Kommentér innlegget «Det er urettferdig!»Knapt noe engasjerer mer enn debatten om hva som er rettferdig. Det starter i sandkassa og fortsetter til den internasjonale domstolen i Haag. Og langs hele ruta sitter filosofene og grunner.
Det er urettferdig!
Ropet stiger med tårevåt indignasjon fra landets sandkasser og lekerom. Ingenting opprører barn mer enn det de opplever som urettferdighet. Og aldri har vel barna vært mer i pakt med sitt samfunns verdier enn nå. Troen på retten er blitt vår nye religion. Og trosbekjennelsen heter Menneskerettighetene.
Dyd.
Rettferdighet er en dyd i særstilling. Mens forsiktighet, tapperhet og måtehold er relative dyder, er rettferdighet en absolutt dyd. Det hevdes i ei ny bok som nettopp er lagt fram. Den er utgitt av Universitetsforlaget med støtte av Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge) og inngår i en serie tilsvarende essaysamlinger, der temaene for de andre bøkene er Frihet, Normalitet, Trygghet og Verdier. Redaktører for denne nye boka, Rettferdighet, er Beatrice Halsaa og Anne Hellum. Her skriver 15 av vår tids mye tenkende nordmenn om rettferdighet ut fra flere innfallsvinkler.
Balansen.
Ok, la gå at rettferdighet er en overordnet dyd. At den er som en slags horisont for andre dyder. Det kan vanskelig bli for mye rettferdighet, slik det kan med for eksempel mot og forsiktighet. Men det å definere rettferdighet, er en ganske krevende øvelse. Det vet enhver mor.
Det er jo ikke slik at løsninger blir rettferdige bare alle behandles likt. Mennesker er ulike og har forskjellige behov for å kunne oppnå sin rettferdige del av et eller annet gode. Men å finne den balansen, det er en utfordring vi aldri blir ferdige med å diskutere. Filosofene gjør så godt de kan, de legger sine kreative hjerner i bløt for å komme opp med gode teorier som kan være mulige å manøvrere etter. Allerede Aristoteles skal ha sagt at det er gjennom anerkjennelsen av ulikhet og frihet at rettferdighet kan oppstå, skriver Peter Normann Waage i sitt kapittel i boka.
Oversatt til norsk virkelighet, dreier dette seg for eksempel om en så aktuell sak som hvorvidt det er rettferdig at krisesentrene våre skal være et tilbud til både kvinner og menn. Ja, fordi også menn opplever å bli truet av den de lever sammen med, nei fordi et felles krisesenter vil gjøre det ubrukelig for mange innvandrerkvinner, som har sterke kulturelle sperrer mot omgang med menn. Hva er rettferdig her?
Gjerrige.
En annen utfordring er hvor man skal trekke grensene for rettferdigheten man forsøker å skape. Er det nasjonalstaten som er rammen? Hva så med den globale rettferdigheten?
I tidligere tider var det akseptert at rettferdighet var knyttet til stand, gruppe eller kjønn. Man lot seg ikke provosere over urettferdigheten mellom gruppene, bare innad. Langsomt er perspektivet utvidet. Nå snakker vi om universelle menneskerettigheter, men hvor universelle er vi egentlig villige til å være? I et kapittel i boka skriver Jo Thori Lind og Kalle Moene om forsøkene på å bekjempe fattigdommen i verden. De bemerker at riktignok har andelen av verdens befolkning som ligger under den såkalte fattigdomsgrensen gått litt ned de siste 30 årene (fra 51 til 44 prosent), men samtidig har inntekten per innbygger i verden blitt omtrent dobbelt så høy. Det vil si at verden på 30 år er blitt omtrent femti prosent mer gjerrig, påpeker forfatterne. Noen vil mene at dette er veldig urettferdig.
Rettferdig lønn.
Snart starter årets lønnsoppgjør. I år kommer det til å bli snakk om sammenligning mellom grupper som tradisjonelt har vært behandlet hver for seg. Sykepleiere er ikke lenger fornøyd med å ha lønn som bare fungerer rettferdig internt. De vil ha rettferdighet i forhold til andre grupper det er naturlig å sammenligne seg med.
Jo visst, her er mange perspektiver å legge an. Det er bare å velge. Uansett, rettferdighet er engasjerende. Både filosofisk og praktisk.
