verdidebatt.no

Mine kommentarer:

Jeg var invitert til KrF Trondheim som foredragsholder 9. juni og holdt der det etterhvert så beryktede foredraget om hvor sentralt kristne verdier har vært for europeisk kulturs utvikling. Kritikken mot den aggressive kvinnekampen falt i denne sammenheng. Siden har det kokt i Adresseavisen, Dagbladet og i en rekke andre medier i Norge og Sverige.

Mitt første hovedpoeng var å rette oppmerksomheten mot behovet for en sterkere vekt på moralsk tenkning i det liberale sekulære samfunn.

Det andre hovedpoenget var å vise at en rekke sentrale europeiske verdier slik som menneskerettstanken, likeverds- og toleranseprinsippet har sin opprinnelige rot i kristen filosofi. Å påstå at religiøse rasjonelle argumenter ikke har en plass i det offentlige rom i liberale sekulære samfunn, medfører dermed en historieløshet. Det var ikke opplysningstidens rasjonalister eller humanistiske ateister som kom med disse viktige bidragene inn i europeisk kultur. I dagens samfunn som har en tendens til å benekte kristendommens verdi for europeisk utvikling, er det derfor behov for å minne om disse fakta. Denne debatten lar seg derimot ikke forringe til et spørsmål om venstre- eller høyresiden i politikken. Det gjelder oss alle.

Jeg oppmuntrer herved til ny moralfilosofisk refleksjon rundt de konstruktive sidene ved kristen tenkning opp gjennom historien. Målet er at det liberale sekulære samfunn skal legge bedre tilrette for konstruktiv moralsk energi i dagens virkelighet der hedonistiske tendenser er sterke og egoismens råderett er for stor.

Kronikk publisert i Adresseavisen 16.5.09.

BEHOVET FOR MORALSK TENKNING

Adresseavisen trykket 11. juni kommentator Trygve Lundemos upresise og noe sleivete oppsummering av foredraget jeg holdt på KrFs folkemøte 9. juni.

Mitt hovedanliggende var å vise at det liberale sekulære samfunn trenger fornyet vekt på moralsk energi for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes som samfunnslim. Fordi ensidig vekt har vært lagt på vitenskapelig fremdrift, lider kulturen av manglende tilsvarende vekt på medmenneskelig varme.

    Det er beklagelig at å snakke om moral er tabubelagt idag. Man blir straks stemplet som moralist. Like fullt er institusjonaliseringen av omsorg moralfilosofisk bekymringsverdig. Måten eldre skipes bort til kalde byråkratiske institusjoner er nedverdigende, psykiatrien eksploderer, hele generasjoner forsvinner i abort, barnevernsbarn misligholdes og den seksuelle frigjøringen går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. I dagens hedonistiske klima der omsorg, ansvar og troskap anses som gammeldags, våger mennesker knapt å inngå forpliktende partnerskap. Norge har rundt en million eneboere. Moralsk anarki fører til at menneskeverdet og livskvaliteten forringes. Det er på høy tid med en etisk opprustning som kan bidra til ny vekt på solidaritet og det gamle nestekjærlighetsbegrepet.

    Europas toneangivende filosof, ateisten Jürgen Habermas påpeker at man har vært for rask til å kaste fra seg den religiøse etikken som kan tilføre den sekulære stat et bedre moralsk fundament. Dette trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Han etterlyser i boken The dialectics of secularization etisk-religiøse overbevisninger og rasjonelle religiøse argumenter som kan tilføre den sekulære stat det fundament som trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Habermas er i likhet med en rekke filosofer bekymret over det moralske forfallet i Europa. Han sier det er viktig å bygge på den religiøse etikken, fordi den verdiliberale stat åpenbart ikke makter å tilstrekkelig motivere borgerne til solidaritet.

    I denne sammenheng rettet jeg under det etter hvert beryktede foredraget skarp kritikk mot likestillingskampen. Dynamikken mellom kjønnene forringes dersom likestilling blir et ideal som krever at kvinnen skal bli lik mannen. Det opprinnelige konstruktive fokus på stemmerett og likeverd har utviklet seg til å bli en knallhard kamp mot mannen. Hvor ble det av vennskapet? Må vi sloss om absolutt alt? Dagens kvinner er dyktige til å fremsette knallharde krav, men lite opptatt av å sette krav til egen adferd. Det er på tide å snakke om likeverd, et begrep som åpner for større forståelse for de genetiske forskjellene mellom kjønnene. Når kjønnskampen går så langt at kvinner som liker å lage mat for å glede mannen blir uglesett, er vi iferd med å få et mannsfientlig samfunn.

   Andre kulturer har tradisjoner der kvinner fra tidlig alder undervises om kjønnsforskjeller og oppmuntres til å imøtekomme mannens seksuelle behov. Norske feminister har en del å lære av våre utenlandske søstre. Jeg har stor forståelse for at mange norske menn heller velger feminine kvinner fra Russland, Thailand eller afrikanske land. Disse er i det minste opptatt av å ta seg godt ut, glade i å lage mat og dyktige til å tilfredsstille mannen seksuellt. Å betegne utenlandske kvinner som sexdukker er en ufyselig karakteristikk som bekrefter norske kvinners diskriminerende holdninger.   

