Didrik Søderlind

Alder: 47
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015). Twitter: @didriksoderlind

Følgere

Først kom de for å ta ateistene

Publisert 17 dager siden - 5228 visninger

Religionsfriheten er truet. Det krever at vi ser over livssynsbåsene.

I FEBRUAR VAR en ateist invitert på et aktualitetsprogram i Egypt for å diskutere med en muslimsk skriftlærd. Mye til diskusjon ble det ikke. Ateisten la lavmælt ut om Big Bang og ateisme, men ble overdøvet av høyrøstede anklager om «kjetteri». Sekunder senere var han kastet ut – og bedt om å oppsøke et psykiatrisk sykehus.

Videoen av dette «gikk viralt», som det heter når noe dukker opp på de rareste steder på internett. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.


Dystert bakteppe. Det er god grunn til å være skeptisk til virale videoer, kanskje spesielt videoer om islam og muslimer. Middle East Media Reseach Institute (MEMRI), som har sørget for engelsk teksting av innslaget, er da også av mange ansett som en part i Midt-Østen-konflikten. Men ikke desto mindre har videoen et dystert bakteppe.

Egypt vurderer å forby ateisme ved lov. I Saudi-Arabia risikerer man dødsstraff for det. Hver måned tropper folk fra Human-Etisk Forbund tropper opp foran den saudiske ambassaden til støtte for Raif Badawi, fengslet siden 2012 for å ha «krenket islam» og apostasi (å forlate islam). For det ble han dømt til ti år og 1.000 piskeslag. Badawi er bare 34 år gammel, men mishandlingen har gått så hardt utover helsen hans at myndighetene så langt bare har kunnet gi ham 50 slag.


I egne hender. Slik er situasjonen i mange muslimske land. Og om ikke regjeringene sørger for å straffe, finnes det alltid islamister som tar loven og macheten i egne hender.

Samtidig er Den katolske kirke ute i et utilrådelig ærend. 2. mars argumenterte Vatikanstatens delegat i FN, Ivan Jurkovic, for at retten til frihet fra religion ikke er en menneskerett på linje med religionsfriheten. Jurkovic fikk passet sitt påskrevet av humanistenes internasjonale paraplyorganisasjon IHEU, og FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet. Men skaden er skjedd. Verdens største religiøse organisasjon har sagt at ateister ikke trenger vern.


Moralsk riktig. Så hvorfor skal religiøse mennesker bry seg om ateisters situasjon? Vel, for det første fordi det er moralsk riktig å støtte religionsfriheten. For det andre fordi det er i religiøse mennesker egen interesse.

Den kristne pakistaneren Asia Bibi har fengslet siden 2010, dømt til døden for å ha fornærmet profeten Muhammed (en anklage hun benekter). Bibi er i live, men bruduljene rundt hennes påståtte blasfemi har kostet andre livet.

Og her er en grotesk ironi: Pakistan bruker blasfemilovgivningen i Irland, kjempet gjennom av irske katolikker, for å legitimere sine egne lover for å beskytte islam. Lover som brukes som våpen mot brysomme minoriteter, som kristne.

Den som argumenterer for blasfemilover eller innskrenkninger av religionsfriheten, har dermed et tungt ansvar.


Slutte rekkene. Det beste vi kan gjøre er derfor å slutte rekkene rundt religionsfriheten, hvori opptatt friheten til ikke å ha noen religion. Og vise at i et land som Norge, der staten holder seg med én religion og ateismen står sterkt, respekterer vi likevel retten til å ha et annet livssyn.

For enten har vi alle religionsfrihet – eller så har ingen det. Retten til å forlate islam i Egypt er den samme som retten til å bli muslim i Norge. Og om du tror at de som forbyr ateisme kommer til å la andre minoriteter slippe unna, bør du lese flere aviser.

PS: Oppfordringen til den egyptiske ateisten om å oppsøke psykiatrisk behandling er til forveksling lik hvordan altfor mange vestlige ateister omtaler religiøse. På tide å slutte med det?



Gå til innlegget

Tre typer kirkefolk

Publisert rundt 1 måned siden - 1770 visninger

I min Fars hus er det mange rom. Så for å gjøre det enkelt tenker jeg på Den norske kirke som en treroms.

