Didrik Søderlind

Alder: 47
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015). Twitter: @didriksoderlind

Følgere

Som å komme hjem

Publisert rundt 1 måned siden - 1677 visninger

Er Bibelen relevant lesning i dag, og hva slags forhold har jeg selv til boken? Det må jeg si noen ord om.

Jeg hadde en oppvekst som blir stadig vanligere i dette landet. Det var lite kirke, og enda mindre kristendom. Dette hadde ulemper og fordeler. En ulempe er at jeg fikk lite kunnskap om og erfaring med kristendom. En fordel var at jeg ikke fikk noen traumer med tro eller de troende. Så da jeg i voksen alder ville bøte på min manglende kristendomskunnskap, kunne jeg møte kristne med et nokså åpent sinn.

LES OGSÅ: Forenkler Guds ord

Fra perm til perm. 

Bibelen ble jeg ikke egentlig kjent med før jeg var godt oppi trettiåra. Jeg skulle skrive bok om kristenliv i Norge, og som research leste jeg Det nye testamentet fra perm til perm. Det var litt av en åpenbaring!

Å lese Bibelen var som å komme hjem. Ikke som å komme hjem til leiligheten etter en ferie, men som å komme til et sted du aldri har bodd, men bare hørt foreldrene og besteforeldrene dine ­mimre om. Herfra stammer talemåtene du ­hører foreldrene dine bruke. Her er lynnet ­deres formet.

Som å komme til en slik heimstavn var det å lese Bibelen. Det var å dykke inn i en av urkildene til min egen kultur, mitt språk. Ja, min sivilisasjon.

Litt gledesdreper også. 

Jeg mistenker at dette er musikk i mange kristnes ører. Så som profesjonell gudløs jækel føler jeg at må være litt gledesdreper også.

For når jeg ser på denne plassen som Bibelen er, så skjønner jeg jo at forfedrene mine flyttet herfra. Joda, det er mye pent å se på der, mye hyggelige folk å snakke med. Men det er også nabokjerringer som legger seg opp i alt, og det mangler ikke bøller. Alt i alt ble det kanskje litt smalt og trangt her.

Dessuten har ikke forfedrene mine har bare bodd på denne ene plassen. Om vi skal feste det bibelske dramaet til ett sted, så har de ikke bare bodd i Jerusalem. De har også bodd i Aten, Roma og her i ­Norden. For jeg hadde samme følelse av å komme hjem da jeg leste Odysseen og Voluspå, som jeg hadde da jeg leste Bibelen.

LES OGSÅ: Dei kristne bøkene

Nøkkel til vår sivilisasjon. 

Er ­Bibelen relevant i dag? Mitt svar er et ­ubetinget ja. Bibelkunnskap er allmennkunnskap. Å kjenne Bibelen er å ha en nøkkel til vår sivilisasjon. Derfor bør flere lese ­Bibelen. Slik flere også bør lese ­Odysseen og ­Voluspå.

Jeg ser forresten en fare med å snakke om Bibelen på denne måten. Å omtale Bibelen slik jeg gjør, som en urkilde og sivilisasjonsnøkkel, gjør at boken føles litt museal. Men Bibelen er ikke bare en bok som hører hjemme i et monter.

Kristentroen er i høyeste grad levende i Norge og verden. Bibelen fortsetter å forme verden og medmenneskene som bor i den, og Bibelen er derfor en hjelp for meg – som aldri har vært kristen i mer enn kulturell forstand – til å forstå en vesentlig del av mine medmennesker.

Ikke fullt så enkelt. 

Ja, Bibelen er ­kanskje ekstra nyttig for oss som ikke tror. En av grunnene er at kristne ­ynder å utgi Bibelen som bare en fin lærebok i god moral. Vi som har vært mellom ­permene på den vet at det ikke er helt så enkelt. Dessuten blir vi humanister nå og da ­beskyldt for å tjuvlåne fra kristendommen, mens et blikk på Bibelen – der første tre fjerdedelene er jødiske tekster – viser at vi i så fall ikke er de eneste som låner fra andre.

Teksten er basert på et innlegg på et ­arrangement i regi av tankesmien ­Skaperkraft, litteraturhuset i ­Fredrikstad, 1. november.

PS: Dette er forresten min siste spalte i Vårt Land. Av symbolske grunner er det på tide å gi seg før jeg har skrevet her i sju år. Jeg vil gjerne takke for følget, og om noen trenger en pent brukt spaltist er jeg klar.

