Kommentér innlegget «Den brutale arenaen»Friidretten er brutal. Det krever godt selvbilde å opptre på en arena der man blir målt med objektive mål.
En fotballspiller kan skylde på dommeren når kampen vipper feil vei.
En syklist trenger litt flaks for å komme med i riktig brudd.
En langrennsløper kan ha dårlige ski, og han blir aldri sammenlignet med verdensrekorden.
Men om du stiller til start i friidrett, har du ingen steder å gjemme deg. Du blir målt med sekunder og hundredeler, metre og centimetre. Du blir sammenlignet med egne perser og verdensrekorder. Du er aldri bedre enn din siste opptreden.
Det er som å gå opp på en offentlig badevekt. Tallene er vanskelige å bortforklare.
Folk som ser på langrenn bryr seg lite om at Petter Northug har klart dårligere oksygenopptak enn Bjørn Dæhlie – og at Mosvikas store sønn løper mila et par minutter saktere enn det Oddvar Brå gjorde for 30 år siden.
For folk som ser på sykling er det uviktig at de beste rytterne bruker opp mot ti prosent mer tid opp de bratteste bakkene i Tour de France nå enn det de beste gjorde for ti år siden.
Og folk som ser på fotball tenker neppe over at Per Ciljan Skjelbred løper flere kilometer kortere i løpet av en landskamp enn det Øyvind Leonhardsen gjorde for 15 år siden.
Men ser du på friidrett, blir du stadig minnet om hva verdensrekordnivået er.
På grunn av friidrettens ekstreme målbarhet er det mange som kvier seg for å stille i konkurranse. Jeg hadde klubbkamerater som nesten alltid fant en fluktvei – skader eller sykdom – som gjorde at de ikke kunne stille. De foretrakk å opprettholde et selvbilde om at de kunne løpe på et visst nivå, framfor å risikere å måtte justere selvbildet etterpå.
En gang jeg var på treningsleir bodde jeg på rom med en norsk olympisk deltaker i løping. Tilfeldighetene gjorde at han lot treningsdagboken sin ligge åpen på sengen slik at jeg nesten ikke kunne unngå å lese hva han hadde skrevet. Det gjorde inntrykk.
Mannen, som var best i Norge på sin distanse, skrev:
«Vant løpet greit, men var langt bak persen. Følte meg verdiløs etterpå».
Det var et trist innblikk i en vinners verden. Det er nådeløse betingelser å leve under dersom selvfølelsen skal svinge i takt med prestasjonene på en standarisert bane. Stoppeklokke og centimetermål er skumle innretninger dersom man lar dem få lov til å bestemme hva man er verdt som menneske.
Samtidig gir idretten gode muligheter til å lære å takle tap. Det er en ferdighet alle får bruk for i livet.
I et EM er det kun en vinner‚ og opptil 50 utøvere som ikke vinner‚ i hver øvelse. Disse 50 er likevel de beste i sine hjemland. De er vinnere – hvis de velger å føle seg som det.
Valget høres opplagt ut. Men det er ganske krevende.
God kondisjon gir ikke automatisk god selvfølelse. Men begge deler er veldig trenbart.
Heldigvis finnes det mindre brutale arenaer å trene på enn på enn en EM-arena i friidrett.
