Didrik Søderlind

Alder: 46
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør for tidsskriftet Humanist. Og spaltist i Vårt Land og Minerva.

Følgere

Korset som gjerdestolpe og klubbe

Publisert 28 dager siden - 587 visninger

Det er ikke hver dag en selvutnevnt «profesjonell gudløs jævel» får holde åpningsforedaget til studentene på selveste Menighetsfakultetet.

TIDLIGERE DENNE måneden fikk jeg i oppdrag å tale til studentene ved Menighetsfakultetet. Her følger et utdrag av det jeg sa:

Norske likhetsidealer og konsensuskulturen vår har mye fint ved seg. Men idealet om at vi alle er like mye verdt og skal ha de samme mulighetene, kan perverteres og bli til et krav om at vi alle må bli like. Og en ellers fin tendens til at vi samler oss i sentrum og blir enige der, kan føre til at de som ikke helt klarer å finne seg til rette med tidsåndens raske skiftninger, støtes ut i ødemarken.

Da klarer vi ikke lenger å akseptere annerledeshet. Et slikt Norge vil være et fattigere Norge.

Dette er en av grunnene til at en av mine hjertesaker som journalist og forfatter har vært å vise fram religiøse mennesker, og da særlig de som tror og lever litt annerledes enn majoriteten. For jeg tror flere av samfunnsdebattene våre kunne blitt bedre dersom samfunnet hadde hatt større kunnskap om religion.


Ikke der skoen trykker. Dette er også grunnen til at selv om jeg ivrer for mer kunnskap om religion, tror jeg ikke det hjelper med mer K i RLE. Kunnskap om majoriteten er viktig, men det er ikke der skoen trykker nå.

Vi lever i en tid preget av polarisering. Det gamle Norge, der vi nok var uenige og tok en real runde i avisspaltene, men så tok en kaffe etterpå, er under press. Og mens jeg vokste opp i en tid der jeg så for meg at religion skulle bli mindre og mindre viktig, er religion tilbake på toppen av dagsordenen.

Den ene siden av denne mynten er identitetspolitikken. I en tid der mennesker med forskjellig bakgrunn lever tett på hverandre, blir identitetspolitikken forlokkende. Å fortelle oss at vi er norske nordmenn i Norge som går i kirken, gir en følelse av trygghet, fellesskap og nostalgi.


Identitetspolitikkens bakside. Men denne følelsen har en bakside. For denne identiteten blir fort ekskluderende. Ikke bare for dem som ikke går i kirken, men også for den enkelte kirkegjengeren. Når den du er reduseres til kristen med stor K, blir det mindre plass til alle de andre identitetene: være seg som mann, kvinne, konservativ eller sosialist.

Problemet med identitetspolitikken er ikke at den identifiserer vår kulturelle eller religiøse tilhørighet. Problemet er at den sier at vi er identiteten vår. At vi er kristne eller muslimer. Ikke oss selv.

En slik religiøs identitet blir fort et redskap. Slik reduseres korset til en gjerdestolpe, en del av en sperre mot «de andre». Eller enda verre: en klubbe å slå dem i hodet med.

Denne kristne identitetsdyrkingen er på litt for mange måter et speilbilde av den islamismen den er en reaksjon på. Og en del religionskritikere bruker den religiøse identitetspolitikken som argument mot religion i seg selv. Spørsmålet er om det er så mye bedre stilt hos oss gudløse. Om man ser på den internasjonale bevegelsen som i varierende grad av overlapping kaller seg skeptikere, ateister, humanister, rasjonalister – kan man se tendenser til det vi kanskje kan kalle en slags sekulær radikalisering.


Høy pris. Det er mulig jeg overdriver, at jeg tar mitt livssyns krav om en kritisk holdning til meg selv og mitt livssyn for langt. Men jeg ser mennesker i mine egne rekker som nedvurderer andre simpelthen fordi de har en gudstro. Som stempler troen deres som mental forstyrrelse. Som vil frata dem retten til å leve ut denne troen. Særlig er dette skummelt når målskiven er religiøse minoriteter. Som kanskje er få, eller har dårlig tilgang til offentligheten.

For det kan føles godt å dyrke følelsen av å ha rett, og fellesskapet kan styrkes av å ha en ytre fiende. Men denne følelsen kan ha en høy pris.