Gå til innlegget

Vær varsom

Publisert rundt 2 måneder siden - 1974 visninger

Levi Fragells kritikk av karismatikken minner oss om at hele livssynslivet kunne hatt godt av tydeligere etiske retningslinjer.

Levi Fragells kritikk av de karismatiske sommerstevnene har blitt en like årviss foreteelse som stevnene selv. Dramaturgien er den samme: Levi kritiserer at stevnene inviterer dødeoppvekkere og helbredelsespredikanter, arrangørene avfeier ham. Resten av kristenfolket trekker på skuldrene, og Levi sitter igjen skuffet over at de med makt og innflytelse over norsk kirkelighet toer sine hender.

At arrangørene avskriver Levi må man nesten regne med. Mer skuffende er det at Vårt Lands lederartikkel «Spa møkk eller bygge?» fra 24. september tilsynelatende skriver ham inn i rollen som en «sur gammel mann» som «får energi av å bekjempe det han er imot».

Som du skjønner av at jeg kaller ham ved fornavn, kjenner jeg Levi Fragell personlig. Vi er også medlemmer i samme livssynsorganisasjon. Det betyr ikke at jeg og han tenker likt. Han ble formet i pinsebevegelsen, jeg i punkmiljøet.

LES OGSÅ: Ble skremt av karismatikere

Lirke litt på skoene. 

Levi kan triksene. På et av Human-Etisk Forbunds julebord fikk jeg se ham demonstrere en av svindelpredikantenes klassikere: Å påstå at et menighetslems ryggsmerter skyldes at det ene benet er lenger enn det andre, og så få det korte til å vokse ut. Benet som vokser foran øynene på forsamlingen er en optisk illusjon, skapt ved å lirke litt på skoene. Men det presenteres (fremdeles!) som et mirakel på kristne møter.

Disse «miraklene» gjør meg så flau at jeg vrir meg i stolen her jeg sitter og skriver. Og jeg ville muligens synes det var enda pinligere om jeg var kristen selv. Tenk å se folk «bevise» hærskarenes Gud gjennom tryllekunster på nivå med at ­onkel Gunnar stjal nesa di da du var liten.

Levi er en lavmælt mann som i intervju med meg har sagt ting som «de kristne er like gode som oss (humanister), og mange av dem er bedre». Når han roper alarm, er det alvor. Så hva gjør man med dette? Ikke vet jeg. Men tillat meg aller ydmykest å komme med en liten idé.

LES OGSÅ: - Inviterer spekulative predikanter på stevner

Barn foran seg. 

Her om dagen leste jeg gjennom Vær Varsom-plakaten igjen. VVP, som den kalles i bransjen, er ­Pressens Faglige Utvalgs etiske retningslinjer for norsk presse. 
Under lesningen slo det meg hvor mye av det Levi snakker om som tas opp i Vær Varsom-plakaten. For eksempel er et av Levis største ankepunkter er hvordan deler av de karismatiske miljøene skyver barn foran seg for å legitimere virksomheten. Her er VVP om barn: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering».

Vær Varsom-plakaten er laget som ­kjøreregler for pressearbeid. Men kan det tenkes at det kan lages et lignende sett med felles retningslinjer for tros- og livssynslivet? En plakat med momenter man bør tenke over og ha et bevisst ­forhold til når man driver med noe så sensitivt som livssyn?

For mange av de andre kjørereglene handler om hvordan en aktør spiller med åpne kort og hvordan makt og innflytelse skal forvaltes.

Vær Varsom-plakatens avsnitt om skillet mellom journalistikk og reklame er skrikende nødvendig i den viltvoksende­ verdenen av alternativterapeuter og helbedredelsespredikanter der mystiske krefter (evt. «kvantefysikk») eller Gud lover helbredelse mot klingende mynt ­eller kredittkort.

Det mangler ikke ting å ta fatt på, for å si det mildt.

LES OGSÅ: Karismatikk for staute nordmenn

Min leir også. 

En slik plakat må selv­følgelig gjelde for min leir også. Det mangler ikke ting å ta fatt på her. Spesielt gremmes jeg over hvordan humanister og ateister altfor lett idiot- eller sykdomsstempler folk som har en gudstro.

Som verdens mektigste humanistorganisasjon har Human-Etisk Forbund både et ansvar og en mulighet til å motvirke slikt.

For, som Vær Varsom-plakaten formaner oss: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»

Gå til innlegget

Svenske tilstander

Publisert 3 måneder siden - 3194 visninger

Islam er ikke et nytt innslag i folkhemmet. Faktisk er det 1.300 år gammelt.

