verdidebatt.no

Humanetisk forbund har sørget for at sekulærhumanismen i Norge har fått en konsolidert posisjon. Det betyr blant annet at denne ideologien fungerer som en viktig premissleverandør i den norske livssynsdebatten.  Resultatet er en stadig mer dominerende sekularisme som representerer en reell trussel mot andre religioner og livssyn. 

Sekulærhumanismen gir seg ut for å være grunnlagt på rasjonalitet og vitenskapelighet. Religionskritikk har også vært en viktig anliggende for sekulærhumanister. Imidlertid er grunnleggende kritikk av sekulærhumanismen mindre fremtredende, noe jeg betrakter som beklagelig. Livssynskritikk må være like selvfølgelig som religionskritikk.

I dette innlegget har jeg valgt å ta utgangspunkt i dokumentet: ”Hva er grunnspørsmålene i humanismen?” (http://www.human.no/templates/Page____7676.aspx). Dette dokumentet inneholder noen ”utdypende refleksjoner” om nettopp ”grunnspørsmålene”.  Følgelig antar jeg at den norske sekulærhumanismen, presentert på den offisielle hjemmesiden til Humanetisk Forbund, i dette dokumentet har fått et normativt uttrykk som kan gjøres til gjenstand for kritikk uten at jeg blir beskyldt for å drive med fekting mot stråmenn.

I og med at det er vanlig å si at et livssyn inneholder et syn på virkeligheten, på mennesket og på det gode liv, holder jeg meg til denne tredelingen.

1. Det første handler om virkelighetsoppfatning.

Spørsmålet om virkelighetsoppfatningen er vel egentlig to grunnleggende spørsmål. Det ene er ontologisk og handler om hva som er virkelig. Det andre er epistemologisk, og handler om hvordan vi kan ha kunnskap om virkeligheten. 

Dokumentet inneholder få ontologiske påstander, men det ligger i selve begrepet sekulærhumanismen at vi har med en naturalistisk virkelighetsforståelse å gjøre. Universet er kausalt lukket, og eksistensen av et guddommelig vesen avvises eller utelukkes som irrelevant.

Derimot finner vi flere kunnskapsteoretiske refleksjoner i dokumentet. På den ene side får vi vite at det er ”menneskets lodd å leve med usikkerhet når det gjelder mange av de store spørsmålene om vår menneskelige eksistens”.  Men på den annen side blir det gjort gjeldende at ”når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, når vi ønsker å nærme oss sikker kunnskap, må vi stole på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder”.  På den ene siden må vi altså leve med usikkerhet, men på den annen side kan vi nærme oss sikker kunnskap om virkeligheten. Om dette henger i hop, henger det svært dårlig i hop. Her vil man være agnostiker og vitenskapsfundamentalist samtidig uten å angi når det ene eller det andre gjelder.

Videre får vi høre at ”folk som påstår noe allmenngyldig om ”virkeligheten”, må utrykke seg rasjonelt og dokumentere sine påstander.  Med andre ord. Når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, må vi stole på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder”. Denne påstanden kan og må vel tolkes som uttrykk for en sterk eller svak form for scientisme: Kun vitenskapelig erkjennelse gir holdbar kunnskap.

Scientismen er problematisk av flere grunner. Den viktigste er at den negerer seg selv fordi den ikke oppfyller sitt eget krav om rasjonalitet og vitenskapelighet. Vi får ikke noen dokumentasjon eller begrunnelse av scientismens gyldighet, og dermed oppfylles ikke kravet om allmenngyldighet.  Scientismen lar seg ikke begrunne rasjonelt eller vitenskapelig, og den bør derfor forkastes. Et livssyn som bygger på scientismen kan ikke være konsistent, og følgelig heller ikke sant. 

Sekulærhumanismen mener at ”det er mer realistisk å bygge menneskelivet på de erfaringer vi har felles, enn å bygge det på trosforestillinger om det ukjente”. Her blir det ikke nærmere definert hva som menes med ”erfaringer vi har felles”. Hva er det ”fellesmenneskelige erfaringsområdet”?  For min egen del vet jeg ikke.  En svært stor del av menneskeheten har på et eller annet tidspunkt i livet gjort erfaringer som godt kan kalles religiøse i mangel av et bedre ord. Tilhører disse erfaringene det fellesmenneskelige?  Hører behovet for transcendens med til det fellesmenneskelige?  Historisk er det vel ingen tvil om at denne type erfaringer er så vanlige at de langt på veg hører med til de fellesmenneskelige, men sekulærhumanismen vil antakelig benekte dette. I så fall med hvilken rett?