   Som født og oppvokst utenfor Norges grenser, har Adresseavisen dog rett i at jeg ofte ser tema fra andre sider enn det tradisjonelle. Forøvrig har jeg ingen tilknytning til bedehusmiljøer og er ingen kirkegjenger blant konservative kristne, men forsvarer likevel deres rett til å bli møtt med respekt på lik linje med andre minoriteter. Det var underlig å merke seg at Lundemo har et negativt forhold til viktige deler av norsk historie. Jeg trodde virkelig at Trondheim som landets eldste hovedstad var stolt av sin tilknytning til både Olav Trygvasson og Olav den Hellige.

   Ingen av oss vil ha tilbake tiden da dobbeltmoralske pietistiske prester avviste ugifte gravide piker på kirketrappen. Men slik pendelen ofte svinger fra den ene ytterlighet til den andre, er dagens samfunn iferd med å legitimere en hedonistisk livsførsel som medfører at egoismen får råderett. Det må altså ateister som Habermas til for å minne om verdifulle sider ved de ti buds etikk. For hvordan går det i et samfunn dersom det blir akseptabelt å lyve? Og bedra hverandre? I dag er det en sterk tendens til å degradere troendes rasjonelle argumenter i det offentlige rom. I et slikt klima er det lett å glemme at såkalte sekulære verdier i europeisk sammenheng nettopp har et religiøst opphav. De er således ikke verdinøytrale.

   Nå for tiden får man derimot det historieforfalskende inntrykket av at det var opplysningstidens ateister eller marginale Human Etisk Forbund som har oppfunnet av det humane menneskesynet. HEF representerer kun 1.7 % av den norske befolkning med statutter som stort sett består av kristen etikk, bare minus gudstro. Bevegelsen er så godt som ikke-eksisterende i utlandet og representerer forrykende lite originalt moralfilosofisk materiale.

    Det var derimot kristendommen som la grunnlaget for det humane menneskesynet. Først når kristendom vant terreng i det romerske imperiet kom oppgjøret med slaveriet og innføringen av et nytt menneskesyn som ga verdi til alle uansett kjønn, etnisitet eller klassetilhørighet. Det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som danner det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene, ifølge Habermas. Både toleranseprinsippet og likeverdstanken har sitt utspring her, med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon.

    Hvor hadde Vesten vært uten den religiøst funderte respekten for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Det er på høy tid å avslutte den historieløse hetsingen av kristne verdier og anerkjenne behovet for ny vekt på solidaritet.

Jeg ser at avisene Dagbladet og VG med flere har gjordt deg urett.

Media er eksperter på å trekke enkeltsetninger ut av sin sammenheng.

Jeg kan ikke se at dette er annet enn moderate tanker.

Jeg er  enig i hva du skriver om viktigheten av å kunne diskutere moral, uten å bli stempla som moralist, men er svært uenig i premisset om at likestillingskampen handler om å gjøre lik, men å gi like stor rett til å ta egne valg, like stor rett til frihet og respekt. Jeg er imidlertid enig i at det med det må være rom for å respektere og godta kvinner som følger de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, hva nå enn det innebærer, men jeg opprettholder at vi også må respektere de som velger noe annet. Der du kritiserer kvinner for å uglese de som velger førstnevnte, bidrar du til det samme i motsatt tilfelle. Jeg kan ikke fatte at det skal være bedre. Jeg oppfatter det synet om hva en kvinne er som blir presentert av deg - her og andre steder - som menneskefiendtlig. Vi blir verken bedre samlivspartnere, eller bedre mennesker av å strebe etter overfladisk perfeksjon, og et stabilt og kjærlig forhold grunnes ikke kun på sansenytelse.

Etter noen kritiske innlegg bør jeg vel si at jeg kan forstå mye av reaksjonen mot sekulær fanatisme og monopolisering av rasjonalitet etter opplysningstida. Det har gitt en sterk tro på materialisme og objektivisme, som neppe er det beste grunnlaget for konstruktive moralverdier. Jeg ser mer mening i ikke-dualistisk filosofi, som virker å ha sterke paraleller med tidlig kristendom. Altså at absolutt sannhet og vår virkeligste identitet transcenderer en verden av gjensidig avhengighet. Verdier som empati, likeverd og kjærlighet blir mer naturlige og grunnleggende med et slikt paradigme. Så du var inne på noe av det samme i et annet innlegg.

Men det virker som mye av det jeg er enig i har druknet i en skyttergravspolemikk for å få flest mulig kristenkonservative med i kampen mot sekulære bedrevitere. Kristenkonservativisme består jo av mer enn konstruktiv moralfilosofi, slik jeg ser det. Bibelen er ikke minst preget av politiske konflikter, fordømmelser og trusler, ekskluderende dualisme, sekterisme, renhetsidealer og annen elendighet etc. Man må vel ikke minst være villig til å være kritisk til slikt for å skape en aktuell og konstruktiv moralfilosofi?. Ellers er det nesten litt kult at du står på for oss menn. Det bor jo en mannsjåvinist i oss alle, spesielt i deg :)

Dette innlegget fra Herland er temmelig uinteressant så lenge hun ikke evner å ta de åpenbare antihumanistiske holdningene som fulgte med kristendommen med i regninga. Hvor er f.eks. en diskusjon av den kristne antisemittismen, som daterer seg tilbake til evangelisk tid, og var så sterk at den til og med fikk plass i den norske grunnloven i samme åndedrag som kristendommen blei erklært statsreligion? Hvor er en diskusjon av det kristne synet på andre hedninger og gudsbespottere, som risikerte henrettelse og tortur i hundrevis av år? Hvor er en diskusjon av dobbeltmoralen, fanatismen, sekterismen, intoleransen, diskrimineringa, tankekontrollen, volden?

