VG har i dag en tankevekkende artikkel om ensomhet og at ensomheten føles verre i julen enn ellers året.

 

VG 23.12.10:  Slik er den norske ensomheten

To eksempler på ensomme menn som dør. En klassekamerat hengte seg i en pianotråd siste lørdag før jul år 2000 48 år gammel.  Samme år døde hans far, hans kone tok ut skilsmisse og hun overtok omsorgen for parets 4 årige sønn.   Det hører med i historien at mannen giftet seg 6 år før 42 år gammel. Hans mor var allerede død flere år tidligere. Han hadde med andre gått alene i et par tiår før han endelig fant en kvinne han kunne dele tilværelsen med.  Opplevelsen av tragedie det året ble åpenbart for voldsom for min venn, og han så ingen annen utvei enn å ta livet av seg.

En tidligere styreleder for Foreningen2Foreldre OsloAkershus døde en januarnatt 2009 51 år gammel.  Han var skilt, ressurssterk, hadde ikke kontakt med sine barn, hadde forsøkt via rettsapparatet å få kontakten men blitt hindret av norske myndigheter.  Barna var ikke tilstede i sin egen fars begravelse.

Menn tapere på den sosiale arena. Jeg har i kommentarer nevnt og linket opp kildemateriale som underbygger at menn er de desiderte tapere på den sosiale arena.  Norge og Sverige ligger fremst i verden i utviklingen av den 2. demografiske transisjon som bl.a. innebærer at kvinner føder første barn senere, flere kvinner føder barn uten partner, overgangen ekteskap til samboerskap følges med en sterk økning i skilsmisser, unge og gifteklare menn finner ikke en partner, flere menn er barnløse i 40 års alder, flere menn får etter skilsmisse et perifert forhold til sine barn, selvmordsraten blant menn har økt, dødeligheten blant enslige menn er meget høy.  Du finner en del om dette i følgende artikler:

Kari Skrede (05.08.2005)    Foreldreskap i forandring – færre menn blir fedre

Tidsskr Nor Lægeforen nr. 13–14, 2003 Sosial ulikhet og utvikling i dødelighet hos enslige i Norge

 

Anders Barstads utmerkede doktorgradsavhandling om sosial integrasjon og velferd. Tidligere i høst ble Barstad omtalt i ulike artikler på nettet.  Barstad påpeker at økningen i skilsmisser har medført en økning i selvmordsraten blant menn. Han knytter det opp mot at Norge ligger på topp i FNs levekårsundersøkelser og kaller det for et velferdsparadoks.  I avhandlingen omtaler han flere anerkjente sosiologiske studier av bl.a. selvmord og hva sosial intergrasjon innebærer objektivt og subjektivt.  Han har også gjort egne undersøkelser der han påpeker at menn rammes i større grad varig av en skilsmisse mens kvinner også rammes umiddelbart men har bedre evne til å komme seg igjen på sikt.  Her er noe materiale om Barstads undersøkelse:

Morgenbladet 08.10.10 Å ikke være

NRK 06.10.10  Umulig å bevise sammenhengen mellom likestilling og selvmord

Anders Barstad doktorgrad 2008: Changing welfare, living conditions and social integration

Kvinner mer ensomme enn menn? Jeg ble overrasket da VG artikkelen opplyser at iflg. levekårsundersøkelsen 2008 opplever flere kvinner enn menn at de er ensomme henholdsvis 25 % blant menn og 31 % blant kvinner.  Litt interessant er det også at man i undersøkelsen skiller mellom påtvunget og ønsket ensomhet.

Politikk for sosial utstøting? VG omtaler ensomhet som en folkesykdom.  Gid det hadde vært så vel og at vi kunne finne en pille som kunne kurere den.  Forklaringsfaktorene blant utviklingen av ensomhet i avanserte samfunn som Norge og Sverige er dessverre litt mer kompliserte.  For meg har demografene som har påpekt utviklingen av den 2. demografiske transisjon gitt mye.  De tar som kjent utganspunkt i fødselsstatistikken og ser på når kvinner føder (førstegangsfødsel økt fra 23 år til 30 år 1977-2007) og i hvilken sosial setting de føder (enslig/samboer/gift) samt påpeker at graden av forpliktelse og tilhørighet i relasjonen mor/far er betydelig svekket gjennom økning i skilsmisser.  Kari Skrede gir i sin omtalte artikkel over også et bilde av sosial utstøting i form av at færre menn blir fedre.  Etter mitt skjønn gjenstår fortsatt en beskrivelse av den sosiale utstøtingen etter skilsmisse i form av at flere fedre får et mer perifert forhold til sine barn, noen fedre kjenner ikke sine barn en gang.  Videre at utstøtingen har en til dels dødelig utgang for menn i form av selvmord og høy forekomst av mer ”naturlige” dødsfall inntruffet i ung alder.

Jeg tror det kan stilles spørsmålstegn ved barnevernets hyperaktive inngrepsvilje senere år der mange barn stikk i strid med grunnleggende menneskerettigheter påtvinges en oppvekst avsondret fra egne foreldre.  Det kan f. eks. være grunn til å spørre seg om hvilken betydning det har for et menneske som har vokst opp i diverse fosterhjem og fullstendig mangler nær tilknytning til sin biologiske mor og far.

Jeg synes også familiepolitikken ved skilsmisse er unødig utstøtende for fedre særlig bestemmelsen om at ved barnefordelingsrettssak skal bare en forelder idømmes daglig omsorg for barna.  Videre mangler skilte fedre et familievernssystem som kan sikre dem adgang til egne barn dersom mor forsøker å hindre det.

Krisesentrene handler etter mitt skjønn i strid med saklige forvaltningsprinsipper når de tar i mot mødre med barn og lytter konsekvent bare til morens situasjonsbeskrivelse.  Politiet handler også i strid med norsk lov når de unnlater å ta imot politianmeldelse på forholdet. Ledelse og ansatte ved krisesentrene skulle iflg. straffeloven ha vært fengslet mangfoldige ganger for medvirkning til kidnapping av barn.

Sexkjøpsforbudet baseres på en løgnaktig forestilling om at kvinner som selger sex handler under tvang.  Loven benyttes til å forfølge og mobbe ensomme menn for sin seksualitet.

 

Hvorfor skrive om dette på en lille julaften? Fordi det opptar meg og fordi VG publiserte sin ensomhetsartikkel.  Julen gir oss tross alt tid for å oppsummere året som nærmer seg slutten, kanskje også oppsummere litt mer av vår tilværelse?  Der er relasjoner vesentlige både de vi har og ikke har.  Selvsagt betyr TVen og mobiltelefonen mye – jeg skal være en av de første til å innrømme det.  Men faktisk det er de ikke materielle verdiene men særlig relasjonene som virkelig har grunnleggende og universell betydning.  Min far feiret gullbryllup.  Jeg kommer ikke i nærheten av det etter å ha levd årevis i ensomhet.  Jeg er veldig fornøyd med min mobiltelefon, mens far døde allerede før mobiltelfonene kom. Men jeg synes i grunnen han levde en bedre tilværelse enn meg – ganske enkelt fordi han hadde en lojal kone og sammen fikk de 4 barn hvorav yngste mann det er meg!

God jul!