Svaret er helt klart et rungende JA. Vi kan ikke la oss presse til å ha en modifisert ytringsfrihet.

Vi husker hvordan utenriksminister Jonas Gahr Støre skjøv en liten "kristen"avis foran seg i blasfemisaken. Han var raskt ute med å kritisere Vebjørn Selbekk og Magazinets oppslag, men det tok lang tid før han faktisk leste hva Magazinet hadde skrevet. Magazinet ble forøvrig blankt frifunnet etter at Vest-Agder Sosialistisk Ungdom hadde klaget til Pressens Faglige Utvalg (PFU), og de ble rost for en god artikkel som belyste mangelen på ytringsfrihet i norske medier på grunn av stor grad av selvsensur.

PFU skrev: Utvalget merker seg forøvrig at publiseringen av tegningene inngår i et saklig oppslag om forholdet mellom ytringsfrihet og islam, og at presentasjonen heller ikke har noen provoserende form. Magazinet har ikke brutt god presseskikk.

Det farligste Støre gjorde i denne saken var at han fremfor millioner av arabere feilaktig påsto at ingen ledende medier hadde publisert karikaturene, men Stavanger Aftenblad, Aftenposten, Dagbladet og TV2 er absolutt ledende medier i Norge. De publiserte alle karikaturene før Magazinet. Vi skal takke Gud for at ingen undersøkende arabiske journalister avslørte at Støre fortalte usannheter.

Selv om regjeringen ikke står for mange kristne verdier, er det dialogen som ser ut til å være deres viktigste religion. Dialogen er mye viktigere for denne regjeringen enn ytringsfriheten. Det er ikke noe galt med dialog, men vi kan ikke ha en full og ærlig dialog uten full ytringsfrihet uten begrensninger. For meg som kristen betyr det at jeg vil kjempe for ateisters rett til å latterliggjøre troen min, selv om det sårer meg.

Vi skulle tro at regjeringen hadde lært noe om ytringsfrihet etter blasfemisaken, men i vinter fikk vi nok et eksempel på at de ikke har lært noe i det hele tatt. De prøvde å innskrenke ytringsfriheten med å prøve å få blasfemi inn i straffeloven. I en kronikk i Dagbladet skrev Inge Lønning om den politiske innsidehandelen som som førte til at ytringsfriheten ble ofret i en politisk hestehandel.

Aftenposten hadde også den treffende lederen Ukens frekkeste om Jonas Gahr Støres patetiske forsøk på å fremstille Arbeiderpartiet som troverdig i spørsmål om ytringsfrihet. Aftenposten skrev:

Støre en en både dyktig og veltalende utenriksminister, men demonstrerer med jevne mellomrom at han også er godt utstyrt med frekkhetens nådegave. Hans «oppsummering» av blasfemistriden må være ukens frekkeste forsøk på å gjøre ren ønsketenkning til politisk virkelighet.

For utenriksminister Støre kan da umulig tro at nordmenn flest er så dumme at man virkelig biter på hans påstand om at det er et Arbeiderparti i prinsippfast kamp for ytringsfrihet vi har sett disse dagene?

Med våre enorme oljeinntekter, er det ikke noe problem for de rødgrønne å administrere AS Norge på en grei måte, men det vil være felles for alle regjeringer. Vi trenger en ny statsminister som er stødig og prinsippfast i livsviktige verdier.

Dette er et utdrag fra mitt innlegg Beskytt ytrings- og trosfrihet, ny statsminister! fra 2. september.

Når ikke regjeringen har et prinsipielt forhold til ytringsfrihet og seiler uten moralsk kompass, plikter norsk presse å kjempe for dette, også Vårt Land! 

