Flott og interessant innlegg. Jeg mener religion er en privatsak og at det må foretas et reellt skille mellom stat og kirke. Kirken må få styre seg selv med de konsekvenser det eventuelt måtte få, og staten må være nøytral. Forbud mot religionsutøvelse i det offentlige rom er jeg derimot ikke for, men det er jo grenseoppganger her. Og jeg lurer på hvor din og eventuelt Høyres grense går. For religionsutøvelse (frihet til religion) som går ut over andre er vel å innskrenke "de andres" frihet fra religion? Og hva med religionsutøvelse som bryter med vedtatt lov? Omskjæring for eksempel? Og hva skal være grensen? Står loven over religion? Og er ikke da Stortinget tilregnelig til å vedta alle mulig lover som er i konflikt med prinsippet om fri religionsutøvelse? Eller må man finne en grense for hvor "krenkende" en religionsutøvelse må være før den er forbudt?

Og nå når Kopimism (fildeling) er blitt religion i Sverige; hva skal kvalifisere for religion og dermed kvalifisere for ekstra vern om sin utøvelse? Skal fildeling bli lov fordi det er religon? Vi har jo ikke noe kammerkollegium som godkjenner religioner i Norge slik som i Sverige, det gjør vel Fylkesmannen, og kan vi da risikere at Fylkesmannen (som Høyre i Bergen vil fjerne) legger forskjellige skjønnsmessige vurderinger til grunn i forskjellige fylker?

Til sist skulle jeg ønske at debatten også reflekterte rundt spørsmålet om hva det er ved religion og religiøsitet som gjør at det krever en ekstra vern utover det som "bare" er kulturell praksis. Og hvem som eventuelt skal avgjøre forskjellen. Man ser distinksjonen mellom religion og bare kultur blant annet i debatten om omskjæring av kvinner og menn. Omskjæring av kvinner, argumenteres det, kan forbys fordi det ikke er “ordentlig” religion, men bare snakk om kultur og tradisjon. Jeg er for forbud mot omskjæring av kvinner, men ikke fordi det er snakk om “bare kultur”, men fordi det er snakk om lemlestelse. For meg er det ikke avgjørende om det kan finnes belegg for omskjæring i bibelen eller koranen, eller i den religiøse tradisjon. Og hvem, og med hvilket utganspunkt, er egentlig berettighet til å hardnakket påstå, at noe ikke er religion hvis medlemmene sier det er det? For religionsvitere som meg er det selvsagt viktig at vi ikke lar forskningsobjektene definere hvordan de vil bli forstått, men hvilke samfunnsaktør har den religiøse autoriteten som kreves for å gjøre dette? Hvis Paven sier at kondomer og homofili er fyfy, så hjelper det liksom ikke å si at det ikke står i bibelen. Så lenge lærde, prester og andre med religiøs autoritet hevder at omskjæring er en religiøs handling, så nytter det ikke at Abid Raja eller Jens Stoltenberg, eller hvem nå det er, sier det ikke er religiøst. Det mange ofte glemmer vedrørende religion, er at det ikke bare er bøkene som teller, men også tradisjon og autoritative personer. Bibel uten fortolkningsttradisjon er vel mer intetsigende enn lover uten forarbeid?

Det er en vanskelig debatt dere har begitt dere inn på, men gleder meg til å se utfallet. Lykke til.

Livets tre viktigste spørsmål. Hvor kommer vi fra , hvor går vi og hvem betaler...

Hvor kommer vi fra? Hva et typisk Norsk ?  Sammarbeidet mellom staten og religionen har vært der siden lenge før kristendommen kom til Norge.   Oppgaver i samfunnet har til alle tider blitt fordelt mellom disse samfunnstrukturene.    Fra å være en mer aktiv aktør på opplæring , helse , omsorg , lovregulerende har kirken blitt fra tatt samfunnsoppave etter samfunnsoppgave. Idag er det egentlig ingen igjen selv om noen diakonisykehus, katedralskoler, fri-skoler, hospits står der blant oss som et gufs fra fortidens arbeid gjennom kirkens systemer.   Vi har offentlige høytider i vår kalender som forteller om en religøs tilknytting - men de ferreste vet hvorfor vi feirer pinse. Det er en privat sak.