Selv om det for meg ikke er klart hva som menes med fellesmenneskelige erfaringer, jeg vil tro at alle mennesker gjør seg sine egne unike erfaringer, får vi hører at det bedre å bygge menneskelivet på disse ”enn å bygge det på trosforestillinger om det ukjente”. Dette er en problematisk påstand. Selv sekulærhumanistene må bygge på noen aksiomer som må tros. Det er en trosforestilling at universet er kausalt lukket eller at kosmos er det eneste som eksisterer. Sekulærhumanismen er like avhengig av trosforestillinger som enhver annen virkelighetsforståelse.  

2. Det andre handler om menneskesyn.

Sekulærhumanismen har overtatt den kristne humanismens høye syn på mennesket. Mennesket skal behandles som et mål i seg selv, og ikke bare som et middel, slik som filosofen Kant skrev. Dette er et uttrykk for menneskets verdighet eller dignitet, og må sies å utgjøre et svært sentralt element i alle former for humanisme.

Men sekulærhumanismen bygger også på darwinismens grunntanke om at ”mennesket er en del av naturen, og står følgelig ikke over eller utenfor den.”  Mennesket har på den ene side verdighet og dignitet, på den annen side er mennesket en del av naturen.  Det er vanskelig å få dette til å henge i hop og i alle fall savner jeg argument for at begge disse påstandene er kompatible. Hvordan kan mennesket være verdifullt i kraft av å være til og samtidig være en del av naturen?  Og hvordan kan det gis noen rasjonelle eller vitenskapelige argumenter for at mennesket bør behandles på en annen måte enn dyr behandles?  Det er selvfølgelig mulig å si at man rent subjektivt føler at mennesket har en større verdighet enn dyrene, men da argumenterer man ikke lenger rasjonelt og vitenskapelig.

Sekulærhumanismen forutsetter som tidligere nevnt en naturalistisk virkelighetsforståelse, som innebærer at kausalitetsprinsippet er gyldig og at virkeligheten er kausalt determinert. En slik determinisme er svært vanskelig å forene med tanken om menneskets frie vilje. ”Humanismen er uforenlig med alle former for universell determinisme” i følge ”Hva er grunnspørsmålene i humanismen”. På den ene side vil og må man holde fast ved naturalismen, og på den annen side vil man avvise konsekvensene av naturalismen.

Så langt som jeg kan se har sekulærhumanismen to muligheter. Enten kan man forsøke å vise at determinismen er kompatibel med fri vilje, eller så må man avvise naturalismen som usann. 

Å la logisk motstridende utsagn stå side ved side kan vel ikke være uttrykk for en rasjonell holdning.

3. Det tredje er etikken.

Etikken handler om ”hvordan vi mennesker bør leve sammen, og hvordan vi bør leve sammen med jordens øvrige liv”. Overgangen fra ”er” til ”bør” må begrunnes, for den er svært vanskelig å forene med naturalismen. 

Hvorfor bør mennesket innta et etisk standpunkt?  Hva er grunnen til at det ser ut til å være en universell erfaring at vi bør leve på en bestemt måte og at vi kjenner skyld om vi ikke gjør det som vi bør gjøre?  Ut fra naturalismens grunnpostulater er den moralske nihilismen mye mer nærliggende enn det etiske standpunkt. Fordi naturalismen er monistisk, eller forutsetter at all virkelighet er enhetlig, oppheves det gode og det onde som moralske kategorier. I et monistisk univers kan ikke ondt og godt være noe annet enn illusjoner, og det er vanskelig å se at illusjoner kan begrunne en etikk.