Her om dagen dumpet en bok ned i postkassen min. Islam i Sverige – de førsta 1.300 åren er på nesten 350 sider, rikt illustrert, og med et lekkert omslag. Og – klyp meg i armen – boken er gratis. Den kan bestilles gratis fra nettsiden til Myndigheten för stöd till trossamfund, som har betalt for kalaset.

Formidlingsevne og fortellerglede.

Forfatter er Simon Sorgenfrei, religionsviter og en av drivkreftene bak forlaget Molin & Sorgenfrei (som anbefales for enhver med et minimum av livssyns­interesse). Sorgenfrei har formidlingsevne, fortellerglede og legger det språklige og faglige på et nivå som gjør teksten lett tilgjengelig også for norrbagger.

Undertittelen – de førsta 1.300 åren – er provokativ. Vi vet lite om islam i Norden på 700-tallet – utover funn av arabiske dirham-mynter i vikingbosetninger. Men tittelen rettferdiggjøres ved at boken også er en kulturhistorie om Sveriges forhold til den muslimske verden.

LES OGSÅ: Svensk håp

Heller gå på «krogen». 

Så her blir det litt koloni- og handelshistorie. En morsom detalj og motsats til dagens situasjon der særlig saudiske myndigheter gjerne vil støtte moskeer i Vesten, var at muslimske lands ambassader var lite interesserte i å bidra til religiøst liv i Sverige. De som jobbet ved ambassadene ville heller ha friheten til å gå på «krogen».

Det er med det 20. århundres innvandring at det muslimske livet i Sverige vokser frem, samtidig som vi har kilder. Og hvilke kilder! Noe av det morsomste med Islam i Sverige er avisutklippene Simon Sorgenfrei har gravd frem. Som når Söderhamns tidning i 1956 melder om «Muselmansk gudstjänst på café i Stockholm».

Mer kosmopolitisk og moderne. 

Det blir mye gruppebilder av myndige muslimske menn i femtitallets sobre herregarderobe. Men også 27 år gamle Didar Samaletdin i miniskjørt, da hun i 1970 ble «chef för Sveriges 10.000 muhammedaner». Og den unge konvertitten Björn Ericsson smiler over sin teleprintermaskin i 1962.

Dette var en tid da muslimske innvandrere var et velkomment innslag, som gjorde at gamle Svea føltes mer kosmopolitisk og moderne. At islam var noe eksotisk og spennende ga seg utslag i at Sverige har hatt et knippe kulturpersonligheter som ble muslimer. Som maleren Ivan Aguéli (1869–1917), som i tillegg til å være Swedenborg-tilhenger, anarkist og dyrevernsaktivist ble muslim.

Sorgenfrei skriver om sufier og shiaer, ahmadiyyaer og elektronika-artister.

LES OGSÅ: Jeg vil forstå dere

Hver sjette stemme. 

Men hva med «de svenske tilstandene», da? I Sverige er frontene virkelig steile i islamdebatten. På den ene ytterpunktet har man SD, et parti med røtter i nazismen som fikk hver sjette stemme ved siste valg. Partiets kommunepolitiker Martin Strid siteres i Islam i Sverige på at man nærmest må velge mellom å være menneske og muslim.

På den annen side har man folk som på ramme alvor stempler som rasehatere de som vil diskutere hvor mange innvandrere Sverige kan ta inn, eller om islam kan ha problematiske sider.

En grunn til polariseringen er kanskje det Sorgenfrei oppgir som andel muslimer i Sverige: 8-10 prosent. Dette er over dobbelt så mye som prosentene her i Norge. Da kan integrasjonen fort bli krevende. Islamister dukker opp i partipolitikken eller setter seg på fly i retning Syria. 

Noe uforløst. 

En bok som kunne hjelpe til å roe gemyttene hadde derfor vært sårt tiltrengt, men når Sorgenfrei skriver om de mest problematiske formene for islam (som salafi-jihadismen) føles det litt som om han stopper før han helt når beinet. Så er da Sorgenfrei en forsker, og ikke revolverjournalist.

Alt i alt er likevel Islam i Sverige en skatte­kiste om svensk islam og en glede å ha i hylla. Ideen til noe lignende i Norge er herved lansert.

Men for Allahs skyld: få med et stikkordsregister.