Vi har såkalt trosfrihet i landet vårt. Men mange tolker det dit henn at det skal være fritt for tro i det offentlige rom.  Kommunene sliter med ungdomsklubber , psykisk helsevern for unge men legger samtidlig ned mulighetene for at kristne skolelag skal ha samlinger på skolene i fritiden, kristne idrettslag får ikke støtte fordi de har andakt før øvelsen,  kristne - speidergrupper henvises bort ifra skoler fordi de kalles kristne og henvises til private lokaler..   Denne mangel på respekt for andres trosutøvelse kveler religionsutøvelsen.  For få år siden var det vanlig at kvinnene gikk med sjal i Norge - nå reagerer vi på at våre nye landsmenn gjør det samme. 

Det mindretalls diktatur vi har i Norge som styres av at man må hensynta alle grupper har rammet hardt.   Vi diskuterer klesdrakter og tradisjoner.  Reagerer når innvandrere går i norske bunader eller løper forbi oss i skiløypa.  Vi må tillat det.   Vi vet at mange muslimer ikke bruker slips og sløfe siden det er en klestrasjon som stammer fra korsfarernes kors på brystet.  Hvor lenge kan vi tillate at  foretningsmenn kan bruke slips om de ikke er bekjennende kristne ? Det samme om andre symboler vi bruker i det offentlig rom ?    Er vi villige til å fjerne korset i flagget og heise det rødt og på denne måten fjerne oss fra vår historie  om hvor vi kommer fra ?

Hvor er vi.  Vi er et sammunn i støpeskjeen.  Historien om Stiklestand i 1030 er glemt.  Stiklestad blir gjort om til mulitkulturismens møteplass.    Asyl/flykningemottakene fylles opp av folk fra begge sider i enhver konflikt.  Vi tar ikke stillig til konflikter  og importerer all verdens konflikter til oss gjennom våre nye landsmenn.  De holdes adskilt og integreses ikke de første 10-15 årene der bor her.  Alt dette for å sørge for att man blir ikke innfødt i Norge før i 3. generasjon.  Det offentlige regelverk er laget slik og desverre fungerer det slik også.

Hvor går vi ? Den eneste muligheten for at man kan få religionsfriheten tilbake i Norge er at man tillater religion i det offentlig rom.  Det offentlige norge bør akseptere og lære seg at troen på noe som er større enn seg selv er nødvendig for å holde livsmotet oppe.  Mennesket er sammensatt og alle trenger noe mer enne bare det sammfunnet kan gi : en job, hus og mat.  Nær familie, nære venner , et sosialt nettverk, en livsoppgave, en arena for å kunne gi og få glede , sorger , omsorg og trøst.      Vi så det sist i August da krisen rammet det Norske folk,  kommunene etablerte sine kriseteam med alle tilgjengelige spesialister - men det var til kirkene folk ville søke.

Selv håper jeg at vi i fremtiden kan knytte våre slips også i fremtiden i Norge.  Det å prøve og legge lokk på at folk vil uttrykke sin tro i det offentlige rom er som å lukke en sikkerhetsventill.   Vi ser idag at desperate ytringer fra religiøse hold kommer til overflaten. Vi vet de er der vi venter i spenning når og hvor og hvordan neste ytring kommer.  La de som vil tro å lov til det - også i Norge. 

Personlig håper jeg at vi har det samme flagget som vi har idag også i 2030 og tør å heve det høyt og tydlig som kristi kors i hele skandinavia.

Jeg syns det er flott av Høyre å "kopiere" Arbeiderpartiet. (jamfør 2030-visjonen). De politiske partiene må tenke lengre enn 4 år om gangen!

Religionsfriheten står sterkt i Norge, men det er fortsatt visse religiøse grupper som møter på problemer. Dette gjelder ikke bare enkelte tilfeller men gjelder spesifikke grupper. Jeg vil rette Høies oppmerksomhet på disse tre gruppene og deres utfordringer:

1) Norske jøder: Forstanderen av Det Mosaiske Samfundet Ervin Kohn har tidligere  skrevet her i Verdidebatt.no om de utfordringene norske jøder møter på. Etter unnskyldningen for det forræderiet de ble utsatt under andre verdenskrig, så burde det komme noe mer? Men dette spørsmålet er rettet mot Stoltenberg-regjeringen.

