Ole Jørgen Anfindsen har i flere innlegg om innvandrings- og migrasjonsproblematikk tatt for seg ulikhet i IQ mellom etniske grupper som argument for at det multikulturelle samfunn er et destruktivt prosjekt som leder vår sivilisasjon mot katastrofe. Han forsøker å bruke vitenskap til å understøtte et bestemt ideologisk standpunkt og som etter min mening er suspekt både som ideologi og som vitenskap.
I siste innlegg tar han for seg den svært kontroversielle studien ”The Bell Curve” som vakte furore og ble bestselger da den ble lansert i 1994. Anfindsen betegner den som en klassiker, noe som er riktig om man ser på dens virkningshistorie. Den markerer et veiskille, der det for første gang i nyere tid ble legitimt å snakke om arv, genetikk og biologi i relasjon til IQ uten at man ble ideologisk våt på beina. Bell Curve markerer et stort skritt bort fra den typiske modernistiske tenkningen om menneskelig ulikhet og variasjon som resultat av kultur og sosiale forhold, som inntil da hadde hatt tankemonopol innen sosialvitenskapene. Med Bell Curve ble fokus flyttet over mot det biologiske, hereditære og genetiske på en måte som nødvendigvis måtte skape både uro og indignasjon. Det er denne dreining i fokuset Anfindsen finner grunn til å feire og som han bruker til å understøtte innvandringskritisk ideologi.
Anfindsen underslår imidlertid at Bell Curve er et særdeles kontroversielt skrift og at det aldeles ikke står på så vitenskapelig stødige bein som han gir inntrykk av. Jeg skal gjøre nærmere rede for dette etter hvert.
Én grunn til at Bell Curve ble så kontroversiell, var at man straks så hvordan den ble utnyttet politisk og ideologisk. Blant annet i skolepolitikken. Hvis alt er genetisk og arvelig betinget, nytter det jo ikke med kostnadskrevende spesialtilpasset undervisning for dem med lav IQ. Man vil uansett stange hodet i en genetisk mur. Og hva skal man med kostnadskrevende utjevningstiltak i fattige, svarte bydeler i USAs storbyer, hvis årsaken til problemene dypest sett er genetiske og dermed uløselige? En av påstandene i Bell Curve er at IQ representerer en gitt ramme for intelligenskapasitet som ikke lar seg påvirke av ytre tiltak. Her ligger det jo an til innsparing på mangt et ekspansivt budsjett. Og her ligger det an til en oppfriskning av pedagogiske modeller som samfunnet i humanitetens navn for lengst har forlatt – lavbudsjettinstitusjoner for de angivelig mindre intelligente hvis formål primært er å tjene som sosialt kontroll- og sanksjonsmiddel, ikke å stimulere skjult intelligenskapasitet, den finnes nemlig ikke, eller skjulte evner, som heller ikke finnes. Alt er gitt, målt og veid i noe genetisk forutbestemt. Dette er essensen i budskapet.
Enhver med nese for realpolitikk så straks potensialet for formidable budsjett- og dermed skattekutt. I enhver velferdsstat er helse- og velferdsbudsjettet alltid det største, og hvor fristelsen til å kutte også er størst. Snart 15 års turbulent debatt rundt Bell Curve i USA har vist at dette sosialøkonomiske aspektet temmelig fort ble gjort hovedsak fremfor hva som var sant eller usant. Nødvendigvis måtte det bli slik. Det økonomiske argumentet vinner alltid.
Ja, det er riktig at det finnes en større arvemessig komponent i IQ enn vi er oppdratt til å like. Men fra å fastslå genetisk variasjon til å si at variasjonen lar seg addere opp på demografisk og geografisk nivå og kan avleses som kulturelle minus- eller plussvarianter, er det et kvantesprang. Hvis det er slik, hvordan forklarer Anfindsen da følgende: På et tidspunkt av historien da vi germanere fortsatt satt i trærne og hylte eller lå og rullet oss på skinnfeller mens vi gnog på en rå skinkeknoke, hadde de land som vi dag importerer innvandrere fra, allerede hatt høykulturer i mange tusen år. Var vi germanere så my mindre intelligente den gang? Nei, det kan det jo ikke stemme. Ifølge den vitenskapelige empiri som Anfindsen rosemaler sine artikler med linker til, er IQ et stabilt genetisk forråd. Et sentralt poeng i hele Bell Curve-tenkningen er at IQ er upåvirkelig. Slingringsmonnet til å forbedre IQ gjennom ytre, positiv stimulans er mikroskopisk.
