Med boken «Sex i Bibelen» har Einar Gelius gitt biskop Ole Christian Kvarme tre gode grunner for å fjerne ham som prest. Mest alvorlig er sokneprestens ekstreme bibeltolkninger.
Boken til Einar Gelius har skapt mye debatt, men de fleste har kommentert boken uten å ha lest den. Langt på vei er det Dagbladets presentasjon av boken, der mye handlet om sokneprestens ekstreme utlevering av eget sexliv, som har styrt ordskiftet. Gelius har forsvart seg selv med at boken handler mer om Bibelen enn egne erfaringer. Det gjør dessverre ikke boken mindre ekstrem.
Jeg vil gjerne at prester presenterer sex som noe positivt. Det er dypt problematisk hvis sex først og fremst forbindes med skam og skyld. Boken til Einar Gelius er imidlertid alt annet enn frigjørende. Etter å ha lest boken, har jeg tre tunge innvendinger som tilsier at Gelius bør slutte som prest:
For det første forkaster Einar Gelius kjernen i det kristne budskapet – budskapet om tilgivelse for synd. Han skriver mye om den svenske filmen «Så som i himlen», der en prestekone sier: «Gud tilgir ikke, for han har aldri fordømt». Gelius siterer begeistret uttalelsen.
Prester i Den norske kirke lover å forkynne i pakt med Bibelen og den lutherske bekjennelse. Jeg er klar over at det er stor uenighet om hva dette innebærer i praksis. Men Gelius går lenger enn de fleste når han hevder at Bibelen først og fremst må leses som et kunstverk og inneholder flere motstridende teologier. Om kirkens bekjennelser sier han: «Er gamle bekjennelser egnet til å tolke dagens virkelighet? Jeg stiller meg sterkt tvilende til det».
For det andre idylliserer Einar Gelius seksuelle overgrep. Selv om han stempler noen tekster som er «reaksjonære», og tar eksplisitt avstand fra seksuell vold, dyresex og kvinneundertrykkelse, er han alt annet enn konsekvent. Gelius skriver for eksempel at det er helt greit å bli stimulert seksuelt av fortellingen fra Sodoma av Gomorra – en fortelling som altså handler om at en gruppe menn forlanger sex med gjestene til Lot.
Særlig når Gelius snakker om kong David er han på ville veier. Det er ikke nødvendig med stor kulturell kompetanse for å forstå at Davids utroskap med Batseba handler om overgrep: En mektig konge befaler en gift kvinne om å komme til sitt palass. Dette er også perspektivet når Natan refser David (2 Samuel 12). For Gelius handler derimot fortellingen om «å bli forelsket i og kåt på en annen manns kvinne», og han påstår at de to har sex «med en gjensidig lidenskap». Selv er han visstnok blitt «forført av en moderne Batseba».
Fortellingen om Batseba, og Davids andre kvinnehistorier, bruker Gelius til å advare mot «å fordømme i møte med andre menneskers livsform og seksualitet». Oppfordringen er ubegripelig i lys av at Bibelen på det sterkeste fordømmer Davids utroskap. Men Gelius har latt seg pirre av Batseba, slik han også inspireres av haremet til perserkongen Xerxes. Han finner også polygamiet fascinerende. Vel kan sjalusi mellom hustruene kan være problematisk, men han peker også på fordeler ved en slik livsform, og mener alle mennesker muligens «er polygame av natur». Gelius mener også «seriemonogamiet som en livsform» bør drøftes som en mulighet.
Gelius radbrekker også andre bibelfortellinger. Når han etterlyser kristne som snakker «om seksuell lyst og glede», trekker han frem Potifars kone. Etter å ha mislyktes med å forføre Josef, beskylder hun ham for voldtekt og får ham fengslet. Istedenfor å ta avstand fra løgn og maktmisbruk, kaller Gelius kvinnen for «en sterk kvinne». Deretter siterer han den malende advarselen i Ordspråkene 7 mot en prostituert kvinne og mener teksten handler om «en kvinne som tar initiativ til sex».
Mot slutten av boken skriver Gelius om tekster fra Det gamle testamentet som han finner problematiske. De tekstene jeg så langt har nevnt, forholder han seg stort sett begeistret til. Jeg vil påstå at den jevne bibelleser opplever at flere av disse fortellingene er å forstå som indirekte advarsler mot at sex løsrives fra et forpliktende ekteskap. Det er ikke minst naturlig siden de normative tekstene i GT, med det sjette bud som det mest sentrale, både avviser utroskap og gruppesex og sex før ekteskapet og mye annet. Men Gelius synes det er helt greit å bli pirret også av problematiske tekster. Før han går i gang med å skrive om de destruktive tekstene, konkluderer han: «Jeg er ikke i tvil om at Det gamle testamentes billedrike og frodige beretninger om sex og kåtskap burde inspirere oss i vårt eget seksualliv».
Bibelbruken til Einar Gelius er gjennomgående useriøs. Oppfordringen «Drikk av din egen brønn, rennende vann fra din egen kilde!» blir til «urinfetisjisme» – uten forbehold. I 1 Mosebok 26,8 står det at Abimelek «fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka». Det betyr visst at de to «tar seg tid til å elske sammen». Når Rut legger seg ved føttene til Boas, og får oppfordringen: «Bli bare liggende til i morgen tidlig!», leser Gelius setningen slik: «Her var det ingenting å vente på! Het og heftig sex ble praktisert lenge før ekteskapet var inngått mellom de to».
For det tredje røper Einar Gelius at han selv velger å leve stikk i strid med kristen seksualmoral. Gelius er i dag ikke gift. Men i bokens innledning takker han en kvinne som han kaller «Solstrålen» for å ha gitt ham «verdens deiligste sex» i forbindelse med boken.
I tillegg anbefaler han porno. Han skriver om gruppesex, og har ingen innvendinger så lenge «det opprinnelige parforholdet» ikke blir truet. Rådet hans er å invitere med en fremmed, for da blir det «gruppesex for sexens skyld alene». Når Gelius skriver om tradisjonell kristen seksualmoral, og kristne miljøer som anbefaler mennesker å vente med sex til ekteskapet, er han usedvanlig kritisk: «Jeg er ikke i tvil om at det er nettopp slike holdninger som skaper grobunn for den seksualiteten som blir forkludret, og som kan ende med overgrep og misbruk».
Jeg vet ikke om det er juridisk mulig å si opp Einar Gelius. Men biskop Ole Christian Kvarme bør i det minste oppfordre Gelius til å slutte som snarest prest. For hans siste bok er ikke annet enn et forvirrende og ekstremt angrep på kristen seksualetikk.
Redaksjonens lesetips