I Norge har vi hat kultur for og respektere andres tro .Ikke leke håne slike ting som disse tegningene gjør spotter religionen.Kaller det ytringsfrihet men er hån  med en slik utvikling blir der ikke bra for religiøse hva er neste.

la kongehus religion få fred og respekt og skånes for slik håning  då holder vi på gode verdier i dette land og der blir godt og bo i. Ikke en suppe der alt flyter ikke noen absuluter slik sammfunn råtner tro jeg.

fasthet

i Norge respektere vi alle sin tro  det er sånn i Norge

Sånn vill vi ha et

Jeg sier om Paulus: Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Hele dette avsnittet i 1. Kor 10,23 ff passer som kommentar til denne saken, syns jeg. Paulus`poeng er at selv om jeg har frihet til å gjøre en ting, så skal jeg la det være hvis det støter en annen troende (som har en mer lovisk tro). Det er neppe ved å vanære profeten Muhammed vi vinner muslimene for vår sak, verken politisk eller i misjonssammenheng. Her får vi heller prøve oss med rene ord - snakk "rett fra levra" - vi behøver ikke å pakke meningene våre inn i "toleranse-bomull" - det gjør ikke muslimene, heller, derfor blir vi bare misforstått som svake og underdanige når vi gjør det.

Samtidig er det et viktig prinsipp at vi HAR LOV til å vanære profeten Muhammed. Akkurat som vi har lov til å vanære Jesus Kristus. Men når vi kristne kjenner etter, så er det vel ikke de som vanærer Jesus som gir oss mest lyst til å skifte standpunkt i en sak?

Til avistegnerne har jeg følgende utfordring: Kan du lage en tegning uten profeten Muhammed med en bombe i turbanen, og samtidig uttrykke det samme?

 ::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Jeg er enig med Jan Georg Stokkeland at vi skal respektere hverandre, og jeg legger til, selv om de andre ikke respekterer oss.  Sånn vil vi ha det.   

Men samtidig er dette jo en sannhet med visse modifikasjoner.  Hvordan skal vi få de andre til å respektere oss ?  Det er det som er utfordringen. Selv om det kanskje ser håpløst ut så tror jeg at alt som har smak av provokasjon ikke gjør noen ting bedre.   Vi bør være faste og konstruktive på dette at vi har visse normer i vår kultur som er ubrytelige.  Kan vi greie å signalisere at vi kan, og har rett til å trykke titusenvis av tegninger om dette om vi vil. Og at når vi ikke gjør det, så er det av respekt for dem som føler seg såret, og ikke av redsel for dem som ikke har annet språk i livet enn - - hevn og bomber. 

JA!!!!!!!!!!!!!!!!

En person som meget treffende har beskrevet situasjonen er Per Edgar Kokkvold.  Til e24.no sa han bl.a. følgende 03.01.2010:

"Når norske og andre medier fortsatt ikke våger å trykke disse harmløse tegningene, er det ikke fordi vi har bøyd oss i respekt for muslimenes tro, men fordi vi har bøyd oss i frykt for islamistenes terror, hvilket vi aldri må finne på å gjøre", sa Kokkvold.

Han understreket at det ikke er de vanlige muslimene som reagerer så sterkt på tegningene, men islamister.

"- Retten til å tenke og uttrykke sine tanker, retten til å tro uten å mene at man har rett til å ta livet av de som tror noe annet, er så fundamentalt for hele vår livsform at vi faktisk i noen situasjoner er nødt til å markere at her går grensen", sa Kokkvold.

Jo da, en bør trykke disse tegningene fordi vi er frie til å ytre oss her i vårt land. Det ville gå utover nettop ytrefriheten om vi ikke gjør det,- er det kanskje de fleste som mener.--Men jeg vil stille følgende spørsmål?Hvilken hensikt har det, når en har er en slik fanatisk motpart--som oppfatter det som krigserklæring, som gudsbespottelse og at en bare" legger mere ved på bålet"?---Hadde det vært "fornuftige"mennesker en hadde å gjøre med, som ville gå i en vanlig dialog om saken--så hadde det ikke vært noe problem, men slik som det nå oppfattes bør en nøye gjennomtenke følgene av en slik handling.

Det er sannelig et vanskelig spørsmål. Da tegningene kom for noen år siden var min første tanke at dette var dumt og et frekt hån mot muslimer. Jeg valgte i ettertid å vise min sympati med muslimer og ga uttrykk for at jeg tok sterk avstand fra trykkingen.

I løpet av de påfølgende årene har jeg imidlertid begynt å se på saken fra andre sider. Jeg vil fortsatt si at det var klønete å publisere disse tegningene på den måten det skjedde, men samtidig har jeg fått inntrykket av at det var "bedre" at tegningene kom da og ikke senere. Verden har tydeligvis en kjempeutfordring i den ekstreme og militante islamismen. Sånn sett var det kanskje en fordel at "masken falt" jo før jo heller (det samme kan vi vel si om 11. september). Så selv om det var frekt å publisere slike tegninger, så var det en frekkhet som antakelig hjalp verden til å få øynene opp for en sovende trussel.

