst. 

Det vi norske humanister har som kommer nærmest å være en slags skrift med stor S er nok Nordisk Humanistmanifest 2016: En kort, sober tekst som seks nordiske humanistorganisasjoner sammen har utarbeidet og tilsluttet seg. 

Men vi vil helst ikke at dette oppfattes som noe Skrift. Så min kollega Arnfinn Pettersen, som var krumtappen i arbeidet med det, slår i en ledsagende tekst fast at manifestet verken er «humanismens hellige skrift» eller «en trosbekjennelse», og at teksten ikke er vedtatt av HumanEtisk Forbunds øverste organ for å unngå at forbundet «vedtar én gang for alle hva humanismen er». 

Noen minutter. 

Men vil du vite mer om hva vi humanister tror på, kan jeg anbefale å bruke noen minutter på å bli kjent med dette manifestet. Jeg har flere ganger spøkt med at jeg er så enig med denne teksten at jeg lurer på om jeg er blitt fundamentalist. Men velger heller å skrive det på kontoen for at det er en veldig god tekst. 

Skjønt det er kanskje det fundamentalister forteller seg selv også?

Trykket i Vårt Land 27. juni 2018 i spalten Livssyn. 

Gå til innlegget

Vi må snakke om guttene

Publisert rundt 2 måneder siden - 2300 visninger

De som faller utenfor blir lett offer for ideologier som forteller dem at noen har skylda.

Og der satt jeg, ved et bord sammen med noen av Europas toneangivende fascister. Min venn Kristian Bjørkelo skrev på en ungdomsbok om ekstremisme og ville at jeg skulle være konsulent. «Vi skal til Roma!» krevde jeg. Roma har nemlig verdens mest interessante fascistmiljø. I 2003 okkuperte en gjeng fascister et offentlig eid hus, og ga det navnet til den amerikanske poeten Ezra Pound, kjent for sine fascistiske sympatier. 

CasaPound ble til boliger til selvkost for fattige italienske familier, men også hjerte for en bevegelse som spredte seg utover hele Italia. Miljøet minner en del om Oslos Blitz: Her er det restaurant, punkband og sosialt arbeid. Kleskoder, symboler og stammespråk gir en følelse av tilhørighet til søkende unge mennesker. 

Slåss i gatene. 

Som hos blitzerne var aktivismen gjerne noe som hørte ungdomstiden til. Sjefer og koner er sjelden begeistret for at man er ute og marsjerer og slåss i gatene. 

Slik er det ikke lenger, forklarte CasaPounds talsmann Simone Di Stefano. Unge menn får seg ikke sjefer, det sørger den skyhøye ungdomsarbeidsløsheten i Italia for. Kvinner blir selvfølgelig også arbeidsløse, men menn som faller utenfor arbeidsmarkedet faller også utenfor på en annen måte: som partnere. En mann uten sjef får seg ikke kone heller. Og CasaPound nyter godt av unge, single, sinte menn med mye fritid. 

I Norge sakker gutter akterut i skolen, eller de faller ut helt. Samtidig forsvinner jobbene der en mann uten lesehode kunne få en ålreit inntekt. Og enda en gang får menn merke at kvinner vil ha partnere med kulturell og økonomisk kapital. Det hele gjøres verre av at menn helst ikke skal snakke om følelsene sine. Resultatene ser vi på selvmordsstatistikkene.

Mannsbevegelsen. 

Noe av dette var temaet da jeg som redaktør for tidsskriftet Humanist i 2015 og laget et temanummer om det jeg kalte «mannsbevegelsen». Ordet er en problematisk konstruksjon, men jeg så på den som et speilbilde av feminismen. 

De fleste av dem som taler mannens sak har kloke og konstruktive ting å si, slik de fleste feminister har hatt, resonnerte jeg. Men det fins en understrøm med et voldspotensial og ideologisk galskap (som at menn er berettiget sex og at kvinner skylder dem det) som får de mest rabiate mannshatende, lesbisk-separatistiske feministene fra 70-tallet til å blekne i sammenligning. 