2) Ahmediyya: Dette er en minoritet som blir sett for å være kjettere ifølge de fleste muslimer (for eks: de har ikke lov til å dra på pilgrimsreise til Mekka/Medina). De møter på store utfordringer i den muslimske verden, men de har også vansker i Norge i form av at de må sikre deres bedehus fra pøbler som ønsker dem vondt.

3) Eksmuslimer: Dette er den minst synlige gruppen av disse tre gruppene. Men den eksisterer og behandlingen av asylsøkere i Hå som konverterte til kristendommen er et eksempel.

Hva skal Høyre gjøre for å sikre religionsfriheten (og bevegelsesfriheten) til disse tre gruppene?

Angående det liberale dilemmaet som er i realiteten ikke noe dilemma:

Bent Høie skrev: "I 1968 trakk Hans Skjervheim opp et dilemma for den liberale majoritet: Skal de liberale frihetene også gjelde for de kreftene som vil avskaffe disse frihetene? Skal vi tolere de intolerante?"

Nei man må ikke tolerere intoleransen. Hvis man er ekstremistisk eller ønsker/truer/tyr til vold så har man plassert seg utenfor det som er akseptabelt. Det finnes ingen grunn til at man skal tolerere religiøs praksis som er skadelig (først og fremst det som krenker individets autonomi). Hvis man bevisst undergraver den sekulære statsforfatningen så har man også plassert seg utenfor. Det finnes ingen grunn til at man skal tolerere noe slikt heller.

Folk bruker "toleranse", "dialog" og "kompromiss" som honnørord. Visse grupper, visse krefter i det som er et åpent, fritt og demokratisk samfunn kan man rett og slett ikke inngå "kompromiss" med eller ha noe som helst dialog med. Det eneste som funker er konfrontasjon i form av samtale.

Kan du forklare hva du mener med dette? Er du mot en formell sekulær stat, fordi de du mener at de som er "mest religiøse" skal ha et slags ekstra vern og beskyttelse av sitt livssyn?

Hvis så, hvorfor skal religiøse oppfatninger eventuelt ha krav på rettigheter ikke andre har?

Godt spørsmål. Men nå er ikke Norge 100 % sekulær stat (jamfør statskirken). Men snart så skal stat og kirke skilles! :)

Nei, nettopp, det er det som er mitt poeng; Norge har kristne formålsparagrafer både her og der, Stortinget skal ha over 50% medlemmer av statskirken, Kongen er forpliktet som lutheraner og det gjelder også for høyesterett (tror jeg), osv. osv. Jeg oppfatter det som om Høie ikke vil sekularisere staten fordi han mener det vil gå utover de religiøse, noe jeg mener er et urimelig standpunkt. 

Hvis man betrakter religionsfrihet fra et helseperspektiv, vil man se diverse dilemmaer;

- Er niqab en beskyttelse eller en identitet? Hva skal det evnt. beskytte mot?

-  Hvorfor føler kvinner at de kan vise frem sin, nesten, nakne kropp i det offentlige rom, uten at det virker krenkende?

- Kristendommen har ekteskapet som en hellig stand. Hvorfor er det da så mange skilsmisser?

- Sykdom og tvangstanker virker ødeleggende på helsen og ekteskapet. Hvordan kan vi, som helsepersonell, hjelpe mennesker til å bevare seg selv og andre igjennom vanskelige perioder i livet (Hellas, Spania).

- Gud er en viktig støtte, for mange, i utfordrende tider. Etter 22. juli har hele Norge vært i sorg. Ingen snakker om bitterheten. Det forsterker tidsperspektivet. Følelser er naturlig å uttrykke.

- Kristendommen gir menneskene begrep på følelsene i kroppen, følelsene i relasjoner og følelsene i samfunnet.

- Religionsfrihet kan virke forebyggende på helsen.

- Religionsfrihet gir menneskene selvaktelse for livet og aksept for døden. Den sier, til og med, at døden gir mulighet for vekst og utvikling.

Religionsfrihet gir muligheter for et verdisystem. Svært mange konflikter og kriser skyldes verdispørsmål.   

- Fargerike kvinner blir ofte tolket som uanstendige. De viser stolt frem sine følelser. I kirken har alle høytider, og følelsene rundt dem, farger.