Jeg har tidligere i min enfoldighet trodd at oppgjøret med det kristne hegemoniet og slagget som fulgte med var over, men liket rører visst på seg.

Dersom det nå likevel skulle være sånn at de overveldende mengdene negative sider av tidligere tiders kristendom bare var «feil kristendom», som mange ynder å si nå, kan jeg bare riste på hodet av at de kristne verdiene har vært så godt skjult og tvetydig formulert at det har tatt 2000 år og omfattende sekulariseringsprosesser for å forstå hva de «egentlig» sier. Men da er det jo godt at vi i 2009 har fått et opplyst menneske som Herland, som endelig har skjønt hva kristendommen «egentlig» står for.

 Du tar tak i mye som er tankevekkende og viktig i forhold til den tiden vi lever i. Jeg tror nok mange i den eldre generasjonen vil være enig med deg i at "utviklingen" har gått for langt.

Det er viktig at du evner å peke på det moralske forfallet og hvilke konsekvenser det får når vi som er voksne er mer opptatt av å dyrke oss selv i stedet for å tenke på fellesskapets beste.

Når man pirker bort i menneskers "rett til å bestemme over eget liv", må man regne med motstand.

Jeg er enig i at vi er på full fart ned i en av de to grøftene. La oss håpe at vi klarer å karre oss opp igjen før det er for sent...

Hvordan kan jeg gi deg feil, Herland, i det du skriver her? Det må ikke glemmes at ulike rettigheter, som avskaffelsen av slaveriet, ble gitt pga frelste mennesker som brukte Bibelen for det den var verdt. Og holdningsendringer trenger nok mange på ulike områder. Dette er lurt og viktig å minne folk på. Og lærerne burde jo lære dette i kristendoms- og historie-timer. Gjør de det? Tviler..jeg har i hvert fall ikke lært noe slikt på den offentlige skolen jeg gikk på vgs.

Men det burde slås fast klart og tydelig at selv om samfunn absolutt ikke burde være sekulære, så burde statene være det. Stater som skal hevde en religion for en annen, fører i større eller mindre grad til undertrykking og diskriminering av de som ikke tilhører den troen.

 Skal man lære litt av historien, så har "den eldre generasjonen" i over tusen år ment at utviklingen har gått for langt, og at moralen tydelig er svekket siden de selv var unge.

Jeg er ikke gammel, men heller ikke helt ung lenger. Jeg har venner som er langt yngre enn meg og langt eldre enn meg. De aller fleste av disse har ikke dårlig moral. Tvert imot har de aller fleste av dem svært god moral.

Jeg skjønner ikke hvor alle disse menneskene med dårlig moral finnes?

Selvfølgelig har jeg møtt et og annet menneske som har begått handlinger som har vært umoralske. Men det har stort sett vært enkelthandlinger, og ikke en livsstil. Disse umoralske handlingene har det vært minst like mange eldre mennesker som yngre som har foretatt seg.

Klart man må vente seg (velfortjent) motstand dersom man forsøker å bestemme over andre menneskers måte å leve på. Så lenge man lever etter norsk lov, følger normal folkeskikk og vanlig moral, så skal man ikke tillate seg å bli pirket på av andre. Da er de de andre som har et problem de selv burde tatt tak i istedet for å belemre uskyldige "vanlige" mennesker med sine meninger om andre sine liv.

Siden jeg er norsk feminist, er refsen din også rettet mot meg. Du mener at jeg burde legge meg på rygg for å tilfredsstille mannen.

I likhet med mange andre norske kvinner ble jeg utsatt for overgrep som barn (i 15 år faktisk) - ifølge Støttesenter mot incest opplever over 10 prosent av alle kvinner slike overgrep i barndommen - og du mener altså at vi skal fortsette å stille opp for andre seksuelt også etter at vi er blitt voksne.

Hele mitt voksne liv har vært en kamp for å ta tilbake retten til å bestemme over egen kropp. Dine uttalelser er så hinsides som det kan få blitt. 

Ja, kommentarene om kvinnen var mildt sagt uintelligente..men det håper jeg Herland ser i etterpåklokskapens lys..

Hurra for Herland!

Jeg syns det rett og slett er fantastisk kult at du har tatt opp dette emnet. I min generasjon ser jeg så mange gutter som blir tøfler, mens jentene blir maktdronninger som tror de kan oppføre seg sånn som de vil så lenge de ikke er utro.

Jeg mener at i et forhold må det være likhet som regjerer, og at det å være generøse med hverandre er det viktigste.En skal være bestevenner ikke to som kjemper om makta.

Feminist er jeg. Men bare av den typen feminist som mener at jeg skal ha like mange rettigheter som mannen, ikke at jeg skal ha flere rettigheter og bedre behandling enn menn. Feminismen i norge har på flere plan gått for langt, på tide at feministkulturen blir jekka litt ned og at fellesskapet og likeverdet blir bygget opp igjen!

Jeg har mest sansen for tøffe og egenrådige kvinner som Hanne :)

 Mener virkelig Herland at «å snakke om moral er tabubelagt i dag»?

Hva er det som får Herland til å uttrykke seg så bastant og unynsert, og hvordan begrunner Herland sitt utsagn om «moralsk anarki»?

