Den 10. februat holder jeg et foredrag ved det årlige fellesseminaret til Forum for Tro og Samtid som holdes ved Fjellhaug skoler i Oslo. Seminarets tittel er "Makt og avmakt" -kirke og samfunn i en pluralistisk tid.
Foredraget vil være en analyse av forholdet mellom politikk og tro, sett i lys av at den tradisjonstro norske kirke står under massivt press fra religionsfiendtlige politiske myndigheter såvel som fra ekstrem-liberale kretser. Det kan virke som om man ønsker å endre innholdet i selve kristendommen slik at Kirken skal gli over til å bli en statshumanistisk sosialdemokratisk folkekult der politiske legmenn uten åndelig tyngde skal styre, slike som tidligere kirkeminister Trond Giske. Det er på høy tid å gjøre opprør mot det kulturradikale hegemoniets tukling med Kirken og kreve respekt for genuin kristen tro og dens konstruktive påvirkning på norsk kultur.
Artikkelen under innleder foredraget.
Som født og oppvokst i Sentral Afrika har et positivt blikk på min egen religiøse tilhørighet preget meg helt siden jeg flyttet til Norge som 19-åring. Jeg har hatt vanskelig for å forstå hvorfor en del nordmenn har et så skeptisk forhold til en naturlig tro, en livsholdning som kjennetegner de fleste mennesker i andre deler av verden. Islam alene er en religion med 1.3 milliarder tilhengere. Over 2.3 milliarder bekjenner seg til den kristne tro. I internasjonale miljøer er det helt uvanlig å ikke tro på Gud.
Mine tidlige barneår var preget av nære relasjoner til både muslimer, kristne og hinduister. Noen av mine beste barndomsminner er knyttet til religiøse fester der storfamilier fra ulik etnisk opprinnelse møttes. Man pyntet seg og spiste gourmetmat, danset og minnet hverandre om hvor viktig det var å være lojale, ta var på de som står en nærmest og bry seg om andre. Slik jeg oppfattet religionen var dens hovedmål å rettlede mennesket til et tilfredsstillende og harmonisk liv med etiske retningslinjer som motiverte til gode handlinger.
Møtet med Norge ble et sjokk. Jeg strevde i flere år med å tilpasse meg det nye samfunnet som jeg oppfattet som ensidig materialistisk og kjølig følelseskaldt. Det forundret meg hvor alene mange var, i et samfunn som la vekt på individ på bekostning av fellesskap, selvrealisering på bekostning av selvkontroll og materielle verdier på bekostning av utviklingen av dyder som integritet, lojalitet og ansvar.
Etter hvert fikk jeg satt min egen bakgrunn i perspektiv. Sammenhengene som ikke alltid er synlige for nordmenn flest trådte tydeligere frem. Jeg ble trygg i min bi-kulturelle minoritetsidentitet og etablerte et utside-perspektiv på det norske samfunnet som nok preger deler av mine kulturanalyser.
For når en del nordmenn klager over religionens tyranniske vesen, glemmer de at intet århundre i historien har vært så preget av grove brudd på menneskeverdet, og aldri før har så mange uskyldige sivile mistet livet som i ateistisk-sosialistiske totalitære stater på 1900-tallet. Det er tilstrekkelig å nevne Stalin, Pol Pot, Mao og forhold i dagens Nord Korea. Det er åpenbart at fristelsen til maktmisbruk er et menneskelig trekk som ikke bare gjelder den betydelige majoriteten i verden som har en gudstro.
Falskhet og maktmisbruk i alle former, også blant religiøse ledere, har i historien bidratt til å skjule styrken i religionens sanne og fredsoppmuntrende vesen. De Hellige Skriftenes opprinnelig samfunnskritiske og mange ganger religionskritiske blikk har dermed smuldret opp i hendene på religiøse ledere som har trukket skriftsteder ut av sin sammenheng og valgt ut enkeltsitater som passet deres egen agenda. Konsekvensen har ofte vært opprør, både blant de troende selv, men også blant utenforstående. Man har med rette påpekt at religiøse i så måte representerte en dobbeltmoral som samfunnet ikke er tjent med.
I min tidlige ungdom da jeg vokste opp i et multietnisk miljø i Den Demokratiske Kongo Republikken, kom jeg til den konklusjon at selv om denne typen religiøs falskhet kan prege enkelte muslimer, kristne og andre troende, bør det likevel ikke skygge for det faktum at religionen har gitt betydelige konstruktive bidrag til samfunnsutvikling gjennom historien.
Tradisjonell europeisk etikk har vært en sentral forutsetning for fremveksten av stabile stater og hele den vestlige sivilisasjonens måte å tenke på. Det er igjen på tide å legge vekt religionens positive rolle. Denne har en bred samfunnskritisk evne som moderne verdiliberale stater er i behov av for å motivere individer til solidaritet og samhold. Det er derfor en naturlig utvikling at religion har fått en fornyet politisk og sosial betydning.
Jeg vokste opp i en kultur der det var naturlig å lese i Bibelen, Koranen og andre Hellige Skrifter. Selv om min religiøsitet ble klart definert ut fra egen kulturelle tilhørighet, ble jeg oppfostret til å ha stor respekt for andres ståsted. Å tilhøre forskjellige religioner ble i det store og hele sett på som uproblematisk. Bunnlinjen var at man respekterte hverandres forskjellighet.
I dag er det liten respekt for religiøse menneskers livsholdninger. Dette er påfallende historieløst. Bibelen er verdens mest leste bok. Det er ikke uten grunn. Historiker Karsten Alnæs sier det slik i Bibelens vakreste tekster at foruten at De Hellige Skriftene er episke eventyr med store fortellinger som ryster, er de også selve bakteppet for vår kultur. Forfatter Roy Jacobsen hevder at det gamle testamentet rager over all annen litteratur.
Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle norske kulturen og religiøse tradisjoner som har mye konstruktivt å bidra med. For det er ingen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i etnisk mangfold.





