verdidebatt.no

Når homofile velger å leve alene fordi de finner dette riktig og i overenstemmelse med Guds ord, så har jeg respekt for det. Samtidig så lever andre som enslig fordi de ikke har funnet en partner å dele livet sitt med.

Vi har hørt mange ganger at "kristne" er glad i oss og ønsker å ha oss som venner. På den andre siden er det betingede vennskap, hvor målet er å få oss til endre oppfatning. Jeg har ingen forståelse for at Ottosen og Benestad har gjort det til sin livsoppgave å fortelle meg at mitt samliv er syndig, at mitt ekteskap er ugyldig og at min kjærlighet ikke er villet av Gud. I ytringsfrihetens navn tar jeg avstand fra det de sier, jeg er sterkt uenig med dem. Vi som er homofile og lesbiske er absolutt i stand til å gjøre våre etiske vurderinger i akkurat like stor grad som Ottosen og Benestad, og ta ansvar for våre liv.

Akkurat der handler det om vårt menneskesyn og våre utfordringer er nøyaktig lik heterofiles utfordring. At noen derimot har det bedre med at vi lever alene og ikke gleder oss når vi er så heldige og møte en livledsager, er i det store det hele deres problem. Det er vårt valg og våre liv når vi gjør det som er riktig for oss.  

Jeg har store problemer med å anerkjenne og forstå deres iherdige innsats for å forandre homofiles liv.  Min subjektive opfatning er at vi blir vi fratatt våre erfaring, vår vurdering og vårt ansvar, fordi dette ikke er riktig i deres øyne. Jeg forsøker hver dag å faktisk holde tilbake sinnet jeg kjenner, men beklager jeg har faktisk ikke tykkere hud. Jeg blir såret og jeg føler meg krenket og respektløst behandlet. Jeg vet de mener det er av kjærlighet, men den "kjærligheten" vil jeg faktisk ha meg frabedt. Nå er ikke mitt problem at denne boken er skrevet, men at biskopen i Agder har bidratt. Det provoserer meg virkelig.  

Jeg er en heterofil mann med kone og tre barn. Mine venner kan grovt sett deles i to kategorier; De som er i et forhold og de som ikke er det, men kunne tenke seg en å dele livet med. Det er en helt selvfølgelig og sentral del av livene våre.

Det provoserer meg enormt at heterofile kristne uten den minste skam kan anbefale homofile å gi avkall på denne selvfølgelige delen av livet. Ja, for noen er det endog en forutsetning for å ville ha noe med sin neste å gjøre. At det finnes noen få som er villig til å gi opp kjærligheten, som i alle andre sammenhenger er størst av alt, er det et argument for at alle burde gjøre det? Det er så hinsides hjerterått at selv jeg, som dette egentlig ikke angår, blir grenseløst provosert.

Når du sier at de gjør det av kjærlighet er du nok i overkant raus. Hvem forventer at noen skal oppgi kjærligheten av sin rene godhet. Tvert om, oppfordringen om aleneliv er nok mer motivert av ønsket om å slippe å forholde seg til noe de misliker!

Jeg anbefaler Ottosen og Benestad ensomhet og sølibat for livet om det er så fint. Da skulle jeg tro på dem! 

For meg forteller denne problemstilling veldig mye om hvor inderlig sterkt konservative kristne ønsker at det som står i Bibelen er selve gullskriften på veggen; altså den evig uforanderlige viljen til den skaperkraft som har skapt universet.  Dette inderlige ønsket om Bibelens ufeilbarlighet mobiliserer slike enorme følelser og krefter i menneskesinnet at man er villig til å legge sunt bondevett ikke bare på hylla, men stappe bondevettet ned i do, trykke det ned med rå makt og skylle ned i glemselens kloakk.

 Må innrømme at jeg har tenkt noe lignende ja!