Hva gjelder respekt for tro osv. så skal vi gjøre det vi kan for å vise dette mot hverandre. Det gjelder forsåvidt alle, og her har nok islam selv den største utfordringen (med tanke på Koranens barnslige latterliggjøringer av kristendommen og andre livssyn).

Prinsipielt sett: helt klart ja!  Trusler og frykt for represalier bør aldri kunne tvinge ytringsfriheten i kne. Samtidig bør vi til enhver tid vurdere hvordan vi skal bruke ytringsfriheten. Vi ytrer oss ikke fordi vi ønsker andre ondt, men fordi vi forventer at vi har rett til å gi uttrykk for våre tanker, verdier og følelser og at vi gjennom dette kan følge våre dypeste overbevisninger og vår samvittighet. Vi bør både ha mulighet til å utøve religionskritikk mot andres religion og livssyn og tolerere at andre kritiserer vår egen religion eller vårt livssyn.

Men også religionskritikk bør skje med respekt. Harselas med f.eks. religiøse symboler oppleves av oss kristne ofte som høyst krenkende. For en muslim er en enhver avbildning av profeten også det. Så vi må skjønnsomt spørre hva som er god og gagnlig religionskritikk. I lys av dette står vi bl.a. overfor følgende spørsmål:

• Skal vi slå et slag for ytringsfriheten ved en provokativ handling overfor muslimer som trykking av karikaturtegningene innebærer?
• Eller skal vi slå et slag for ytringsfriheten ved heller å gå i skarp offentlig debatt med for eksempel norske muslimer om sentrale temaer innen muslimsk dogmatikk, etikk og teokrati og den kulturimperialistiske ”arabisering” som enhver muslimsk befolkningsgruppe i verden har vært utsatt for?

Valget er ikke enkelt. For å kunne prøve seg på sistnevnte valgalternativ må man i hvertfall være trygg på egen tro og vite hva en selv står for. Det vet jeg ikke om alle postmoderne "kristne" nordmenn er, omkranset som de er av uttalige versjoner av ”Christianity light” og kristelig visvass. Får man ikke vite hva sann kristendom er i landets kirker, som slett ikke er en selvfølge, er det liten grunn til å tro at man kan ha noe å banke i bordet med overfor fundamentalistiske islamister som for religiøs overbevisnings skyld (?) er villige til å ofre seg selv og andre gjennom selvmordsbombing og flykapringer. Kristendom av typen ”subjektivt stjernedryss og føleri rundt juletider” er ikke særlig attraktivt for de mest hardbarkede muslimer som mener de har funnet noe å leve på og for. En god religions og -livssynsdebatt er viktig i landet vårt, men da må må det norske folk våkne opp fra sin dype søvn. Om man opplever religion som spøk, er det vanskelig å samtale med dem for hvem religion er dypt alvor.

Å gi uttrykk for knefall for trusler ønsker jeg ikke. Samtidig er det en viktig oppgave å bekjempe den mest aggressive formen for islam og sørge for et bedre liv for muslimer selv og for de folk som er berørt av Islam. Det er ingen motsetning mellom disse to, men det kreves en god porsjon kløkt og omtenksomhet.

Helt til slutt: Det er egentlig ganske interessant at flere pressefolk gjør seg talsmenn for ytringsfriheten og ser behovet for å trykke karikaturtegningene nå. Hvor var de samme redaktørene da Vebjørn Selbekk stod alene i stormen ved siste korsvei? Bar han ikke ryggsekken helt alene? Etterpåklokskap er selvsagt en meget eksakt vitenskap….men det kan ikke smake veldig godt for Akersgata og andre om de plutselig skulle velge en annen linje nå?

Hva var det som var klønete med publiseringen av karikaturene, Magnus? Det klønete var ikke å publisere karikaturene men reaksjonene i etterkant. UD kom med sterk kritikk av trykkingen uten at de hadde sett artikkelen eller sammenhengen den ble trykket i. Dommen fra PFU sa også klart at dette var innenfor god presseskikk med å illustrere en sak me mangel på ytringsfrihet. Ikke kast bort ytringsfriheten, Magnus. Den er det kjæreste vi har, vi er ikke i stand til effektiv apologetikk uten at vi har full ytringsfrihet.

