Kommentér innlegget «Tøff type i tullete øvelse»Jeg er mektig imponert over Trond Nymark. Han er en tøff type som endelig fikk lønn for alt sitt strev da han tok sølvmedaljen på 50 kilometer kappgang i Berlin fredag.
Alle som har lest mine artikler om idrett de siste 25 årene vet at jeg ikke har mye til overs for øvelsen kappgang. Det skal jeg komme tilbake til.
Men selv om jeg og mange andre synes kappgang er en latterlig disiplin, går det an å la seg imponere av dem som likevel tar den seriøst. Som råskinnet Trond Nymark.
I går gikk han fem mil i en fart som tilsvarer 45 minutter på mila. Om noen ikke lar seg imponere av dette, kan de jo gå ut å prøve å løpe i den farten. Sannsynligvis blir det for tøft. Du kan i så fall prøve å løpe en kilometer på 4.30 (altså 2,5 runder på en friidrettsbane).
Selv hadde jeg fornøyelsen av å trene sammen med Nymark på tredemølle på Toppidrettssenteret 90-tallet. Han gikk i nesten samme fart som jeg løp – og jeg var på den tiden representasjonsløper for Norge på maraton. Forskjellen var at Nymark holdt på dobbelt så lenge før han syntes at han hadde trent nok.
Smugløping. Jeg har derfor stor respekt for holdningene til Nymark og de andre som driver med kappgang. Men jeg klarer ikke å ta den øvelsen de driver med helt på alvor. Regelverket er dessverre råttent.
På tv kan vi se at alle kappgjengerne løper. Eller smugløper. De har ikke markkontakt – dvs ett bein i bakken til enhvert tid – slik reglene sier. Men dommerne ser ikke på tv, i så fall ville alle blitt disket. Dommerne bruker det blotte øye, og derfor blir utdelingen av røde kort langt mer vilkårlig enn det noen fotballspillere noengang har opplevd i en fotballkamp.
Humbugen blir tydelig når kappgjengerne slippes til som sidekommentatorer på tv. «Jeg liker ikke at tv sender bildene i slow-motion, for da ser vi mer enn dommerne», sier Kjersti Tysse Plätzer, en sympatisk idrettskvinne jeg har all respekt for. Men tenk om en fotballspiller hadde sagt det samme.
«Han bør kanskje ikke gamble på å gå i front, det er bedre å ligge midt i klyngen. Da er han ikke like eksponert for dommerne», informerer Tysse Plätzer. Hun vet, som vi vet, at man er nødt til å jukse litt for å vinne i kappgang. Men bare litt, ikke for mye.
Skjønn. Kjersti Tysse Plätzer ble selv disket av dommerne i Berlin. Hun innrømmet etterpå at hun gamblet med teknikken for å kjempe om gullet. Hennes ektemann Stefan Plätzer uttalte deretter til media at han syntes dommerne burde latt være å diske kona, ettersom dette var hennes siste mesterskap.
Det er lett å le av denne kommentaren til ektemannen. På annen side er det en form for logikk i hans tankegang: Når man først lar utøvernes skjebne bli overlatt til dommernes skjønn, så kunne de vel brukt dette skjønnet til å benåde en dame som har vært en glimrende frontfigur for en idrett som tiden for lengst har løpt fra?
Mosjon. Å gå er en glimrende fysisk mosjonsaktivitet. Men å konkurrere i å gå fortest, er som å konkurrere i å hviske høyest.