Da nummeret kom ut, fikk jeg kjeft fra både feminister og antifeminister; jeg antok at jeg hadde gjort noe riktig og gikk videre med andre ting. 

Ufrivillig sølibat. 

I april kostet et lastebilangrep i Toronto ti mennesker livet. Gjerningsmannen var en såkalt «Incel», en subkultur av menn som lever i «ufrivillig sølibat» (involuntary celibacy). Han var en representant for det ideologiske mørket jeg hadde dykket ned i tre år tidligere. En gruppe menn som dyrker utenforskapet og et fiendebilde av feminismen. Forsvinnende få av disse mennene som faller utenfor blir mordere. Men det er ikke vanskelig å få øye på mønsteret der menn som taper i spillet om sosial status, reagerer på den måte storsamfunnet kondisjonerer menn til å reagere: Med hat og vold. 

Noe av min interesse for disse skjebnene skyldes nok min egen oppvekst. Jeg gikk fra gutt til mann i et radikalt miljø der menn var «potensielle voldtektsforbrytere» og skyld i alt som var vondt i verden. 

De avmektige guttene. 

Dette er ikke ment som en antifeministisk tekst; metookampanjen har vært en solid bekreftelse på mye av feminismens maktkritikk. Men vi må snakke om de avmektige guttene også. De som faller utenfor. Ikke bare fordi de har problemer, men fordi deres problemer fort blir våre alles problemer. 

Folk som faller utenfor blir lett offer for ideologier som gir dem en mening med livet og ikke minst forteller dem at noen har skylda. Og dette reservoaret av menn kan ekstremister lett rekruttere fra. CasaPound er godt i gang

Trykket i Vårt land 1. juni 2018 i spalten Livssyn.

Gå til innlegget

Kjære konfirmanter

Publisert 2 måneder siden - 3737 visninger

På slike dager griper man ofte etter de store ordene. Det var min plan også.

Konfirmasjon er en tradisjon med dype røtter i vår kultur. Og selv om konfirmasjonen kanskje har forandret seg litt med årene, slik gode tradisjoner gjerne gjør, er dette en dag for de lange linjene. Selv har jeg på meg lommeuret til min oldefar, og det slipset jeg giftet meg i.

På slike dager griper man ofte etter de store ordene. Store ord som du gjerne finner i tykke bøker med stive permer. Det være seg Bibelen eller Bjørnson, filosofer eller sagaer.

Det var min plan også. Jeg har jo noen sånne bøker i hylla hjemme. Men da jeg satt meg ned for å skrive denne talen, var det en helt annen trykksak jeg ikke klarte å få ut av tankene mine. Denne trykksaken er ikke en bok med stive permer, men et lite blad med myk rygg og glanset forside.

Gift med hverandre. 

I det nyeste nummeret av Fri Tanke, Human-Etisk Forbunds medlemsblad, er det en reportasje om to mennesker som traff hverandre, ble kjærester og etter hvert mann og kone. Og det er jo hyggelig, men ikke akkurat uvanlig. Det som gjorde saken nyhetsverdig var rollene deres: Han er vigsler, i Human-Etisk Forbund. Og hun er sokneprest i Den norske kirke. Begge er de i «vigslingsbransjen», og nå er de altså gift med hverandre.

Han er en ateist som synes religion er irrasjonelt. Hun tenker at rasjonaliteten ikke kan ta henne hele veien. Jeg tror de har noen interessante diskusjoner ved middagsbordet.

Men de ser ikke på den andres livssyn som en trussel, men som en anledning til å tenke bedre gjennom hva de selv tror på. De lever med uenighet, og lærer av hverandre. Fordi de er glad i hverandre.

Skal være mistenksom. 