Å tro at intelligensforskning er et nøytralt og lukket område som kan leve i fred for motsigelse fordi det er objektiv vitenskap og derfor uimotstridelig, er en naivitet så stor at det grenser til det utilgivelige. Det finnes ingen ting – absolutt ingen ting – innen samfunnsvitenskapelig forskning – innen ingen annen forskningsgren heller, for den saks skyld - som er ideologisk eller for den saks skyld økonomisk nøytralt. Det er bare sprenglærde tosker som på ramme alvor tror det.
Dette gjelder også innenfor IQ-testens historie, ja, ganske særlig der. All historisk empiri med IQ-testene viser med overtydelighet at de er normative - dvs at de bygger på visse oppfatninger av ”godt” vs ”dårlig”, ”ønskelig” vs ”uønsket”, og som nødvendigvis og uunngåelig gir mer eller mindre sterke politiske føringer. Hvorfor er det for eksempel slik at nordeuropeeres IQ alltid svinger rundt over 100 (som er normaltallet for IQ), mens andre folkegrupper alltid detter på nedsiden? Tror Anfindsen at det er ren tilfeldighet at normaltallet 100 alltid viser seg å være sammenfallende med det som er angitt som nordeuropeeres gjennomsnittlige IQ? Forteller det ikke noe om hvem som sitter med begrepsmakten? Hvorfor viser ikke Anfindsen til forskning som viser at kvinner i mye større grad gjør bruk av mentale og kognitive reservoarer som alltid har vært underestimert i IQ-testing? Tror Anfindsen det er helt uavhengig av at det er menn som stort sett sitter med begrepsmakten? Eller blodfersk forskning som viser at godt og effektivt lederskap i bedrifter er ned mot 20 prosent IQ-avhengig – mye mindre enn påstått i høyttravende studier som ikke har rukket å bli ti år gamle engang.
Poenget er ikke å si at IQ-testing ikke har noen verdi, eller at de er uvitenskapelige. Det er ikke dette som er min agenda. Jeg står ikke på noe ytterliggående standpunkt. Poenget er så langt bare dette: IQ kan bare måles som en relativ størrelse, ikke som en absolutt. Å mene noe annet er å åpne en dør for forbrytelser mot menneskeheten. Jeg skal vise hvordan.
SKREKKEKSEMPEL. Hvor galt det kan bli, skal jeg vise med et eksempel som for en gangs skyld ikke har noe med Nazi-Tyskland å gjøre.
Testpsykologiens kvotering av intelligensgrupper inngikk da den ble introdusert på begynnelsen av 1900-tallet, som en helt essensiell del av psykologiens selvlegitimeringskamp som selvstendig vitenskapsgren. Den var anfektet fra mange hold, ikke minst fra medisinsk. For å legitimere sin vitenskapelighet, måtte psykologifaget dokumentere at det var nyttig for noe – at det hadde relevans utover terapi for hysteriske kvinner, at det hadde samfunnsrelevans. Testpsykologien og IQ-testen skulle vise seg å bli selve trumfesset.
Stanford-Binets intelligenstest, som var blitt utformet av Terman i 1916, som har vært i bruk helt opp til våre dager og som fortsatt benyttes, fikk i USA sitt gjennombrudd ved innføringen av 1924-loven om innvandringskontroll. Ensidig på grunnlag av Stanford-Binet-testing ble i perioden 1925-39 seks millioner mennesker nektet adgang til USA. Det altoverveiende flertall av disse var jøder, italienere eller østeuropeere.
Terman, testpsykologiens store guru, uttalte i denne forbindelse: ”Det er en sjelden og stor lykke for en teoretisk vitenskap å få blomstre i en tid da dens resultater straks kan tjene statens interesser.”
