En karikaturtegning skaper opptøyer i India. To kirker er brent. Eieren av avisen som trykte karikaturen er arrestert. En minister har beklaget det han kaller en blasfemisk handling og varsler rettslige skritt mot forlaget som først trykket tegningen i en skolebok. Men denne gangen er det ikke en karikatur av Muhammed det dreier seg om. Det er kristne som protesterer mot en tegning av Jesus med sigarett og ølflaske. Her i Norge er de fleste blitt enige om at muslimer bør få seg et kurs i å tåle krenkelser. Burde vi fortelle indiske kristne at et bilde av en røykende og øldrikkende Jesus ikke er noe å hisse seg opp over? Verken øl eller tobakksrøyk var funnet opp på Jesu tid, og nå er det jo mange kristne som både røyker og drikker øl. Bilder av Jesus har vi jo i alle kirker, så kan det være så galt? Eller kan det være at det er vi som har latt vår sans for det hellige høvle ned av våre sekulære omgivelser? Selvsagt skal vi ikke reagere med å knuse vinduer, tenne på bygninger eller enda verre: Med drapsforsøk og vold. Men burde vi likevel reagere og si at vi blir lei oss når noen driver gjøn med Frelseren? At vi ikke synes det er god folkeskikk å krenke det vi holder hellig? Ytringsfrihet. Krenkelse er ikke uten videre galt. Om det var slik, ville det til enhver tid være opp til den krenkede å bestemme hva som er krenkende. Dermed ville vi få en vetorett mot ytringer noen bestemmer seg for å oppfatte som krenkende. Det er ofte nødvendig å krenke noen for å få reist nødvendige debatter. Ikke minst minoritetene ville tape på at krenkelse ble forbudt. I mange muslimske land vil det store flertallet oppfatte det som krenkende hvis noen stiller spørsmål ved islam. Da er veien ikke lang til blasfemianklage og dødsstraff. Det er ikke så lenge siden en afghansk journalist som stilte spørsmål ved islams kvinnesyn, ble rammet av nettopp den skjebnen. Det er derfor med god grunn retten til å krenke er blitt holdt fram som en viktig del av ytringsfriheten. Og derfor er det et faresignal at FNs menneskerettighetsorganisasjon har vedtatt at det er brudd på ytringsfriheten å krenke religionen. Men det er ett perspektiv som blir så underlig fraværende i mange prinsipielle debatter. Det er maktperspektivet. Når indiske kristne reagerer så heftig på en Jesus-karikatur, er det ikke minst fordi de er under sterkt press fra den hinduistiske majoriteten. Den omstridte tegningen er blitt et symbol. Den er trykket på store plakater som henges opp mange steder i India. Når de kristne har protestert og forlangt plakatene fjernet, er det blitt brukt som påskudd for opptøyer, vold mot kristne og brenning av kirker. For de kristne i India er karikaturen blitt et symbol på den undertrykkelsen og forfølgelsen de er utsatt for. Det er altså ikke tegningen i seg selv, men det at tegningen håner en minoritet som allerede er under press, som skaper reaksjoner. Det er forskjell på å krenke de som har makt og å krenke de maktesløse. Det første er en modig handling, det siste er mobbing. Offerrollen. Men betyr det at minoriteter skal ha vetorett mot alt de oppfatter som krenkelse? Kan vi for eksempel si at norske muslimer er en minoritet, derfor må vi ikke gjøre noe som krenker islam? Dette synspunktet har vært hevdet i den interne debatten i Human-Etisk Forbund. Der er det noen som vil at forbundet skal engasjere seg sterkere med islamkritikk, men de har blitt møtt med at det ville være galt å lansere en kampanje mot en utsatt minoritet. Å gjøre offerrollen uangripelig på denne måten, kan umulig være veien å gå. Men debatten for eller mot krenkelse er blitt altfor teoretisk. Vi trenger en åpen diskusjon om hvilke krenkelser som er berettigede, og hvilke som er overgrep mot svake. Uten dermed å ty til forbud eller vold. At det denne gangen er kristne som rammes, kan kanskje gjøre debatten mer nyansert.
Kommentér innlegget «Krenkelsens karikaturer »
Krenkelsens karikaturer
Svinaktige karikaturer og krenkede demonstranter..