- Hvis Norge skal være en rik kulturbærer, må vi understreke vår arv.

 

Vi er inne i en prosessen å skille kirke og stat. Det mener jeg er riktig. Min begrunnelse for dette er å sikre kirken selvstendighet. Men det å bli en mer sekulær stat, betyr ikke at vi skal gjennomføre sekularisme som politikk. Det er den problemstillingen jeg ønsker å få frem i mitt innlegg. Jeg mener det er feil hvis flertallet pålegger et religiøst mindretall å vise sin tro i offentlighet. Uansett hvilken tro det er. Men tro kan ikke brukes som begrunnelse for overgrep mot enkeltmennesker, vold eller angrep på vårt demokrati. Men troende som tilhører den største religionen må også akseptere at andre troende viser sin tro. Jeg vil anbefale dette innlegget fra Mohammad Usman Rana http://tinyurl.com/7dwacmc

Det er jo dette som er dilemmaet - TYDELIGHET. På hvilken grunn skal Norge stå - det sekulære og liberale samfunn som tilgodeser ALLE former for tros-samfunn, inkludert det islamske samfunn med sannsynlighet for innføring av sharia-lover på sikt oa. Eller vise TYDELIG at vi er et kristent samfunn og at dette må være det bindende for vårt land.

 

Det er like enkelt som det er vanskelig. ENTEN ELLER - at  alt godkjennes som likeverdig - med de følger at samfunnet segregeres. INTET samfunn kan få alle til å gå i takt, MEN motsetninger kan unngås ved å skape MINST motsetninger - det vil si likeverdige samfunn - og da menes tro, kultur og andre dypereliggende spørsmål i samfunnet må for Norges del være likeverdig så langt mulig. Og ikke altfor sprikende meninger innen politikken. Jeg tror ALLE edruelige partier er enige i f eks en kontrollert innvandring - som har vært et kjernespørsmål gjennom alle de år masse-innvandringen har fått foregått.

 

Politikere må vise TYDELIGHET enten det gjelder det sekulære og liberale samfunn eller tydeliggjøre at vi er et KRISTENT samfunn som må ligge i bunnen for moral og etikk. Sistnevnte som Norge har vært i mange hundre år og med de friheter mennesker har fått leve i uten den tvang som ekstreme holdninger står til orde for.

Kristne og ateister har levet sammen i alle disse årene uten de store sprik i samfunnet som vi har hatt i møte med f eks det islamske samfunn, selvom paradoksalt nok mye av den moral de står for nettopp er den moral de kristne har ønsket seg - uten ekstremismen.

Ja, de forbyr i likhet med Guds 2. og 3. bud.

2 Mos 20,4-7 Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater mig, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker mig og holder mine bud.

Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

Når det gjelder hijaben så komer ikke den under her men kanskje vil den komme inn under det 10 bud.

2 Mos 20,17 Du skal ikke begjære din næstes hus. Du skal ikke begjære din næstes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noget som hører din næste til.

Det er nærliggende å tro at islams menn ikke tåler å se på kvinner, derfor hijab men alt i alt er all religion tilbedelse av avguder.

Stat og kirke hører ikke sammen men problemet for de sekulære er at deres kultur og levesett er religiøst og ateistisk. De virker sammen, i bølgedaler. Helt i fra Mesopotania kan vi spore likhetene som en kraftig sterk rød tråd og den er spesifisert fra år 650 fvt. i profetiene, + ellers i bibelen. Religioner i stater er hedenskap og tilber både Gud og Mammon. Statskirken i Norge er bundet i den Romerske Katolske Kirke, selv om den utrolig nok er protestantisk men er også bundet av grunnloven. Desverre men forståelig nok forstår ikke sekulære og ikke troende hva det betyr å være protestantisk og katolsk, man forstår heller ikke at sann tro grensesettende full frihet. Med sann tro trenger man ikke tvang, slik sekulære ønsker for sine egne religiøse. Skal vi ikke kjempe for retten til å tro det vi tror på, skal vi ikke kjempe for vår neste angående denne rett?