Videre får vi vite at mennesket er autonomt. Autonomi betyr at mennesket er sin egen lovgiver, det vil si at mennesket selv bestemmer og avgjør hva som skal være de gjeldende livsprinsipper i sitt eget liv. Men vi får også høre det moralske menneske kan ”beskrives som et menneske som bærer med seg instinktet og forståelsen for hva som er de moralsk rette handlingene”. På den ene side er mennesket autonomt, på den annen side har moral med forståelse og erkjennelse å gjøre. Men dette henger dårlig i hop. Enten er vi moralske relativister, eller så må vi erkjenne at det finnes objektive moralske sannheter. Men det er selvmotsigende å hevde begge standpunkter samtidig.

Gjensidighetsprinsippet er den eneste regelen som trengs, blir det påstått. Denne regelen positivt formulert går tilbake til Jesus, og negativt formulert til flere livssynstradisjoner. Prinsippet må antas å ha universell gyldighet. Det problematiske for sekulærhumanismen er som sagt å begrunne hvorfor man bør innrette meg etter dette prinsippet. Hvorfor skal jeg vurdere andre mennesker like høyt som meg selv? Hvorfor skal jeg tenke at andre mennesker har like mye verdi som meg? Osv.

Konklusjon.

Sekulærhumanismen gir seg ut for å være rasjonell og vitenskapelig begrunnet. En nærmere analyse av dokumentet ”Hva er grunnspørsmålene i humanismen?” viser at man neppe lever opp til sin egen standard.  Sekulærhumanismen kan ikke begrunne menneskeverdet rasjonelt og vitenskapelig, den kan ikke begrunne menneskets frihet og den kan heller ikke begrunne hvorfor mennesket bør velge det etiske standpunkt. Disse problemene gjør at jeg kan vanskelig komme til noen annen konklusjon enn at sekulærhumanismen ikke er noe annet enn en form for motsigelsesfullt tankespinn som rasjonelle mennesker bør ta avstand fra.

Dette er så bra at jeg kunne skrevet det selv, hvis jeg hadde kunnet skrive så bra. Med dette er Humanetisk forbund å klassifisere som en konstruert religion uten Gud. Veldig bra.

Interessante ting det her. Men før tråden tar av her vil jeg bare komme med et ønske. La ikke dette bli en kamp mellom kristen-Norge og Human-Etisk Forbund. Det blir så lite konstruktivt.

Hvordan kan det bli noe annet? Denne problemstilingen er konstruert for å skape en konflikt, den går ikke inn i realitetene.

Realiteten er at vi alle kommer fra likt utgangspunkt, vi bruker alle fornuften. Det viktige er hva vi mener, ikke hvorfor. Istedenfor å se på hva som er viktig, så stiller man seg opp på hver side som fans i en fotballkamp og heier på sin side.

Jeg ser ingen motsetting mellom å forsøke og handle rasjonelt og det faktum at vi handler uten full kunnskap. Skal man da dyrke ignoranse? Man gjør det beste man kan, bygger stein på stein, og man forsøker og skape det samfunn en ønsker for seg og sine.

Jeg er relativt ny på dette forumet og jeg har aldri sett noen reell debatt her mellom HEF og kristne. Ikke andre steder heller for den saks skyld. Stort sett har jeg sett HEF angripe og latterliggjøre kristendommen. De påberoper seg også et beviselig verdensbilde til forskjell fra de kristne som "forholder seg til det overnaturlige". I de første årene virket det som om HEF ikke hadde noen annen agenda enn å angripe kristendommen.

Med denne bakgrunn synes jeg dette innlegget var flott. Det beviser på en rekke punkter at HEF slett ikke forholder seg til noe beviselig verdensbilde og at deres lære er i logisk strid med seg selv.

Du skriver at "Realiteten er at vi alle kommer fra likt utgangspunkt". Det er også en påstand som er mye brukt fra den kanten og som mange av oss bestrider. Realiteten er at vi har hatt svært forskjellig erfaringer i alle fall når det gjelder Gud. Å si at vi har likt utgangspunkt er å bestride disse erfaringene.

Torleiv har angrepet HEF på hjemmebane så overbevisende at det ville forbause meg om det ble noen debatt i det hele tatt.

Bra Haus.

