Biskop i Sør-Hålogaland Tor B. Jørgensen etterlyser 7.mai den myke dialogen i et motinnlegg mot min artikkel i Vårt Land ”Kynisk spill fra Nordbø”. Men er respektfull samtale alltid myk? Innebærer ikke respekt nettopp retten til å kritisere når kritikken er legitim? Betyr toleranse at man automatisk bøyer seg for den andre part?
Man har derimot respektfulle samtaler med mennesker man respekterer. De hvis fremgangsmåte man ikke respekterer, kritiserer man åpent og direkte, i dette tilfellet Arnfinn Nordbøs manipulative angrep på meningsfriheten her i landet.
Det må gå an å stå frem som homofil i et av verdens mest homoliberale land uten å ty til hets av foreldre eller ty til mediestunt som åpenbart har til hensikt å påtvinge den konservative kristne minoriteten sitt eget syn på homofili. I et demokrati må takhøyden være at meningsforskjeller godtas, noe også Morgenbladets Frank Rossavik poengterer. Han kritiserer folk i homobevegelsen for altfor raskt å ta på seg den subjektivt følelsesladede offerrollen. Selv har jeg for øvrig nære homofile venner som fullt ut støtter kritikken mot Nordbø. Det må være mulig å fremme legitim kritikk mot homofile, uten å bli stemplet som homofob. Å komme med åpen kritikk viser nettopp at man respekterer homofile som likeverdige mennesker på samme måte som heterofile. Likeverdige går jo nettopp i kraftig debatter med gjensidig respekt for hverandres ulike ståsted.
Jørgensen brenner åpenbart for den utydelige inkluderingsteologien som det er så politisk korrekt å hylle nå til dags. Man skal fremstå varsomt selvkritisk og helst være utydelig når det gjelder klassisk kristen forståelse, mens statens politiske ledere overkjører og omdefinerer hva som bør være kirkens dogmatiske ståsted i sak etter sak. Et ledd i dette er å stadig påpeke hvilke overtramp som har vært gjort i kirkehistorien. Det er dog bred enighet blant forskere om at ingen tidsepoke har bidratt til så mange folkemord og menneskeverdsbrudd som det sekulære og ateistiske tyvende århundre.
Norge fremstår i dag som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes vinglete lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Teolog Eskil Skjeldal påpekte i Morgenbladet 6.2. at den norske kirke over lengre tid har fulgt en statspålagt inkluderingsideologi som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en sekulær-humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom.
Det kan virke som om populistiske ledere som Jørgensen er mer opptatt av egen status og anerkjennelse enn å være en etisk rettledende stemme i samfunnsutviklingen. Han er dermed fullstendig utakt med internasjonal tidsånd der tydelighet og fryktløshet definerer spirituellt lederskap. Med sekulær-humanistiske biskoper som Jørgensen ved roret går verdirelativismen innad i kirken så langt at det er betvilelig hvorvidt kirken overhode lenger kan betegnes som kristen.
Å betrakte hvorledes Jørgensen ensidig vektlegger den ene siden ved evangeliefortellingene, befester min kritikk av hans selektive måte å forholde seg til tekstene på. Nøyaktig de samme fortellingene snakker om nåde til kvinnen i ekteskapsbrudd, men lar det straks fremgå at hun ikke skulle gå derifra og fortsette med neste kunde. Bibelen beskriver de mest hardslående angrep på ukonstruktiv adferd, det være seg bedrag, løgn eller baktalelse. At kristen tro innebærer et vassent smil til alle med klarsignal til moralsk betenkelig adferd, er direkte kjettersk å påstå.
Den som lever i et land med fryktsomme kirkeledere og generellt, en utstrakt sjikanering av kristne og andre religiøse, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden. Sosiolog Peter Berger påpeker at religion står sterkere enn noen gang i moderne samfunn, noe som bekreftes av islams 1.3 milliarder og kristendommens 2.3 milliarder troende.
Denne overveldende internasjonale trenden avliver dermed myten om at det automatisk er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro. Milliarder av mennesker deltar i utviklingen av det fornuftsbaserte samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på gamle hellige bøker slik som Bibelen.





