verdidebatt.no

Den 10. februat holder jeg et foredrag ved det årlige fellesseminaret til  Forum for Tro og Samtid som holdes ved Fjellhaug skoler i Oslo. Seminarets tittel er "Makt og avmakt" -kirke og samfunn i en pluralistisk tid.

Foredraget vil være en analyse av forholdet mellom politikk og tro, sett i lys av at den tradisjonstro norske kirke står under massivt press fra religionsfiendtlige politiske myndigheter såvel som fra ekstrem-liberale kretser. Det kan virke som om man ønsker å endre innholdet i selve kristendommen slik at Kirken skal gli over til å bli en statshumanistisk sosialdemokratisk folkekult der politiske legmenn uten åndelig tyngde skal styre, slike som tidligere kirkeminister Trond Giske.  Det er på høy tid å gjøre opprør mot det kulturradikale hegemoniets tukling med Kirken og kreve respekt for genuin kristen tro og dens konstruktive påvirkning på norsk kultur.

Artikkelen under innleder foredraget.

Som født og oppvokst i Sentral Afrika har et positivt blikk på min egen religiøse tilhørighet preget meg helt siden jeg flyttet til Norge som 19-åring. Jeg har hatt vanskelig for å forstå hvorfor en del nordmenn har et så skeptisk forhold til en naturlig tro, en livsholdning som kjennetegner de fleste mennesker i andre deler av verden. Islam alene er en religion med 1.3 milliarder tilhengere. Over 2.3 milliarder bekjenner seg til den kristne tro. I internasjonale miljøer er det helt uvanlig å ikke tro på Gud.

Mine tidlige barneår var preget av nære relasjoner til både muslimer, kristne og hinduister. Noen av mine beste barndomsminner er knyttet til religiøse fester der storfamilier fra ulik etnisk opprinnelse møttes. Man pyntet seg og spiste gourmetmat, danset og minnet hverandre om hvor viktig det var å være lojale, ta var på de som står en nærmest og bry seg om andre. Slik jeg oppfattet religionen var dens hovedmål å rettlede mennesket til et tilfredsstillende og harmonisk liv med etiske retningslinjer som motiverte til gode handlinger.

Møtet med Norge ble et sjokk. Jeg strevde i flere år med å tilpasse meg det nye samfunnet som jeg oppfattet som ensidig materialistisk og kjølig følelseskaldt. Det forundret meg hvor alene mange var, i et samfunn som la vekt på individ på bekostning av fellesskap, selvrealisering på bekostning av selvkontroll og materielle verdier på bekostning av utviklingen av dyder som integritet, lojalitet og ansvar.

Etter hvert fikk jeg satt min egen bakgrunn i perspektiv. Sammenhengene som ikke alltid er synlige for nordmenn flest trådte tydeligere frem. Jeg ble trygg i min bi-kulturelle minoritetsidentitet og etablerte et utside-perspektiv på det norske samfunnet som nok preger deler av mine kulturanalyser.

For når en del nordmenn klager over religionens tyranniske vesen, glemmer de at intet århundre i historien har vært så preget av grove brudd på menneskeverdet, og aldri før har så mange uskyldige sivile mistet livet som i ateistisk-sosialistiske totalitære stater på 1900-tallet. Det er tilstrekkelig å nevne Stalin, Pol Pot, Mao og forhold i dagens Nord Korea. Det er åpenbart at fristelsen til maktmisbruk er et menneskelig trekk som ikke bare gjelder den betydelige majoriteten i verden som har en gudstro.

Falskhet og maktmisbruk i alle former, også blant religiøse ledere, har i historien bidratt til å skjule styrken i religionens sanne og fredsoppmuntrende vesen. De Hellige Skriftenes opprinnelig samfunnskritiske og mange ganger religionskritiske blikk har dermed smuldret opp i hendene på religiøse ledere som har trukket skriftsteder ut av sin sammenheng og valgt ut enkeltsitater som passet deres egen agenda. Konsekvensen har ofte vært opprør, både blant de troende selv, men også blant utenforstående. Man har med rette påpekt at religiøse i så måte representerte en dobbeltmoral som samfunnet ikke er tjent med.

I min tidlige ungdom da jeg vokste opp i et multietnisk miljø i Den Demokratiske Kongo Republikken, kom jeg til den konklusjon at selv om denne typen religiøs falskhet kan prege enkelte muslimer, kristne og andre troende, bør det likevel ikke skygge for det faktum at religionen har gitt betydelige konstruktive bidrag til samfunnsutvikling gjennom historien.

