Kommentér innlegget «Jakten på paradiset»Den 10. februat holder jeg et foredrag ved det årlige fellesseminaret til Forum for Tro og Samtid som holdes ved Fjellhaug skoler i Oslo. Seminarets tittel er "Makt og avmakt -kirke og samfunn i en pluralistisk tid".
Foredraget vil være en analyse av forholdet mellom politikk og tro, sett i lys av at den tradisjonstro norske kirke står under massivt press fra religionsfiendtlige politiske myndigheter såvel som fra ekstrem-liberale kretser. I den sammenheng kan det være nyttig å filosofere løst rundt religionens kanskje største anliggende: Meningen med livet og forholdet til livet etter døden.
Få tema er mer spennende enn de som omhandler livet etter døden. Å filosofere over meningen med livet og hvordan mennesket, om mulig, kan bli harmonisk og lykkelig, er både religionenes og moralfilosofiens anliggende.
I dag brytes grensene mellom ulike faglige disipliner slik som filosofi, teologi og religionshistorie fordi den politiske arena i tiltagende grad preges av perspektiver som har sine røtter i disse fagfeltene. Det er derfor rent samfunnsmessig nyttig å reflektere rundt og betrakte religionenes oppfatning av paradiset som eventuelt venter oss der fremme. Dette blir særlig interessant fordi det stilles klare betingelser for å komme dit. Basert på en evaluering av hvordan livet leves og hvilke valg som ble foretatt, vil mennesket gå til evig hvile eller utsettes for nye prøvelser.
Tanken om paradis blir dermed uløselig knyttet til menneskets egen livsførsel. Dette åpner for et filosofisk tankeeksperiment så vel som behovet for egenrefleksjon: Hvordan bør vi leve for å få et mest mulig harmonisk liv på jorden og deretter, etter døden?
Ifølge islam havner man i paradiset som et resultat av riktig livsførsel og underkastelse under Gud. Selvmordsaksjoner som veien til paradis, aktualisert i den såkalte Gaza-krigen, Irak og Afghanistan har derimot ingen klare holdepunkter verken i Koranen eller i profeten Muhammeds øvrige skrifter. Likevel mener en del, også enkelte norske muslimske ledere, at dette er et tolkningsspørsmål, nemlig at selvmordsbombing er tillatt dersom man dreper fienden og ikke uskyldige mennesker.
Koranen snakker derimot om både indre og ytre jihad, forstått som hellig krig. Kampen mot de indre, onde tilbøyeligheter oppfattes av mange muslimer som den viktigste formen for jihad. Å være renhjertet for Gud, å ta seg av familien og beskytte kvinner, gamle og de fattige er et avgjørende kriterium for å nå frem til paradiset, jannah, den vakre hagen med uutsigelige frukter som venter der fremme.
De fleste gamle språkene i Midtøsten-regionen har ord for fenomenet paradis som på sanskrit betyr et fremmed land bortenfor, en lukket (Edens) hage. Tanken berører håpet om et sted med en fullkommen harmoni og balanse. Dermed blir det ut fra religionshistorien klart at det blir snakk om flere paradis: det som kommer etter døden, men også paradiset som er oppnåelig mens man lever.
Her har moralfilosofien og de gamle grekerne et poeng. Aristotles anbefalte ”den gyldne middelvei” som veien til varig harmoni. Dette er en tilstand midt imellom askese (som avviser den fysiske verdenens verdi og ensidig fokuserer på det evige) og hedonisme (som opphøyer fysisk nytelse til livets eneste endemål).
Ikke minst kan dagens materialisme, dyrkingen av fysisk skjønnhet og den tilnærmelsesvis tilbedelsen av kjendiser defineres som en slags religion ut fra en funksjonalistisk religionsdefinisjon. Det samme kan sies om marxistisk-sosialistiske samfunn med dets sekulære håp om paradisiske tilstander straks det klasseløse ateistiske samfunnet blir en virkelighet.
Vi lever i en kultur som er sterkt preget av verdsliggjøring, der troen på Gud feilaktig anses som irrelevant og forvises til privatsfæren. Individualismen var en gang en konstruktiv grunnstein i løsrivelsen fra det klassestyrte samfunn. I våre dager er den i ferd med å bli karrikert som selvrealisering og selvhevdelse på bekostning av andre.
Det er dermed min påstand at dagens samfunn er i behov av en bedre balanse mellom ytre og indre verdier. En kultur som stadig neglisjerer den åndelige dimensjon og ikke verdsetter religionens rolle som motivator for gode medmenneskelige relasjoner, står i fare for å utvikle seg til et kjølig, egoistisk og ikke-solidarisk samfunn. Aristotles mente begge ytterpunkter leder feil, men at balanse og måtehold er veien å gå.
Tradisjonell kristen filosofi fastholder noe av det samme. De Hellige Skrifter kan sies å være en slags veibeskrivelse eller brukermanual til et tilfredsstillende liv.
De ti buds etikk trenger i dag en renessanse, uten at det dermed blir et nytt regelrytteri. For hvem blir lykkelig av å bedra de som står dem nærmest? Og hvordan vil samfunnet se ut dersom de ti bud fjernes fra kulturen? Skal det være greit å lyve og stjele på arbeidsplassen? Skal utroskap anbefales i parforholdet?
Buddhismen sier det på denne måten: når du fjerner årsakene til lidelse i ditt eget sinn slik som løgn, hat og grådighet, så kommer harmoni naturlig. Måtehold fremheves også her og ikke askese alene.
Paulus påpeker som kjent at ”du har lov til alt, men ikke alt gagner” og jøden Jesus, som ble regnet som svært kontroversiell i sin samtid, forklarte i møtet med den rike mannen at problemet ikke var selve rikdommen, men avhengigheten av den. Sanselige nytelser er følgelig i utgangspunktet av det gode. Pietisten og samfunnsbyggeren Hans Nielsen Hauge påpekte at ”rikdom er god for den som bruker den riktig”.
Det finnes en rekke eksempler fra den religiøse litteraturen både på lutfattige såkalte gudsmenn (døperen Johannes) og vakre, vellykkede sådanne (Sara, Josef, Daniel og David). Religionene evighetsaspektet er altså viktig, ikke minst fordi det motiverer mennesket til gode handlinger i håp om ettertidens belønning. Jakten på paradiset angår dermed oss alle, uansett livssyn eller religiøs tilhørighet og uansett politisk orientering.
Først publisert i DagenMagazinet januar 2009
