Jeg beklager, Myhren, men jeg greier ikke å forestille meg å leve i en evighet etter et muligens langt liv her på jorden, forhåpentlig mett av dage. For å si det på den måten, jeg ser ikke engang poenget. Jeg håper at en kristen tro og (mer eller mindre) kristen livsførsel her på jorden vil gi velsignelse i dette livet. Det opplever jeg at det gjør. Men dersom det også skulle føre til et evig liv, ja, så får vi håpe det blir innholdsrikt og rikt nok til å holde ut - i evigheten.

Dette er ikke for å være flåsete (jeg forstår at dette er viktig for deg og mange andre kristne), men jeg har aldri greid å forestille meg evigheten som en belønning - men som i beste fall et stort og uforståelig (og litt uinteressant) spørsmål.

Men jeg er lydhør og ydmyk for tanker om dette.

Takk for kommentaren, Danielsen.  Jeg trodde faktisk at du var en kristen, så det var jo skuffende at du sier at du ikke tror på dette,

Men jeg vil gjerne komme med en kommentar når du skriver følgende:

jeg har aldri greid å forestille meg evigheten som en belønning - men som i beste fall et stort og uforståelig (og litt uinteressant) spørsmål. Sitat slutt.

Nei, evigheten er ingen belønning.  Men evigheten starter her nede på jorden for ALLE mennesker, og så er det omvendelsen og troen vår som bestemmer om vi kommer til himmelen eller ikke, etter dette jordelivet.

Bibelen forteller oss at vi alle skal leve evig fordi Gud har pustet SITT liv i Adams nese og gav med dette mennesket evig liv.

Jo, jeg tror, og jeg er kristen i den betydening. Jeg har mitt forhold til Gud, som er viktig for meg, men jeg har "problemer" med evigheten og evighetsperspektivet. Det blir liksom litt for "mye."- Jeg husker godt helvetspredikantene fra min ungdomstid. De var skrupelløse. "Hvis du ikke tar imot Jesus i kveld, kommer du lukt i helvete". Det motsatte var evig liv i "herligheten". Begge alternativene virket overveldende, noe som ikke hadde appell, for å si det slik. Livet her er svært og på mange måter flott. Det er vanskelig å tenke seg at det skal forsette i all evighet. Det virker nesten slitsomt. Det er da jeg tenker; jeg greier ikke å se poenget - ut fra et menneskelig og kanskje også rasjonelt ståsted. Som jeg skriver; hvis evigheten blir et resultat av troen, ja, så er det greit nok. Men jeg får altså ikke til å ha dette som et mål for livet her på jorden. Men altså, hvis det følger av troen, er det helt greit.

Uinteressant? 

"På den tid skal Mikael,
        den store fyrsten, stiga fram,
        han som vernar dine landsmenn.
        Det skal koma ei trengselstid
        som det ikkje har vore maken til
        heilt sidan folkeslag vart til.
        Men på den tid skal folket ditt verta frelst,
        alle som er oppskrivne i boka.
     2 Og mange av dei som søv i molda,
        skal vakna opp,
        somme til EVIG LIV,
        andre til skam og evig avsky.
     3 Då skal dei vituge skina
        som himmelkvelven skin; og dei som har ført dei mange til rettferd,
        skal skina som stjernene, evig og alltid."

Langsæther. Jeg kjenner til Bibelens omtale av evig liv. Jeg stiller spørsmål ved dette som noe å hige etter. På meg virker det veldig overveldende og noe jeg ikke "frivillig" ønsker meg. Men skriver også at jeg aksepterer at dette er en konsekvens av det å være kristen. Jeg vil gjerne høre dine egne og andre sine synspunkter og tolkninger på dette, gjerne uten henvisninger til skriftsteder. 

 Livet her kan vera riktig triveleg når ein har noko konstruktiv å arbeida mot.

Eg likar å forbedra og skapa noko. Difor har eg og brukt mykje tid og krefter på å fiksa både hus og dyrka opp jorda.

Ungane er vel vår største sut. I dag er eg glad at det går veldig bra med alle.Dei er livsglade og har funne sin plass med sunne interesser eller jobb.

Det viktige i livet er å skapa tryggleik for alle rundt seg.

No er det mykje elende mange stader på kloden og det veit eg snart skal verta ei løysing på ved Jesu gjenkomst.

Difor brukar eg og så mykje tid no på å skrive om Jesu gjenkomst etter 6000 år.

Frigjevingsåret kjem for alle. Satan er denne verdas herre og det ser med med all djevelskapen som utspelar seg.

Har fått med meg serien om andre verdskrig no på TV,og det er skremmande å sjå kor kyniske Stalin og Hitler var.

No har eg skrive om denne siste herskaren som vert 10 gonger verre - Antikrist.Det er realiteten innan kort tid.

Eg ser fram til det evige livet.

Men det er klart at ein td ein trøytt lærar som har sett på mønsterplanen i skulen som målet med livet ,ynskjer å få sleppa å leva evig.-:

Evigheten er et begrep som er vanskelig å fatte med vår menneskelige forstand.  Jeg erindrer at jeg som barn ofte lå på ryggen i gresset og stirret opp mot en blå himmel og lurte på hvor det hele endte.  Eller når man en kald klar vinternatt så myriader av stjerner og undret seg på hva som liksom ligger bak der, et eller annet sted. 

Himmelen og helvetet er en annen diskusjon.  Som kristen tror jeg at døden er en søvn inntil oppstandelsens dag.  Men det er en annen historie.

”Sover i jorden” har ingenting med fysisk død å gjøre i denne sammenheng. Selv om ordene er hentet fra den fysiske virkelighet dreier dette seg om åndelige tilstander eller mangel på slikt i endetiden. Det å sove i jorden blir da å være opptatt med denne verdens ting mens man er fysisk levende og virker her på jorden. ”Sover” i denne sammenheng henspeiler på fravær av våken oppmerksomhet omkring den åndelige virkelighet. Denne forståelsen er, slik jeg ser det, nærmere et innhold som setter etterfølgende vers hos Daniel i et forståelig lys. Men ikke bare det for i den grad åndelige spørsmål er begripelig for forstanden er Daniels ord beskrivende for endetiden, men oppklaringen og forståelsen av disse forhold vil for de aller fleste komme i ettertid – dessverre.

Da var mine første antagelser riktige, Danielsen, det var fint at du bekjenner deg som kristen.

Jeg har vært så heldig å vokse opp med en mor og en far som var bekjennende kristne; som i sin hverdag overlot hver dag i samfunn med Ham; som utførte sine jordiske plikter og oppgaver med glede og ansvar og som utførte sin barnemisjon og bedehusoppgaver med stor etusiasme.

Som voksen ga jeg dem bl.a. denne tilbakemeldingen:  Det er med undring å oppleve at jeg har erfart noe som er svært sjelden...jeg har aldri hørt dere kranglet og jeg har aldri hørt dere tale vondt om noen.

Når så mor og far forlot denne verden til det evige samfunn med Ham, så ser jeg det som en naturlig fortsettelse av det liv de 24 timer i døgnet gjennom et langt liv nedla.

Hva så med evigheten?  I hvilken kontekst er det mulig å se?

Jeg tror at vi ihvertfall må forlate den jordiske hverdag.  Jeg tror at det ligger mye forståelse i ordene  "Evig samfunn med Ham."  Med mine foreldre som eksempel...at det å være i samfunn med Ham..det å gå innfor Gud i tronrommet....det å være i den guddommelige kontekst...blir videreføringen av det som har vært deres åndelige drivkraft i den jordiske hverdag.