Vi lever i en tid der det er mange som kanskje ikke vil at vi skal være glad i hverandre. De vil at du skal være mistenksom overfor dem som tror og lever annerledes enn deg selv, bare fordi de har andre tanker om Gud enn det du har.

Det fins religiøse mennesker som mener at sånne som meg er umoralske, og vil ødelegge samfunnet.

Det fins også ateister som mener religiøse mennesker er hjernevaskede, og at religion bør utraderes. Det mangler heller ikke folk som mener at andre religioner enn deres egen er onde.

Slike budskap kan virke besnærende. For om de som er annerledes enn deg er dumme eller onde, må jo det bety at du er klok og god. Og det kan gi en veldig god følelse å tro at man står på den rette siden.

Dehumanisering. 

Men budskapet er farlig. For når du ser på andre mennesker som onde, er du allerede på vei til å slutte å se på dem som mennesker. Og når du ikke lenger ser på et menneske som like menneskelig som deg selv, kan du si hva du vil om dem, og gjøre det meste mot dem. 

Det har historien lært oss. Her har vi dessverre en lite ærerik historie. Det har gått ut over samer og kvener, katolikker og kvekere, jøder og muslimer. Vi har forbudt kulturene og religionene deres, tatt barna deres fra dem, tvangssterilisert dem og sendt dem til Tyskland for å dø. 

Og det er ikke gitt at slike forferdeligheter er et tilbakelagt kapittel. Det er nok av folk som vil lokke oss ned de samme mørke stiene en gang til.

Så ikke la deg lure. Vær kritisk. Still spørsmål. Lytt til andre stemmer. Snakk med dem som tror og tenker annerledes. Ha dem som venner. Ha forskjellige meninger om Gud og storpolitikk. Ha gjerne en real krangel, men glem aldri at de du er aldri så uenig med kan ha gode grunner til å tro som de gjør. Og at de er mennesker – som deg.

Slik kan vi kanskje ta vare på det ganske fine klimaet vi har her i Norge. Der en sokneprest og en vigsler i Human-Etisk Forbund kan bli kjærester og ektefolk.

Det er ikke en selvfølge. For når frontene mellom religioner og livssyn blir skarpere, blir slike forhold nærmest umulige å ha. Fanatikere hater dem som ikke holder fortet, men i stedet fraterniserer med fienden.

Derfor: ta vare på det konstruktive mangfoldet. Ikke bare fordi det er i vår alles interesse å beholde et sånt samfunn. Det er også i dere egen interesse. Kanskje vil også dere også ha noen interessante diskusjoner ved middagsbordet en dag. Gratulerer med dagen!

Talen ble holdt i Grimstad 5. mai. Trykket i Vårt land 11. mai 2018

Gå til innlegget

Først kom de for å ta ateistene

Publisert 4 måneder siden - 5571 visninger

Religionsfriheten er truet. Det krever at vi ser over livssynsbåsene.

I FEBRUAR VAR en ateist invitert på et aktualitetsprogram i Egypt for å diskutere med en muslimsk skriftlærd. Mye til diskusjon ble det ikke. Ateisten la lavmælt ut om Big Bang og ateisme, men ble overdøvet av høyrøstede anklager om «kjetteri». Sekunder senere var han kastet ut – og bedt om å oppsøke et psykiatrisk sykehus.

Videoen av dette «gikk viralt», som det heter når noe dukker opp på de rareste steder på internett. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.


Dystert bakteppe. Det er god grunn til å være skeptisk til virale videoer, kanskje spesielt videoer om islam og muslimer. Middle East Media Reseach Institute (MEMRI), som har sørget for engelsk teksting av innslaget, er da også av mange ansett som en part i Midt-Østen-konflikten. Men ikke desto mindre har videoen et dystert bakteppe.