Men det er jo faktisk flere alternativer enn dette. I tillegg til de to som du skisserer; det liberale samfunnet med stor religionsfrihet og det kristne samfunnet, så har man jo som Høie var inne på et tredje alternativ, nemlig en sekularisert stat etter inspirasjon fra Tyrkia og Frankrike hvor religion skal være en privatsak og hvor man i det offentlige rom skal opptre uten etniske eller religiøse markører og symboler. Mens det førstnevnte likestiller religionene og gir de adgang til det offentlige rom, vil det sistnevnte også likestille religionene - men hindre adgang til det offentlige rom. Alternativet med et kristent samfunn favoriserer en religion over andre, og gir varierende adgang til det offentlige rom.

Man kan nok argumentere godt for alle disse alternativene, men selv mener jeg at de som ønsker å favorisere en religion over andre sliter mest med argumentene. For på hvilket grunnlag?Fordi det er mest sannsynlig at denne religionen er sikreste vei til frelse? Eller fordi man alltid har gjort det? Det var i så fall ikke et argument Olav den Hellige hørte på da kristendommen ble innført med tvang for 1000 år siden. "Vi har alltid trodd på Odin og Tor så det vil vi fortsette med" hjalp liksom ikke.

Jeg finner noe av det du sier litt ullent:

Bent: Vi er inne i en prosessen å skille kirke og stat. Det mener jeg er riktig. Min begrunnelse for dette er å sikre kirken selvstendighet.

H-P: Greit nok. Jeg mener også man bør skille kirke og stat, selv om jeg ikke er så opptatt av å sikre kirkens "rett" til å diskriminere homofile og holde seg med en praksis som ikke er akseptert i andre institusjoner.  

Bent: Men det å bli en mer sekulær stat, betyr ikke at vi skal gjennomføre sekularisme som politikk. Det er den problemstillingen jeg ønsker å få frem i mitt innlegg.

H-P: Javel? Betyr ikke det at du vil gi fortrinn til religiøse standpunkter, som en plattform, også for de som ikke tror? I et land, der flere og flere ikke er opptatt av religion, så burde det på et tidspunkt være på tide at kristne doktriner ble fjernet fra alt som har med formell offentlighet å gjøre.  

Bent: Jeg mener det er feil hvis flertallet pålegger et religiøst mindretall å vise sin tro i offentlighet. Uansett hvilken tro det er.

H-P: Hvem er det som tvinger andre til det?

Bent: Men tro kan ikke brukes som begrunnelse for overgrep mot enkeltmennesker, vold eller angrep på vårt demokrati.

H-P: Hva med at voksne mennesker tiltar seg retten til å skjære kjøttbiter av små barns kjønnsorganer (ja, det er faktisk det de gjør) og religiøs indoktrinering i private skoler; er ikke det fysiske og mentale overgrep?

Bent: Men troende som tilhører den største religionen må også akseptere at andre troende viser sin tro. Jeg vil anbefale dette innlegget fra Mohammad Usman Rana http://tinyurl.com/7dwacmc

H-P: Har lest innlegget hans og kan ikke tolke det annerledes enn at Rana ønsker særrettigheter for religion, noe det overhodet ikke kan finnes noe logisk grunnlag for i vårt demokrati. Rent generelt har jeg problemer med å forstå at Rana, som offentlig har forsvart det muslimske patriarkatet og i en debatt på Litteraturhuset hadde problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofili, overhodet kan anses å være en verdig meningsytrer når det gjelder noe som helst.

Men det er nok litt utenfor temaet du trekker opp. 

Sitat Bent Høie:

"Vi er inne i en prosessen å skille kirke og stat. Det mener jeg er riktig. Min begrunnelse for dette er å sikre kirken selvstendighet. Men det å bli en mer sekulær stat, betyr ikke at vi skal gjennomføre sekularisme som politikk"

Men er det ikke slik at om man skal skille stat og kirke er også monarkiets dager talte? Er det ikke slik at da må grunnloven fornyes totalt? Hva sier grunnloven om en slik endring? Flagget med ett kors? Det er stort og det er alvorlig men når det er sagt så er jeg altså objektivt sett for å skille kirke og stat, med de følger det får.

 

 

Helt enig i dette!

Hva er motivasjonen bak å demonstrere sin tro i offentligheten? Hvorfor er det så viktig å påtvinge andre folk lyden av kirkeklokker og minareter, synet av hijab, kippah, kors og andre symboler?

Av flere årsaker vil jeg trekke frem den jeg tror er den viktigste; misjonering.

