Når gudstro har mistet troverdighet i vesten skyldes blant annet en serie myter som har gjort det vanskelig for moderne mennesker å tro på Gud.
Dessverre misoppfattet enkelte hva jeg skrev i går om "Barnelærdom" som uttrykk for min mening og ikke som en presentasjon av hvordan myter om historien påvirker mange i den offentlige samtalen, inkludert politiske ledere.
La meg derfor nevne noen få slike myter.
1: I middelalderen mente man at jorden var flat.
2: Kirken satte fyr på biblioteket i Aleksandria der kunnskapen fra antikken var samlet.
3: Bibelen ble lest bokstavelig og gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen.
4: Kirken har nesten alltid motsatt seg kunnskap og opplysning, noe som jo er troens natur
5: Kirken fryktet ny kunnskap så mye at Galilei ble torturert og satt i inkvisisjonens fengsel.
6: Darwins evolusjonslære kom som et sjokk og ble iherdig motarbeidet av de kristne.
Jeg går forøvrig gjennom rundt 50 slike i boken Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø basert på historiske kilder fra samtiden.
Det vi snakker om her er rett og slett omoverdrivelser og oppspinn fra 17- og 1800-tallets polemiske skrifter som er blitt opplagte sannheter i vår tid. Dette er blitt til Den store fortellingen om veien fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Om at vi kan takke opplysningstiden for vestens vitenskap og verdier.
Vi snakker kort sagt om modernitetens skapelsesfortelling som det synes vi skal ta bokstavelig, med alle tilhørende anekdoter. De har gått inn i fortelling som ikke bare gjør det vanskelig for mange å se noen verdi i kristen tro, i stedet har man plikt til å forkaste den om man skal være et opplyst og oppegående menneske.
Hvor ofte møter vi så dette i 2011?
Et bedre spørsmål er hvor vi ikke møter det. For her råder et selvfølgelighetsregime av de sjeldne, fra skole og media til bestselgere, populærvitenskap og politikk. Det er ikke bare løst omtalt, det er blitt et sentralt poeng. Og et pedagogisk funn for skoleverket. Kirkens kamp mot vitenskapen er så lett å dramatisere at det hadde vært fint om den var sann.
Dermed kan vi trekke fram sitater som dem jeg brakte i går. Vi kan spe på meden vitenskapsjournalist som Bjørn Vassnes som altså sprer 1700-tallshistorikeren Gibbons myte om ”en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der.”
Det hele er blitt til en stor fortelling som gjør at anekdoter og vandrehistorier glir inn uten motforestillinger, enten vi snakker Nasjonal digital læringsarena eller NRK2’s innkjøpsavdeling. Siden Kirken er opptatt av å beskytte egen makt og dogmatikk med alle midler, var vitenskap umulig. I stedet var Bibelen urokkelig naturvitenskap i Middelalderen (for å si det med Terje Nordby i Mytekalenderen), og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.
At det i realiteten var omtrent motsatt, bør være et tankekors. For ser vi nærmere etter vil vi rett og slett oppdage noe helt annet. For det som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen var … urokkelig naturvitenskap.
Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av middelalderens egne lærde, hos de gamle grekere eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt. Dette åpnet for at man i stedet for å definere virkeligheten rent filosofisk, også ble tilskyndet til å gå ut og se etter. Skulle vi finne hvilke lover Gud hadde lagt inn i naturen, måtte vi reise oss fra lenestolen.
Vi finner røttene tidligere, ikke minst i gresk og arabisk naturfilosofi, men moderne naturvitenskap vokste for alvor fram gjennom impulsene fra 12-1300-tallets tenkning. Selv om prosjektet ble satt kraftig tilbake av Svartedauen, var antallet naturfilosofer tilbake på nivået fra 1349 da Kopernikus studerte på slutten av 1400-tallet.
På noen områder fantes det imidlertid lenge ingen naturfilosofisk demonstrasjon. Skulle man for eksempel si noe om jordens alder brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk. Luther fulgte tolkningstradisjonen fra Augustin når han foreleste over Første Mosebok. For man måtte ikke snakke tøv om vitenskap ut fra Bibelen. En astronom hadde selvsagt rett til å bruke sin faglige kunnskap om planeters posisjoner og baner. ”Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi”.
