Det er spennende dette med religion, tørsten etter Gud, og det å oppgi sitt eget.

For hvor går grensen?

Når blir mennesket frigjort fra religionens bånd, og når kan man si at man er bare en kristen, men ikke religiøs?

Er pinsevenner mindre religiøse enn katolikker?

Er formelen frelst, døpt, og åndsdøpt å være "bare frelst", mens katolikker som går til messe og andektig bøyer kne og korser for faderen når de går inn i kirken er mer religiøse enn pinsevenner som summer som syklubb før møter starter fem minutter for sent som vanlig?

Spennende stoff Rosland, og ikke tør jeg påstå at de pinsevenner er mindre religiøse enn andre.

Jeg har vært pinsevenn lenge nok til å skjønne det. :D

er problemet. Det har kommet mye religiøsitet inn i alle kristne leire. Det fører til et åndelig trelldomsliv som ikke tiltaler verdens mennesker. Mange av dem er søkende, men jeg er redd de ikke finner det de søker i religiøse øvelser. Jo, det gamle livet er fornøyd med slikt, men det verden trenger er et nytt liv - skapt og opprettholdt ved Den Hellige Ånd.

 Poenget er kansje at Gud er individualist, og at religiøsitet er mest å betrakte som et kollektivt anliggende, mens på det individuelle plan kan man finne mennesker som har et helhjertet forhold til Gud, uansett hvilken konfesjon de måtte en del av?

Ser hva du sier, men har et litt annet syn enn deg. Det kan vi begge leve godt med.

PS.Var forresten forstander i Filadelfia, Mandal fra slutten av 1960-årene og litt inn på 1970-tallet.

Tror nok det er fullt mulig å holde på med religiøse øvelser uten å være kristen. Det går nok fint an å være sterkt knyttet til ritualer men samtidig stenge Jesus og frelsen ute. Men det er selvbedrag. Av og til får jeg inntrykk av at noen tror at kristendommen som religion frelser mennesker. Noe som den selvfølgelig ikke gjør. Kristendommen betyr ingenting hvis den ikke er en personlig oppdagelse. Det handler ikke om å ramse opp en trosbekjennelse, men å kjenne en person. Å gjøre kristendommen til noe som hører spesielle tider til, som noen gjør, er å gjøre den til ytre former. Men for kristne er hver eneste dag Guds dag.

'Religion' kjem av de latinske ordet religio, som betyr 'age' eller 'gudsdyrking.' (http://bit.ly/46b1ry) Dette er to sentrale delar av den kristne trua; vi skal dyrka Gud – Faderen, Sonen og Den Heilage Ande – og ein skal dyrka dei i age, dvs. 'gudsfrykt.' Difor vert det meiningslaust og eit misbruk av språk å seie at ein er kristen, men ikkje religiøs. Ein kan godt vera religiøs utan å vera kristen, men ein kan ikkje vera kristen utan å vera religiøs. Med mindre ein lagar seg ein eigen definisjon av språket. Men korleis vil ein då kommunisera?

Eg vil heller seie at det i denne samanhengen er betre å snakka om sann religion og falsk religion enn 'religion' og 'ikkje-religion.' Eg har ingen problem med å kalla meg religiøs. Eg dyrkar Gud i age. Og det er jo nettopp det som er religion.

Jeg mener at et av våre største problem som kristne i dag, er at vi er mer opptatt av religiøse øverlser enn av et genuint kristent liv.

...det kommer an på vei som definerer ordene. Jeg synes Bibelen er klar på at vår egen gudsdyrkelse - i den mening at vi selv gjør noe vi tror tilfredsstiller Gud - ikke fører fram. Det er Gud som på grunn av Jesus verk på Golgata må få gjøre SITT verk I OSS!

Det som kan bety noe, er ikke hva vi prøver å få til - men hva Jesus har gjort for oss, og hva han får lov til å gjøre i oss og gjennom oss. Da handler det ikke lenger om egne prestasjoner, men om å slippe Gud til for å gjøre sitt verk.

Tidligere brukte de kristne begrepet "overgivelse". Altså gi seg 100% til Gud og stille vårt liv til hans disposisjon. Det tror jeg er hemmeligheten.

