Denne helgen vedtok KrFU å kjempe mot ekteskapsloven og for Israel. Unge Venstre vedtok å kjempe for ny regjering og mot offentlige utgifter. Med dette tok begge ungdomspartiene et solid skritt til høyre samtidig som de fjernet seg fra hverandre.
Unge Venstre fremstår i dag som et klassisk liberalt parti som vil ha en begrenset stat og åpne grenser. På 80-tallet var derimot løsningene nullvekst, seksuelt mangfold og nei til NATO. Det står i kontrast til dagens treenighet i det liberale ungdomspartiet; markedsøkonomi, arbeidsinnvandring og ja til EU. Likevel står disse to retningene sammen i Unge Venstres politiske tradisjon. Målet for Unge Venstres politikk har alltid vært forandring for fremtiden. KrFU viser med helgens vedtak at de står i den motsatte tradisjonen; bevaring av fortiden.
Som kristen liberaler er deler av Unge Venstres politikk og verdisyn vanskelig å svelge. Sorteringssamfunnet er ikke en trussel, men et mål for noen Unge Venstre-medlemmer. Markedet er ikke et middel for personlig frihet, men et mål for økonomisk balanse for noen Unge Venstre-medlemmer. Likevel finner jeg meg mer til rette i en tradisjon som setter mennesket fremfor systemer og prioriterer videreutdanning av lærere fremfor trosopplæring. Mens KrFU kjemper for sine kjernesaker, kjemper Unge Venstre for samfunnet.
Per Anders Hoel skriver i dagens utgave av Vårt Land at de som vil bygge et nytt og sterkere sentrum i norsk politikk må lete etter andre håndverkere enn de som er aktive i Unge Venstre og KrFU. Til det er avstanden for stor. Han har delvis rett, men tar samtidig delvis feil. Det har aldri vært disse politikkområdene som har samlet sentrum. Det fellespolitiske tankegodset til sentrumspartiet er kampen for folkestyret. Og selv om Senterpartister tror at folkestyre er noe man bare er for om man er mot EU og kommunesammenslåinger så er kampen for folkestyre mye større enn som så. Jeg vil hevde at mellompartiene i norsk politikk aldri har stått nærmere hverandre i kampen for barn og unges demokratiske rettigheter i samfunnet, verdighet for de svakeste og personvern enn de gjør akkurat nå. For tiden er alle de tre mellompartiene for stemmerett til 16- og 17-åringer, verdighet i rusomsorgen og mot datalagringsdirektivet og ytterligere inngrep i enkeltmenneskets integritet. Dette er områder hvor de tre sentrumspartiet har vært og er delvis uenige. Nå er de delvis forente - i alle fall om problemstillingene -, slik de ofte er i saker som i samtiden symboliserer kampen for den lille mannen mot den store staten.
Samstemtheten i kampen for folkestyret gjør likevel ikke sentrumspartiene til en naturlig enhet i norsk politikk. Det som gjorde at disse tre partiene i etterkrigstiden stod samlet som en blokk, var sentrum-periferidimensjonen og felles forankring i motkulturene. Mens KrF og Senterpartiet fortsatt er forankret i de gamle motkulturene er ikke lenger målmann, kirkesanger og ungdomslagsleder synonymt med Venstre. Det har det ikke vært på en stund. Bent Røiseland er kjent for å ha sagt at det eneste stedet han kunne være fri for Unge Venstre-folk var i kirken på søndagene.
Unge Venstre reprsenterer i dag en ny gruppe motkulturer. De unge menneskene som kjemper for personvern, mot fildeling, for innvandring, mot asylstopp, for næringsfrihet, mot overfyrmenderi. Unge Venstres vei tilbake til det liberale partiet det var da det ble stiftet har gjort at det har forlatt sentrum. For sentrum er ikke liberalt, sentrum er særinteresserenes sandkasse.
Når Kjell Magne Bondevik på Verdidebatt.no mener sentrum generelt og KrF spesielt må stå opp mot gammeldags blokktenkning er det ikke disse sakene han tenker på, men en maktpolitisk posisjon egentlig bare KrF er tjent med. Venstre er i økonomisk politikk plassert som et tydelig borgerlig parti. På dette området er KrF kledelig pragmatiske, uten spesiell sans for fremtidens generasjoner og prinsipielle tilnærminger til hva skattebetalernes penger skal brukes på, så lenge det er til et godt formål. En slik posisjonering er fremmed for det moderne Unge Venstre. Det moderne Unge Venstre er et parti som trampeklapper for å redusere pensjonsordninger, handlingsrommet i handlingsregelen og . Unge Venstre er et parti som vil spare. KrFU er et parti som vil gi.
I Unge Venstre og Venstre rynker man nesten like mye på nesen av Senterpartiets samkvem med landbruksorganisasjonene som de gjør av Arbeiderpartiets samkvem med LO. Deres ønske om en liberal stat der alle skal ha like muligheter, men på like vilkår går ikke hånd i hånd med samvirkeorganisasjoner og subsidiering av enkeltgrupper.
De unge liberalerne vil ha en begrenset stat med begrensede oppgaver, begrenset pengebruk og lavere skatt. Da har de ikke råd til å finansiere KrFUs trosopplæring, tannhelsereformer og ungdomsarbeidsløfter. De unge liberalerne vil ha et samfunn der alle er frie og der staten ikke skal styre over menneskene. Derfor kjenner ikke de seg igjen i KrFUs kamp mot ekteskapsloven og for kvotering i AS-selskaper.
Sentrum har blitt et sted man plasserer partier som ikke er ensidig for privatisering eller ensidig for høyere skatter, men om både Senterpartiet, KrF og Venstre skal være plassert i sentrum i norsk politikk trenger man minst tre ulike kart for å kunne plassere alle i sentrum på ett av dem.
De liberale partiene i Europa hører hjemme i en borgerlig idetradisjon som setter personlig og økonomisk frihet høyt. Venstres plassering i denne tradisjonen gjør KrF og Sp til like perifere samarbeidspartier som FrP og Ap, med unntak av de nye kampene for folkestyre. Skal man gjenreise sentrum må man gjøre det på disse saksfeltene. De nye motkulturene kan seire.