Egypt vurderer å forby ateisme ved lov. I Saudi-Arabia risikerer man dødsstraff for det. Hver måned tropper folk fra Human-Etisk Forbund tropper opp foran den saudiske ambassaden til støtte for Raif Badawi, fengslet siden 2012 for å ha «krenket islam» og apostasi (å forlate islam). For det ble han dømt til ti år og 1.000 piskeslag. Badawi er bare 34 år gammel, men mishandlingen har gått så hardt utover helsen hans at myndighetene så langt bare har kunnet gi ham 50 slag.


I egne hender. Slik er situasjonen i mange muslimske land. Og om ikke regjeringene sørger for å straffe, finnes det alltid islamister som tar loven og macheten i egne hender.

Samtidig er Den katolske kirke ute i et utilrådelig ærend. 2. mars argumenterte Vatikanstatens delegat i FN, Ivan Jurkovic, for at retten til frihet fra religion ikke er en menneskerett på linje med religionsfriheten. Jurkovic fikk passet sitt påskrevet av humanistenes internasjonale paraplyorganisasjon IHEU, og FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet. Men skaden er skjedd. Verdens største religiøse organisasjon har sagt at ateister ikke trenger vern.


Moralsk riktig. Så hvorfor skal religiøse mennesker bry seg om ateisters situasjon? Vel, for det første fordi det er moralsk riktig å støtte religionsfriheten. For det andre fordi det er i religiøse mennesker egen interesse.

Den kristne pakistaneren Asia Bibi har fengslet siden 2010, dømt til døden for å ha fornærmet profeten Muhammed (en anklage hun benekter). Bibi er i live, men bruduljene rundt hennes påståtte blasfemi har kostet andre livet.

Og her er en grotesk ironi: Pakistan bruker blasfemilovgivningen i Irland, kjempet gjennom av irske katolikker, for å legitimere sine egne lover for å beskytte islam. Lover som brukes som våpen mot brysomme minoriteter, som kristne.

Den som argumenterer for blasfemilover eller innskrenkninger av religionsfriheten, har dermed et tungt ansvar.


Slutte rekkene. Det beste vi kan gjøre er derfor å slutte rekkene rundt religionsfriheten, hvori opptatt friheten til ikke å ha noen religion. Og vise at i et land som Norge, der staten holder seg med én religion og ateismen står sterkt, respekterer vi likevel retten til å ha et annet livssyn.

For enten har vi alle religionsfrihet – eller så har ingen det. Retten til å forlate islam i Egypt er den samme som retten til å bli muslim i Norge. Og om du tror at de som forbyr ateisme kommer til å la andre minoriteter slippe unna, bør du lese flere aviser.

PS: Oppfordringen til den egyptiske ateisten om å oppsøke psykiatrisk behandling er til forveksling lik hvordan altfor mange vestlige ateister omtaler religiøse. På tide å slutte med det?



Gå til innlegget

Tre typer kirkefolk

Publisert 4 måneder siden - 1792 visninger

I min Fars hus er det mange rom. Så for å gjøre det enkelt tenker jeg på Den norske kirke som en treroms.

FOR OSS SOM står utenfor Den norske kirke, kan den være et forvirrende syn. Det er så mange rom i denne Faderens hus at man kan bli rent huggærn. Og siden jeg arbeider i livssynsbransjen, må jeg nesten forsøke å få et grep om denne institusjonen.

Derfor har jeg laget meg et mentalt skjema for bedre å forstå medlemmene av Den norske kirke. Kanskje kan dette skjemaet være nyttig for andre også.

Med varsomhet. Som alle slike kategoriseringer snakker vi selvfølgelig om en (over)forenkling av virkeligheten, så min ekklesiastiske taksonomi bør brukes med varsomhet.

Når jeg ser Den norske kirke utenfra, ser jeg grovt sett tre forskjellige grupper med sine måter å tenke rundt hva kirken skal være. Og at disse tre gruppene samsvarer med de tre ordene i navnet Den norske kirke.

Den første gruppen er de som er mest opptatt av ordet «Den». «Den» er et lite ord, men den store forbokstaven gir det styrke. Som sennepsfrøet, for å holde oss i et kristent symbolunivers.