På sett og vis handler dette også om hva som kan sies å være en god dialog med den islamske delen av verden. Vi bør ha det for å oppnå målsettingen fred og rettferdighet for alle, et mål de aller fleste vil si seg enige i. Men da bør dialogen ha ett vesentlig kriterium, nemlig ærlighet, og ikke være preget av frykt for motpartens reaksjoner, ei heller være preget av vikarierende argumentasjon. Må si meg enig med Kristian, vårt lands utenriksminister (som ellers virker å være en kompetent mann) hadde ikke noen heldig takling av den støyen som oppsto i kjølvannet av Magazinets trykking av disse karikaturtegningene. Tvert imot dysset han ned at mange media i Norge hadde gjort det samme, og dette er uærlig dialog. Han burde heller ha bestrebet seg på å forklare hvorfor det er tillatt å komme med religionskritikk i vårt samfunn, og at hensikten ikke nødvendigvis er å latterliggjøre den eller det som blir karrikert. Gravaas mener at for å kunne gå inn i en dialog med muslimer, må man være trygge på egen tro. Dette kan jeg delvis være enig med han i, men bare delvis. Han hevder at postmoderne "christianity light" versjoner av kristendommen og kristelig visvass ikke er noe å banke i bordet med overfor fundamentalistiske islamister som for sin religiøse overbevisnings skyld er villige til å ofre seg selv og andre gjennom selvmordsbombing og flykapringer. Jeg mener at det her er snakk om mangel på kunnskap om den religionen man hevder å tilhøre på begge sider. Islamske lærde har gjentatte ganger kritisert de fundamentalistiske islamistenes forståelse av islam. Dette har også fått alvorlige konsekvenser, faktisk har flere muslimer mistet livet som følge av opptøyene i kjølvannet av trykkingen av karrikaturtegningene. Derfor blir det "dobbelt" alvorlig når de som skal delta i en internasjonal dialog blir så unnvikende og uklar som for eksempel Støre ble.

I motsetning til Gravaas mener jeg at det ikke er noen nødvendig forutsetning for å gå i en dialog med den muslimske verden at man har gode kunnskaper om kristen tro. Det kommer an på hva man er i dialog om. Tema som ytringsfrihet, nulltoleranse for terrorhandlinger, trosfrihet, likestilling mellom kjønnene er alle tema som man kan ha dialog med muslimer om uten nødvendigvis selv å være kristen eller godt kjent med kristen tro. Men så fins det jo andre tema og perspektiver der dette så absolutt er en nødvendighet.

Jeg mener også at de som har et særskilt ansvar for en god dialog, må innta en annen rolle enn en avistegner som fyller sin rolle når han tegner karrikaturer. Avistegneren har som målsetting å kommentere samfunnsforhold, ikke å være i dialog.  Dialog er noe annet, da er formålet et helt annet. Der er jeg enig med deg Gravaas, at provokasjoner er lite egnet til å starte en god dialog der formålet blant annet må være å få forståelse for dialogpartnerens perspektiver og forståelse.Det var forøvrig mange muslimer rundt i verden som syntes at Westergaards tegninger var en god kommentar. Det er derfor ingen entydig oppfatning innen Islam at enhver avbildning av profeten oppleves høyst krenkende. Dette blir også gjort fra tid til annen innen den muslimske verden uten opptøyer av den grunn. Så er det da også stilt spørsmål ved om fundamentalistiske muslimer bare brukte disse tegningene som et påskudd til å lage uro og opptøyer, ikke minst i egne land, men også samtidig få frem hvor dårlig den vestlige kulturen med Amerika i spissen er.

Hei Kristian. Vi er nok enige om hovedtrekkene i denne saken. Men det jeg mente med "klønete" var at våre vestlige samfunn virket å være totalt uforberedt og uforstående til at slike reaksjoner kunne komme. Dessuten er jeg usikker på om tegnerne og de som publiserte det klarte å forutse styrken på reaksjonene. Jeg sier ikke at det var galt å trykke dem, men at det kunne ha lønt seg å forberedt seg litt mer på det som ville komme. Men kritikken som jeg framfører her er jo like mye mot myndighetene, ikke først og fremst tegner og avis. Vestlige land trenger nok en strategi i forhold til ytringsfrihet i den islamske verden. Det har hersket en viss naivitet hos oss i mange år. Ellers hadde man nok opptrådt annerledes i karikatur-saken, f eks med mer støtte til tegneren og Jyllands-posten. 