Tradisjonell europeisk etikk har vært en sentral forutsetning for fremveksten av stabile stater og hele den vestlige sivilisasjonens måte å tenke på. Det er igjen på tide å legge vekt religionens positive rolle. Denne har en bred samfunnskritisk evne som moderne verdiliberale stater er i behov av for å motivere individer til solidaritet og samhold. Det er derfor en naturlig utvikling at religion har fått en fornyet politisk og sosial betydning. 

Jeg vokste opp i en kultur der det var naturlig å lese i Bibelen, Koranen og andre Hellige Skrifter. Selv om min religiøsitet ble klart definert ut fra egen kulturelle tilhørighet, ble jeg oppfostret til å ha stor respekt for andres ståsted. Å tilhøre forskjellige religioner ble i det store og hele sett på som uproblematisk. Bunnlinjen var at man respekterte hverandres forskjellighet.

I dag er det liten respekt for religiøse menneskers livsholdninger. Dette er påfallende historieløst. Bibelen er verdens mest leste bok. Det er ikke uten grunn. Historiker Karsten Alnæs sier det slik i Bibelens vakreste tekster at foruten at De Hellige Skriftene er episke eventyr med store fortellinger som ryster, er de også selve bakteppet for vår kultur.  Forfatter Roy Jacobsen hevder at det gamle testamentet rager over all annen litteratur.

Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle norske kulturen og religiøse tradisjoner som har mye konstruktivt å bidra med. For det er ingen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i etnisk mangfold.

jeg tror du tar helt feil

nordmenn flest

er hverken for

eller mot religion

de ignorerer den

Jeg tror at du treffer godt der... Men vi kan ikke skjære "hele Norge" under én kam. Jeg tror likevel at mange tilhørende elíten i landet, altså firkløveret politikerne, media, akademia og kulturtoppene, ønsker noe i nevnte retning.

Janteloven, og polyteistiske tankesett, er nok vanlig i Norge enda. Dyret sees fremdeles som stort, og det reflekteres i hvem som er populær på skole, og innslag i media. Til det reflekterendes menneskes kritikk. Og helt klart på internett, hvor spesialiserte debattforum som verdidebatt.no er det eneste å se, som tillater religiøs tanke. 

Og hva inneholder vel religiøs tanke, annet enn de høyeste av innsikter, men obskurert av tidens tann.

Hanne Nabintu Herland,

Din frustrasjon er forstålig, men du må huske at her i Norge er det hverken Gud, biskoper og/eller Kirkemøtet som er Kirkens øverste ledelse, men en politisk valgt statsråd som blir satt til å ”regjere” byråkratene i et departement som nå heter Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, (FAD).

I denne forbindelse er det interessant å legge merke til at det nye departementet har valgt å betegne seg selv som ”FAD,” et ord som på engelsk betyr: ”A phenomenon that becomes popular for a very short time.”

Man kan derfor ikke forvente at en institusjon som bare respekterer seg selv og sin statsråd skal kunne opparbeide større respekt hos andre.

Spørsmålet blir da: Trenger vi en kirke som bare forkynner hva statsråden i FAD måtte mene og tro til enhver tid, eller trenger vi en Kirke som forholder seg til den Bibel som Jesus forholdt seg til? (Ref. Matteus 5:17 og Matteus 17:5)

Jeg ønsker deg lykke til med ditt foredrag.

Flott innlegg! Hivs det var noe sted man kunne skrive under, ville jeg gjort det.

Problemet er hvem som representerer Norge.

Ut fra massemedia, TV, radio og aviser har du rett i hver stavelse. Dette er den offisielle tro i Norge og den er en rendyrket rasjonalisme. Man ler nedlatende av alt som ikke kan forklares etter det vitenskapelige verdensbilde man hadde i forrige århundre.

Så er det noen som mener at alle mulige åndelige strømninger er blitt stuerene i Norge i det siste. Noen sier at kirkene og de kristne har altfor mye makt. Jeg vet ikke hvor de får sin informasjon fra, men jeg møter dem stadig vekk.

Jeg beveger meg litt i forskjellige miljøer og man må virkelig føle seg fram før man sier noe. Virkelighetsbildene er så forskjellige. Og det virker ikke helt som de forskjellige gruppene vet om hverandre.

å ikke tro på

er ikke synonymt med fiendtlig

Du beskriver tilstanden i Norge helt korrekt.