FOR OSS SOM står utenfor Den norske kirke, kan den være et forvirrende syn. Det er så mange rom i denne Faderens hus at man kan bli rent huggærn. Og siden jeg arbeider i livssynsbransjen, må jeg nesten forsøke å få et grep om denne institusjonen.

Derfor har jeg laget meg et mentalt skjema for bedre å forstå medlemmene av Den norske kirke. Kanskje kan dette skjemaet være nyttig for andre også.

Med varsomhet. Som alle slike kategoriseringer snakker vi selvfølgelig om en (over)forenkling av virkeligheten, så min ekklesiastiske taksonomi bør brukes med varsomhet.

Når jeg ser Den norske kirke utenfra, ser jeg grovt sett tre forskjellige grupper med sine måter å tenke rundt hva kirken skal være. Og at disse tre gruppene samsvarer med de tre ordene i navnet Den norske kirke.

Den første gruppen er de som er mest opptatt av ordet «Den». «Den» er et lite ord, men den store forbokstaven gir det styrke. Som sennepsfrøet, for å holde oss i et kristent symbolunivers.

Klam omfavnelse. For denne gruppen ligger altså tyngden på den bestemte artikkelen, på Den. Kirken er «Den» kirken vi har her i landet: Alle nordmenn, samme hvor fromme de måtte være, hører liksom til i denne åpne, inkluderende og altomfattende folkekirken. Ja, det er knapt noen vei utenom.

En gudstjeneste er jo bare et kulturelt innslag, så da kan det vel ikke være noen problem å ha en skolegudstjeneste? Så kan heller presten tone ned det der med Jesus litt? Dessuten er det tradisjon, og tradisjon er jo koselig. Og en kristen formålsparagraf, gjør det noe da? Kristne verdier er da så snille at alle kan være enige i dem, hva?

Argumentasjonen kan virke troskyldig, men skjuler makten som ligger i å kunne påberope seg majoritet og sedvane. For det er jo flott å være velkommen; problemet er bare at vertene ikke helt tar inn over seg at i en tid med stadig større livssynsmangfold må reglene for gjestebud forandres litt.

Norskhet i mørtel og murstein. Den andre gruppen i min forsøksvise tredeling av kirkefolk, er opptatt av at Den norske kirke er den «norske» kirke. Som med den første gruppen handler kirken mye om å formidle kultur og tradisjon. Men i motsetning til folkekirketilhengerne er ikke poenget å omfatte hele folket. Snarere det omvendte: Kirken er norskhet i mørtel og murstein.

Kirken er et symbol på hva vi har vært, er og skal være til evig tid. Slik blir kirken et bygg som avgrenser – som både lukker inne og stenger ute.

Tilhengerne av «Norgeskirken» kan ha det til felles med folket i kategori én at de mener kirken ikke trenger å være så overdrevent kristelig av seg. De er ikke nødvendigvis så troende, og synes godt at de geistlige kan la være å bry dem med ord om barmhjertighet og gjestfrihet til alle tider. Spesielt dersom prestene begynner med raddispropaganda om at Frelseren var fra Midtøsten han også.

Et levende fellesskap. Den tredje gruppen i min altfor grove sortering av kirkefolk er de som er mest opptatt av det tredje ordet. De som vil at Den norske kirke skal være en kirke-kirke: Et levende fellesskap av mennesker som vil følge Jesus. De kan være både radikale og konservative, men de vil at kristen tro skal utfordre og forandre mennesker.

Med dette følger at de krever mer av Kirken enn at den bare er en kulturinstitusjon eller seremonileverandør. Det levende Ordet er ikke bakgrunnsmusikk, men en klang som velter murer. Slik gir de også oss som står utenfor Kirken noe å tenke på.

Og om du synes at jeg er useriøs når jeg kategoriserer Den norske kirkes medlemmer på denne måten, skulle du bare se hvor flåsete jeg var da jeg i min artikkel «Fugletitterguide til humanister» delte medlemmene i Human-Etisk Forbund inn i kategorier som «prestehateren», «rødvinshumanisten» og «ingeniør-
humanisten».

Gå til innlegget

Blendahvit løgn

Publisert 2 måneder siden - 3374 visninger

Å redusere etnisk-religiøst mangfold til et spørsmål om hudfarge gjør oss alle litt dummere.