«Moralsk anarki fører til at menneskeverdet og livskvaliteten forringes. Det er på høy tid med en etisk opprustning som kan bidra til ny vekt på solidaritet og det gamle nestekjærlighetsbegrepet», sier Herland.

Europas toneangivende filosof, ateisten Jürgen Habermas, påpeker at man har vært for rask til å kaste fra seg den religiøse etikken, som i følge Herland «kan tilføre den sekulære stat et bedre moralsk fundament. Dette trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre».

Det interessante er jo at den såkalte «religiøse etikken» faktisk ikke har medført noen utvikling av empati for hverandre. Tvert i mot, gjennom mer enn 1700 år i Europa, har vi tvert i mot opplevd at det kirke-kristne gudsbilde og menneskesyn har fremkalt vold, ensretting og brutalisering av det europeiske samfunn.

---------------------------------------

Det må altså ateister som Habermas til for å minne om verdifulle sider ved de ti buds etikk! For hvordan går det i et samfunn dersom det blir akseptabelt å lyve og bedra hverandre? Nå for tiden får vi det historieforfalskende inntrykket av at det var opplysningstidens ateister eller marginale Human Etisk Forbund som har oppfunnet det «humane menneskesynet». Dette vil selvsagt ikke den kristne Herland vite noe av

HEF representerer kun 1.7 % av den norske befolkning, med statutter som stort sett består av kristen etikk, bare minus gudstro. Bevegelsen er så godt som ikke-eksisterende i utlandet og representerer forrykende lite originalt moralfilosofisk materiale, skriver Herland.

At HEF har en enestående posisjon i vårt «statskirkeland» er selvsagt ikke det minste rart. Det er nettopp vår særegne «statskirkeordning» som skiller oss fra andre land på kontinentet (bl.a. Frankrike).

--------------------------------------

«Det var derimot kristendommen som la grunnlaget for det humane menneskesynet. Først når kristendom vant terreng i det romerske imperiet kom oppgjøret med slaveriet og innføringen av et nytt menneskesyn som ga verdi til alle uansett kjønn, etnisitet eller klassetilhørighet».

Tja, jeg har flere ganger opponert mot et slikt idealisert og historieløst syn som Herland her gir uttrykk for. At romerkirken på 400-tallet erklærte kristendommen som «den eneste tilatte religion i romerriket», er visst ikke noe interessant tema for Herland. Men gjett om denne epoke er interessant for historikere!

Ikke minst er den tyske kirkekritiker Karlheinz Deschner's omfattende forfatterskap interessant. Det er ganske morsomt at Herland ikke viser kjennskap til Deschners kirkekritikk, til tross for at to av hans bøker er blitt oversatt til norsk.

«Det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene», ifølge Habermas. Både toleranseprinsippet og likeverdstanken har sitt utspring her, med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid, fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon.

Jeg forstår godt hvorfor Herland (og hennes mange likesinnede) er så glad i Habermas. Det gjelder faktisk også Herlands kolleger ved Det teologiske fakultet.

Mvh. G. Ullestad

I dette første innlegget vil jeg sette de "kristne verdier" opp mot den faktiske, dokumenterte kirkehistorien. Det er nødvendig å konkretisere og presisere hvordan  "kristne verdier" har nedfelt seg både i lovgivning og i praktisk handling gjennom historien.

Jeg vil i del 2 kopiere et innlegg jeg hadde på Biskop Osbergs blogg 9. juni 2008 Kvinnelige pionerprester i Den norske kirke, Dagbladets blogging.no event. weblogg (det kan være vanskelig å gjenfinne denne, ettersom blogging.no har vært mer eller mindre blokkert i mange måneder).

Jeg vil påstå at lydighet er et kjernebegrep i den lutherske teologi (gudsbilde og menneskesyn), dvs. den fremste dyd, mens ulydighet er den største synd. Nå vet jeg ikke om Herland er lutheraner, men vi må anta at hun som religionshistoriker har god kjennskap til kristendommens store kirkefedre, deres kjønnsmoral og kvinnesyn. Og ikke minst hvordan de bibelsk og teologisk legitimerte kvinnens underordning.

Ettersom Herland mener seg å leve i et "moralsk anarki", som jeg har vanskelig for å kjenne meg igjen i, er jeg litt nysgjerrig på hvilken medisin hun foreskriver. Jeg forstår jo at det er såkalt "kristne verdier" Herland vil gjenreise i vårt samfunn, hvor hun mener at "omsorg, ansvar og troskap er blitt gammeldags". Ganske unyansert og bastant, vil jeg nok si. Herland bruker også ordet "solidaritet".

Bare ved å gå tilbake i historien, kan vi se hvordan kirke og kristendom har forvaltet disse "honnørordene", som altså Herland etterlyser som samfunnslim.

----------------------------------------

Hverken i teori eller praksis har den etiske tenkning vært særlig fremtredende i kristendommens historie. Tvert i mot er det teologi og dogmatikk som har utgjort sentrum for den kristne tenkning og fylt hele berg av bøker. Det var også dogmatisk lydighet - ikke solidaritet - kirken i de foregående årundrer bygget sitt autoritære regime på, i nær allianse og forståelse med de danske enevoldskongene. 

Innenfor kristendommen, slik vi kjenner den helt fra 300-tallet, er etikken klart underordnet teologi/dogmatikk, slik vi også ser det i alle kirkens bekjennelsesskrifter. Her finner vi få spor av etisk refleksjon, men mye om doms- og frelsesgrunnlaget. Forøvrig mener jeg Herland er altfor vag og upresis når hun fremhever kristen innflytelse på menneskerettighetstanken, likeverds- og toleranseprinsippet. Nettopp derfor er det grunn til å se nærmere på vår nære kirkehistorie.

