Kulturkampen i Norge står mellom de som ønsker å bevare den gamle norske kulturen og de som vil liberalisere og endre samfunnet.
Begge parter betegner seg ofte som kristne, et begrep som er i ferd med å tømmes for mening. For å si det slik vi gjorde under studiet av religionshistorie: et bibelvers kan klistres på ethvert ressonnement. Fordi handlinger avslører underforliggende intensjoner, blir det likevel enkelt å skille kampsonene i den pågående debatten.
Det er lenge siden den urgamle kristne verdiarven har vært utsatt for et mer sofistikert angrep enn gjennom det velregisserte pr-stuntet til Arnfinn Nordbø. I forbindelse med boken ”Bedre død enn homofil?” har han smilende etterlyst ”en mer ydmyk og medmenneskelig måte å snakke om hverandre på.” Parallellt legger han selv opp til et av Norges historiens mest skruppelløse angrep på foreldres rykte i full offentlighet og en allmenn demonisering av konservativt troende.
Det underliggende raseriet er til å ta og føle på. Ved utgivelse av boken, er hevnens time åpenbart kommet. Med høyst moralsk betenkelig fremgangsmåte er målet om medieoppmerksomhet nådd. I Tv2s Tabloid sending 23.4. der både Nordbø og jeg deltok, presterte Nordbø på sympatijakt å latterliggjøre sin egen mor i åpningskommentaren. Den subjektive anklageformen gjør seg godt som medieutspill, men kan likevel aldri godtas som rasjonelle argumenter i en prinsippiell debatt. Å spille på følelser blir aldri annet enn et hersketeknisk virkemiddel. Etter sending sa jeg til ham at han burde ”grow up,” finne sin egen identitet og slutte å forvente at andre skal endre sine syn i møte med ham.
Nordbø ser ut til å ha et naivt håp om at alle etterhvert skal bifalle hans syn på normalitet. Det kan han bare glemme. Dessuten, den som med letthet selger sin lojalitet i håp om oppmerksomhet, vil snart finne ut at kortsiktig popularitet ikke kan erstatte foreldres livslange omsorg. Foreldrene til Nordbø har hittil unnlatt å gå ut offentlig mot sin sønn. Det sier nok. Broren Jon Petter Nordbøs innlegg i Stavanger Aftenblad 24.4 viser i tillegg at en rekke påstander i boken er direkte feil.
Det bør være et greit valg å stå frem som homofil i Norge, et av verdens mest homoliberale land. En rekke dyktige personer i offentligheten er homofile, et samstemt media hyller enhver som står frem og den nye ekteskapsloven legitimerer likekjønnet samlivsform. De fleste av oss har homofile venner. Å være skjeiv er en ærlig sak. Det som derimot ikke er ærverdig, er å offentlig gå ut og gjøre alt i ens makt for å sverte et minoritetsmiljø som bedehusrørsla bare fordi de ikke er enig i homobevegelsens definisjon av normalitet. Det ensidige kravet om toleranse fremmes i dag fra ekstreme muslimers hold med en nærmest fascistisk glød. Dette kan lett bli en ”liberal illiberaltet”, for å sitere Aftenpostens Knut Olav Åmås 28.4. Den heterofile majoriteten vil dessuten ikke kunne oppvise annet enn overfladisk sympati for en livsførsel man oppfatter som langt fra egen orientering. Dette bør en del homofile snart forstå.
At så få kritiske røster melder seg i møtet med Nordbøs ensidige fortelling, er for øvrig typisk for norsk offentlighet. Man angriper i flokk og fordømmer den ene part, lenge før begge sider av saken er belyst. Å kritisere homofile er dessuten tabu. Av frykt for å bli stemplet som homofob, fremmes ikke legitim kritikk på samme måte som mange unnlater å kritisere etniske minoriter av frykt for å bli kalt rasist. Selv er jeg fremmed for bedehustradisjonen og har ingen tilknytning til bevegelsen. Men å beskue den nådeløse behandlingen Nordbø gir Misjonssambandet er en sjelden oppvisning i mangel på integritet. Smerten hans foreldre har påført ham, har han gjengjeldt til de grader med det onde, hvilket fratar ham sånær all sympati. Dette er det stikk motsatte av å hedre sin far og mor, foruten hvem Nordbø ikke engang hadde hatt et liv å dele med sine homofile venner.
Når hans foreldre fastholder at homofili er et avvik, men ikke desto mindre bør stor kjærlighet vises den homofile, gjør de ikke annet enn å følge den internasjonalt sterkt voksende religionen som omfatter flere milliarder mennesker. Nordbø kunne jo ta et oppgjør med homo-lobbyen og hetse dem på det groveste, for så å se hvorvidt avvisningen ville vært mindre der. Hva er så motivet bak Nordbøs intolerante korstog mot miljøer som mener at homofili er et avvik? Hans påtrengende misjonsprosjekt ser ut til å være at både kristendom (som bedehustradisjonen i Norge kun er en liten del av), jødedom og islam må endre syn på homofili. Det skal bli litt av en jobb. De tre bokreligionene omfatter som kjent flere milliarder mennesker.
Poenget er at både bedehus-Norge og de homofile miljøene har livets rett. Takhøyden må være såpass i et liberalt demokrati at forskjellighet aksepteres, ellers strupes enhver individualitet og totalitære strømninger overtar kontrollen. Et fritt samfunn innebærer subgruppers rett til å forbli uenige. Meningsfrihet betyr frihet fra mobbens tvang av det slaget som med jernhånd krever at borgere skal tenke i takt.
I dag dyrkes dialog nærmest som en ny religion i det sekulære Norge. Tanken er opprinnelig marxistisk. Man håper at enhver uenighet tilslutt vil forsvinne og åpne for det gudløse klasseløse samfunn som skal opprette en slags himmelsk nirvana-tilstand med fryd på jord. Håpet om dialogens guddommelige evner til å skape fred, er derimot en myte. Til alle tider har forskjellighet definert og preget kulturell og individuell tilhørighet.
At biskoper som Tor B. Jørgensen i Sør-Hologaland går ut med støtteerklæringer, får meg til å lure hva slags kompetansekrav som ligger til grunn for valg av biskoper i den norske kirke. Er strategien å til enhver tid være enig med siste politisk korrekte taler? I så fall, hvilken fortredelig feighet. Jørgensen hetser i Klassekampen 23.4. sin egen religion på det groveste med påstander som ligger langt under pari. Kirkelederen passer langt bedre inn i Human Etisk Forbund, en bevegelse som kun representerer 1.8 % av befolkningen og er omtrent ikke-eksisterende i utlandet. Der bedrives en historieforfalskende prosess som er langt verre enn den bedre kjente fornektelsen av Holocaust.
Man påstår at kirken har måttet lære pinlig mye av humanistene og at opplysningstiden bragte med seg et nytt menneskesyn som la kirkens stolthet i grus. Jørgensen påstår at kirken ikke har noen god historie når det gjelder disse rettighetene. For noe sludder. Det et historisk faktum at både det humane menneskesynet som ga verdi til alle, toleranse- og likeverdstanken er opprinnelig kristne verdier. Det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene. Troen på verdinøytralitet og sekularisme kom først hundre år senere. Dersom kunnskapsnivået i den norske kirke er representert ved Jørgensens håpløst inkompetente uttalelser, kan jeg love det kan bli enda flere som slutter å sette sine ben i en til de grader lavpannet kirke.





