verdidebatt.no

Han ble kåret til verdens beste fotballspiller flere år på rad. Avlønnet med flere hundre millioner kroner i året. En fantastisk toppidrettskarriere gjennom 15 år, tiljublet av hundretusener av elleville fans.  Zinedine Zidane innfridde som regel alle de forventningene som ble stilt til ham. Han scoret til og med Frankrikes mål i sin siste kamp innen profesjonell toppfotball: I VM-finalen den 10.juli 2006 på Unter den Linden stadion i Berlin.  Kjent for sin tekniske briljans, styrke og dyktighet hadde han heltestatus som forbilde for millioner av fotballentusiaster verden over. Nå var toppen av karrierestigen nådd, og det med en mesters verdighet. Helt til 11 minutter ut i siste ekstraomgang …

Den italienske midtstopperen Marco Materazzi var viden kjent for sin råskap og sitt vulgære munnbruk overfor medspillere. Han rakk å rope en sårende slengbemerkning om moren til den afrikansk-fødte franske stjernen, før han ble brutalt skallet ned midt på banen.  Over 80 000 tilskuere og 1,3 milliarder TV-tittere var sjokkerte vitner til hvordan Frankrikes ellers så bunnsolide kaptein gikk totalt fra konseptene og fikk rødt kort. Utvisning. For aldri mer å vende tilbake til arenaen. Tyve minutter senere var Italia verdensmestere. 

Men for Zidane og hans Frankrike var det største nederlaget allerede et faktum. De hadde ikke bare mistet et VM-gull. De hadde mistet æren og stoltheten. Skuffelsen gjaldt kanskje aller mest bristen i en persons disiplinære karakter – ikke bare et kampresultat. Her gjelder nemlig ikke bare scoringer og taklinger. Å kunne mestre primitiv munnbruk og oppførsel er nemlig også en stor del av dette knallharde spillet.

Dagens VGNett kan melde at Zidane i ettertid har bedt om tilgivelse fra sine supportere, lagspillere og øvrige fotballfans. Men å si unnskyld til Materazzi er fremdeles uaktuelt - snart 4 år etter. ”Det ville være vanærende. Jeg vil heller dø”, sier den fornærmede legenden i et intervju med spanske El Pais.

Vi er alle ufullkomne mennesker. På godt og vondt. I et øyeblikk kan glansbildet sprekke.  En enkelt bemerkning, en eneste feilhandling, kan få fatale konsekvenser.  Ikke bare for en selv, men også for mange andre mennesker. Zidane-syndromet angår oss alle, men mest av alt personer i medienes søkelys. Slike stilles det ekstra store forventninger til. Jo høyere man er på stjernehimmelen, desto større blir fallhøyden.

For 2000 år siden stod en mann alene igjen på laget. Han kjempet sin livs kamp overfor en motstander som anklaget ham, hånet og spottet ham for ting han ikke engang hadde gjort.  Han ble slått og lemlestet. Til sist ble han utvist og korsfestet. Men historien kan fortelle: Han opplot ikke sin munn. Han skjelte ikke igjen da han ble utskjelt, truet ikke da han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. (Jes.53:7, 1Pet.2:23). Da han var som mest presset, viste Han hva som egentlig bodde i Ham: Kjærlighet og tilgivelse – ikke stolthet og sinne. 

Han er min store helt fra Golgata, en seierherre uten sidestykke. Mitt forbilde og idol, som jeg beundrer framfor noen. Han skuffer aldri. Han kan trygt tiljubles og fortjener å bli løftet opp, over alle andre proffguder. Nå venter vi bare på tidenes comeback..

(også publisert på www.persoetorp.blogspot.com)

Jeg har lyst å korrigere litt det som står i bloggen.

1. Materazzi ble ikke brutalt skallet ned, han ble "dyttet" med hodet og falt teatralsk slik stort sett bare italienske fotballspillere kan.

2. Frankrike og Zidane har ikke mistet stoltheten og æren etter denne episoden. De har øket den i de aller fleste øyne som ikke er italienske

3. Jesus ble ikke lemlestet, da hadde han ikke klart å bære / slepe korset opp til Golgata.

4. Jesus bedrev hærverk i Jerusalem like før han ble arrestert, han var jo ikke helt fritatt for harme mot de han ikke var enige med han heller...

5. Zidane er født i Marseille, ikke Afrika.

Det Zidane gjorde var helt fantastisk, han fikk rettet oppmerksomheten mot idioter som Materazzi og satt ham i gapestokk resten av karrieren. Denne episoden har vist unge fotballspillere at det ikke er kult å drive psykisk terror på fotballbanen, og det er verdt å tape en vm-finale for å oppnå slikt.

Jeg er ateist, men har dyp respekt for alle religioner og vil nødig fornærme noen. Men jeg er ganske sikker på at denne artikkelen ikke hadde vært skrevet om Zidane hadde vært en "rettroende" kristen og ikke en muslim.

Jeg glemte å nevne at FIFA utropte Zidane til turneringens beste spiller, så man får vel nesten si at æren ikke ble helt borte etter episoden?

Hei Steinar

Takk for konstruktiv korrigering! Jeg har følgende tilbakemeldinger til dine kommentarer: