Oppslag og innlegg i pressen i det siste tyder på at mange er usikre på hvordan valgsystemet for bispedømmerådsvalget i Den norske kirke egentlig fungerer. Et vanlig spørsmål er om man bør samle seg bare om ett navn, eller om man bør sette opp flere.
Reglene for valget er klare:
- Man MÅ prioritere minst én kandidat ved å sette tallet 1 utenfor navnet.
- Man KAN prioritere så mange andre av kandidatene som man vil.
- Leverer man en urettet liste, blir den forkastet.
Spørsmålet er så: Hva bør jeg gjøre hvis jeg ønsker å tenke strategisk om min stemmegivning? Hvordan blir min innflytelse størst?
For å svare på spørsmålet er det nødvendig å si litt om valgsystemet. Systemet er et såkalt preferansevalgsystem, eller ”single transferable vote”, som det heter på engelsk. Dette systemet er ikke noe Den norske kirke har snekret sammen, men er i bruk i parlamentsvalg i mange land, bl.a. i Irland og Australia.
Som navnet tilsier har du i prinsippet bare én stemme (til forskjell fra i menighetsrådsvalget der du har like mange stemmer som du har navn på stemmeseddelen). I utgangspunktet stemmer du altså bare på den kandidaten som du prioriterer som nummer én. Om du har prioritert flere navn, svekker ikke det støtten for din nummer én.
Når stemmene telles opp, kan det skje ett av to. Det ene som kan skje, er at din kandidat ikke blir valgt. Hvis du ikke har prioritert flere kandidater, blir dermed stemmen din ”bortkastet”. Hvis du derimot har satt opp flere kandidater, går stemmen videre til den du har satt opp som nr. 2. Hvis vedkommende heller ikke blir valgt, går stemmen videre til nr. 3 osv. På denne måten blir stemmen din aldri ”bortkastet”, selv om den du prioriterer høyest ikke når opp.
Det andre som kan skje er at din prioriterte kandidat faktisk blir valgt. Det er jo bra for deg. Men hva hvis vedkommende får flere stemmer enn han/hun egentlig behøvde? Er da de overskytende stemmene ”bortkastet”? På ingen måte. Det som da skjer, er nemlig at en andel av din stemme går videre til din nr. 2. Hvis f.eks. din favoritt får dobbelt så mange stemmer som han/hun trengte, går halvparten av din stemme videre til nr. 2. Hvis nr. 2 ikke blir valgt, går denne andelen videre til nr. 3. Hvis din nr. 2 allerede er valgt, går stemmeandelen videre til nr. 3.
Det fine med dette systemet er at det ikke er noen grunn til å stemme ”taktisk”, til å stemme på noen annen enn den du helst vil ha. Men du bør også stemme på den du nest-mest vil ha, og nest-nest osv.
Komplisert? Kanskje. Men konsekvensen for hva du bør gjøre når du skal stemme, er enkel:
- Finn den kandidaten du synes best om og sett opp vedkommende som nr. 1. Det spiller ingen rolle om du kanskje tenker at kandidaten egentlig ikke har noen sjanse, eller du tror at vedkommende blir valgt selv om du ikke stemmer på ham/henne. Finn din favoritt!
- Prioriter andre kandidater som du også kan tenke deg. Her er det ingen begrensning, du kan gjerne gi nummer til alle på lista. Det er først opptellingen som vil vise hvor langt ned på prioriteringslisten din innflytelse rakk.
Hva så med menighetsrådsvalget? Her er logikken en helt annen. Martin Enstad har skrevet et utmerket innlegg om det her.
Harald Hegstad er kandidat til Oslo bispedømmeråd ved kirkevalget.