(Du kan lese foredraget i sin helhet på www.humanist.no)

Gå til innlegget

La det bli lys

Publisert rundt 2 måneder siden - 5510 visninger

Donald Trump mente Obama er født i Kenya og at vaksiner gir autisme. Folk i systemet hans sprer påstander om at Hillary Clinton er involvert i pedofili. Velkommen til min verden.

I 2011 lanserte Human-Etisk Forbund kampanjen Ingen liker å bli lurt. Det var en kampanje for kritisk tenkning med brodd mot "klarsynte, kvakksalvere og krystallhealere, alle som utnytter deg økonomisk når du er i en sårbar situasjon eller skor seg på deg når du er ulykkelig."

Fenomenene vi ville kritisere ble spredt ukritisk gjennom mediene. Delvis fordi de ofte kom som del av underholdningsstoffet, der man får vite hvilke kjendiser som bruker trendy (men tvilsomme) dietter og terapier eller sier nei til vaksiner. Vi i Human-Etisk Forbund ville stille de spørsmålene journalistene ikke stilte.

 

Dessuten har alternativgreier som dette mer med religion enn med (lege)vitenskap å gjøre, mente vi, og satt i gang med den nye religionskritikken.

Reaksjonene lot ikke vente på seg.

 

Jeg har hatt gleden av å møte lærere i apologetikk. Unge kristne læres opp til å svare på motforestillinger og forsvare det de tror på på en saklig og rasjonell måte. Alternativmiljøene kunne sårt trengt noe sånt. Selv om de fleste som flokker til alternativmessene eller går til homeopat er sympatiske folk, ble jeg fort vant til å bli sammenlignet med nazister eller kommunister, eller bli beskyldt for å få penger av legemiddelindustrien.

Vanskeligere å venne seg til var en gjeng som samlet seg rundt Facebook-siden «I Lyskilden». Her møttes konspirasjonsteoretikere, vaksinemotstandere, alternativmedisinere, nyåndelige og folk med bånd til høyreekstreme miljøer. Det eneste de egentlig hadde til felles var en motstand mot Ingen liker å bli lurt og Human-Etisk Forbund. Vi var satanister, frimurere eller jøder.

 

På et punkt satt de og skrev det de selv kalte «erotiske noveller» om oss.

 

Da selv ikke dette bet ble retorikken skrudd enda et hakk opp: Kritikere av alternativkulturen og -bransjen var «pro-pedofile».

 

Ingen liker å bli lurt lever videre på Facebook, men vi regner egentlig kampanjen som avsluttet. Og som en suksess. Ikke minst fordi kampanjen fikk vist frem at i en kultur som ble sett på som harmløs og fargerik fantes det en mørk understrøm. En slags alternativ ekstremisme, om du vil.

 

 

Det er en stund siden 2011. Pedobeskyldningene endte i retten, der opphavsmannen innrømmet at de var løgn. Etter det stilnet de av; de fleste lar seg avskrekke av solide erstatningskrav (men ikke alle). «I Lyskilden» skiftet navn til «Kilden Nyheter» og holder en lavere profil.

 

Så hvorfor ripper jeg opp i dette?

 

Det er ikke bare fordi det er sommer og agurktid. Det er fordi de erfaringene vi gjorde i 2011 nå er erfaringer hele verden har måttet gjøre.

 

Donald Trumps valgkamp var preget av konspirasjonsteorier (Obama var født i Kenya!), vitenskapsfiendtlighet (Trump mener vaksiner fører til autisme) og bånd til høyreekstreme miljøer.

 

Her er også pedofilibeskyldningene. Flere folk tett til Trump har spredd ryktene om det såkalte «Pizzagate», om at Hillary Clinton og partiet hennes er involvert i en pedofiliring drevet fra en pizzarestaurant.

 

Den mørke understrømmen er nå i politikkens hovedstrøm. Dere lever alle i «I Lyskildens» verden nå. Velkommen hit. Velkommen etter, får jeg kanskje si.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne love dere en hyggelig tid her. Men det kan jeg ikke.

Gå til innlegget

Mitt helligste bygg

Publisert 3 måneder siden - 1483 visninger

Mausoleet i Emanuel Vigelands museum har blitt en slags «hellig» kultplass for meg.