LES OGSÅ: Ser mørkt på Europas demokratiske utvikling

Trykket i Vårt Land 21. september 2018 i spalten Livssyn.

Gå til innlegget

Naturens ­uorden

Publisert 4 måneder siden - 2534 visninger

Å argumentere ut fra hva som er «naturlig» er risikabelt.

Du har garantert hørt argumentene. Homofili strider mot ­naturens orden, det samme gjør gennmodifisering. Det er ­unaturlig å sprøyte vaksiner inn i barne­kropper, gutter er født med forhud og derfor er omskjæring galt. Det er naturlig å spise kjøtt. Eller det er naturlig ikke å spise kjøtt.

Retorisk selvmål. 

Diskusjoner foregår ofte i sosiale medier i dag, og det er lett å få øye på de retoriske selvmålene. De som argumenterer ut fra hva som er ­naturlig har påfallende ofte profilbilder som ­viser at de barberer av seg ­høyst ­naturlige skjeggstubber eller dekker ­huden med sminke. Så mye for at ­naturen vet best, altså.

Men det er ikke dette lille hverdagshykleriet som er det egentlige problemet med å prøve å bruke naturen som fasit. Et større problem er at fasiten har det med å oppføre seg på måter vi ikke liker. Det er gøy å gjøre folk som argumenterer med at homofili er unaturlig oppmerksomme på homofil adferd i dyreriket, for eksempel.

Det største problemet med å bruke ­naturen som mål på hva som er godt, er dog at det veldig fort leder oss ned noen veldig skumle stier.

Produkt av evolusjonen.

Som ­humanist ser jeg mennesket som en rent ­biologisk skapning, et produkt av evolusjonen. Med slike briller er det mye å lære om ­mennesket ved å se på biologi og ­evolusjon.

En del går i vranglås når man ­snakker slik. De ser for seg at argumenter om «den sterkestes rett», ensomme ulver og ­annen brutalisme følger rett rundt ­hjørnet. Men for meg er det tvert om: ­Mennesker er flokkdyr, og for å overleve i en flokk ­trenger vi evnen til å samarbeide og ­vilje til å ta vare på hverandre. God ­moral ­sikrer at flokken har bedre sjanse til å overleve; god moral hos enkeltindividet sikrer at også andre individer har lyst til å dele med ham når han er uheldig med jakten.

Det er derfor evolusjonen har utstyrt oss med empati og rettferdighetssans. Dette er fundamentet for all menneskelig ­moral, enten vi begrunner den religiøst eller verdslig.

Omsorg for flokken. 

Men arten Homo sapiens har også trekk som ikke bør fremelskes. At vi er flokkdyr har som nevnt gjort at vi naturlig bryr oss om de andre i flokken. Men denne identifikasjonen med flokken har også en bakside: Den gjør oss naturlig skeptisk mot andre flokker. Jeg, blek som skummetmelk om vinteren, er faktisk disponert for å ha lettere for å oppfatte mørke ansikter som truende og ha vanskeligere for å ha empati med mørke folk. Og vice versa.

Ja, å studere menneskets biologi og ­evolusjon kan gi oss innsikter i menneske­dyret. Men derfra å slutte fra det deskriptive («dette er hvordan evolusjonen har laget oss») til det normative («derfor bør det være sånn») fører oss ned noen veldig mørke stier. Skal vi si at rasisme er bra, fordi det er naturlig? Eller skal vi prøve å tøyle våre instinkter og lære oss å se de som annerledes som mennesker de også (det er nemlig fullt mulig).

Rent biologisk skapning. 

Som ­humanist mener jeg som sagt at mennesket er en rent biologisk skapning. Vi kan forklares ut fra evolusjon. Men underveis i denne evolusjonsprosessen har vi også utviklet oss til å bli noe mer enn resten av dyreriket. Vi har skapt språk og sivilisasjoner, filosofier og livssyn. Vi barberer oss og vi varmebehandler maten vår. Grensen ­mellom oss og dyreriket er mer flytende enn mange liker å tenke på, men vi er også noe mer enn natur. Vi er også kultur.

Og nettopp dette er grunnen til at ­«naturen» ikke duger som argument. For slike argumenter underslår det opplagte: at vi er mer – mer enn natur. Dermed kan argumenter om hva som er «naturlig» faktisk bli direkte menneskefiendtlige.

Så argumentér gjerne for hva du mener, men vær varsom med å innrullere ­naturen på din side i debatten.

Trykket i Vårt Land 24. august 2018 i spalten Livssyn. 

