verdidebatt.no

Den politiske dialogen er blitt til en stadig repetisjon av de samme standpunktene, der ingen lenger lytter til hverandre. Det ser ikke ut til at vi kommer lenger, at vi er låst fast i et spor der det ubønnhørlig går i en retning: Styrking av de kreftene som Dagbladet denne gangen var ute etter å bekjempe.

Åndelighet. Det sekulære samfunnet og muslimene kan bare møtes i denne politiske dialogen. Men kristne har en mulighet til å møte muslimene på et annet plan: Som troende mennesker.

Til en viss grad har det skjedd i den såkalte interreligiøse dialogen. Men den foregår i svært avgrensede miljøer. Og det er nok mitt inntrykk at det mer har handlet om etiske og teologiske spørsmål enn en dialog om selve troen.

Jesuittpresten Paolo Dall'Ogglio, som har vært på besøk i Skandinavia de siste ukene, har oppmuntret oss til å søke den åndelige dialogen, blant annet fordi han ser det åndelige islam som det eneste som kan hindre den militante fundamentalismen i å vinne fram blant muslimene. Jeg har møtt Fader Paolo i Syria, der han har omfattende kontakt med sine muslimske omgivelser. Jeg tror nok ikke vi skal gå like langt som ham i å identifisere oss med muslimsk åndelighet. Men han viser hvordan åndelig dialog kan nå fram, også der den teologiske går i stå.

Treenigheten er et av spørsmålene der det fort låser seg mellom kristne og muslimer. Men om jeg i stedet snakker om hvordan Jesus viser meg Guds ansikt, eller om tryggheten i å kunne omtale Gud som Far, så er det lettere å kommunisere. Den muslimske fromheten som knytter seg til Allahs mange navn, handler nettopp om å se mange aspekter ved guddommen. Så kanskje dette med én Gud med mange personer ikke er så umulig likevel?

Eller vi kan snakke om bønn, om hvorfor vi ber og hva vi opplever det gjør med oss. «Når jeg ber, blir jeg et bedre menneske», sa en mann i Ummyademoséen i Damaskus til meg. «Når jeg ber, fylles jeg av ro og vennlighet», sa en muslimsk drosjesjåfør i Oslo. Hva kan jeg fortelle om mine bønneopplevelser?

Misjon. Dette er ikke å viske ut skillene. Snarere tvert imot. Ulikheten mellom religionene trer også tydeligere fram når vi snakker om hvordan vi opplever troen. Jesus som min bror og Ånden som talsmann ved Guds side er etter min mening noe muslimene går glipp av. Jeg slipper å si at jeg håper Gud tilgir fordi han er nåderik. Jeg kan si at jeg vet Gud tilgir for Jesu skyld. Jeg synes Jesus er et bedre etisk eksempel enn Muhammed, men også et eksempel det er vanskeligere å følge.

Åndelig dialog har derfor lettere enn teologisk og politisk dialog for å gli over i misjonsvirksomhet. Men det er ikke noe galt i det. Det er tvert om en ærlig sak. Dersom jeg har en overbevisning om hva som er sant og godt, vil jeg gjerne overbevise deg om den. Det er først dersom det blandes inn maktbruk at det er et problem.

Islamistene. I boka «Islamisten» gir Ed Husain et levende bilde av hvordan han mistet sitt åndelige liv da han valgte den militante islamismen i stedet for klassisk islam. Han sluttet å be, sluttet å faste, sluttet å søke Guds ansikt. For de islamistene som Husain slo lag med, er vi bare fiender, og det eneste formål med en dialog, er å lure oss. Men nettopp det vil fort avsløres i en åndelig dialog. For å ha noe å bidra med der, må du selv ha et åndelig liv. Det gjelder også oss kristne. En åndelig dialog vil avsløre om det er liv i oss - og kanskje det er her problemet først og fremst ligger.

Vi kan selvsagt ikke unnvære den politiske og etiske dialogen om hva slags samfunn vi vil ha. Men når den blir en konfliktskapende repetisjon av fastlåste standpunkter, har vi en ekstra mulighet som det sekulære samfunnet ikke rår over, til å skape forståelse.