Desverre så er det sånn at mennesker som har en tro blir sett ned på og til og med stemplet som psykiske tilfeller og litt "smårar."

Selv fikk jeg spørsmålet om jeg hadde mista vettet når jeg begynte å bekjenne meg som Kristen som 18 åring.

Det er greit at vi må regne med å bli forfulgt for vår tro, det står jo skrevet i bibelen, men denne forakten for troende mennesker generelt synes jeg er ekstrem i Norge- og jeg er helt enig i at man bør snakke om det og påpeke det -slik som du så frimodig gjør Hanne.

Jeg har også vært en tur i India og øst Europa og man finner en helt annen holdning til dette med å ha en TRO i mange andre land og kulturer.

Et eksempel er jo vår egen prinsesse Martha Lovise ,s åndelige søken.Hun ble møtt med latterliggjøring i pressen når hun stod frem med SIN tro.Og disse nedlatende holdningene som eksisterer i Norge kom tydelig frem .Men det var også mennesker som opplevde det som en befrielse fordi Marthas åpenhet gjorde at åndelig søken ble litt mer akseptert.Mange flere er nå åpen om tro har jeg inntrykk av.

Jeg synes det er trist at disse holdningene er så sterke i det Norske samfunnet fordi alle mennesker er skapt med et behov for å TRO.

For barn er det spes. viktig å få høre at det finnes noe MER mellom himmel og jord ,og jeg tror man kunne få en helt annen motivasjon på ungdomsskole og videregående skoler dersom ungene hadde lært å tro .

Kanskje til og med en helt annen respekt for både foreldre og lærere...

---

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen av det religionsfiendtlige Norge.  Med unntak av ungdomstiden der ungdommer naturlig nok tar avstand og tildels mobber de som skiller seg litt ut fra mengden, har jeg i hele mitt liv, enten vi snakker jobb eller privat, støtt på stort sett voksne og tolerante holdninger til religiøse mennesker (noen få unntak har det vært, men det er svært sjelden).  Dette både før og etter at jeg selv forlot den kristne tro.  Denne elendighetsbeskrivelsen som diverse personer presenterer her rister jeg bare på hodet av.

Det man derimot kanskje kan si, er at Ola Dunk liker at religion skal være noe privat som man ikke snakker for mye om.  Det er vår kultur.  Man skal helst ikke utbasunere sine innerste anliggende - det ligger som uskrevne regler på bordet i veldig mange sammenhenger.  Men denne forlegenhet er slettes ikke bare begrenset til religiøs tro, forlegenheten gjelder også på forhold som psykisk helse, sorg, tap, smerte og motgang.  Ja vi er nok litt "private" av oss her i landet.  Det er kultur, det er ikke fiendtlighet.

Men dersom man først vil bruke fiendtlighetsargumentet - Hvorfor ikke snu på flisa?  Kan det ikke tenkes at det like vel er fiendtlighet i kristne miljøer overfor ateister f.eks?  Jeg har støtt på noen tåpelige og fordummende stereotypier formidlet av kristne hva angår ateister, og også hva angår muslimer.

Dette innlegget syns jeg var veldig bra!

 Jeg er en "ekte" nordmann. Født og oppvokst her med de tradisjoner som har fulgt med. Når jeg gikk i 5. og 6. klasse (blir vel dagens 6. og 7. trinn), så pugget vi salmevers til hver torsdag. Vi måtte stå ved siden av pulten og kunne det på rams for ikke så måtte sitte inne i neste friminutt for å pugge mer på det.

Nå er ikke dette noe jeg har fått noe men av på noen måte. Men jeg ser ingen grunn til at mine barn skal gjøre det samme.

Jeg begynte tidlig å "tenke selv". Har alltid hatt en tendens til å gjøre og tro hva som er riktig for meg, og gikk gjerne imot alle i venneflokken på meninger dersom jeg var uenig. Men vi var like mye venner uansett :)

Gjensidig respekt må tillate alle meninger og alle religiøse trosretninger. Alle må ha like stor plass i det landet de bor i, og like store rettigheter. Selv om jeg har endt opp med å bli en som ikke tror på den guden jeg lærte om i grunnskolen, så er jeg like mye norsk, og har like riktige tradisjoner og verdier som alle mine venner som er kristne. Jeg er ikke fiendtlig mot dem, og de er ikke fiendtlige mot meg.