Alle er forskjellig, men det er utenpå’ heter det i Jo Tenfjords sang «Noen barn er brune». Du skal ikke ha levd lenge for å forstå hvor feil dette er. Forskjellene er større inni oss enn utenpå.

Men Tennfjords sang er ikke laget for dem som har levd lenge. Den er en barnesang. Den kom dessuten i 1960, og må ses i lys av sin tid.

Redusert til fargeklatter

Spol frem til 1990 og til mottoet: «Ja til et fargerikt fellesskap!». Slagordet impliserte at vi kjedelige norskinger trenger hjelp utenfra for å få litt farge på samfunnet vårt. Mens innvandrere ble redusert til fargeklatter. Fremmedfrykt skulle kureres med krydret mat og eksotiske folkedrakter.

I dag, 30 år senere, tyder mye på at Tennfjords brune barn og «fargerikt fellesskap» fremdeles er prismene vi holder opp når vi skal studere mangfold. Hver dag fylles avisene med snakk om at filmbransjen, regjeringen, idretten og så videre er «blendahvite».

Det er ikke vanskelig å skjønne frustrasjonen som ligger bak språkbruken. Og det er tunge grunner til å sikre bedre representasjon av minoriteter i politikk, kultur og medier. Men er det så lurt å gjøre det til et spørsmål om hudpigmenter, slik vaskepulvermetaforen gjør?

Underslår det flerkulturelle

Om du reduserer folk til hudfargen sin, oppfordrer du dem også til å identifisere seg med den. I et land som Norge, med anslagsvis 95 prosent hvite mennesker, kan det få bivirkninger som ikke akkurat er i minoritetenes interesse.

Et annet problem oppstår når svarthvitt-skjemaet leses som et kart over makt: Mørke mennesker er per definisjon avmektige, mens hvite = mektige.

Dette skjemaet gjør at noen av de gruppene som har blitt hardest behandlet av det moderne norske prosjektet blir usynlige. Samer, kvener og romani er folk som ikke nødvendigvis stikker seg ut på gaten i en norsk småby, men som kan fortelle historier om forsøk på å utradere kulturene deres. Ikke bare kulturene heller: Tvangssteriliseringene pågikk helt frem til 1970-tallet.

Så når den nye regjeringen kritiseres for å være «blendahvit» underslår kritikerne det flerkulturelle i regjeringen som er representert – ved samiske Anne Karin Olli (H) og Rebekka Borsch (V) fra Tyskland, som begge er statssekretærer.

Stygge røtter

Norge har vært preget av innvandrere fra Sverige, Finland, Russland, Polen. Gjerne like lyse i huden som den jevne Hansen, men med andre språk, kulturer, religioner og konfesjoner. Også disse møter utfordringer og fordommer. Holocaustsenterets undersøkelse fra 2012 viste at 18 prosent av nordmenn «sterkt ville mislike» å få en pinsevenn i familien. Antikatolisismen har dype og stygge røtter i Norge. Og jevnlig dukker det opp demoniserende avisoppslag om frimureriet.

Dette er alvorlige utfordringer, men de blir vanskeligere å få øye på når inkludering og eksklusjon, makt og avmakt måles etter hudfarge. Enda verre blir det når dette blandes med en populær forestilling blant en del antirasister, nemlig at rasisme er noe lyshudede mennesker gjør mot mørkere mennesker. Denne modellen rammer den mest sårbare minoriteten vi har her i landet.

I Norge, som i resten av Europa, må steder der jøder samles omgjøres til bunkere. Men jøder er gjerne lyse i huden. Kanskje er det dette som har gjort at Norge har reagert så sent på oppblomstringen av antisemittismen også. «Har norske jøder noen spesielle utfordringer da?» som en Ap-profil svarte da han ble intervjuet for noen år siden. Og på en fest nylig traff jeg en som mente at mørkhudede mennesker ikke kunne være rasister.

Fordummende

Snakket om «blendahvithet» vasker bort den kompleksiteten dagens Norge er. Det etterlater oss med en løgn som hindrer oss i å se hvor mangefasettert virkeligheten er.

Kanskje er det på tide å erkjenne at det ikke bare er utenpå vi er forskjellige.