Jeg anbefaler Egil Hjeldes bok Bibelsyn og samfunnsutvikling, som godt viser hvordan majoriteten av geistlige og kirkeledere så sent som på 1800-tallet i Norge motarbeidet sosiale, demokratiske og menneskerettslige reformer (også kvinneemansipasjonen). Gjennom hele sin historie har kirken identifisert seg med makthavere og de priviligerte klasser. Her er det liten forskjell på katolikker og protestanter.

Kirkehistorikeren Karlheinz Deschner har i sine bøker gitt omfattende dokumentasjon på dette fenomen, særlig i de første århundrer av vår tidsregning. Det er da også i disse viktige århundrer at makt- og embetskirken konsoliderer seg. Dagens "statskirke" i vårt land er et "ektefødt barn" av denne mektige romerske keiserkirke som etablerte seg på 300-tallet. Deschner har et meget omfattende kilderegister. Gjennom uttallige sitater og henvisninger får vi innblikk i kirkefedrenes tenkemåte.

Århundrene etter reformasjonen i Danmark-Norge har Amundsen/Laugerud (Norsk fritenkerhistorie 1500-1850) gitt et rystende innblikk i, både når det gjelder forfølgelser av religiøst opposisjonelle, hvordan straffenivået ble skjerpet samt hvordan disiplinering og kontroll av den enkeltes liv og vandel faktisk ble intensivert (det ble bl.a. innført gudstjenestetvang på søndager og andre helligdager etter reformasjonen).

---------------------------------------

Jeg siterer fra sistnevnte bok (uthevingene er mine):

"I reformasjonsårhundret ble kreftene satt inn på å bygge opp og beskytte den nye lære. Det betød en skarp front mot andre teologiske eller religiøse oppfatninger, og dermed også jødedommen......I sin anti-jødiske pamflett fra 1543 skriver Luther bl.a. at "jødene for alltid burde kastes ut av landet, og at Guds vrede mot jødene er så stor at det for dem ikke kan finnes noen nåde" . 

"I 1555, 18 år etter reformasjonens innføring, ble det første kjetterbål i Norges historie tent. To vestfoldbønder havnet på bålet fordi de hadde oppfordret folk til å holde fast ved den katolske tro..."

"Den skjerpede lovgivningen ble fulgt opp av en tidvis nidkjær straffeforfølgelse, ikke minst i religiøse og moralske saker. Samfunnet ble betraktet som syndig og brutalt, av både den lutherske teologi og av statsmakten" (strafferettens begrunnelse ble nå De ti bud)

Det ble utstedt forordninger allerede i 1553 som skulle hindre at gjendøpere og "svermere" kom inn  i riket. Senere ble lovverket ytterligere skjerpet (jf. Fremmedartiklene i 1569).

"I 1624 kom en ny lov som innførte dødsstraff for katolikker som oppholdt seg i Danmark-Norge". En senere lov påbød at jesuitter og andre munker som kom inn i riket skulle straffes med døden.

"Kampen mot "kjetterne" ble intensivert etter middelalderen...Den evangelisk-lutherske statskirken var langt mer opptatt av ensretting enn middelalderkirken. Dette var en alminnelig tendens i alle de protestantiske og reformerte områder. Kampen mot kjetteri ble ført av alle kirker og trossamfunn. Det var kun et spørsmål om hvem som hadde makten".

Det spesielle i Nord-Europeiske stater var at kampen mot kjettere og avvikere ble et nasjonalt anliggende fordi religionen ble en integrert del av statens ansvar og interessesfære.

"Avvikerne ble ikke bare utestengt fra det religiøse fellesskap, men de mistet også sine borgerrettigheter (i dansk-norsk lovgivning mistet de arverett, rett til å besitte eiendom - og tap av borgerskap ved landsforvisning).

"Kirketuktsordningen (1629) foreskrev straffereaksjoner som bannlysning, bøter eller gapestokk". Også barn ble plassert i gapestokken! Senere ble det også innført dødsstraff for gudsbespottelse (vår blasfemilov frem til i dag har sin opprinnelse i den religiøse lovgivningen etter reformasjonen).

"Den første hekseprosessen i Norge fant sted i år 1567 (den siste i 1730)".

I boka finner vi interessante kapitler som behandler både trolldoms- og hekseprosessene OG "demonologien", som vi vet hadde en lang historie innenfor den kristne teologi også før hekseprosessene. Den kosmiske striden mellom Gud og Satan er jo et velkjent motiv i den kristne bibel (NT).

"Spekulasjoner om Djevelen, hans demoner og Det Onde har alltid vært en del av teologien". Men først i løpet av renessansen utviklet læren om det onde seg til en egen teologisk disiplin, hvor teologer utviklet en nærmest paranoid opptatthet av djevelen, hans demoner og deres pakt med mennesker (jf. hekseforfølgelsene). 

---------------------------------------

Først i forrige århundre begynte kirke og teologi å interessere seg for sosialetiske spørsmål. En av konsekvensene er at vår kirke sammenhengende har vært ridd av indre kriser og splittelser. Et tilsynelatende enkelt og perifert spørsmål som homofili, er tilsynelatende nok til å skape indre rystelser i kirken (slik kvinnelige prester fortsatt er et stridsspørsmål). 