Det er en utfordring for vår tid at naturalismen blir stadig mer fremtredende uten at det blir diskutert. Jeg er en av de som til det kjedsommelige har poengtert at uten en aksept av det naturalistiske menneskesynet ville det vært umulig å få vedtatt den nye ekteskapsloven. Noen hendelser som understreker det er Guro Sibekos utsagn om at far kun er en donor, Naturhistorisk Museums fokus på homofili i naturen og fremveksten av skeiv teori.

Vi må få folk til å forstå hvilke dramatiske konsekvenser det har for samfunnet at det går fra et kristent menneskesyn til et sekulærhumanistisk/naturalistisk.

Du sier at din erfaring er at HEF angriper kristendommen, det er fordi du er kristen og ser det fra ditt ståsted. Du ser nok ikke det som skrives her som ett angrep på HEF. HEF arbeider for like retter til alle mennesker, det er ikke å angripe noen.

Det finnes ingen gud, eller som Kierkegaard mener, det finnes ingen som vet hva Gud vil. Vi gjør derfor det beste vi kan utfra de forutsettinger og begrensinger vi har. Om Gud finnes eller ikke spiller ingen rolle. Enten bruker vi vår fornuft eller så gjør vi det ikke.

At våre erfaringer påvirker vår fornuft er en annen ting.

Igjen ser jeg ikke at noe verdenssyn kan unngå motsetninger. Ut fra mitt ståsted hvor det ikke finnes noen sannhet, særlig ikke når det kommer til moral som er basert på ett komplekst sett av ønsker, tanker, logiske resonnementer,  følelser m.m, så er det viktig at vi nettopp erkjenner disse motsettingene. Alternativet er å forøke og tvinge virkeligheten inn i et dualistisk syn og det bærer galt avsted. Slik som her : Kristendommen vs. Humanismen.

Hvis HEF kunne respektere at det finnes mennesker som anser det som en sannhet at det nettopp finnes en Gud og at dette spiller en stor rolle, så kunne det være grunnlag for fredelig sameksistens. Men sånn er det jo ikke. Det virker som de tror fornuften har avskaffet Gud og enhver som ikke ser det er mentalt tilbakestående.

Det er litt uklart for meg hva du legger i ordet dualisme. Vi har hatt to definisjoner her på forumet mens jeg har vært her. Ett er det teologiske der dualismen er forholdet mellom det onde og det gode, det andre er fra bevissthetsfilosofien i mitt innlegg "Rasjonalismen er død, lenge leve dualismen" , det ser ut som du haren tredje versjon.

Det er jo litt artig at man ser på en organisasjon med rundt 100 000 medlemmer som en trussel men det får så være.

Det kunne dog være på sin plass å opplys litt mer om hvilken trussel sekularismen er mot religioner og andre livssyn. Det er slitsomt når majoriteten hele tiden påstår at de er truet uten å komme med klare svar på hvordan de er truet. Man kan jo falle for fristelsen å tro at det er makten man tidligere hadde man er såret over at man ikke lenger like lett kan utøve.

Med all respekt og melde, det er tøv. HEF respekterer at andre har tro, men de tror ikke at det er en grunn til å tro. Det er heller ingen i sentrale posisjoner som mener at de som tror er mentalt tilbakestående. Det er din konstruksjon og da er det ikke rart at du blir fornærmet. Du burde bli fornærmet på deg selv.

HEF jobber for LIKE rettigheter til ALLE, UANSETT tro, rase, kjønn, seksuell legning.

Dualisme betyr som ordet sier å dele ting inn i to. I helse deler vi inn i psykisk og fysisk, selv om det ikke eksisterer et skille. Kristne kan se på verden som kristne eller ikke kristne, hvor det å gi andre de samme retter som seg selv oppfattes som at en selv mister sine retter. Hvis man har ett slikt utganspunkt så kan det ikke bli annet enn konfrontasjoner.

Det slår meg at det jeg mangler som menneske i sammenligning med religiøse er den hellige opphøyetheten av mennesket som skapning. Der de religiøse har opphøyet seg selv til noe over alt annet men under sin gud i hirarkiet ser jeg på mennesket som unikt i seg selv men ikke noe høyere eller lavere på en hirakisk stige enn gresset eller alt annet som finnes fra naturens hold.

