Legger inn dette som en ekstra kommentar til eget innlegg. Gikk som leserinnlegg i lokalavisen.
I den siste uken har der vært noen diskusjoner om våre bidrag til felleskassen. Hvor mye tjener vi – og hvor mye skatt betaler vi? Noen er blitt rike ved å
selge diverse varer og andre forvalter kanskje en arv. Enten vi er blitt mangemillionærer på fiskeegg eller har til salt på maten ved å bone gulvene på Hydro, så bidrar vi alle på hver vår måte. Våre
barn grafser i informasjonene og har funnet sin måte å rangere det hele på som sikkert ikke er så ulik den våre medier bruker. Slik formes vi – og blir deler av dette apparatet som vi kaller et
samfunn.
Så er vi her hvor vi en gang i året eksponerer hverandres status og yteevne. Vi i verdens rikeste land. Og vi har lært å beundre de rike, som med et likhetstegn kalles
vellykkede.
Og de fattige og lavtlønnede nevner vi ikke med et ord. Hvorfor skulle vi det? Selv har jeg vært både høyt og lavt på disse skattelistene. Jeg tror ikke jeg det ene året
nødvendigvis har gitt mindre til fellesskapet enn det andre året. Men det er så mange faktorer som spiller inn. Det er jo ikke alle som har sugerøret i felleskassen og som kan glede seg over faste
inntekter. Jeg kan det ikke. Når det skjer noe i mitt liv så avspeiles det på lønnslippen. Jeg kan ikke ringe til noen som setter vikar inn i mitt sted, sykepenger kommer heller ikke
automatisk.
Ei heller feriepenger, om jeg ikke har tjent nok.
Kanskje må jeg forholde meg til sykdom og kanskje endog til død. Kanskje må jeg hanskes med andres sorg. I ethvert menneskes liv er der mange faktorer som er avgjørende for
ens yteevne. Og ethvert menneske pålegges til tider oppgaver som er livsviktige og helt avgjørende for den enkelte eller den enkeltes familie. Dette kan man aldri lese ut av komiske oversikter over
inntekter og skatteinnbetalinger. Vår mestringsevne i forhold til særdeles krevende og utfordrende oppgaver på det mellommenneskelig plan kan på sikt være et langt større bidrag til fellesskapet enn
de tilfeldige kjøp eller salg som plutselig utgjør vanvittige inntekter for en enkeltaktør.
Jeg flyttet til Nordmøre for å ta meg av mine barn. Jeg ville noe her. Her var muligheter og her var vakkert. Jeg sparte ikke på meg selv. Jeg jobbet
stort sett døgnet rundt. Noen ganger tjente jeg bra, andre ganger var jeg ikke fullt så heldig. Når jeg ikke tjente så bra, var ikke min innsats ringere, kanskje tvert om. Alle virksomheter har ikke
livets rett, hevdet en redaktør i en av våre lokalaviser. Kanskje er det en slik virksomhet jeg driver. For jeg blir ingen Røkke eller Hagen. Likevel vet jeg at vårt arbeid skaper mye mening og glede
i manges liv.
Hvordan skal man måle glede og mening på en verdiskala? Eller en skatteliste? Ikke godt å si. Vi har ikke helt lært å verdsette denne type innsats.
Et oppdrettsanlegg gir rene penger. Et smelteverk sikkert også. Noen blir veldig rike på denne typen virksomhet til tross for at de totale kostnadene sett i et
globalt perspektiv først og fremst er katastrofale. Jeg nekter å gå med på at mitt liv eller min arbeidsinnsats er mindre verdt enn lakseoppdretterens eller ingeniørens på nærmeste metanolanlegg. Jeg
har slåss for min virksomhet, for min familie. For stedet vårt. Det er ingen stor fabrikk. Men vår virksomhet er et vesentlig bidrag. Og det er et meget vesentlig bidrag i et lite samfunn, hvor alle
burde vært fokusert på å hindre at vi ble en liten sove-kommune. Men det er det vi er i dag. Hver dag reiser ressurssterke personer ut av kommunen for å utføre sitt arbeid et annet sted, offentlig
samferdsel innad i kommunen eksisterer knapt, det er en stor overvekt av eldre for de unge flytter ut etter endt ungdomsskole osv.
Jeg er blitt glad i landskapet her ute. Jeg så muligheter. Og jeg satte i gang. Slik
statsministeren en gang uttalte i en av sine svulstige nyttårstaler:
- vi er rike i dette landet. Vi har lov til å ta en sjanse.
Jeg ga alt jeg hadde. Nå er verden råket av svineinfluensa og finanskrise. Det merker også en liten bedrift som vår. Kanskje vi har gjort noe
gale valg. Eller forutsetningene for våre aktiviteter bare har endret seg. Det er mulig det. Men vi har ikke mistet selvrespekten og jeg nekter å akseptere at jeg har bidratt mer eller mindre enn
hvem som helst annen.
Jeg tar livet mitt på alvor. Og jeg tror jeg som alle andre kan spille en langt større rolle om vi alle ser på hverandre som aktører i et komplett samfunn.
I et samfunn hvor man ser hverandre, ville våre tjenester og vår kunnskap kunne være et godt bidrag for noen i en annen virksomhet. Og vice versa. Nettverksbygging, kalles det i moderne språkdrakt.
Eller konstruktive allianser som kommer alle parter til gjensidig nytte.
Slik forholder det seg dessverre ikke i vår hverdag. Vi lever fortsatt først og fremst i et ekskluderende samfunn. Og det er en stor tragedie.