 Det er jeg enig i.

Sann kristendom er levende liv, og ikke noe mekanisk. Gudstroen kan fort bli en religion i stedet for en relasjon til Jesus, og kristendommen kan bli en ytre form. Religiøsitet er nok ikke noe annet en gudsdyrkelse produsert av det gamle mennesket. Eller for å si det på en litt annen måte, religiøsitet er kristendom uten omvendelse og uten Jesus.

Kan si ja og amen til det du skriver! Jesus først og sist. Det er hva han er og vil gi vi behøver mer av.

Dette er ikke stygt ment mot dg, B.Rosland ;)

Men når du f.eks skriver det som mange kristner sier "det sier jeg amen til" så høres det veldig religiøst ut for meg. Slike "religiøse" ord får jeg meg ikke til å si på i slike setninger.

kanskje det er fordi jeg ikke har vokst opp det du kaller for en "religiøs" familie. Min mor er kristen, men mange blir overrasket når hun sier det fordi hun "ikke virker sånn".

Jeg har ikke noe problem med sin kommentar. Du får selvsagt mene det du skriver, men min kommentar kvalifiserer neppe til betegnelsen "religiøs".

Med religiøs mener jeg mennesker som forsøker å tilfredsstille Gud med egne gjerninger.

Ja, Rosland.---Jeg må si meg enig i det du skriver.--Etter et langt liv med Herren har jeg gjort meg de samme erfaringer som du. Det er ikke  hva vi kan gjøre på det "religiøse" planet som teller, MEN DET SOM GUD I SIN NÅDE HAR GJORT OG GJØR FOR OSS I SIN SØNN SOM ER AVGJØRENDE. Av erfaring vet jeg at det er "slitsomt"å forsøke tilfredstille Guds krav på lovens vei-slik Paulus er inne på i Romerbrevet Kap 3. Om en leser fra vers 19 og ut Kapitelet  får vi greie på hvordan komme i rett forhold til Gud.--Det er å bli gjort rettferdig av Gud selv. Konklusjonen på det står i vers 24: "Og de blir rettferdiggjort (eller erklært rettfedige) uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus".

Her kommer tydelig fram forskjellen mellom religøsitet og kristendom. I alle religioner er dette de bygger på: alt de må gjøre for å oppnå "fullkommenhet".--Men kristendommen forteller oss at Gud selv gjør oss fullkomne innfor ham da Han ofret sin sønn på Golgata kors for våre synder.--Det gjør at vi frivillig og glad--tross kamp og strid-- vil leve til hans ære. -Vi er født på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde--Les Peters første brev Kap:1. 3-5.----Takk Rosland for du tok opp et interressant emne!-----Mvh. Knut Haug.

 Tja, to disipler fulgte etter Jesus, han snudde seg og spurte: Hva søker dere? De svarte: Herre, hvor bor du? Jesus sa: Kom og se, og de ble hos ham (hele dagen)

Disse disiplene var tydelig mest opptatt av personen Jesus, ikke hva han kunne, det ser ut til at Jesus verdsatte det, ved å invitere dem inn i sin verden.

enkelte mennesker er nok mest opptatt av hva Jesus kan gjøre, og mindre av hvem han er.

Er stygt redd for at dette er vel så fremtredende i karismatiske miljøer som i andre kirkesamfunn som karismatikere tradisjonelt har definert som religiøse.

Når alt kommer til alt

er det bare Gud som har fasiten!

Jeg er enig i at det er Gud som i alle sammenhenger det siste ordet. Men han har også gitt oss Åndens åpenbaring så vi skal forstå og prøve de åndelige tingene.

Takk for din positive kommentar. Fint at du deler mitt syn på dette. Det fører oss inn i et frigjørende kristenliv - uten strev og mas for å tilfredsstille Gud.

 tja, det blir likevel som oftest en skrøpelig og subjektivt vurdering

..da har du vel liten tro både den åndelige erfaringen og på Åndens gaver. Selvsagt er det vi har og gjør nokså begrenset, men nærmest å nulle det ut er å gå alt for langt.