Gå til innlegget

Livssynsmangfold på spisebordet

Publisert 3 måneder siden - 1175 visninger

Hva som står på bordet handler ikke bare om smak og ernæring, men også om religion og etikk.

Har du vært borti religionsdialog har du kanskje hørt historiene: Joda, det er fint å samle folk med forskjellige livssyn. Men hva spiser man etterpå? 

Komplisert

Muslimer skal ha halalkjøtt, sikher kan ikke spise kjøtt som er slaktet på halalvis. Buddhister og hinduer spiser kanskje ikke kjøtt i det hele tatt. Praksisen varierer selvfølgelig, men religionsdialogen tiltrekker seg gjerne de som tar sin tro eller sitt livssyn alvorlig.

Og ettersom Norge blir mer flerreligiøst, ligner julelunsjen eller barnebursdagen som du skal arrangere, plutselig på religionsdialog-gruppene. Menyen kan bli en komplisert kabal.

I omtrent alle andre religiøse tradisjoner enn den protestantiske (som vi er påvirket av her oppe, enten vi troende eller ei) handler religion også om hva du spiser og når du spiser det. Noe mat er forbudt hele året, noen ting skal ikke spises på bestemte fastedager, og noen dager skal man knapt spise i det hele tatt. Mat er ikke bare smak og ernæring, det er også religion og etikk. Livssyn styrer hva man setter til livs.

Moderne demonologier

Sekulariserte nordmenn har liten grunn til å føle seg hevet over religiøse mennesker som følger «irrasjonelle mat-tabuer». For det er få grupper som har sprøere forestillinger om mat enn sekulariserte nordmenn, som gjerne tror på moderne demonologier rundt gluten og sukker, eller følger trendy dietter som har mer med magisk tenkning enn med ernæringsfysiologi å gjøre. Og når åt du hund sist?

Kabalen blir ikke enklere av at antallet vegetarianere og veganere nå er så mange at selv den lokale super’n min har begynt å selge havre- og rismelk, varer man for ti år siden måtte i spesialsjapper for å få.

Og ikke la oppslagene om at det er trendy å spise grønt lure deg, dette er mer enn en motedille. I 2015 uttalte Likestillings- og diskrimineringsombudet at veganisme (ikke spise noen produkter som kommer fra dyr, og gjerne også unngå lær og ull) stikker så dypt at det var for et livssyn å regne.

Diagnosetrender

Som for å gjøre forvirringen komplett, har vitenskapelige fremskritt gjort at mange som tidligere måtte slite med plager forårsaket av ikke-diagnostiserte matintoleranser, nå kan få vite hvilke matvarer de bør unngå for å få et bedre liv. Joda, det er mye trendstyrt glutenskrekk der ute, men også folk som virkelig blir dårlige av det.

Alt i alt er det lite som tyder på at Norge kommer til å forbli et sted der alle spiser kjøttkakene sine uten å mukke. Det betyr at matbordet trenger en ny etikk og en ny etikette. Vi trenger nye og bedre manerer.

Poenget med manerer er nettopp å vite hvordan vi skal behandle andre: Hvilke plikter har du som vert, og hvilke plikter har du når du er buden bort? Om du skal ha noen på middag, bryr du deg formodentlig såpass mye om dem at du ikke vil at de skal bli fysisk syke av maten du serverer, eller føle at de må bryte sin pakt med Gud.

Jeg har ingen fasit

Flink som jeg er til å tråkke i salaten, er jeg kanskje den siste som bør forsøke å gi en slags fasit. Men jeg merker at jeg rangerer folks mat-behov i et hierarki. Dype overbevisninger av moralsk eller religiøs art får plass høyt oppe. Det samme får ting som handler om helseproblemer.

Mens ting jeg ser på som livsstilsvalg, som økomat og lavkarbo-dietter, havner langt nede. Men som regel ordner alt seg med en kjapp telefon.

Dessuten serverer jeg gjerne vegansk mat, som er noe av det nærmeste du kommer livssynsåpen mat.

Men så er det spørsmålet om hva slags drikke man skal servere til da.

Den diskusjonen kan vi ta i neste runde.

Gå til innlegget

De onde brødrene

Publisert 4 måneder siden - 1650 visninger

‘Det onde brorskapet’ er en farlig forestilling.