SÅ umulig synes den etiske tenkning å være for kirken, mens dogmatisk enighet derimot har man derimot ingen problemer med! Etikken splitter, mens dogmatikken forener! Dette selsomme paradokset mener jeg det er uhyre viktig å understreke og reflektere over.

Mvh. G. Ullestad

”Da vi polyteistiske, europeiske hedninger skapte kristendommen i vårt mytologiske bilde, lot vi dens ”Gud” selv gifte seg, og i våre jordiske kongers bilde utstyrte vi den himmelske konge med en sønn og en tronfølger i rent fysisk forstand. Følgen er at den kristne kirkes imperium i ekstrem grad regjeres av tre menn: Faderen, Sønnen og Helligånden.

Med jomfrufødselen har kirken like til i dag klart å grunnfeste forestillingen om ”Gud” som et fysisk hankjønnsvesen, en Supermann, og dermed markert dette langt sterkere enn jødedommen….. De kristne kirker forstår ikke at ”Gud” er og må være hevet over kjønnets relativitet. De forstår ikke hva ÅND er.

Det er for det maskuline presteskap selvsagt at ”Gud” er HAN. Dets kjønns verdighet forlanger tydeligvis det. Derfor tviholder kirkene stadig på hans rent seksuelle kjønnsrolle. ”Gud” er og skal være den store autoritære Mann, bare slik blir han det konkrete, synlige overhodet i den kirkelige organisasjon. ”Gud” er og skal være HERREN, FADEREN, SØNNEN. Ikke bare simpel hersketrang, men også noe så prosaisk som kjønnshovmodets storsnutethet skjuler seg i disse sakrosante gudstitler.

Men skjult i denne mytologiske komedien, som ved å gjøre ”Gud” til et (han)kjønnsvesen (og dermed til en dverg som ”Gud” betraktet), og som med dette allikevel har måttet gjøre KVINNEN til ”Guds” moderlige opphav, kan vi tross alt skimte hva mennesket bak alle stammende og forvirrede forsøk på en ”definisjon” dypest sett har prøvd å finne: ”Skaperen”.

(Andreas Edwien i DOGMET OM JESUS, 1965, 5.oppl. 1995).

Men, spør den norske idéhistorikeren og kristendomskritikeren fjorten år senere: ”Er de kvinnene som nu går inn i kirken som prester og teologer klar over hvem det egentlig er de kneler for på bedeskammelen? Ser de at kirkens gud fremdeles for en vesentlig del er den gamle autoritære hanguden slik han gjenspeiler MANNENS HERSKERROLLE OG VOLDSMENTALITET i vår kultur gjennom årtusener?
Og fremfor alt: Ser de at fordi Jesus IKKE fornektet denne rollen, derfor er det ikke nok å rette en abstrakt kritikk mot hankjønnsteologien? (Og at de dessverre narrer seg selv ved å søke tilflukt til Paulus’ tilsynelatende religiøse likestilling av mann og kvinne som ”ett i Kristus”, Gal. 3:28).

Ser de at det derfor er selve Jesus-autoriteten, Jesus-dyrkelsen de bør gå i rette med? Åpenbart ser de det ikke, men jeg tror noen av dem begynner å ane det”
(Andreas Edwien: ER KRISTENDOMMEN EN FARE FOR VERDENFREDEN?, 1977, 2. oppl. 1986).

------------------------------------------

Vår statsreligion – og vår "statskirke" - bærer fortsatt Martin Luthers navn, og denne kirkelærer og reformator har trolig satt et sterkere preg på europeisk kultur enn det katolisismen har gjort. Det kan derfor være grunn til å sitere fra Ronnie Johansons bok: LUTHERS LILLE BRUNE (2004), hvor vi møter sitater og utsagn fra Luther som vi dessverre sjeldent finner i de mange idealiserte Luther-biografiene som finnes på bokmarkedet (i hovedsak skrevet av kirkelige teologer).
Det er ikke alle kirkelige Luther-biografer som er SÅ nøyaktige og historisk etterrettelige som Ronnie Johanson, dessverre.
Ronnie Johansons bok har et kilderegister som enhver interesserte leser kan verifisere.

Nedenfor gjengir jeg noen sitater, ikke kildehenvisningene, for disse kan leserne selv konferere (boka er i salg hos de fleste bokhandlere, og også tilgjengelig ved de fleste biblioteker).
I kap. «Evas døtre» s. 144-157 siteres Martin Luthers mange utsagn om kvinner (fra år 1518-1545):

«HAN IRRETTESATTE KONEN SIN OG SA I HARNISK:
Du overbeviser meg om hva du vil, du har full kontroll. Jeg lar deg styre huset, men det skal ikke gå ut over mine rettigheter. Kvinneregime har aldri vært av det gode. Gud gjorde Adam til herre over alle skapninger, for å herske over alt levende, men da Eva overtalte ham til å sette seg over Gud selv, så ødela hun det hele. Det kan vi takke dere kvinner for. Med list og knep lokker kvinnene oss; det har jeg selv opplevd»

«Dersom jeg skulle gifte meg igjen, ville jeg hogge meg ut en lydig kvinne i sten. Jeg har gitt opp å finne lydighet hos kvinner».