Det betyr ikke at jeg ikke erkjenner at jeg som menneske med mine mennesklige egenskaper har i meg betydelige valgmuligheter. Jeg kan være god eller ond, noe som skiller meg fra gresset. Jeg kan kommunisere og samhandle bevisst med andre noe som skiller meg fra amøben. Like fullt ble jeg født, levde og døde på samme vis som gresset og amøben.

Det eneste evige liv jeg har er det at mine enkelte bestanddeler går tilbake til naturen den dagen jeg ikke lenger finnes. Jeg mangler rett og slett overbevisningen om at jeg er av en hellig art som er skapt av guder og derav må ansees som noe mer enn alt annet. Det må være deilig å ha ett så høyt selvbillede at man tor man er universets midtpunkt og gudenes gave til alt her på jord.

Jan, jeg har tenkt litt på det du sier om rasjonalitet og forakt.

Hvis vi illustrerer det med debatten om dødsstraff. Der kom det en del 'rasjonelle' argumenter om effekten av dødstraff. Av noen ble de feid vekk og alt man var interessert i var om Gud støttet dødstraff eller ikke. For meg er det skremmende og tanketomt. Det ble også slik at de som brukte rasjonelle argumenter kunne bli avfeid med at de ikke hadde 'ånden'.

Nå er det ikke slik at alle kristne ikke argumenterer rasjonelt.

Når det gjelder forakt, så forakter jeg ikke noen gruppe, men jeg forakter noen synspunkter. Hvis bibelen sier at homofile skal diskrimineres og det er hva man forsøker på så får ikke det min respekt. Nå er det ikke slik at alle kristne ønsker å diskriminere homofile, så det handler mer om standpunkter enn tro.

Hei

En ting som jeg vil gripe fatt i og gi min støtte til er problemet rundt "lukket kausalitet". Det er jo en fin måte å si at universet ikke har noen årsak. Etter min mening er det rent frem uhederlig å hevde noe slikt, all den tid all vår erfaring fra dette universet tilsier årsak-virkning. Hvordan noen kan få seg til å hevde at det er rasjonelt å *ikke* kreve en årsak til selve universet er for meg en gåte. Eller et intellektuelt harakiri.

Da vil selvsagt HEF innvende at da må jo evt. en Gud ha en årsak også - så da er det bedre å kutte ut et "ekstra ledd". Det virker jo kanskje troverdig ved første øyekast, men man glemmer en veldig vesentlig ting: Gud (hvem han nå er) er *ikke* en del av universet, og er dermed ikke nødvendigvis underlagt de samme lover som han selv har skapt. Altså må ikke Gud ha noen begynnelse eller noen slutt - selv om vår tanke selvsagt ikke kan klare å romme det. Men det er da langt mer troverdig (i ordets rette forstand) med en skapende Gud enn et universet som oppstår av ingenting. Det er nettopp dette enkle resonnement som har gjort mennesker religiøse gjennom årtusenene, ja siden vi har kunnet tenke så har dette vært en naturlig konklusjon.

 For meg kan det virke som om det er viktigere med svaret på, hva er meningen med livet, enn det er å leve livet man har.

Det er ufattelig mange mennesker opp gjennom tiden som har viet sitt liv til å søke svar på det foreløpige ubesvarte. Fysikkene lover er nyttige for den teknologiske nyvinning men våre ben står like godt plantet på bakken enten gravitasjonen er kjent for oss eller ikke. Så resonementet troverdighet blir for meg litt uvesentlig når det kommer til hvorfor vi er mennesker. Det holder enkelt og greit å være menneske. Jeg ser i hvert fall ikke mye vits i å bruke mye av mitt liv på å grunne på hvorfor i det spørsmålet.

Det har muligens noe med trygghet å gjøre!

Universitetet har ikke oppstått det har altid vært :)

Det å plasere Gud utenfor universet løser ingenting.

Det å si at det alltid har eksistert er det samme som å si at det ikke har noen årsak. Om du kan klare å tro det så skal ikke jeg si noe på det.

Derimot å si at det å plassere Gud utenfor universet ikke løser noen ting, men uten å kommentere mine slutninger rundt dette, anser jeg ikke som særlig tungtveiende.