Om Jonas Gahr Støre kan få til noen gode avtaler i for eksempel nordområdene, kan han aldri få mer enn høyst to på terningen fra meg. Det hjelper ikke å være flink hvis du ikke kan forsvare ytringsfriheten. Vi så dette i saken om blasfemi skulle inn i straffeloven. Gahr Støre syntes dette var en god løsning, også etter at regjeringen trakk forslaget. Torbjørn Jagland var i denne sammenhengen mye mer prinsipiell. Her er hva Hans Rustad i Document.no skrev om den saken:

"Jaglands innlegg er ikke minst preget av klarhet: han tar avstand fra både Durban I og programmet for Durban II. En slik klarhet finnes ikke hos Jonas Gahr Støre. Derfor er Jaglands artikkel også et innlegg om Ap og regjeringens kurs. Gahr Støre sa etter at forslaget var trukket at han støttet en ny blasfemilov, mens Jagland slår alarm. 

"Jagland ser ut til å ha funnet seg et område hvor han ser det prinsipielle, der Gahr Støre holder alle muligheter åpne, hvis man tolker ham velvillig. Så sent som i november svarte han stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal (Frp), som lurte på om Norge ville følge Canadas eksempel og trekke seg fra Durban II.

"Her ror Gahr Støre seg langt ut på. Han ignorerte at Canada hadde trukket seg og hvorfor. Jagland rykker inn og korrigerer regjeringen på et punkt som den ikke ser ut til å forstå betydningen av: ytringsfrihet. Eller gjør den det? Gahr Støre har gjentatte ganger uttrykt et instrumentelt syn på ytringsfriheten. Den må tilpasses omstendighetene. Jaglands syn er et direkte angrep på en slik linje.

Helt enig med deg Kristian . Faktisk syns jeg hele toppledelsen i Ap, med et unntak av Jagland mangler evne til prinsipiell tenkning. De er i hvertfall ikke helt stødige når det gjelder dette. Det var altså ikke denne evnen jeg først og fremst tenkte på når jeg tilla Støre å være en kompetent person, selv om jeg mener dette er et alvorlig minus for en mann i hans posisjon.

Noen korte oppfølgingskommentarer:

Det var du, Randi Johnsen, som tok ordet dialog i bruk. Jeg har ikke brukt dette. Dette er et begrep med såpass mange fasetter at jeg selv sjelden tar det i bruk uten at jeg samtidig forklarer hva det betyr. I mitt forsvar for ytringsfriheten, løftet jeg i min forrige kommentar fram "skarp offentlig debatt" (religionskritikk) om Islam som ett av sikkert flere alternativer til trykking av karikaturtegningene. Dette er ikke nødvendigvis "dialog" i den betydning alle legger i dette begrepet.

For meg var ikke "gode kunnskaper om kristen tro" et poeng i seg selv. Poenget var at den som utøver religionskritikk (kritiserer andres verdioppfatninger) må -uansett virkeligsoppfatning (religiøs eller ikke-religiøs) - være beredt til å bli stå til regnskap for det en selv holder for sant. I en sammenheng hvor majoriteten av et samfunn er medlemmer av en kristen kirke, som tilfellet er i Norge, er det vel ikke unaturlig at man har et reflektert forhold til det kristne trosgrunnlag i møte med andre. Vi skal også huske på at enhver nordmann står overfor en utfordring når en møter oppfatninger av typen "vesten=kristendom=imperialisme=anti-muslimsk." En kan selsvagt, som Randi Johansen antyder, i offentlige debatter med muslimer snakke om ulike temaer uten å kjennskap til kristen tro og uten å referere til den kristne tro, men å se for seg at de ulike temaene du nevner er "nøytrale" områder uten tilknytning til ulike former for religiøs begrunnelse, blir krevende.