Den 25.februar i år stod denne karikaturen på trykk i landets største avis.
Dette skjer knappe tre uker etter den svært så omsuste taxi-demonstrasjonen i Oslo, der over 1000 muslimer lagde drosjekaos i hovedstaden på grunn av Dagbladets trykking av deres profet. Et påfølgende torgmøte foran Stortinget ført an av en fanatisk ung islamist med sterke terroradvarsler, tapetserer hele nyhetsbildet i dagesvis.
Forskjellen var vel bare den at ingen hever så mye som et øyebryn, når Kristus med største selvfølgelighet latterliggjøres under påskudd av humor og ytringsfrihet. Ingen høylydte demonstrasjoner i gatene noe sted. Ikke engang en notis eller aviskommentar var å se etter dette.
Som kristne vet vi godt at Kristus ikke lar seg spotte, og at slike banaliteter ikke er noe å hisse seg opp over. Om vårt mål og oppgave som kristne derimot hadde vært å kneble alle vantro provokatører i samfunnet, hadde vi saktens fått nok å henge fingrene i. Dessuten hadde nok Sjefen sjøl for lengst tatt affære overfor de dette gjelder. Men nå er vår misjon og vårt budskap et helt annet - heldigvis.
Det skulle derimot ha tatt seg ut om Islams førsteprofet og hans undersåtter ble hengt ut med grisekarikaturer i riksmedia. Da skulle vi nok sett sikkerhetsnivået oppskrudd til maks, og et norsk 9/11 og tredje verdenskrig plutselig nærmere stuedøra enn noensinne…
Krenkelsen
Hva en lar seg krenke av sier vel ganske mye om hvilke krefter en tror på....
"Hvis Gudens ve og vel er prisgitt enkeltmennesker og gruppers gjøren og laden da står det sannelig ikke bra til med Guden..."
Krenke kristen minoritet
Nå tråkker dere inn i de gamle debattsporene igjen. Det kunne vært interessant om noen ville ta opp det spørsmålet jeg reiser: Er det forskjell på å krenke de mektige og å krenke de svake?
Når hinduer bruker en karikatur av Jesus for å vise sin motstand og forakt for en minoritet, skal vi da bare trekke på skuldrene og si at de får lære seg å tåle krenkelse?
Og når vi ikke reagerer på latterliggjøring av Jesus, har vi da latt oss prege for mye av våre sekulære omgivelser?
Dette handler ikke om å krenke Gud, men om å krenke mennesker.
Går det an å snakke om det, i stedet for enda en repetisjon av Muhammed-debatten?
kristne og jødehumor
jeg tror mange kristne
har krenket jøder
med stor nese humor?
Ukrenkelig
Et eksempel det er særdeles nærliggende å bruke er Jesus på langfredag....Den verste krenkelsen i historien..Jesus visste hva han var med på,men protesterte ikke med plakater eller slagord...Når vi føler oss tråkket på når noen spotter Jesus,er vi ikke i nærheten av det Jesus måtte føle på...Derfor når Jesu eller Guds navn blir misbrukt eller latterliggjort,vil den naturlige reaksjon være medynk og sorgfølelse med den som gjør det...i kjærlighetens navn....ikke sant? I dette perspektivet blir trusler om hevn og gjengjeldelse helt absurd....
crumb
undergrunnstegneren robert crumb
har gitt ut første mosebok som tegneserie
jeg fantaserte videre
feite muhammeds katt
eller feite allahs katt
rune da
hadde jesus så stort ego?
han lo sies det
men det er fortalt i judasevangeliet
støtter du en deppegud?
RE: rune da
hadde jesus så stort ego?
han lo sies det
men det er fortalt i judasevangeliet
støtter du en deppegud?
Jeg skjønner ikke hva du mener med stort ego..det å være trygg er ikke å ha stort ego....At Jesus lo er jeg helt sikker på..mye også...Hva en deppegud er må du nesten forklare for meg....