Hensikten er å trekke samfunnet i en mer religiøs retning. Da blir ikke religion en privatsak, men en idè som man mener alle andre også bør leve etter. Veien blir da ikke så veldig lang til en velmenende tanke om mild tvang à la statskirke, eller sterkere tvang - religiøs stat.
Ønsket om å demonstrere sin religion i offentligheten er derfor egentlig et uttrykk for en skjult motstand mot sekularisme.   

Samfunnet består av troende og ikke troende.  Det at de ikke troende finner det støtende at noen tror er beklagelig og viser liten respekt for de som faktisk tror.

Husker ikke helt detaljene om det, men det var en historie for 10-11 år siden om ungdommens bruk av hettegensker som var uønsket i Moss.  Det var uønsker av "trussel" og identifiserings hensyn.   Hvor går grensene for hettebruk ?  Ville dette ramme  munkedraktene til budistene, katolikkene eller andre  også om de kom innom ? 

Hvor mye skal samfunnet styre våre klesdrakter? 

Hvis man ikke får vise sin tro gjennom klesdrakter - Hvorfor skal da de troende bli utsatt for syne av "uanstendig" kledde - (hva nå det er ) i det offentlige rom ?  Om slike holdninger skal bruke den ene veien  - bør de også brukes begge veier.

Å gjøre religion til en privatsak, - unntatt offentligheten, - vil innebære å kneble ytringsfriheten. Det ville vært en tragedie. Det har seg jo slik, at det hjertet er fullt av renner munnen over med? -

Vi ser det på debattantene her, den glede vi alle har av å presentere de andre for vår egen vinkling på saken. Da er det nesten en nødvendighet å henvise til, at dette er tanker som har kommet til meg i henhold til min kjærlighet for de tekstene jeg finner i bibelen, koranen eller Shakespear for den del, med henvisning og sitater.

Ser jeg fremover, tror jeg pavens ord om at det vi trenger å være redd for, er de fanatiske ateistene. (sagt med mine egne ord, da jeg ikke leter etter utsagnet nå)

Jeg tenker, at om troende mennesker evnet å respektere hverandre og hverandres kilder, vil vi unektelig alle bli gradvis mer beriket av de andres kilder og uttrykksmåter.

Vissheten om at "Visdommen" er den samme, gitt mennesket etter dets evne til mottagelighet, på en tid  - i en annen kultur - har slik sett vært viktige bidrag til en stadig fremadskridende sivilisasjon.

Selv har jeg blitt henført av tankene  til en fange og forfulgt som ble kalt Baha'u'llah, som betyr "Guds herlighet". Min kjærlighet til hans tanker og tekster for denne vår egen tid, er så stor, at det overgår det meste. - Men derfra til at jeg skal drive misjonsvirksomhet over for andre troene er det et veldig langt skritt jeg ikke ønsker å overskride.

Jeg tenker på den persiske unge jenta som kom som flyktning hit, og begynte på norsk skole. Hun fortalte at læreren hadde bedt henne fortelle om sin tro til klassen?

Hun beskrev opplevelsen som uvirkelig - var det trygt?  - "Hårene reiste seg på armene mine", sa hun, i en blanding av frykt og glede. - Noe slikt hadde vært utenkelig der hun kom fra, Iran, - hvor hun som bahai også var nektet offentlig skolegang. Hun gjorde et uutslettelig inntrykk på meg da hun fortalte om dette.

Kanskje er det dette som er problemet? At vi må lære å akseptere hverandre og snakke om vår tro, uten å drive det til misjonerende virksomhet og fordømmelse av annerledes troende  med mer?

med vennlig hilsen mette

Det blir selvsagt et spørsmål om skjønn. Jeg mener ikke det bør være et generelt forbud for privatpersoner mot å bære disse symbolene i det offentlige rom (bortsett fra heldekkende plagg - niqab/burka). Det ville vært ekstremsekularisme som ikke tjener noen hensikt. Men å demonstrere sin overbevisning med religøse symboler i offentlige posisjoner - politi eller som dommer - har kun èn hensikt; misjonering.

Den samme misjonerende hensikten har lyden av kirkeklokker og minareter.

Dersom vi synes det er greit med kirkeklokker bør vi vel også tillate lyden av minareter? - fem ganger om dagen..