Når vitenskap blir brukt til å begrunne eller bekrefte ideologier, er det grunn til å være på vakt.
Harald Eia ga meg en deja-vu-følelse mandag kveld: I 1995 skrev jeg et par artikler om oppdagelsen av det såkalte homo-genet. Det ble blant annet trukket fram i den tilspissede homofilidebatten på Kirkemøtet den høsten. Det ble hevdet at siden det var vitenskapelig bevist at homofile er «skapt slik», ville det være galt å si nei til homofilt samliv.
Forskerne som mente å ha bevist at homofili var medfødt og arvelig, var selv homofile. Men denne forskningen kom snart i miskreditt blant forkjempere for homofiles rettigheter. I stedet for å snakke om medfødt legning, ble det mer vanlig å se seksuell orientering som noe flytende og formbart. Du kan bestemme deg for om du vil være homofil eller heterofil, sa norske kjønnsforskere hos Eia mandag.
Denne kjønnsforskningen framstår med en klart politisk agenda: Dersom kjønn og seksualitet er formet av miljøet, står vi fritt til å forme våre liv. Vi må bare bevisstgjøres om og frigjøres fra samfunnets indoktrinering i kjønn og heteronormativitet, så blir kvinner og homofile fri fra diskriminering.
Men ute i den store verden er forskere fortsatt på arvelighetssporet - og Harald Eia fartet rundt og lyttet interessert til dem. Igjen var Jørgen Lorentzen tildelt rollen som dum og innskrenket norsk forsker, som ikke vil være med på at biologi betyr noe.
Følelser
Arv eller miljø, gener eller påvirkning - debatten går høyt etter hvert av Eias programmer. Selv om alle sier at det må være litt av hvert, så er det likevel klare skiller mellom de som mener at biologien har mye å si og de som mener vi stort sett kan overvinne biologiens begrensninger. Det pussige er det sterke følelsesengasjementet.
En av grunnene til det, er nok frykten for hva det kan føre til om biologisk determinisme slippes løs igjen. Det verste eksemplet er nazismens raseteorier, der folks egenskaper ble fastslått på grunnlag av biologisk arv alene, og der antatt «mindreverdige» raser skulle renses bort. Skremmende er også sosialdarwinismen, der Darwins utviklingslære ble brukt som vitenskapelig bevis for at det var feil å drive politikk til fordel for svake grupper. For vel ti år siden brukte amerikansk høyreside forskning som tydet på at mørkhudede hadde lavere intelligens enn hvite. Dermed kunne det «bevises» vitenskapelig at velferdsordninger uansett ville være mislykkede.
Det er slikt misbruk som har gjort at biologiske forklaringsmodeller har kommet i miskreditt, og det er ikke så rart at det måtte gå en del år etter krigen før de igjen ble stuerene. Men misbruk er ikke noe argument mot bruk, og alle oppdagelsene i genetisk forskning har igjen gjort biologiske årsaker interessante.
Politikk
Motstanden mot biologiske forklaringer er også ideologisk motivert. Kjønnsforskningen basert på at kjønn og seksualitet er miljøbestemt har levert premisser for mye politikk. Den har gitt lovgivning - som for eksempel den norske ekteskapsloven - et skjær av vitenskapelig uangripelighet. Da trer forsvarsmekanismene i kraft når det reises tvil om forskningens premisser.
Men også biologiske forklaringsmodeller kan være spekulative. Det gjelder for eksempel forskningen som vil forklare dagens kjønnsforskjeller med kvinners og menns ulike roller i steinaldersamfunnet. Men igjen er det ikke forskningen i seg selv, men det den brukes til, som er problemet.
Det er derfor det er så viktig at forskning er kritisk. Forskningen skal alltid stille spørsmål ved vedtatte sannheter, søke de alternative forklaringene og de faktorene ingen hadde tenkt på. Derfor skulle ikke forskere bli sure når noen stiller spørsmålstegn ved deres resultater og forutsetninger.
Når de blir det, er det ofte et tegn på at forskningen er blitt del av et ideologisk prosjekt.