Krenkelsens karikaturer
Du har et viktig poeng Erling i at maktbruk fortoner seg på helt forskjellig vis avhengig av hvilket perspektiv den sees fra. Således er det et sunnhetstegn dersom massemedier protesterer mot å se maktbruk bare fra dem som har makta sitt perspektiv. Men jeg vil mene at det ikke nødvendigvis er noen automatikk i at de som man antar ikke har særlig stor makt er dem man alltid skal beskytte. Dette ville kunne resultere i å gi minoriteter en uforholdsmessig stor innflytelse og fritak for berettiget kritikk. De som kommer med slik kritikk har et selvstendig ansvar for at denne kritikken er i samsvar med vanlige oppfatninger av anstendighet. For en ting er at maktperspektivet ikke må glemmes, men vi bør heller ikke se bort fra avmaktsperspektivet. Kritikk enten den går på politiske holdninger, trosoppfatninger eller andre samfunnsspørsmål, bør jo være mulig å imøtegå av dem som blir kritisert. Det er jo disse premissene som skaper de nødvendige debatter som kan føre til viktige samfunnsendringer.
Å krenke bare for å krenke eller demonstrere at man gjør bruk av ytringsfriheten sin, vil dersom dette ble en omfattende tendens, være den største trusselen mot nettopp ytringsfriheten.
Det er nødvendig å tenke over hva en eventuell "nødvendig " krenkelse skal ha av form. Dersom den går ut på å få noen gruppe til å skamme seg for det de er og tror på, er formen ganske så destruktiv, og hva mere er, den tausgjør og stanser et mulig effektivt forsvar.
Faktisk tror jeg ikke muslimer flest trenger å gå på kurs for å overse krenkende tegninger av Profeten. Det som vel egentlig krenker er den fiendlige innstillingen de merker til annerledes troende. Slik tror jeg også det er for de kristne i India. Dette kan gjøre folk redde og urolige for hva som eventuelt kommer i fremtiden i et slikt samfunn. Historien kan fortelle gang på gang at alvorlige overgrep kan begynne slik i det små med tankeløse og fordomsfulle oppfatninger av "de andre" for deretter å bli ganske altomfattende såkalte sannheter.
RE: Krenkelsens karikaturer
En karikaturtegning skaper opptøyer i India. To kirker er brent.
Var det de krenkede indiske kristne som selv brente sine kirker?
RE: Krenke kristen minoritet
---
Jeg er faktisk litt forundret over at Vårt Lands kommentarredaktør kritiserer ordvalg og måte debattanter velger å uttrykke seg på. Slikt inspirerer neppe til aktiv videre deltagelse.
RE: RE: Krenke kristen minoritet
---
Jeg er faktisk litt forundret over at Vårt Lands kommentarredaktør kritiserer ordvalg og måte debattanter velger å uttrykke seg på. Slikt inspirerer neppe til aktiv videre deltagelse.
Helt enig med deg Leif. Skuffende dårlig signal av en trådstarter som tilfeldigvis også er samfunnsredaktør i VL.
Beklager så mye at jeg i det hele tatt tok til orde, men jeg vil våge å påstå at det nå var svært nærliggende å trekke sammenligningen mellom de to karikatur-debattene..
He he
Det var nok jeg som fyllte over begeret til vår ærede redaktør, men jeg er enig med min navnebror. Snakker en krenkelse så blir en jo bare nødt til å bruke ferske "skrekk" eksempler, og i dette tilfellet ble jo muhammed innlemmet ATTER en gang.
Å få kjeft fra redaktøren tar jeg med den knusende ro. En får alltid toget på skinnene igjen etter en avsporing hvis en er litt tålmodig..
RE: Krenke kristen minoritet
1. Når hinduer bruker en karikatur av Jesus for å vise sin motstand og forakt for en minoritet, skal vi da bare trekke på skuldrene og si at de får lære seg å tåle krenkelse?
2. Og når vi ikke reagerer på latterliggjøring av Jesus, har vi da latt oss prege for mye av våre sekulære omgivelser?
Jeg tror svaret på det første spørsmålet er ja.
Det andre spørsmålet mener jeg kan besvares både med ja og nei. Som kristne har vi nok definitivt latt oss prege for mye av våre sekulære omgivelser, men må ikke dermed reagere med protester og demonstrasjoner når Jesus blir latterliggjort.