Den røde mursteinsbygningen ­ruver over villaene på hovedstadens velstående vestkant. Man må kunne veien hit til den bortgjemte bakgaten, for selv folk som har levd i Oslo hele livet aner ikke at dette bygget finnes.

For å komme inn i det vindusløse bygget må man gjennom et forkammer og deretter bøye hodet for å gå gjennom døren. Der inne i velvet blir man overveldet av mørket, spottene i hjørnene hjelper bare litt. Men langsomt venner øynene seg til forholdene, og man begynner å skimte at veggene er dekket av fresker. Nakne mennesker som lever, elsker, kjemper, fødes og dør der inne i mørket.

Den trolske akustikken får musikere­ 
fra hele verden til å valfarte hit for å spille­ inn plater. Når det er konserter, kan en engere forsamling benke seg, under tepper.­ For det er iskaldt her inne, selv om sommeren.

Hellig humanisme?

Nå og da får vi i livssynsbransjen spørsmål om «hva som er hellig for meg». Slikt tenner meg, for i mitt livssynsliv har jeg utforsket mitt forhold til det hellige. Enten ved å oppsøke det hellige, det være seg templer høyt oppe i Andesfjellene eller bedehus i Egersund. Eller være med på å gjøre det verdslige hellig, som å ofre mat til Krishna på mitt eget kollektivkjøkken eller vie et skogholt til maktene før et blot.

Men bortsett fra et foredrag der jeg spøkefullt argumenterte for at Humanismens Hus er vårt svar på Vatikanet, har jeg kommet til at humanister ikke bør holde noe hellig.

Ikke slik at vi ikke kan sette noe veldig høyt, men å holde noe «hellig» impliserer for meg at det som helligholdes er for Gud, av Gud, i kontakt med guddommer, eller på en eller annen måte del av en guddommelig dimensjon. Og slikt bør ikke mitt livssyn holde seg med, synes jeg. For meg er det hellige noe vi tillegger ting og opplevelser, ikke egenskaper ved disse fenomenene i seg selv.

Jeg kan kanskje gå med på den norske klassikeren om at «naturen er min kirke». Men jeg er dessverre ikke mye til friluftsmann.

Fra kirke til gravkammer

Slik sett passer det veldig fint at Emanuel Vigeland omtalte sitt atelier, som ligger her bortgjemt på vestkanten, som «min kirke». Vigeland var ikke fremmed for det kirkelige; flere regner ham som Norges fremste kirkekunstner.

Og ikke gir bygningen følelsen av å være i et gravkammer, den er et gravkammer. Vigelands urne ligger rett over døren, slik at alle må bøye hodet for ham.

Men mausoleet har aldri vært vigslet og er således å regne som en verdslig bygning. Og selv om jeg som humanist avviser ideen om det hellige, har mausoleet blitt en slags kultplass for meg, et sted der jeg reflekterer over hva livet og livssynet mitt betyr for meg.

Vi humanister betoner, som religiøse mennesker gjør, forskjellige sider ved våre livssyn. Noen har godt humør (og kanskje en kassegitar), andre er mørkemenn. Jeg er nok i den siste kategorien.

Alt i hverandre

Og her, i denne bygningen uten vinduer og dermed uten noe blikk mot «noe større» i metafysisk forstand, finner jeg mitt livssyn illustrert i maling, murstein og mørtel.

Ja, det er mørkt, og det er kaldt, og også litt nifst. Men når menneskene på freskene får selskap av oss av kjøtt og blod som er samlet for å høre en konsert eller ha en kunstopplevelse, fylles bygningen av liv og lyd.

Der inne har vi har hverandre. Og når vi har hverandre har vi alt.

Gå til innlegget

Kanarifuglen i gruva

Publisert 4 måneder siden - 7987 visninger

Det drar seg til for jødene nå. Det bør bekymre oss alle.

På en fest havner jeg ved siden av en ung dame som jobber i den ­jødiske barnehagen i Oslo. Hun forteller litt om jobben sin. Noe av det vanskeligste er å lære barna at når de er på utflukter, må de ikke fortelle til noen hvilken barnehage de går i.

Noen år senere er jeg i Paris. Plutselig er gaten full av uniformerte menn med maskinpistolen klar. Er det militærøvelse? Jeg går noen meter til, og får så øye på menn med kippa som kommer ut av synagogen. Slik er jødisk religiøst liv i Europa nå.