Da Darwin kom med Artenes opprinnelse i 1859 var det få prester eller kristne i England som ikke mente at jorden var millioner av år gammel. En av Darwins viktigste støttespillere var den konservative kristne botanikeren Asa Grey. Motstanden Darwin møtte var primært vitenskapelig, ikke religiøs, slik Livingstone viser i "Darwin's forgotten defenders".
Den store fortellingen om kirkens angivelige kamp mot vitenskapen har også sin historie. Etter hvert som man fikk tilgang til en økende mengde kunnskap i middelalderen, ble det stadig mer vanlig å betrakte sin egen tid som en opplyst nytid, i motsetning til århundrene før. Dette ble forsterket i renessansen og enda mer med opplysningsfilosofenes kamp for politiske rettigheter.
I kjølvannet av dette spritet Washington Irving i 1828 opp sin biografi om den tapre sjømannen Kolumbus med å dikte opp at han ble angrepet fordi han hevdet jorden var rund. Han etablerte dermed forestillingen om at man i middelalderen mente jorden var flat. Enkeltepisoder, anekdoter og rene påfunn ble til bredt anlagte fremstillinger med fynd og fotnoter i bøker som Dickson Whites A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom fra 1896.
I realiteten handler imidlertid kunnskapshistorien mindre om teologiens krig med vitenskapen enn om dens kameraderi. Noe av debatten på slutten av 1800-tallet skyldtes da også fremveksten av en ny yrkesgruppe, profesjonelle naturvitenskapsmenn. Noen av disse ønsket å markere avstand og fremheve egen fortreffelighet i forhold til tidligere tiders forskere som i stor grad drev på hobbybasis og ofte var prester i omgivelser med spennende natur som de likte å utforske.
Middelalderforskeren Edward Grant sier rett ut at opplysningstiden ”lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter”.
I diskusjonen om fremveksten av moderne vitenskap er ikke lenger spørsmålet om Europa hadde en fundamentalt mer bærende grunnlag for rasjonell tenkning enn andre kulturer, men om årsaken til at den hadde dette. Grants poeng er rett og slett at Kirken hadde en positiv påvirkning på utviklingen ved sin langvarige støtte til universiteter og naturfilosofer, og ved å etablere et kulturelt bakteppe med en gudstro som begrunnet naturens og menneskets rasjonalitet og verdi. Det gjør en forskjell om en kultur oppfatter naturen som et spill av lunefulle guder, som egentlig tilfeldig, deterministisk eller skjebnebestemt eller som skapt av en Lovgiver utenfor naturen.
Men er så dette så farlig? Betyr det noe for flere enn historienerder?
Ja, og ikke bare fordi vi går glipp av en viktig visjon som kan styrke vitenskapens plass i samfunnet. Vi har å gjøre med en fortelling som i sjelden grad forurenser den offentlige samtalen. Det bør reise noen spørsmål om vår europeiske selvforståelse når 1800-tallets fiendebilder fortsatt kan sette tonen i samtalen om tro og vitenskap - for ikke å si i skoleverket og NRK i beste sendetid.
Dessverre er høyskolelektor Bjørn Smestads analyse Matematikkhistorie i grunnskolens lærebøker: en kritisk vurdering fra 2002 like aktuell. Blant eksemplene er en lærebok som forteller at kirken i Europa lenge hevdet at jorden var flat, og kunne straffe med døden folk som hevdet noe annet. ”Skal slike myter viderebringes, synes jeg i hvert fall tre krav bør stilles: det må opplyses at de ikke er historisk korrekte, de må være relevante og de må være politisk ’ufarlige’. En myte som stempler kristne som uvitenskaplige oppfyller heller ikke det siste av disse kravene”.
Skal politiske ungdomsledere oppfatte kristen tro som interessant, for ikke å si troverdig, hadde det nok hjulpet med en motsatt fortelling på pensum. Ikke minst fordi man da holder seg til kildene.
Redaksjonens lesetips