Maktperspektivet
Det kommer vel an på om man anser muslimer som en minoritet av innvandrere i Norge, eller en global majoritet som medlemmer av en stor og tildels politisert verdensreligion. Vårt hjemlige, nasjonale perspektiv og politisk korrekte måte å forholde seg til muslimer er vel som en minoritet i Norge. Som norsk minoritet vil muslimer i uoverskuelig fremtid automatisk kunne nyte en slags moralsk rett til beskyttelse mot egendefinerte krenkelser. Jeg tror vi trenger begge perspektivene, både det nasjonale og det globale. Islam er i ferd med å bli en betydelig samfunnsfaktor i det etterhvert multikulturelle Norge. Vi kan ikke tillate oss å ignorere et slikt faktum. Som kristendommen har hatt en avgjørende innflytelse på vårt lands kultur i over tusen år, vil islam også sakte men sikkert prege samfunnet vårt. Da trenger vi ytringsfriheten som aldri før, slik at vi alltid har en levende samfunnsdebatt om hva vi ønsker å ta innover oss av impulser fra Islam (såvel som andre impulser fra massemedia, reklame osv.). Hvis massemedia overlater til muslimer å definere hva som skal være krenkende og bakker ut av frykt for reaksjoner, så er vi i ferd med å tape både ytringsfriheten og vår egen innflytelse på hvilket samfunn vi ønsker å bygge her i Norge. Noen journalister og samfunnsaktører både i Norge og Europa har fått erfare bitre konsekvenser av sine modige ytringer. Prisen de har betalt og fremdeles betaler, er høy, men samfunnsgevinsten er også uendelig høy! Så kan vi diskutere i det uendelige om ytringene var krenkende eller ikke, det er vel ikke mulig å komme til noen enighet om det. Samfunnet vårt vil uansett alltid tjene på at folk benytter seg av ytringsfriheten, og at alle får komme til orde. Legg ned diskusjonen om grensene for ytringsfriheten, så kan vi heller lage en ny debatt om hva som er krenkende ytringer og handlinger på internett der barn i milliontall blir misbrukt av syke folk, og hvordan vi skal begrense dette uhyret.
Om å såra og krenkja
Debattredaktøren forkynner: "Ytringsfrihet.
Krenkelse er ikke uten videre galt. Om det var slik, ville det til enhver tid være opp til den krenkede å bestemme hva som er krenkende. Dermed ville vi få en vetorett mot ytringer noen bestemmer seg for å oppfatte som krenkende.Det er ofte nødvendig å krenke noen for å få reist nødvendige debatter."
Eitt er om ein uviljande kjem til å krenkja eller såra. Her er det vel tale om å bruka noko nett for di ein veit det verkar sårande eller krenkjande
I "Christian Faith To-day" (Penguin 1955) siterer Stephen Neill frå Aischylos sitt drama Oresteia om Agamennon som ofra dotter si, Iphigeneia, for siger I kampen,"kai anankas edu lepadnon"- han tok på seg tvangs-åket. og ofra dotter si.
Eg trur ikkje det er i Jesu ånd å krenkja og såra, kor “nødvendig” det enn kan synast., og kor mykje andre kan meina at “målet helliger midlet”! “De veit ikkje kva ånd de er av!”, sa Jesus ein gong.
Beste helsing
Per Einar
Dette ble bedre
Konstaterer at debatten nå handler om de spørsmålene jeg reiste i kommentaren. Takk for det!
Beklager dersom noen følte de fikk irettesettelse. Men jeg var litt opptatt av å få drøftet religiøs krenkelse litt mer prinsipielt, og da var det en fordel å kunne se det i relasjon til kristne - ettersom vi alltid havner i de samme skyttergravene når muslimer kommer på tale (dermed ikke sagt at det er forbudt å se parallell til debatten om Muhammedkarikaturer).
Og nå går debatten om det jeg ønsket å ta opp, så takk for det.
Hva og hvem
At mennesker krenkes i religiøs sammenheng må etter min mening sees annerledes enn en krenkelse som går på noe en person ikke selv råder over. Påpeker man en persons utseende på en negativ måte eller fysisk utfører noe ovenfor en person på en for personen krenkende måte kan dette ikke likestilles med en krenkelse av en religiøs sitt åndelige syn.