I forsvaret for ytringsfriheten er jeg bl.a.opptatt av journalistikkens plass. Kritisk journalistikk er viktig for ethvert samfunn og må forsvares med nebb og klør. Journalistikk og kommunikasjon er i utgangspunktet atskilte størrelser. Journalisten vil hevde at "sannheten" må fram enten den kjennes behagelig eller ikke for leseren. Samtidig er det vel ingen journalist som ønsker å bidra til at folk lukker ørene, en vil at budskapets innhold på best mulg måte skal nå fram til adressaten slik at vedkommende kan stilling til det. Det er derfor ikke uten grunn at mange journalistikkutdanninger i verden både underviser i journalistikk og kommunikasjon. Så kan en jo spørre hvilken plass karikaturtegninger har innenfor seriøs kritisk journalistikk og offentlig religionskritikk. Den debatten skal jeg la ligge nå. Med fare for å terge på meg karikaturtegnere kan jeg vel si såpass at det ikke er deres produkter jeg kaster meg først over når avisen leses ved frokostbordet...selv om jeg, etter å ha tenkt meg litt om, vil hevde at ingen tegneserie er bedre egnet til å beskrive tenåringsforeldres utfordringer enn Jeremy i "Zits"....

Jeg ser at begrepet "religionskritikk" blir brukt. I forskning på NT brukes tekstkritikk som er mer etterrettelig. I islam er det forbudt å bedrive tekstkritikk. En av grunnene til at det også er vanskelig å foreta tekstkritikk på koranen er at mange dokumenter ikke er tilgjengelige. En gledelig nyhet er at tyske forskere som oversetter det eksemplaret av koranen på gammelsyrisk som ble funnet ( jeg husker ikke når) har et godt grunnlag for sammenligning av eksisterende koran og denne. Jeg gleder meg til det arbeidet er gjort.

mvh Tor 

La meg presisere med en gang at ytringsfriheten er verd å kjempe for og dø for. Men det finnes ingen frihet uten grenser, så også med ytringsfriheten. For meg er begrepet frihet meningsløst som et frittsvevende begrep uten å forstå det i relasjon til innhold og begrensning. Når vi tar oss frihet til noe, er det essensielt å ha klart for seg hva vi tar oss frihet til og hvor grensen for friheten går. Ytringsfrihet kan for eksempel innebære at mennesker må finne seg i å bli såret og krenket, men dermed er ikke sagt at ytringsfrihet er det samme som retten til å krenke og såre.

Frihet, om vi skal forstå begrepet slik det etter min mening må forstås i en kristen, humanistisk kontekst, handler først og fremst om den svakes rett overfor den sterke - det er altså ikke den sterkes rett overfor den svake. Det frihetsbegrep vi i dag hyller, er nettopp den avgrensede frihet - den som setter grenser for den sterkes frihet for at den svakes rett skal kunne gjøres gjeldende. Det er nettopp i en slik avgrensning og likefordeling av frihetens gode at kampen for frihet historisk sett har skjedd.

Når enkelte i debatten synes å forsvare ytringsfrihet som det helligste av alt og som all annen frihet er tuftet på, henger jeg ikke med. Det er en liberalistisk illusjon. For meg henger frihet nøye sammen med avgrensning - eller sagt mer sakssvarende: med ansvar. Frihet er ansvar. Uten en slik avgrensning er begrepet frihet meningsløst. 

Når det gjelder karikaturtegningene var jeg i utgangspunktet av den mening at det var halsløs gjerning å trykke dem, fordi det var vanskelig å se noe annet motiv for å gjøre det enn det rent demonstrative, og som hadde som formål å såre og krenke andre menneskers religiøse følelser. Prinsipielt mener jeg det fortsatt var galt å gjøre det.

Premissene har imidlertid endret seg underveis. Når bruken av ytringsfriheten møtes med voldelig motreaksjon fra dem som vil undertrykke friheten, da er ikke motivet for å trykke karikaturtegningene lenger ensidig demonstrativt, men en solidaritetshandling på vegne av dem som er undertrykkingens ofre. Da har ytringsfriheten en innholdsmessig kontekst som gjør den til et hellig gode som det er verd å kjempe og dø for. Det er en stor forskjell her som jeg føler at mange ikke ser. Gravaas er inne på dette - at frihet ikke er frihet i og for seg, begrepet blir først meningsfyllt når det innholdsbestemmes.