Kommentér innlegget «Det store bål vi har, det skal få l...»Det finnes et ubibelsk tankesett blant mange kristne, nemlig den at troen er noe privat som skal utfoldes i ens eget lille hjerterom, der Jesus er den snille hyrden som har det lille lammet over sine skuldre. Det er ikke noe galt i noe av dette, så lenge det ikke stopper der, men det er akkurat det det ofte gjør. Vi nordmenn er ekstremt dårlige til å snakke om tro. Med en stat som til og med har sin egen kirke skulle man kanskje tro at det motsatte er tilfellet. Isteden har vi klart å konstruere uttrykket ”personlig kristen”.
Jesus sa ”dere er verdens lys”, og med våre post-moderne og individualistiske filtre oversatte vi det til ”det lille lys jeg har, det skal få lyse klart”. Vi tenker umiddelbart at Jesu ord dreier seg om at vi, en og en, er verdens mange små lys. Det er feil. I denne sammengengen er det dessverre slik at intetkjønn flertall på norsk er det samme som entall. Et hus, flere hus. Et lys, flere lys.
Den greske grunnteksten sier nemlig noe annet: Dere (i flertall) er verdens lys (i entall). Dere er verdens ene lyst. På engelsk ligger problemet i at ordet ”you” både betyr du og dere, og dermed har også de falt i den samme grøfta.
Det er ikke først og fremst som enkeltpersoner vi skal lyse. Det er kirkens fellesskap som er verdens lys i følge Jesus. Menigheten er helt essensiell. Alenelys blåses lett ut, men et fellesskap er varmende bål og slukkes ikke lett. La meg underbygge viktigheten av tro praktisert i et fellesskap. Ordet ”hverandre” forekommer 100 ganger i NT.
***
Gal 6,2: Bær hverandres byrder
Rom 12,10: ”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.”
Ef 4,32: ”Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.
1.Tess 5,11: ”Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre.”
1.Pet 4,7: ”Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder.”
1.Joh 4,12: ”Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.”
***
For kirkefaderen Tertullian på 100-tallet var det nettopp den oppofrende kjærligheten de kristne hadde overfor hverandre som kanskje ble det viktigste argumentet for troverdigheten ved de kristnes budskap. ”Se hvor de elsker hverandre.”
Vårt samfunn hyller gjerne enkeltpersoner. Vi ser etter helter. Men hva ville Martin Luther King fått til uten alle menighetene som gikk sammen i kampen for de svartes rettigheter? Og hvem hadde visst hvem Mor Theresa var hvis det ikke hadde vært noen klosterbevegelse? Disse hadde alene vært nesten usynlige lys. Men fordi de arbeidet i et fellesskap kunne de være stjerner på himmelen.
Til slutt et sitat fra King: ”Men hvis kirken (…)vil tale og handle fryktløst og insiterende om rettferdighet og fred, vil den (…)tenne sjeler, og fylle dem med en brennende og ivrig kjærlighet for sannhet, rettferdighet og fred. Folk fra fjern og nær vil kjenne menigheten som et fantastisk kjærlighetsfellesskap som gir lys og brød til ensomme vandrere i natten.”
