Jeg har ikke sett filmen du viser til Helga, men begrepet "å være" i motsetning til "å gjøre" har vært meget viktig for meg, og jeg har eksempler jeg har brukt i mitt arbeid tidligere.

Et nært menneke, led (for flere 10år siden) av sterke astmatiske plager. Da hun døde, tenkte jeg bare det var godt hun slapp. - Men senere oppdaget jeg, at det var når jeg slet litt selv, at jeg tenkte å besøke henne. - Det at hun alltid ble glad da jeg kom, var det eneste hun bidro med. - Ikke før etterpå, oppdaget jeg at hun som ved "å være", i dette tilfellet bli glad da hun så meg, var den som GA til meg! - Og ikke slik jeg hadde trodd; - at det bare var Jeg som var hennes "hjelper".

Tenker også på den eldre slagrammede sinte og fortvilte mannen som totalt hadde mistet både språket og bevegeligheten. Han begynte å sitte  i hallen i rullestolen sin og vente på meg hver dag da jeg kom på arbeidet.  Så jeg satte meg ned å pratet med han noen små minutt, før arbeidsdagen begynte. Jeg kjente jo hans liv ut og inn, så jeg "betrodde" meg litt til han etterhvert med det som lå meg i tankene. Jeg var altså ikke bar "fagperson".

Jeg kom så langt at jeg takket han for at han var den han var, og plutselig innså han at han kunne "Være" ! - Han ble en iakttaker av alle andre, og så deres behov. - Nappet tak i hjelperne og pekte og gestikulerte inntil de forsto hvem som trengte hva.

Han ble virkelig et lyspunkt for alle mennesker han kom i kontakt med i årevis etterpå.

Dette er to eksempler jeg har fra dette med hvor viktig det er å bare "Være".  - Det handler ikke lenger bare om meg selv og mine behov og ønsker. - Men vel s mye at jeg evner å se de som er rundt meg og andre mennesker og dyr, og deres behov - Ikke at vi skal være "snille" - men "årvåkne" og bevisste. - Det er slik vi skal være hverandres tjenere.

Disse to menneskene hadde begge mistet mye, men de hadde likevel mye å gi - mye mer enn meg som slet med mine egne ting, og trodde meg å være deres hjelper!

Innholdet i dette har jeg senere oppfattet som selve kjernen i "trosforståelsen" - at vi evner å se ut over egne behov, og klarer å se hverandre. - Selve "kjærlighetsbudet."

mvh  Mette

Kyst- og fiskeriminister Helga Pedersen skriver i sitt innleggVærekraft om sin facinasjon av filmen med samme navn. Filmen som følger den blinde jenta Anne-Margrethe rører tydeligvis ved statsrådens følelser. Hun skriver i innlegget om fellesskapets ansvar for de med særskilte behov. Det er lett å være enig med statsråden i dette. 

I tillegg til å være statsråd og skribent i dette forum, er Helga nestleder i det Norske Arbeiderparti. Hun har ledet programkomitéen som legger fram sitt programforslag på AP's landsmøte førstkommende helg. Det samme partiet er fremste forsvarer av retten til å avbryte et svangerskap på bakgrunn av annerledeshet hos fosteret, etter den regulære grensen på 12. svangerskapsuke. 

I lov om svangerskapsavbrudd § 2, ledd C leser vi: Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når; 

det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.

Dette betyr i realiteten én ting: for de såkalt normale friske og velskapte fostrene finnes det én abortgrense, mens det for de som er litt annerledes finnes en annen abortgrense - lenger ut i svangerskapet. 

Tall fra medisinsk fødselsregister og SSB viser at det blir født stadig færre barn med down syndrom. Dette kan ikke et samfunn bygd på verdier som likhet, likeverd og like muligheter akseptere. Derfor er det så ironisk å lese statsråd og AP-nestleder skrive innlegg om fellesskapets ansvar for de med spesielle behov. Samtidig er hun med å lede et parti som støtter et lovverk som diskriminerer funksjonshemmede sterkt.