Terman uttalte også: ”Lav intelligens er svært vanlig hos spanske, indianske og mexikanske familier og blant negre. Portugisere står om mulig enda lavere enn italienere, mens indianerne står svakere enn disse igjen. Deres latskap synes å være rasebetinget. (…) Barn fra slike familier bør skilles ut i egne klasser. (…) De kan ikke mestre abstraksjoner, men de kan ofte bli dyktige arbeidere.”
VELKOMMEN TIL Å FEIRE, ANFINDSEN! Fra dette punkt fikk testpsykologien, og parallelt med den psykiatrien, en stadig større politisk aksjonsradius. Testpsykologien inngikk som en essensiell del i det massesterilisasjonsprogrammet som på 1920-, 30- og 40-tallet gikk som en farsott over USA, og som bare omfattet fattige hvite av nordeuropeisk herkomst. I perioden 1927 til 1972 ble mer enn 70 000 tvangssteriliseringer utført på hvite amerikanere, de aller fleste barn i puberteten. Det skjedde systematisk oppsporing og innsamling av antatt arvelig defekte personer i områder med overveiende hvit, fattig befolkning. Årsaken til at bare hvite ble rammet, var at det var den hvite rasen som måtte beskyttes, de øvrige var allerede degenererte og trengte ingen vernetiltak. Det ble aldri gitt varsler om hvilket inngrep som ble foretatt, men det ble for hvert tilfelle holdt pro-formarettssaker der hver kandidat for sterilisering fikk en offentlig oppnevnt advokat, men uten at dem det gjaldt eller deres familier, ante noe om hva som foregikk. Dette systemet ble overtatt av nazistene da Hitler ved maktovertakelsen i 1933 umiddelbart innførte en steriliseringslov som var en blåkopi av den amerikanske. Kontakten mellom rasehygieniske miljøer i Tyskland og USA var tett.
I beste amerikanske stil ble IQ-hysteriet feiret med premiering av familier med god avl på landbruksmesser, Hollywood produserte filmer på løpende bånd som propaganderte for at svarte var mindre intelligente enn hvite etc.
De to sentrale personlighetene bak det amerikanske massesteriliseringsprogrammet var Albert Priddy, leder for den største steriliseringsklinikken, Lynchburg i Virginia med plass til 1700 pasienter, samt lederen for arvehygieneregisteret, biologen Harry Laughlin. (Han døde for øvrig av en av de arvelige sykdommene som ble brukt som indikasjon for sterilisering: epilepsi. Da han fikk diagnosen, ble han oppsagt fra sin stilling.) Priddy sendte ved Hitlers maktovertagelse i 1933 følgende telegram til en tysk kollega: ”Bruk skalpellen flittig (”with vigor”). ”Tyskland slår oss på hjemmebane”, skrev Priddy bekymret til Laughlin i 1937 da denne var kreert til æresdoktor ved universitetet i Heidelberg i Tyskland.
BUCK VS BELL. Sterilisering i stort omfang hadde i USA skjedd i flere år før man hadde en egen steriliseringslov på plass. For å imøtegå kritikk fra flere hold om at tvangssterilisering var grunnlovsstridig, tok dr. Priddy ut én enkeltsak og prøvde den for Høyesterett. Saken er kjent som Buck vs Bell og er en av de største rettsskandaler i amerikansk historie. Priddys kronargument, og som han vant frem med, var at tvangssterilisering måtte bedømmes i lys av lov om vaksinering, som gav myndighetene rett til massevaksinering når allmennfarlige epidemiske sykdommer truet.
Carrie Buck kom fra en fattig hvit familie, der dr. Priddy allerede hadde sterilisert moren. Carrie ble anbrakt i et velstående og høyt respektert fosterhjem, der hun ble voldtatt og gravid med en nevø av fostermoren. Hun fødte datteren Vivian, som umiddelbart ble tatt fra henne og anbrakt på Lynchburg.
