Er et liv som konsekvent ateist virkelig mulig å leve ut? Når jeg prøver å sette meg inn i en slik tankegang blir svaret nei. I første omgang et rungende eksistensielt nei.
«Om Gud er død, er også mennesket dødt»
Mennesket, som ved hjelp av en rekke tilfeldigheter nå lever her på jorden, vil etter et kort liv slutte å eksistere. Er livet da noe mer enn et unødvendig blaff i en mørk og livløs evighet? Hadde det gjort noen forskjell om mennesker aldri ble til? Etter et kort liv står døden med åpne armer. Har da livet en hensikt? En mening? Å tilføre livet din egen personlige mening betyr ikke at livet faktisk har en mening. Det er intet annet enn et selvbedrag, og universet forblir objektivt meningsløst.
Livet til et menneske er ikke fundamentalt annerledes enn livet til en hund. Brutalt, men sant. Som den ene dør, dør den andre. Begge er et resultat av en kosmisk tilfeldighet, som danser etter naturlover og DNAets programmering. For hverken mennesket eller hunden består av noe annet enn energi og materie, og følger dermed de samme naturlovene som energien og materien. Resultatet er determinisme, skjebnen styrer mennesket, og mennesket fraskriver seg dermed sin frie vilje og sitt ansvar.
«Hvis Gud er død er alt tillatt»
Hvorfor er det galt å drepe? Om Gud ikke finnes, ingen guddommelig lovgiver, finnes det heller ingen absolutt moralsk lov som forteller oss hva som er rett eller galt. Mennesket ender opp i en etisk relativisme. Det finnes ingen faste rammer, bare forskjellige menneskers oppfatninger. Hvordan kan mennesket, som er både godt og ondt, være alle tings målestokk? Hvordan kan man si at mine personlige verdier har større gyldighet enn dine? Uten noen objektiv mal bli det umulig å fordømme folkemord, vold eller tortur. Dessuten ender livet i et eneste stort mørke. Mennesket slutter å eksistere og trenger ikke stå ansvarlig for sine handlinger. Det finnes intet lovverk, ingen dom og intet endelig oppgjør.
«Gud er død, og vi har drept ham»
Nietzsche så at folket ikke hadde forstått konsekvensen av å ta livet av Gud. Det var ennå for tidlig. Han mente at Guds død ville føre til Nihilismens fødsel. Han, i motsetning til det moderne mennesket, så hvilke konsekvenser dette mordet ville føre med seg. Han så at det ikke er mulig å leve som konsekvent ateist og samtidig leve lykkelig. Konsekvensen av å fornekte Gud blir å leve i samsvar med den gudløse virkelighetsforståelse, nemlig å akseptere oppløsningen av mening, verdi og moral, og omfavne en mørk og urovekkende nihilisme. Ved å Ta livet av Gud har man gjort seg selv foreldreløs.
«Hvordan skal vi, alle tiders mordere, trøste oss selv?»
I den gudløse virkelighet er livet absurd og meningsløst. I den religiøse virkelighet finnes mening, moral, verdi og en hensikt med livet. Det moderne mennesket lever i en gudløs virkelighet, men kan ikke leve lykkelig i en slik virkelighet. Mennesket må da velge mellom å leve sant eller å leve lykkelig. Derfor stjeler han elementer fra den religiøse svære, selv om et slikt steg ut på tusen favners dyp er totalt inkonsekvent. Han benekter Guds eksistens, men innser at et liv uten Gud ikke kan leves.
Ateisme blir da et livssyn som ikke kan leves, og kan ikke gi et tilfredsstillende svar på hva det er å være et menneske.