Jeg skjønner ikke problemet med at Norge er et religionsfritt land hvor alle kan tro hva de vil og få utøve denne troen akkurat slik de vil. Vel og merke så lenge man følger norske lover og regler :) Det er jo ikke noe fiendtlig i det vel?

At noen som ikke identifiserer seg som kristen ikke kan se fiendtligheten er vel kanskje ikke så rart. Men om dere virkelig ville se etter så er det ikke så vanskelig å finne den.

Hør på radio, særlig ungdomskanaler og hør hvordan kristne standpunkter, det å tro, de kristne i det hele tatt blir omtalt. Nå tenker jeg ikke på direkte program om slikt, men sidebemerkninger og morsomheter i andre sammenhenger.

Les aviser når man diskuterer kirkepolitikk. Kirkelig kultur kan man tåle, men de som bruker Bibelen til å finne svar i livet blir, svært diskret omtalt som fundamentalister. Ikke skjelden finner man her også den skjulte forakten mot folk som tror på metafysiske fenomener.

Følg med i massemedia når det er snakk om helbredelse ved bønn. Hvor mye respekt finnes der for den som tror på det.

Hvor mye respekt er det for en som mener å lese i Bibelen at homofil praksis er synd. Da hjelper det ikke at man også finner at pengegriskhet, sinne, utålmodighet, likegyldighet osv også er synd, og slett ikke mindre synd. Greit, man kan kanskje reagere på de som går ut til angrep mot homofile, men når man oppsøker kristne og presser ut en uttalelse om hvorvidt homofili er synd eller ikke og så deretter bruker dette til å beskrive den kristne som hatefull, da... De kristne har motstått mange angrep i min levetid, men ingen har vært mer dødelig enn den fra de homofile. Mange i hele den vestlige verden tenker først på homofili når man ber dem assosiere noe om kristne. Jeg har lest i flere aviser at kristne tenker bare på sex og homofili, men ingen kristne orker lenger snakke om det når de ikke er tvunget.

Gå på gata og hør hvor mye respekt det er for bedehusfolk.

Det er en fiendlighet, men den er balansert av generell høflighet. Vi er ikke i fare, men ingen bør skrive på CV-en sin at man er kristen hvis man vil ha en jobb.

---

Jeg kjenner meg ikke igjen i din beskrivelse, men så har jeg vel kanskje ikke trampet ned bedehusene heller.  Men jeg har vært kristen i store deler av mitt liv, og kjenner meg som sagt ikke igjen:

- Ungdomskanaler på radio:  Ingen må forundres over stilen i slike programmer.  Her får de gjennomgå stort sett alle i hele samfunnet, inkludert Siv Jensen, Jens Stoltenberg, Haldan Sivertsen og alle de teite lærerne.  Å peke på slike programmer beviser intet.

- Kirkepolitikk: At du finner et og annet opphetet leserinnlegg beviser heller ingenting.  "Forakt mot folk som tror på metafysiske problemer" - kan du gi meg ett eksempel på et seriøst leserinnlegg i Aftenposten som ytrer slik forakt?

- Helbredelse: Det er stor interesse for dette, sjekk hvilken respons Snåsamannen, som gir æren til Gud, får.  Også langt utenfor de kristne rekker.

- Homofili:  Her kan det være du har et poeng i og med at media kan (noen ganger, kanskje) gi inntrykk av at kristne bare er opptatt av sexmoral.  Men det må tolkes dit hen at media skal tjene penger, og sex selger.  Slik er medievirkeligheten, dessverre.

- "Ingen bør skrive på CV-en sin at man er kristen hvis man vil ha en jobb":  Det har overhodet ingenting på CV'en å gjøre dersom man med store bokstaver der skriver: JEG ER KRISTEN.  En jobbsøknad med en CV som forsøker å gjøre et poeng ut av personens religiøse tro ville jeg vært skeptisk til uansett - det er ikke det CV'er handler om.  Å skrive det kan vitne om en mangelfull vurderingsevne hos arbeidssøker- og DET bør arbeidsgiver merke seg.