I retten ble det ført tre vitner – Harry Laughlin, som aldri hadde sett Carrie, en sykepleier fra Lynchburg som kjente Carrie derfra, samt fosterfaren. I hans vitneprov het det at Carrie Buck var moralsk mangelfull og erotisk forførende. Det ble gjort et nummer av at hun ved ett tilfelle skulle ha malt tåneglene sine røde. Sykepleieren fra Lynchburg-klinikken sa i sitt vitneprov om Carrie: ”Det er noe merkelig ved barnet, jeg vet ikke hva det er, men det er noe merkelig.” Høyesterettsdommer Oliver Holmes konkluderte med at prinsippet bak vaksinering var vidt nok til å omfatte sterilisering. I omtalen av tilfellet Carrie Buck spesielt, uttalte han: ”Tre generasjoner imbesile får være nok.”
VITENSKAP ER ALDRI UAVHENGIG! Dette er bare litt negleskraping som viser noen bisarre eksempler på hvordan vitenskap aldri er ideologisk eller politisk nøytral. La meg på dette punkt da gjenta: Det finnes virkelig forskjeller i IQ. At disse også er biologisk betinget, er hevet over tvil. Så la oss holde akkurat dét utenfor.
Det er spørsmålet om relevans, om ideologisk overbygning og om hvilke utenforliggende interesser som finnes for å innta det ene eller det andre standpunkt i spørsmålet om hva som er biologisk-genetisk kontra kulturelt-sosialt, som er det sentrale. Bell Curve-tenkningen er en reaksjon mot en annen ytterliggående ideologisk måte å forstå IQ på, og som Anfindsen med en viss rett hevder er marxistisk inspirert. Men at det ene er ideologisk befengt, gjør ikke det motsatte standpunkt noe mindre ideologisk befengt. Fornuften, derimot, har en tendens til å lande et sted midt imellom.
Det er dette som er mitt poeng. Forskningen Anfindsen viser til, er ikke ideologisk nøytral. Den er skapt for å brukes til noe. Etikken i dette er ikke hva som på snevert vitenskapelig grunnlag er sant eller usant. Etikken er overbygningene som definisjonene av sant og usant inngår i. Eller sagt med et annet ord: kontekst.
Kontekst. Kontekst. Kontekst. Det kan ikke sies ofte nok.
Vitenskapen må alltid ha historien med seg. Vitenskap og historisk empiri lever ikke i atskilte rom. Vitenskap som tror den kan agere nøytralt i forhold til historien, som om den - i motsetning til alt annet – ikke selv er et produkt av og ansvarlig overfor historien, er umoralsk. Om dette ikke er klart nok sagt, vil jeg gjerne gjenta det: UMORALSK!
Spørsmålet er da dette: Hvordan kan vi holde noe for vitenskapelig sant – så ubehagelig det enn måtte være – og samtidig holde det for godt?
Dette er sakens kjerne. Det som er vitenskapelig sant er ikke med noen form for selvfølgelighet moralsk rett. Det er dette spørsmålet Ole Jørgen Anfindsen nå må begynne å nærme seg og gi et helt og utfyllende svar på. Det har han hittil bare gjort antydningsvis og i en form som står og svever på uklar ideologi.
HOVEDTESEN I ”BELL CURVE” ER MOTBEVIST. Det jeg har beskrevet fra USA er utdrag fra min bok ”En landevei mot undergangen” (Universitetsforlaget 1996) som vakte oppsikt bl.a. i USA da den kom ut. Denne del av USAs historie er ukjent for amerikanere flest, og da en norskættet journalist i Chicago Herald Tribune kom over en omtale av min bok, ble det slått opp som nyhetssak på første side i Chicago-avisen. Så gikk det slag i slag. Store TV-stasjoner og mediebyråer fra hele verden var i en to ukers tid på tråden, bl.a. kom CNNs Berlin-korrespondent ens ærend til Oslo for å intervjue meg. Min svoger lå og zappet med fjernkontrollen på et hotellrom i London da han plutselig så meg fylle TV-skjermen med CNNs logo. ”I have had my minutes of fame.” Men skryt til side.