Klam omfavnelse. For denne gruppen ligger altså tyngden på den bestemte artikkelen, på Den. Kirken er «Den» kirken vi har her i landet: Alle nordmenn, samme hvor fromme de måtte være, hører liksom til i denne åpne, inkluderende og altomfattende folkekirken. Ja, det er knapt noen vei utenom.

En gudstjeneste er jo bare et kulturelt innslag, så da kan det vel ikke være noen problem å ha en skolegudstjeneste? Så kan heller presten tone ned det der med Jesus litt? Dessuten er det tradisjon, og tradisjon er jo koselig. Og en kristen formålsparagraf, gjør det noe da? Kristne verdier er da så snille at alle kan være enige i dem, hva?

Argumentasjonen kan virke troskyldig, men skjuler makten som ligger i å kunne påberope seg majoritet og sedvane. For det er jo flott å være velkommen; problemet er bare at vertene ikke helt tar inn over seg at i en tid med stadig større livssynsmangfold må reglene for gjestebud forandres litt.

Norskhet i mørtel og murstein. Den andre gruppen i min forsøksvise tredeling av kirkefolk, er opptatt av at Den norske kirke er den «norske» kirke. Som med den første gruppen handler kirken mye om å formidle kultur og tradisjon. Men i motsetning til folkekirketilhengerne er ikke poenget å omfatte hele folket. Snarere det omvendte: Kirken er norskhet i mørtel og murstein.

Kirken er et symbol på hva vi har vært, er og skal være til evig tid. Slik blir kirken et bygg som avgrenser – som både lukker inne og stenger ute.

Tilhengerne av «Norgeskirken» kan ha det til felles med folket i kategori én at de mener kirken ikke trenger å være så overdrevent kristelig av seg. De er ikke nødvendigvis så troende, og synes godt at de geistlige kan la være å bry dem med ord om barmhjertighet og gjestfrihet til alle tider. Spesielt dersom prestene begynner med raddispropaganda om at Frelseren var fra Midtøsten han også.

Et levende fellesskap. Den tredje gruppen i min altfor grove sortering av kirkefolk er de som er mest opptatt av det tredje ordet. De som vil at Den norske kirke skal være en kirke-kirke: Et levende fellesskap av mennesker som vil følge Jesus. De kan være både radikale og konservative, men de vil at kristen tro skal utfordre og forandre mennesker.

Med dette følger at de krever mer av Kirken enn at den bare er en kulturinstitusjon eller seremonileverandør. Det levende Ordet er ikke bakgrunnsmusikk, men en klang som velter murer. Slik gir de også oss som står utenfor Kirken noe å tenke på.

Og om du synes at jeg er useriøs når jeg kategoriserer Den norske kirkes medlemmer på denne måten, skulle du bare se hvor flåsete jeg var da jeg i min artikkel «Fugletitterguide til humanister» delte medlemmene i Human-Etisk Forbund inn i kategorier som «prestehateren», «rødvinshumanisten» og «ingeniør-
humanisten».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hetebølgen
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 113 visninger
1 kommentarer
Barmhjertighetens grense
av
Lars Jørgen Vik
rundt 14 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Erobret kristendom
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1216 visninger
11 kommentarer
Ramadan
av
Geir Tryggve Hellemo
2 dager siden / 501 visninger
3 kommentarer
Viktig islamsk feminisme
av
Vårt Land
2 dager siden / 125 visninger
1 kommentarer
Smith og Trump
av
Erling Rimehaug
2 dager siden / 457 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Levi Fragell kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
4 minutter siden / 261 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 6 timer siden / 261 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Hetebølgen
rundt 6 timer siden / 113 visninger
Tor Jakob Welde kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 6 timer siden / 1216 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11829 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11829 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11829 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11829 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11829 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11829 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11829 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11829 visninger
Les flere