Ja, dette har du nok dessverre rett i. Jeg har selv studert ved universitetet i mange år og har hørt stygge (og helt usaklige og unødvendige) kommentarer om kristendommen og kristne. Dessuten har jeg lest en hel del angrep på kristendommen i akademiske bøker og lærebøker. Det mangler ikke på hånlatter og skadefryd når en del akademikere får sjansen (eller kunstig konstruerer en sjanse ut av den frie luft) til å si noe negativt om kristendommen eller kristne. Det er i det hele tatt få fagbøker jeg har lest som sier noe positivt om kristendommen når dette elementet først nevnes. Ofte ser man lignende ting i media. Min konklusjon er at man bare må trekke på skuldrene over dette, det blir rett og slett barnslig i lengden. Mvh Magnus

--

Hvilke fagbøker er dette, og hvilken kritikk er fremført av kristendommen?

det er mange kristne

på min jobb

man kan se det man

man kan se

det man ønsker å se

skulle det stå

tidlig

har jo ikke fått dagens første arigin og tonic

Ironien av at en som er født og oppvokst i Afrika, med ett politisk syn som en Amerikansk neocon skal finne frem til Europas og Norges egentlige 'kultur' er slående.

Den Norske kultur er en god porsjon toleranse, en god porsjon likeverd, en god porsjon med 'bry deg om, ikke bry deg med'.

Den Norske kultur har utviklet seg til å inkludere mangfold og respekt for autonomi. Jeg jobber i psykiatrien og der sitter ikke legen som en Gud som bestemmer over skjebner for eget forgodtbefinnende.

Hanne forsøker og skape ett Norge i splid, ett Norge med en mening; den som ligner hennes. Ett Norge med plass for en mening, en holdning og det er en konstruert tilstand av det ekte kulturelle Norge.

Når hun i tillegg til å ønske all makt i sine hender, til stor sorg for alle oss som ikke er henne et co klarer å si at Norge er religions fiendtlige (Islam, hindu, Buddhisme) så er det komplett. Norge er svært religions vennlig, det er fritt frem og staten hiver penger til deg i tillegg.

Til de som føler seg så forfulgt; forsøk og la andre være i fred så skal dere se at det ikke er så 'fiendtlig' likevel. Man kan ikke gå inn og ødelegge livet til andre mennesker og forvente forståelse og respekt for sitt syn og sine handlinger.

At man har ulikt syn på politikk er ikke lik fiendtlighet, selv om de som bruker PK termen ser ut til å tolke det slik. Hvis man istedenfor er glad for at vi kan ha forskjellige meninger og at vi kan diskutere så har man en bedre forutsetting for å føle seg bra. Hvis man bygger livet på at man sitter på den eneste rettmessige mening og at det er en fornærmelse hvis noen er uenig så vil man få ett konfliktfylt liv.

flott morten

du sier det bedre enn meg

Den lesbiske muslimske kvinnen Irshad Manji hadde et innlegg i BT. for en tid tilbake hvor hun faktisk skrev noe av det samme ang." det Norske ikke -religiøse -samfunn".

Jeg var bare helt enig med henne også i beskrivelsen og oppfattelse av det ikke religiøse Norge .

Hun tok opp dette med at man møtte "holdninger" dersom man hadde en tro/ en religion i dette landet og hun beskrev det også som negativt.

Hun sa noe om at muslimer heller valgte å reise til amerika dersom de hadde muligheten for der ble folk verdsatt individuellt og ikke ut i fra religiøst ståsted.I amerika betyr det ingenting om man er Hindu, muslim,Buddhist eller Kristne bare man som individ oppfører seg ordentlig og gjør en god jobb....da blir man respektert for den personen man er .

Så det jeg mener å si er at holdningene mot religiøsitet er noe som BÅDE muslimer,Kristne ,Buddhister og andre trossamfunn kan bli møtt med.

Derfor er det bra å ta det opp.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor Nordmenn er så redd for religion, kan det ha noe med en gammel kommunistisk tankegang å gjøre?

Da bør man i så fall tenke over alt det negative som kommunismen har ført til...

DET er ikke akkurat en fredselskende religion.Mange har blitt drept og tvunget inn under kommunismen i Sovjet og i Kina .

---

Stråmannsargumentasjon.

Det ligger i den norske kulturen at vi er litt private.  Personlige og private saker skal man helst holde litt tilbake, og det med religion er iallefall en privatsak.  Jeg har hørt historier fra folk som har flyttet til USA og der nærmest blir overfalt av kristne som vil ha dem med i forskjellige trossamfunn.  Det er et annet klima for å fronte sin kristentro der borte.

Jeg er glad jeg bor i Norge.  Selv om jeg personlig liker å snakke om religion og livssyn, mest fordi jeg er en grublertype som elsker å filosofere over meningen med livet.  Men man skal aldri undervurdere den norske folkereligiøsiteten, som hos mange nordmenn ligger skjult bak der et sted.  Med en øl eller to innabords åpnes gjerne slusene og man forteller om sin bestemor som så Jesus på dødsleiet, eller at man ber til Gud når livet går en imot.