Flere av de forskere som inngikk i teamet rundt Bell Curve, står i den rasehygieniske tradisjonen som jeg har beskrevet ovenfor og som man i USA aldri har tatt noe oppgjør med. Den har ligget der som en mer eller mindre sterk understrøm i nyere amerikansk historie frem til denne dag. Flere IQ-forskere knyttet opp mot Bell Curve-ideologien er tilknyttet tidsskriftet Mankind Quarterly som står i tradisjonen fra steriliseringsprogrammet og som har en klar rasehygienisk agenda, bl.a. uttalt støtte til rasesegregerte skoler. Når Anfindsen siterer følgende utsagn fra Bell Curve-manifestet: ”Intelligence tests are not culturally biased against American blacks or other native-born, English-speaking peoples in the U.S.”, så er det en ren retorisk tilsløring av fakta.
Men hva sier annen forskning om Bell Curve? Jeg kan ikke ta for meg alt, for det er mye god kritisk forskning som både utdyper, korrigerer og motsier Bell Curve på et fullt ut saklig og vitenskapelig nivå. Men jeg skal innrømme at sosialvitenskapene ble tatt på senga da Bell Curve kom. Det tok tid før de fikk summet seg. Det var et enormt vitenskapelig materiale å kjemme. Jeg vil her nevne én sentral forsker, fordi han representerer den vitenskapsgren som i sterkest grad er blitt utfordret til nyorientering etter Bell Curve og som har gjort det med heder, nemlig psykologien.
Erik Turkheimer er professor i psykologi ved University of Virginia, og kjent som den som har gjort de mest substansielle studier som imøtegår sentrale teser i Bell Curve. Takket være ham er ikk Bell Curve blitt den Bibelen noen ville gjøre den til. Turkheimer fant ikke bare løsrevne feil og grunnløse slutninger, men rene strukturelle metodiske feil. Turkheimer gjorde enkelte av delstudiene i Bell Curve på nytt og med mye større grunnlagsmateriale, data fra hele 50 000 individer som fantes i en database fra 1970, ble stilt til rådighet. Det gjaldt bl.a. en delstudie i Bell Curve som angivelig skal bevise at variasjonen i IQ var betydelig større hos toeggede enn hos eneggede tvillinger, noe som er en sterk indikasjon på at arv er den sterkeste faktor i IQ. Turkheimer fant for det første at Bell Curve bygget dette på et urepresentativt utvalg av individer fra middelklassen. Turkheimers mye større materiale gav ham mulighet til å studere utslagene hos individer fra rike familier kontra fattige. Det gav et resultat som underminerte en av Bell Curves sentrale teser fullstendig.
Turkheimer fant at for eneggede og toeggede tvillinger med overklassebakgrunn stemte funnene i Bell Curve godt. Forskjellene i IQ kunne her forklares som genetisk variasjon. Det store utslaget kom for individer fra fattige familier. Her viste det seg at det forholdt seg stikk motsatt! Turkheimer fant her at det var like stor variasjon i IQ mellom eneggede og toeggede tvillinger. Det rev beina vekk under arvelighetshypotesen. Dette kunne ikke forklares på annen måte enn at i fattige familier var miljø den dominerende faktor, mens i rike familier, der individene hadde mulighet til å realisere sin intelligenskapasitet så langt biologien tillot dem det, var arvelighet den dominerende faktor. Turkheimer skriver:
“If you have a chaotic environment, kids’ genetic potential doesn’t have a chance to be expressed. Well-off families can provide the mental stimulation needed for genes to build the brain circuitry for intelligence.”
Turkheimers studie skapte stor oppmerksomhet da den kom i 2003. Den slo ikke bare ned på en grunnleggende strukturell feil ved Bell Curve, men den viste også hvordan det å ekskludere det sosiale, kulturelle og politiske aspektet fra det man forsker på, får følger for hvordan man konstruerer vitenskapelige fakta. I denne konstruksjonsprosessen ligger det ideologiske føringer.
Slik ligger det også føringer i den måten Anfindsen bruker vitenskap til å bygge ideologi på. Anfindsens tretrinnsrakett – fra empiri til ideologi til teologi og som munner ut i et ”Nei til innvandring” – er i mine øyne suspekt både som vitenskap og som ideologi. Empirien Anfindsen presenterer er ikke så klokkeklar som han og Bell Curve vil ha det til – klokkeren enda mindre.
Kommentér innlegget «Biodiversitet»