Gå til innlegget

Humanismens hellige skrifter

Publisert 6 måneder siden - 2186 visninger

Som humanist får jeg titt og ofte spørsmål om hva som er vårt svar på Bibelen og Koranen. Hva har vi i stedet for disse hellige skriftene? Har vi noe Skrift?

Dypest sett er det ikke uttrykk for annet enn menneskers tilbøyelighet til å projisere det de kjenner over på det de ikke kjenner så godt. Så siden folk flest kjenner kristendommen og islam tålelig godt, tenker de på oss i Human-Etisk Forbund på lignende måter. Og da må vi jo ha en tekst som vi forholder oss til, eller hva? (Denne projiseringen er forresten også historien om religionsvitenskapen, grunnlagt av menn som projiserte sin egen kristendom over på verdens religiøse mangfold). 

Så, har vi humanister noe Skrift, noe som tilsvarer Bibelen eller Koranen? Det enkle svaret er nei. Så her kan du egentlig stanse å lese, om du vil. Men det fins også et mer komplisert svar. 

Den samme støpeskjeen. 

For en del år siden ble jeg spurt om å bidra til en foredragsserie i Kristiansand om religionenes hellige tekster. Opplegget var også en bra illustrasjon på hva som ofte skjer i slike sammenhenger, der vi bruker «religion» og «religiøse» som mal – og så prøver å presse humanister ned i den samme støpeskjeen. 

Men det er jo fint at vi gudløse blir inkludert i det gode selskap, så jeg tok det hele med godt humør. Jeg tok den også helt ut: Så vidt jeg husker kalte jeg mitt foredrag «Humanismens hellige tekster». Og hvilke tekster snakket jeg om? Vel, jeg valgte meg FNs menneskerettighetserklæring og Darwins Artenes opprinnelse. 

Menneskerettserklæringen valgte jeg fordi den er viktig for oss humanister, vi ser gjerne på dem som gode, rasjonelt begrunnede kjøreregler (selv om vi kan ha et litt selektivt forhold til den, noe som vel ikke er helt ukjent fra religionens verden heller). 

Unio mystica. 

Darwin valgte jeg fordi jeg er gammel forskningsjournalist med sans for vitenskap. For meg kan evolusjonsprosessen ses som en slags verdslig «unio mystica» med naturen, og Darwin var en viktig premissleverandør for livssyn uten tro på en skapende Gud. Andre humanister ville kanskje valgt seg ut en annen bok. 

Samtidig lot jeg det skinne gjennom at disse tekstene ikke er sammenlignbare med Bibelen, Koranen eller andre hellige tekster. 

En viktig forskjell er at de ikke gir seg ut for å være guddommelig inspirert eller diktert. Dette gjør at de ikke er hevet over kritikk heller. 

Produkt av sin tid. 

Darwins Artenes opprinnelse er et produkt av sin tid, et solid bidrag til skapelsen av en ny vitenskap. Men den samme vitenskapen har siden utviklet seg så mye at Artenes opprinnelse ikke lenger er noe man leser som en lærebok, men som en historisk tekst. 

Det vi norske humanister har som kommer nærmest å være en slags skrift med stor S er nok Nordisk Humanistmanifest 2016: En kort, sober tekst som seks nordiske humanistorganisasjoner sammen har utarbeidet og tilsluttet seg. 

Men vi vil helst ikke at dette oppfattes som noe Skrift. Så min kollega Arnfinn Pettersen, som var krumtappen i arbeidet med det, slår i en ledsagende tekst fast at manifestet verken er «humanismens hellige skrift» eller «en trosbekjennelse», og at teksten ikke er vedtatt av HumanEtisk Forbunds øverste organ for å unngå at forbundet «vedtar én gang for alle hva humanismen er». 

Noen minutter. 

Men vil du vite mer om hva vi humanister tror på, kan jeg anbefale å bruke noen minutter på å bli kjent med dette manifestet. Jeg har flere ganger spøkt med at jeg er så enig med denne teksten at jeg lurer på om jeg er blitt fundamentalist. Men velger heller å skrive det på kontoen for at det er en veldig god tekst. 

Skjønt det er kanskje det fundamentalister forteller seg selv også?

Trykket i Vårt Land 27. juni 2018 i spalten Livssyn. 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77244 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43408 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34803 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27778 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22427 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20027 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 279 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 113 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 190 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 149 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 91 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
1 dag siden / 118 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
1 dag siden / 97 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1041 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 213 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 198 visninger
Les flere