Trusler

Alle som har lest aviser eller sett nyheter de siste tiårene kjenner bakteppet for dette. Å skjule jødiskhet og gjøre gudshus om til bunkerser er høyst rasjonelle svar på konkrete trusler.

Tegnene i tiden er ikke trivelige. I juli skal Den nordiske motstandsbevegelsen, uniformerte nynazister med amerikanske terrorister som forbilder, marsjere i Fredrikstad. Og til høsten stiller konspirasjonsteoretikeren Jarle Johansen, kanskje Norges mest antisemittiske mann, til stortingsvalg for det nye partiet Alliansen.

Det er i dette klimaet omskjærings-­debatten bryter løs nok en gang. Omskjæring er et perfekt eksempel på en debatt der det gode står mot det gode. De som kritiserer praksisen med omskjæring har gode argumenter, det samme har de som forsvarer den. Alt burde ligge til rette for en god og oppklarende debatt.

Slik er det dessverre ikke blitt.

Fredet? 

Twitter- og facebookfeedene mine er preget av språkbruk som for lengst har opphevet skillet mellom praksis og den som praktiserer den. For hvem er det som driver med «overgrep», om ikke overgripere? Og hva sier det om en religion, en kultur, en folkegruppe at en av dens mest sentrale praksiser er «bestialsk» —eller «pervers»? Og hva slags folk er det som «tukler» med barns kjønnsorganer?

Og om man kritiserer skikken fordi man bryr seg om jødiske og muslimske barn, hva gjør språkbruken med barnas situasjon? Hva med når Dagbladet trykker en tegneserie der jøder og muslimer blir sammenlignet med pedofile som hører stemmer?

En av de merkeligste påstandene jeg har støtt på i debatten er at jødene er «fredet», at det er «farlig» å kritisere dem.

Påstanden kommer nok overraskende på jøder som skjuler hvem de er og søker tilflukt i bunkere. Om det er slik det er å være «fredet», burde de kanskje ønske at det utlyses skuddpremie på dem?

Hedret

Og hvor «farlig» er det å kritisere jøder? Johan Galtung diskuterte ­jøders makt over media med utgangspunkt i en nazipamflett, en pamflett han ikke så noen grunn til å lese med skepsis. Et par år senere fikk han lansere sin nye bok på Lørdagsrevyen.

Kari Jaquesson «drodlet» om Israel og IS på måter som Holocaust-senteret beskrev som «klassisk antisemittiske». Hun ble senere hedret med en pris fra filosofi-festivalen i Kragerø.

Så er det virkelig «farlig» å kritisere jøder? Å lefle med antisemittisme kan snarere virke som smart imagebygging.

Et større spørsmål. Det drar seg til nå. På et punkt er vi som ikke tilhører de par tusen jødene i dette landet nødt til å spørre oss selv om Norge skal være et levelig land for jøder. Om vi er villige til å gjøre noen grep for å sørge for dette.

Og om svaret er nei, må vi nesten spørre oss om hva slags land vi skal ha. Historien har vist oss at jødene gjerne er kanarifuglen i gruva. Når det blir ulevelig for jødene, blir det fort utrivelig for resten av oss også.

Først publisert i spalten Livssyn, Vårt Land 2. juni 2017. 

Gå til innlegget

Religiøs språkopplæring

Publisert 5 måneder siden - 5146 visninger

Problemet med «religiøs analfabetisme» må løses i praksis, ikke ved hjelp av bokstavleker.

Hvem vet vel hvorfor vi har fri i pinsen? sukker de som bekymrer seg for synkende kunnskap om kristendommen. Mens irriterte venner i universitetssystemet melder om studenter som aldri har hørt om reformasjonen.

 Jeg deler bekymringen og irritasjonen. Riktignok har jeg aldri vært noe jeg synes fortjener å kalles kristen, men allmenndannelse er viktig. Om man ikke kan litt om kristendommen, er det mye ved Norge, nordmenn og norsk språk man ikke forstår.

Dette er også et vanlig argument blant dem som vil ha KRLE-faget. Tanken er at økt kunnskap om kristendommen skal motvirke det Ap-politiker Hadia Tajik ­kalte «religiøs analfabetisme». Spørsmålet er om hun har rett.

