Kommentér innlegget «Jødehatets religiøse røtter»Jødehat har både kristne og muslimske røtter. Det gjør det annerledes enn annen rasisme.
– Har dere ikke lest hva Paulus skriver i Første tessalonikerbrev: «Jødene, de som drepte Herren Jesus og profetene, og som forfulgte oss. De er ikke til glede for Gud og står alle mennesker imot».
Dette var hva Johannes Morken og jeg fikk høre da vi besøkte en teologisk professor i Damaskus. Han brukte bibelsitatet til å underbygge en tirade om jødene av verste anti-semittiske sort. For oss var det et sjokk at en teolog og prest kunne si slikt. Men i Midtøsten lever slike tanker fortsatt i beste velgående, særlig blant muslimer. En fersk undersøkelse viser at 95 til 98 prosent av befolkningen i Midtøsten misliker jøder.
At Paulus skulle være jødehater, faller riktig nok på sin egen urimelighet. Han var jo jøde selv. Sitatet ovenfor, så vel som de mange tilsynelatende jødefiendtlige utsagn i nytestamentet, springer ut av en indre strid i det jødiske miljøet. Striden sto mellom de jødene som trodde Jesus fra Nasaret var Messias, og de som avviste ham. Men hedningekristne noen hundreår senere leste disse skriftstedene som kritikk av jødene som folk.
(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
I Koranen er det heller ikke vanskelig å finne vers som kan legitimere jødehat. Det står mange steder at Gud har forbannet jødene for sin vantro og at de vil bli straffet for det. Jødene betegnes som forræderske og som aper og griser som tilber Satan. Men Koranen inneholder også vers om respekt for jødene, om at Gud har utvalgt og velsignet dem. De kalles, sammen med de kristne, for Bokens folk.
Så jødehat er ikke noe som bare kan utledes av våre hellige skrifter. Vi må ha tatt det fra et annet sted, og så brukt skriftene til å begrunne det.
Muhammed. I sin bok om Sendebudet Muhammad lar Kader Abdolah oss møte en gammel rabbiner som levde samtidig med Muhammed i Medina. «Til å begynne med kunne vi sitte til bords med ham og inngå kompromisser, men da han begynte å oppføre seg som vår tids Moses, oppsto det problemer», sier jøden. Han forteller hvordan jødene i Medina gikk til kamp mot Muhammed og allierte seg med hans motstandere. Men han viste seg å være den sterkeste. «Ingen profet har brukt så mye vold som Muhammed. Ingen har påført jødene så mye smerte som Muhammed.»
Muhammed mente han tjente Abrahams og Moses´ Gud, og derfor var han positiv til jødene. Men da de gikk imot ham, ble han rasende og bitter, og det er fra denne tiden de jødefiendtlige versene i Koranen stammer. Likevel ble jødene en spesielt beskyttet gruppe i det muslimske riket - såkalte dhimmi (som betyr beskyttet). Det ga dem rettigheter og indre selvstyre. Men den beskyttede statusen forhindret ikke at jødene mange ganger ble utsatt for vold og forfølgelse. Og dhimmier var annenklasses borgere, underordnet muslimene. Jøder ble betraktet som mindreverdige.
Kirkefedrene. Jødedommen var en av de tolererte religioner i Romerriket. Det var da kristendommen seiret at jødene fikk problemer. Keiser Konstantin forbød den jødiske påskefeiringen, fordi den var en fornærmelse mot den kristne påsken. Han ville forene sitt rike på kristen grunn, og da var jødenes forkastelse av Jesus en trussel mot makten og enheten.
Også kirken så en trussel i jødenes avvisning av Jesus som Messias. Kirkefedre som Johannes Chrysostemos og Ambrosius på 300-tallet holdt flammende taler mot jødene. Augustin rykket ut til forsvar for jødene. Men samtidig brukte han dem som advarende eksempel på hva som var følgen av å forkaste Kristus. Det ga grunnlag for å betrakte dem som farlige og utstøtte.
Korstogene mot de vantro rettet seg også mot jødene. Da det første korstoget dro ut fra Köln, innledet de reisen til Det hellige land med å drepe jødene i Rhindalen. Og da korsfarerne tok Jerusalem, brente de jødene inne i synagogen. Mange europeiske konger så fordelen av å ha jøder i landet. Men når det gikk dem godt, oppsto mistanken om at de sto i ledtog med onde makter eller drev med farlig konspirasjon. Isolasjon, økonomisk utnyttelse og direkte forfølgelse og vold forekom stadig, særlig i Øst-Europa.
Nasjonalismen. Da nasjonalismen slo gjennom på 1800-tallet, fikk jødene rollen som den fremmede og utenforstående, den indre trusselen mot nasjonen. Gamle myter ble utviklet til «vitenskapelig» antisemittisme. Dette var jordsmonnet Hitler sådde sin giftige plante i.
Den arabiske nasjonalismen ble ekstra jødefiendtlig fordi den jødiske innvandringen i Palestina ble opplevd som en trussel. Hitler fikk mange venner og beundrere i den arabiske verden. Og mens jødehatet mistet all troverdighet i Europa etter krigen, har det overlevd i Midtøsten og fått ny næring fra Israels konflikt med palestinerne.
– Måtte Gud utrydde dette skitne folket som mangler religion og samvittighet. De er ikke mennesker, de er bakterier, sa Abdallah Jarbu, viseminister i Hamas-regjeringen i et fjernsynsintervju så sent som 28. februar i år.
Importert hat. Det er dette hatet som nå blir importert til Norge. Det kristent begrunnede jødehatet er stort sett utryddet. Nå må muslimene her i landet ta tak i problemet og ikke bortforklare det med henvisninger til Israel. For dette er et hat som har mye lenger røtter, og som er annerledes enn den rasismen vi ellers møter. Forstår vi ikke det, får vi ikke bukt med det.