Spørsmålet for meg er også hva og hvem som blir krenket. Blir Jesus, som jo vitterligen fysisk er død, krenket av at et bilde av ham blir utstyrt med ølboks og sigarett? Det er vel heller slik at Jesus står like fjellstøtt men hans tilbedere kan føle seg krenket. Men denne krenkelsen råder tilbederne over, de kan lett marginalisere krenkerne og ikke bry seg om dem.
På den annen side er det viktig at man prøver å stille spørsmål ved hvorfor krenkelsen oppstår. En karikaturtegning av Jesus eller Mohammed, som begge er døde og ingen egentlig vet hvordan så ut, handler kan hende mer om synet på tilbederne enn på de religiøse personene. Er det da urimelig at de krenkede stiller seg spørsmål ved hvorfor noen mener det er på sin plass å lage karikaturer av deres religiøse forbilder.
Mange kristne liker å se på seg selv som gudfryktige og hyggelige mennesker, litt bedre enn andre kan hende! Samtidig som man ser at de som oftest ikke er annerledes enn andre når det kommer til moral og etikk. Kan det da hende at en karikaturtegning av Jesus kan være et uttrykk for hvordan de utenfor opplever dobbeltmoralen. At de utenfor mener at det er grunn til å påpeke at det er forskjell på liv og lære og at dette er en uredelig fremferd fra de religiøses side.
Da spiller det liten rolle når man hårdnakket påpeker viktigheten av det religiøse budskapet men i praksis viser noe helt annet.
Vi må vel også stille spørsmål ved hva som ansees som en minoritet. Kristne er ikke noen minoritet i verden, de er en minoritet i områder av verden. Er da en karikaturtegning av Jesus en krenkelse av en lokal minoritet eller en krenkelse av en betydelig majoritet i global sammenheng? Med andre ord kan man se dette som enten eller eller både og.
Hovedbudskapet bør like vel være at krenkelse av religiøse skikkelser handler mye om sendt budskap til skikkelsenes tilhengere mer enn kritikk av skikkelsene selv.
Noen tanker om krenkelsene
Konstaterer at debatten nå handler om de spørsmålene jeg reiste i kommentaren. Takk for det!
Beklager dersom noen følte de fikk irettesettelse. Men jeg var litt opptatt av å få drøftet religiøs krenkelse litt mer prinsipielt, og da var det en fordel å kunne se det i relasjon til kristne - ettersom vi alltid havner i de samme skyttergravene når muslimer kommer på tale (dermed ikke sagt at det er forbudt å se parallell til debatten om Muhammedkarikaturer).
Og nå går debatten om det jeg ønsket å ta opp, så takk for det.
Det som slo meg først, var nettopp det paralelle mellom denne Jesusfremstillingen og Muhammed med bombe i turbanen. - Det ser ut til å gjenspeile en stereotyp ide om "de andres" kultur, slik jeg ser det; - Dette mye mer enn religionens faktiske innhold! - Den berøres nemlig ikke så mye av karikaturene, mener jeg.
Karikaturene, begge veier, - blir altså et bilde på hvordan vi generelt oppfattes av "de andre". De viser kanskje mer enn noe annet det frafallet vi har fra selve budskapet i vår tro, slik at de også kanskje kan fungere som en slags "vekkerklokker"? - Dette opplever kanskje muslimene også? - Var det ut fra denne hensikt danske Laban sendte karikaturene til Pakistan? - Jeg liker å stille spørsmålene....
Nettopp "disse stereotypene", - som ligger i karikaturene, har kanskje ganske mye å si oss? Ligger det en "sannhet" i frenstillingene som vi som kultur burde tatt inn over oss i møte med "de andre"? - Da trenger man jo ikke å bli krenket, - men kan bruke ytringen til rettledning for veien videre i møte med andre?
Så selv om jeg absolutt mener at vi ikke skal gå rundt å krenke hverandre, - mener jeg å se at disse bildekarikaturene meget enkelt, uttrykte noe av det vi ikke klarer å uttrykke med ord, - om hvordan vi oppfatter hverandres kulturer?
Kanskje vil de fungere som døråpnere til "selvinsikt", når de største rystelsene har gitt seg?
mvh Mette
Kommentér innlegget «Krenkelsens karikaturer »