«Veltalenhet hos kvinner er ikke rosverdig. Det sømmer seg bedre at de hakker og stammer. Det kler dem mye bedre»

«Kvinner taler om husholdningssaker med stor kjærlighet og overordentlig veltalenhet, så de setter selve Cicero i skyggen. Det de ikke oppnår med veltalenhet, får de igjennom ved å ty til tårene, slik også Cicero påpeker. De er skapt til slik tungeferdighet, for de er mye dyktigere i det enn vi, som først kommer så langt etter lang øvelse. Men når kvinnene ikke lenger taler om husstell men om samfunnsspørsmål, så duger det ikke. Det mangler ikke på ord, men på riktig forståelse av sakene. Men snakker gjør de. Når de snakker om samfunnssspørsmål, er det så forvirret og forfeilet at intet overgår det. Derfor er det klart at kvinnen er skapt for å passe huset, men mannen for samfunnsarbeid, krig og politikk»

«Det er i strid med god skikk, og Paulus' tekst forbyr det: Kvinner skal ikke tale i kirken!»

«Mennene har bredt bryst og smale hofter, derfor har de også forstand. Kvinnene har smalt bryst og brede hofter og bak; slik viser skaperverket at de skal sitte stille og passe sitt hus»

«Kvinnene er ikke skapt for annet enn at de skal tjene mannene, og være til hjelp med å avle barn»

«Kvinnene mangler legemsstyrke og åndsevner. Mangelen på styrke gjør ikke noe, fordi mennene forsørger dem. Åndsevner skulle vi ønske de hadde, men vi er nødt til å tåle dem slik de er»

«Og Adam ga sin kone navnet Eva, fordi hun ble mor til alle som lever». Her bekreftes igjen det som stod tidligere, om at kvinnen skal være mannen underdanig. "For så mye herredømme fikk han over henne at hun måtte la ham gi seg et navn. Derfor nevner man nå kvinnene etter mennene, og ikke omvendt. Det at kvinnen er blitt uten makt, skyldes også Guds nådige vilje. For et svakt vesen kan ikke styre og duger ikke til makt»

«Alle kvinners svakheter skjules og oppveies med rette av det at de har æren av å bli mødre»

«Hvis kvinnen ikke var blitt forført av slangen til å synde, så ville hun i ett og alt vært Adams like. Det at hun nå må være underordnet mannen, er en straff som er pålagt henne etter syndefallet og på grunn av denne synden. På samme måte er det med andre plager og farer, som arbeidet og smertene ved barnefødsler og utallige andre lidelser. Eva var ikke slik som dagens kvinner, men i en langt bedre og og mer fortreffelig beskaffenhet. Hverken i legemlig eller åndelig utrustning var hun Adam underlegen»

«Skal hustruen ha den rette ærbødighet og underdanighet, så må den springe ut av kjærlighet, om hun skal innse at mannen er høyere og bedre enn henne. For mannen skal ha styringen og overtaket, som hode og herre i huset. Som Sankt Paulus sier annetsteds: «Mannen er Guds bilde og ære». Videre: «Mannen er ikke til for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens». Derfor skal det være forskjell. På den måten at mannen vel skal elske kvinnen, men ikke være henne underdanig, mens kvinnen skal ære og frykte mannen i all tukt og engstelse»

«Det er kvinnenes vanlige natur at de frykter og er redde for alle ting; det er derfor de har så mye trolldom og overtro for seg» (dette skulle forklare at det er flest kvinner som blir hekser)

«Djevelen angriper mennesket der det er svakest, nemlig i den kvinnelige person (...) Eva var en narr, lett å forlede, for hun visste ikke bedre (...) Det er vel mulig, som det sies, at den onde ånd kan besvangre trollkvinnene...» (senere tok Luther avstand fra troen på at djevelen eller hans demoner kunne besvangre kvinner...)

«I kvinnekjønnet har djevelen et redskap som står ham så nær at han bruker dem i sin tjeneste. Ved hjelp av dem forkynner han sin lære, ved hjelp av dem frembringer han overtroen. Altså det motsatte av hva Gud har pålagt mennene når det gjelder messen, presteembetet og ordet...»

«Kvinnene trenges til husstell, men beklageligvis er kvinnen nødvendig også som hjelpemiddel mot synd (...) Som Sankt Paulus sier: «For å unngå hor skal enhver mann ha en hustru...Følgelig må vi benytte dette kjønnet til å unngå synd. Det er skammelig å si det, men det er sannheten»

«Gud skaper ingen kvinne til hor. Men Guds verk og ord springer i øynene: kvinner må brukes enten til ekteskap eller hor...»

«...det er på sin plass at ektemannen sier: Vil ikke du, så vil en annen. Vil kke kona, så får han gå til tjenestejenta...»

«...for ved ekteskapsløftet stiller den ene sitt legeme til rådighet for den andre. Hvis nå et menneske unndrar seg og ikke vil, da røver det sitt legeme fra den det har gitt det til. Dette er egentlig imot ekteskapet, som blir ødelagt. Derfor må her de verdslige myndigheter tvinge kvinnen, eller henrette henne»

«Man ser hvor svake og usunne de ufruktbare kvinner er, mens de som er fruktbare er sunnere, rensligere og muntrere. Men om de sliter seg ut ved stadige barnefødsler, så spiller det ingen rolle. La dem bare fortsette å føde barn til de dør av det; det er derfor de er her i verden»
-------------------------------------

(Noen bør snart forklare oss hvorfor denne mannen, med sine grove vulgariteter og sin kvinneforakt, fortsatt står som vår evangelisk-lutherske kirkes fremste teologiske autoritet og åndelige lærer. Når vi om snakker om "kristne verdier" og "kristen tenkning" hører Luthers teologi - gudsbilde og menneskesyn - i høy grad med i bildet. De praktiske konsekvensene av Luthers teologi gjennom århundrer har jeg behandlet i del 1, hvor jeg oppgir  bl.a. tiltakende brutalisering av samfunnet, økende ensretting, disiplinering og kontroll av den enkeltes liv og vandel).