Saken er fæl. 30. november melder VG at hesten Toa er funnet død i Aust-Agder. Øret var blitt skåret av mens hesten var i live. Heste-eieren, som forståelig nok er oppbrakt, har søkt svar på nettet. Og kommet fram til at gjerningsmennene «kan være satanister».

VG stiller ingen oppfølgingsspørsmål, ringer ingen fagfolk.

Igjen sitter leseren med tanken om ­satanister som lemlester hester. Mens andre av oss sukker oppgitt.

Fra Kristi blod til spedbarnsblod

«Det onde brorskapet» kalles forestillingen i religionsforskningen.

Det var romerne som først ble oppmerksomme på de onde brødrene: En gjeng som samlet seg i skjul av mørket eller i katakombene, der de fortærte menneske-kjøtt og -blod. De prediket også kjærlighet på tvers av alle normer gode romere sto for.

Verst av alt var likevel at de benektet keiserens guddommelighet, og i stedet tilba en oppvigler.

De kristne (for det er så klart de vi snakker om) ble forfulgt på grunn av dette. Og da Romerriket ble kristent, fulgte forestillingen om «det onde brorskapet» med på lasset. Forestillingen kostet mang en «heks» livet.

Følgene av «det onde brorskap»-myten er så tragiske at de noen ganger tipper over i det komiske. I 1869 var det opptøyer i Oslo fordi det ryktes at frimurerne slaktet blonde barn, saltet ned kjøttet og solgte det til tyrkerne.

Verst gikk det utover jødene. Ikke bare var de Kristusmordere, de forgiftet brønner og blandet blod fra kristne spedbarn i brødet sitt. Holocaust gjorde at det lett blir dårlig stemning om folk snakker slik om jøder i dag, men forestillingen om «det onde brorskap» lever videre.

Ny vår for Gamle-Erik

På 80-tallet ble forestillingene født på ny gjennom en ­allianse av konservative kristne, ­feminister og politifolk. Flere fikk det for seg at det fantes en stor og mektig satanistisk konspirasjon. Disse satanistene var noe ganske annet enn langhårede svart-­metall-fans eller Church of Satan-medlemmer: De var samfunnsstøtter som dro på seg ritualkappen om natten, ofret barn i titusenvis og lemlestet dyr.

En moderne vri på et nå velkjent ­materiale var terapeuter som mente at mennesker fortrenger vonde minner. Mange som slet psykisk kunne gjennom sterkt manipulerende terapi plutselig «huske» at familien var satanister som misbrukte dem i forferdelige ritualer. ­Flere justismord fulgte.

FBI og Scotland Yard etterforsket barne- ofringene, men fant ingenting. ­Andre ­psykologer bestred at minner kan fortrenges. Moralpanikken la seg etter hvert.

Men «det onde brorskapet» dør aldri. Lenge etter at satanistsammensvergelsen var diskreditert, laget Egil Svartdahl program på TV 2 om det yrende satanismen i Stavanger, der samfunnstopper deltok i onde ritualer. Avisa Korsets Seier kunne melde om tre satanistkirker bare i Drammen. Helt ukjent for både Church of Satan og satanismeforskere (Norge har verdens ledende forskningsmiljø på satanisme).

Tilbake til røttene

«Det onde brorskapet» er en farlig forestilling, og aktiveres når samfunnet trenger busemenn og syndebukker. Grupper som er små og med trosforestillinger og skikker som er fremmede eller skremmende for storsamfunnet, er særlig utsatt. Hvem blir ofre neste gang?

Satanister, jøder og muslimer har fått gjennomgå. Men min mistanke er at kristne­ også står utsatt til. «Fortrengte minner» var en hjørnestein i Netflix’ ­dokumentarserie The Keepers , som spekulerer i at en nonne skal ha blitt myrdet for å skjule kirkens spor. Videoer med nifs kristen oppførsel går som farsotter i sosiale medier.

Men ingen kan vel få for seg at kristne er onde?

Å jo da, det kan de. Bare spør de kristne i Romerriket.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Klare svar i kirkerommet?
10 minutter siden / 1374 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge, en fredsnasjon?
26 minutter siden / 195 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
42 minutter siden / 9035 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 362 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 362 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 362 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 362 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 362 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 362 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Gud hade en man, hans namn var Josef
rundt 3 timer siden / 181 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 9035 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 362 visninger
Les flere