Religiøst sveiseblind


I februar satt Frps Christian Tybring-Gjedde seg foran Facebook, skrudde på caps lock og skrev om «VERDIKAPITULASJON». Han hadde funnet et bilde av Kristin Halvorsen på tur Pakistan, omgitt av en gruppe lokale menn og kvinner, mens hun «ber en bønn på islamsk vis». Deretter kom de vanlige insinuasjonene om skumle muslimer.

Men bildet viste neppe en eneste muslim. Derimot var det som en lærebokillustrasjon av sikhismen, siden mennene hadde sikhenes karakteristiske skjegg og turban. Ei heller var bildet tatt i Pakistan, siden sikhismens helligste (og et av Indias mest berømte) bygg Det gylne tempel var lett gjenkjennelig i bakgrunnen.

Det er pinlig nok når den jevne nordmann ikke klarer å skille to verdens-­religioner (eller land) fra hverandre, men Tybring-Gjedde er ikke noen jevn nordmann. Han er 2. nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, og skal hjelpe­ vår nasjon å navigere i verden.

Dette, folkens, er religiøs analfabetisme – på sitt mest prekære. Er en ekstra K riktig botemiddel? Tillat meg å tvile.

Dugnad


Jeg har et annet forslag: La oss som er bekymret og irritert over ­religiøs analfabetisme ha en dugnad. La oss, i ­folkeopplysningens navn, jobbe for å gjøre norske borgere religiøst lesekyndige. La dem bli nordmenn som har hørt om reformasjonen, vet hvorfor vi feirer pinse (og noen kristne kaller seg venner av denne), og som kan skille en muslim fra en sikh.

Jeg er i gang allerede, siden en del av jobben min jo er å øke kunnskap om livssynshumanismen. På fritiden er jeg med på å arrangere foredrag om religiøse ­fenomener utenom allfarvei (sist om sufismen). Jeg har også skrevet bok om kristent trosmangfold i Norge og er på en tilsynelatende evig bokturné for min siste livssynsbok, skrevet med min venn presten Stian Kilde Aarebrot.

Egne K-sentra


Mange er med på dugnaden. For de som er bekymret for at ­deres barn (eller de selv) ikke lærer nok om kristendom i skolen, kan jeg røpe at det over det ganske land finnes egne bygninger der man kan lære om kristen tro og praksis. Bygningene har fri adgang, de er åpne i helgene, og best av alt: de har gratis ­adgang (men legge gjerne igjen litt kollekt).

Dersom du er kristen og går jevnlig til gudstjeneste allerede, synes du kanskje at jeg er flåsete nå. Men når besøkte du sist en kirke eller bedehus utenfor din egen menighet eller tradisjon? Har du vært på læstadiansk forsamling, hørt ortodokse prester synge vespere eller bedt stille bønn med kvekere?

Og hvis svaret er nei, hvorfor ikke?

Norge har også synagoger, moskeer, templer og gurdwaraer som er like gjestfrie som kirkene, men kan ha utfordringer med kapasitet, språk og annet. Derfor kan det være god kutyme å sjekke på forhånd om det passer at man kommer (spesielt dersom gudshuset serverer mat).

Religion i praksis

Jeg har ennå til gode å ha en mindre enn trivelig opplevelse i et gudshus i Norge. Her kan man bekjempe sin egen og sin families religiøse analfabetisme ved å oppleve religion i praksis. Og få samtaler om tro og livssyn blir bedre enn de man har etter å ha opplevd noe sammen.

Til sist, med fare for å bryte tekstreklameplakaten, vil jeg gjerne tipse om at ditt lokallag i Human-Etisk Forbund arrangerer åpne møter de også.

Først publisert i spalten Livssyn, Vårt Land 5. mai 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Hermod Herstad kommenterte på
Internett gjør oss dummere
4 minutter siden / 4101 visninger
Rune Holt kommenterte på
Internett gjør oss dummere
10 minutter siden / 4101 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Er universet evigvarende?
14 minutter siden / 182 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
32 minutter siden / 4101 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 8 timer siden / 4101 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1483 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 9 timer siden / 4101 visninger
Robin Tande kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1483 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 9 timer siden / 4101 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 9 timer siden / 306 visninger
Arve Kjell Uthaug kommenterte på
‘Bordet fanger’
rundt 9 timer siden / 5541 visninger
Arve Kjell Uthaug kommenterte på
‘Bordet fanger’
rundt 9 timer siden / 5541 visninger
Les flere