Martin Luthers negative kvinnesyn er selvsagt ikke noe nytt eller sjokkerende for de som er fortrolig med den uavhengige og nøkterne kirkehistorien, men hvis man BARE har lest teologenes skjønnmalinger, vil man kanskje bli noe forbauset.
Det er til en viss grad forståelig at det kirkelig-teologiske idealiserte bilde av Martin Luther ikke gir mye plass til de mange usympatiske og kvinnefiendtlige trekk hos Luther - for ikke å snakke om hans grufulle jødehat (men de samsvarer ellers godt med Luthers gudsbilde, autoritetsdyrkelse og hans pessimistiske menneskesyn forøvrig – les bare resten av boka til Ronnie Johanson).

Ronnie Johansons bok er viktig fordi den balanserer og nyanserer den teologisk-dogmatiske slagside og ensidighet som vi ellers er så godt kjent med fra all kirkelig styrt historieframstilling i vårt statskirkeland.
Teologer er kanskje nødt til å presentere et «glansbilde» av Luther, ettersom de fleste teologer (og ALLE prester og biskoper) har avgitt et offentlig troskapsløfte til den evangelisk-lutherske teologi og bekjennelse. Her må igjen fremheves  bekjennelsesskriftet Den Augsburgske bekjennelse (populært kalt "Augustana"). Denne bekjennelse er den viktigste i de fleste protestantiske kirker (her skiller man seg nemlig fra Den katolske kirke, og derfor bør alle kirkemedlemmer lese den fra perm til perm).

Å forsøke og redusere Luthers teologiske betydning til fordel for hans hustru, slik Osberg forsøkte det i sin påskepreken («God påske fra Lieber Herre Kãthe»), anser jeg for en strategisk avlednings-manøver i en tid hvor Luthers autoritære og maskuline teologi må være særdeles vanskelig å formidle i offentligheten, ikke minst til et kvinnelig publikum.

Luthers negative kvinnesyn gis en TEOLOGISK begrunnelse, nemlig ved en hevisning til Guds skaperverk - og syndefallet! Her gjenkjenner vi både Paulus' og Augustins' kvinnefiendtlige og mytologiske teologi.

Det bør være et tankekors for alle moderne og opplyste mennesker at det er denne reaksjonære Martin Luther alle teologer, også de såkalt «liberale», fortsatt hyller (jf. den «liberale» teologen og Luther-spesialisten Inge Lønning).
Det dypt alvorlige kulturproblem i dag er at ingen teologer, prester eller biskoper offentlig drøfter tankeinnholdet i det 500 år gamle bekjennelsesskriftet «Augustana», og heller ikke andre av Den norske kirkes sentrale bekjennelsesskrifter, som daterer seg fra oldtiden.

Jeg har gjentatte ganger utfordret biskopen (Osberg), men han har forholdt seg taus i alle spørsmål som angår kirkens tros- og læregrunnlag. Han har også konsekvent unnlatt å svare alle innlegg hvor jeg har sitert fra Andreas Edwiens bøker".

(sitat slutt)

Det må tilføyes at nådes-begrepet (og arvesynden) står helt sentralt i Luthers teologi, og derfor også i vår evangelisk-lutherske (stats)kirke. Mennesket anses for så syndig, fordervet og avmektig i sitt gudsforhold at det kun er Guds nåde (utenfra) som kan redde og frelse det. Uten denne nåden (og "rettferdiggjørelse ved tro") er mennesket redningsløst fortapt.

Dette budskapet har kirken(e) hamret inn i det europeiske mennesket i generasjoner etter generasjoner, i århundre etter århundre. Om denne arvesyndslæren har vært et egnet middel for herskere og geistlighet til å kontrollere "massene" og event. nøytralisere opposisjons- og opprørstrang, skal jeg ikke ta opp her. Det kan være interessant å nevne at Augustin, utover at han konstruerte denne arvesyndslæren, også introduserte det tvilsomme begrepet "rettferdig krig" - OG var den første av kirkefedrene som oppfordret til maktbruk overfor teologisk ulydige.

Spørsmålet er hvordan mennesker kan skape gode, levedyktige og humane samfunn på grunnlag av et slikt pessimistisk menneskesyn... ja, hvor mennesket faktisk blir fremmedgjort for sin egen menneskelighet (En velkjent parole lyder slik: "Gud er alt, mennesket er intet"). Og hvordan kan de kristne kirker og menigheter tale troverdig om etikk, om omsorg og solidaritet når de i selve sitt tros- og læregrunnlag fortsatt forkynner evig straff for alle ikke-troende? Jeg minner også om at Luther hadde bare forakt til overs for det han kalte den katolske "gjerningskristendom"...

Man kan altså ikke snakke om "kristne verdier" og "kristen tenkning" uten å fokusere på det kristne gudsbilde og menneskesyn, og jeg har forsøkt å vise at det er godt samsvar mellom teologi og historisk praksis (mellom liv og lære).

Mvh. G. Ullestad