Jeg synes det er viktig å vite hva som er meningen med livet. Og det kan jo ha noe med trygghet å gjøre...men det er jo bare en liten bit av det.

Du skriver "HEF respekterer at andre har tro, men de tror ikke at det er en grunn til å tro". Det er ikke å respektere andres tro. Hvis HEF hadde gjort det ville de sagt "HEF respekterer at andre har tro og mener seg å ha grunn til det, men finner selv ingen grunn til å tro". Kristne hevder nemlig å ha legitime grunner til å tro, men HEF avfeier det som ikke-eksisterende og gjør ofte narr av det.

HEF insisterer på at verden ser lik ut for alle, særlig når det gjelder religiøse opplevelser.

Den dualismen jeg er opptatt av er at det må finnes to forklaringsmodeller i verden: den rasjonalistiske og en for den delen vi ikke har forklart enda. Du kan kalle det overnaturlig, åndelig, metafysisk eller hva du vil. HEF tror, hvis jeg har forstått dem rett, bare på den første delen. Det de da ikke kan være klar over er at de da benekter eksistensen av bevissthet og fri vilje. Se forøvrig "Zombien og den kristne".

I universet og evighetens perspektiv er vel vår erfaring ganske begrenset. Kausaliteten har faktisk fått en knekk selv innenfor fysikken som jo er selve grunnlaget for vår forståelse av verden. Kvantefysikken hevder nemlig at det generellt er umulig å si sikkert at en reaksjon vil finne sted, man kan bare angi hva som er mest sannsynlig og hvor stor sannsynligheten er. Sammenhengen mellom årsak og virkning er altså brutt.

På Newtons tid trodde man på klare lover. Det førte til et deterministisk verdensbilde. Det umuliggjør f.eks. fri vilje. Men i dag har altså fysikken kommet lenger.

Vi kommer sikkert ikke i mål her, men kan man virkelig si at det ikke er kausalitet innenfor kvantefysikken? Det jeg kjenner til av Heisenbergs usikkerhetsprinsipp (som du refererer til) er at man ikke kan måle nøyaktig, eller at målingen vil påvirke det målte slik at det blir umulig å fastslå hva som skjer. Nå er ikke jeg kvantefysiker så jeg skal ikke gi meg ut for å forstå dette til bunns, men jeg er ikke helt overbevist om at dette er fastslått - at ting skjer "uten grunn". Det nye er (min tolkning) at vi ikke *vet* hva som kommer til å skje. Men om man visste nøyaktig hvor hver minste lille partikkel fantes, og hvilken spinn/retning/kraft/osv.. den hadde - kan man heller ikke da fastslå utfallet nøyaktig?

Om det nå skulle være slik at jeg tar feil her (og det kan det være), så er det likevel et gigantisk skritt til å hevde alle tings tilblivelse av ingenting. En kvant eller et foton er tross mer enn *ingenting*.

Nei, i kvantefysikken er usikkerheten reell. Den sier f.eks. at det er umulig rent teoretisk å plassere en uendelig spiss blyant på et plant underlag slik at den aldri faller. Heissenbergs usikkerhet kan brukes direkte til å finne ut hvor lenge det er mulig for blyanten å stå.

Usikkerhetsrelasjonen har også en annen morsom effekt, nemlig at den også knesetter det gamle prinsippet fra grekerene om at ingenting kan bli til av ingenting. I absolutt vakum, der det ikke er noen ting, sier usikkerhetsrelasjonen at dette kan ikke være tilfelle. Derfor oppstår det spontant partikler og antipartikler som så faller sammen igjen. Normalt vil vi aldri oppdage det, men dette er forklaringen på at sorte hull "brenner opp". Tvillingpartikler som oppstår inntil hullet kan splitte seg slik at den ene faller ned i hullet og den andre stråles ut. Dermed tappes hullet for masse.

Så det er ikke så veldig mange absolutte sannheter igjen.

Men når det gjelder fysikkens forklaring på universets begynnelse blir alt så spekulativt at man knapt kan kalle det vitenskap. Her vil det kunne skje mye framover, men enda er det meste rene spekulasjoner.