Det er mye gudstro der ute i folkedypet.

Det er enkelte som mener at det er et......Guds under....at Sovjet etter 2. v.krig tok for seg av Øst-Europa og ikke Norden...innkludert Norge. 

Det er og de som mener at Norge, slik det fremstår i dag ... nærmest har en rød løper for en ateistisk nasjonsbygging i tråd med det tidligere gjennomregulerte Øst-Europa.

Vi som har levd en stund ser hvem som er på barrikadene og har tilkjempet seg makt og volum i det offentlige rom.  Vi som har levd en stund ser hvem som .. og hva som... rir tidsånden i media...hva som er "politisk korrekt"  og hvordan mennesker som fortsatt våger å heve sin røst og si...at det finnes en Gud....det finnes noe å tro på som jeg er villig til å stå for ... om det så skal koste meg dyrt...innkludert mitt jordiske liv.

De som tror på en åndelig virkelighet er skrudd ned og skrudd av til et volum som er komfortabelt for den videre stats dannelse i regi av ...????...tilsynelatende et ønske om at alle i Norge skal vende om og bli like gudløs som seg selv...eller andre i HEF, men langt fra alle gidder å melde fra om sin gudløshet.

Jo, vi kan vel istemme at vi har hatt det rimelig godt i Norge i etterkrigstid.  Det å bli en sovjetstat har ikke vært noe å trakte etter for det store flertall i Norge....underlig er det da at vi nærmest ter oss ....som en. 

Herland definerer kristendom som norsk kultur, ikke noe som hjelper muslimer og buddhister. Du er inne på noe viktig med USA. På den ene side så er jeg ikke enig, USA er ikke ett tollerant samfunn når det kommer til religion sett under ett (store geografiske forskjeller). På den andre side så er USA svært orientert mot og yte, og yter du så er du god nok. Dette er vestens kultur i større eller mindre grad. Kapitalismen. Individet, frihet, marked.

Det er her Hanne tar feil. Det er ikke dogmatisk religion, det er ikke å blande seg opp i hvem man er glad i som er vestens styrke. Det er frihet, det er individuelle rettigheter, det er markedet. Herland kan tro at det er svakhet og la individet blomstre, hun kan skule mot muslimer og tro at de er sterke(re). Det har vært mange som har trodd at dette eksperiementet ville feile, men kapitalismen har vist seg udsedvanlig konkurransedyktig.

Til og med Muslimer trives bedre med å bli verdsatt for det du yter tydligvis, og verdsetter å ha mulighet til arbeid og velstand. Kanskje det er lærdommen vi skal ta? Hvis vi ikke diskriminerer noen på bakgrunn av etnisitet så vil integrering gå bedre.

Ellers vil nok de fleste altid foretrekke USA fremfor Norge. USA, England etc har en konkurransefordel med størrelse, muligheter, antall innvandrermiljøer, slekt etc.

kan det være

at fordi det står i bibelen

at man skal forfølges for sin tro

så blir kristne skuffet når de ikke blir det?

Jeg må også si at jeg har hatt mange gode samtaler om tro. Jeg har også hatt en monolog om tro mot meg. De første ble møtt med respekt, de sistnevnte ville nok følt seg avvist og kanskje til og med missforstått og tråkket på.

Hvem var det som sa, gjør mot andre slik du vil ..... osv? Dette her er ikke vanskelig. Vi skal leve sammen, og det krever en viss form for respekt for anderledeshet, eller tvang om komformitet. Hanne går for det siste, jeg har ingen intensjon om å la hverken Hanne eller Muslimer fortelle meg hva som er godt for mitt liv.

Det å ikke kunne styre andres liv er ikke ett angrep på egen tro. Slik det gamle ordtaket sier, din rett til å styre hånden din slutter der nesen min begynner.

Jeg finner den Norske reserverthet mot å dytte sine meninger på alle som god. Vi kan nok være litt vel reserverte, slik at vi ikke engang snakker med andre på bussen, noe mange som besøker Norge finner rart, men vi snakker heller ikke her om noe tvang. Vi snakker om en folkesjel, og den vil du vel bevare Herland? Neida, den er nok i forandring den også, men jeg håper at forandringen blir at vi blir mer åpne, ikke at vi blir mer sikre på at vi kan dytte vår tro og våre meinger på andre.