Det er fremdeles kausualitet i kvantefysikken, men den er ikke absolutt. Resultatet er en sannsynlighetsfunksjon. Hvis du slipper en ball vil den falle nedover, for alle praktiske formål, men den kan altså falle oppover hvis du holder på lenge nok.

Det er all grunn til å hevde at sekulærhumanismens naturalistiske virkelighetsforståelse begrenser den menneskelige frihet. Ambisjonene nå er å fastslå gener for moralsk eller umoralsk adferd. Man forsøker å hoppe bukk over fra er til bør problemet i all moralfilosofi ved å gjøre alt, inkludert moralske valg til det du kaller scientisme. Til syvende og sist vil et slikt syn resultere i at mennesker ikke trenger å gjøre sine moralske overveielser ut fra hva man tror er sant og rett, ei heller ikke at det er nødvendig for hver generasjon å prøve å formidle et slikt syn til neste. Dette er determinisme i fullendt form. Men samtidig strider det veldig mot våre felles menneskelige erfaringer for å bruke et uttrykk fra HEF sine egne formuleringer.

En liten digresjon her, Morten viser til en debatt om dødsstraff som har gått her på VD. Og jeg er i hvertfall enig med han i at en erklæring om at man tror på Gud på ingen måte garanterer at denne personen er spesielt moralsk utviklet. Sånn sett kan jeg godt forstå at ikke troende hevder de kort og godt kan begrunne sine valg ut fra en norm mennesket setter opp selv. Det litt kinkige problemet er at mennesker faktisk er i stand til rasjonelt å begrunne hva det enn måtte være av standpunkt. Dette kom faktisk salige Kant frem til i sin kritikk av den rene fornuften. Det det faktisk sto om ifølge Kant, var menneskets vilje til å handle godt. Hva som er godt og hvordan vi kan handle slik, er derimot et menneskelig utviklingsspørsmål i sosial forstand, ikke noe genetisk determinert. Og hva mer er, disse normer for godt og ondt må være begrunnet i universelle sannheter, objektive normer. Mennesket har også evne og kan ha vilje til å handle ondt. Dette prinsippet ble av Kant omtalt som moralitetsprinsippet som var noe annet enn legalitetsprinsippet. Denne menneskelige evnen gir samtidig mennesket en forrang fremfor alle andre levende skapninger, og er faktisk i seg selv en begrunnelse for menneskets unike status som levende skapninger.

Når det gjelder Guds eksistens får vi som tror på Gud være fornøyd med vitenskapens grunnholdning par exelence siden Kuhns dager, at enhver påstand er ansett for å være gyldig inntil den kan falsifiseres, hvilket betyr at noen kan bevise at den er usann. Kristnes påstand om Guds eksistens står dermed støtt også ut fra en vitenskapelig synsvinkel.

For det er jo ikke ukjent at vi som er gudløse til tider beskylder de som tror for å være mennesker som lettvindt kan legge skylden over på sine guder for menneskets handlinger. Nå ser det ut som om de gudfryktige gjengjeldere påsatanden ved å hevde at de gudløse gjør det samme men benytter gener som unnskyldning.

Muligens det er horder av gudløse humanister der ute som tror at genene er skylden for alt det mennesket gjør. Det kan godt hende det er jeg som ikke kjenner nok mennesker. Men en ting mener jeg at jeg ser et mønster med og det er at håpet om fredelig sameksistens med de som har funnet sannheten ikke får mye spillerom.

Det kan jo hende jødene har den beste løsningen, la religionen forbli i familien og la resten seile sin egen sjø. Det er kan hende det er på tide at humanistene tar med seg de homofile og alle de kunstig befruktede barna og deres foresatte og begynner å lete etter eget land de også. For det ser ikke ut til at det er plass til dem i de gudfryktiges land.

---

Like støtt som ateistens påstand står om at det ikke finnes noen Gud.

Eller som adventistenes påstand står om at din kirke er skjøgen.

---

Noen som så programmet til Harald Eia på TV?  Om det er gener eller kultur som former oss som mennesker.  Dette er en eldgammel diskusjon som er uhyre interessant.  Her bør man komme ut fra skyttergravene på begge sider og anerkjenne at mennesket er både biologi og kultur - med en dose fri vilje på toppen.