Kommentér innlegget «Min tro - en gave»Jeg kjenner meg splittet, i to. Jeg er lei av debatten rundt homofili, men jeg vet at det er viktig å snakke om det. Det er trist at mennesker stempler andre som ikke kristne, fordi de er uenig i deres forståelse av troen. Mange mennesker har snudd ryggen til troen fordi de ikke følte seg ivaretatt, fordi de føler at deres tro ikke blir tatt alvorlig og fordi deres beste følelser og muligheten til å elske et annet menneske blir stemplet som syndig. Ikke bare homofili, men mennesker som har hatt andre utfordringer, enten som fraskilte, enslige mødre, psykiske lidelser. Denne listen er allerede alt for lang.
Mange søker nærhet til Gud. Hvorfor jubler vi ikke når mennesker søker Gud? Når de tror på Jesus og tror at det Jesus gjorde for to tusen år siden får konsekvense for våre liv i dag? I stedet så krangles det om hvem som har funnet sannheten, om hva som er den "rette tro".
Jeg kjenner meg ikke igjen, når jeg leser om homolobbyister. MIn virkelighet ser annerledes ut. Virkeligheten om mennesker som har mistet troen på seg selv, sitt menneskeverd og som føler en dyp skam fordi de fant ut at de var homofile eller lesbiske. Jeg kjenner jenter og gutter som har mistet kontakten med familien sin fordi de "stod frem". Heldigvis kjenner jeg også mange som har opplevd at de kom nærmere sin kristne familie når de fortalte hvem de var. For meg handler det om å elske seg selv som den jeg er. Forandre det jeg forandre, godta det jeg ikke kan forandre og et ønske om å se forskjellen. Jeg har minst to venninner som jeg vet tok livet av seg på grunn av sin legning. Det er fordi jeg har snakket med dem om det.
Uten forskjeller, blir det ikke vekst. Vi trenger debatter, vi trenger uenighet. Jeg forstår at noen føler at alt snakket om homofili er fjernt. Jeg forstår at mange blir lei debatten. På den andre siden så mener jeg at dette må snakkes om. Hver dag kommer nye mennesker frem til erkjennelsen av at de er homofile.
I begynnelsen er det undringen, hvorfor er jeg annerledes, hvorfor reagerer jeg som jeg er? Hvorfor har jeg andre interesser? Så plutselig skjønner vi. For meg var det mange år med ensomhet. Jeg passet ikke inn, jeg forstod ikke kommuniskasjonen til mine venner. Jeg så ikke det de så. Jo mer interessert mine venner ble i det andre kjønn, jo mer ensom følte jeg meg.
Jeg hørte og leste om homofili, noe sa meg at det handlet om meg. Det var bare det at jeg kjente meg ikke igjen i budskapet som ble forkynt i mitt kristne miljø. Hvis Gud ikke ønsket meg, hvordan kunne da følelsene jeg følte være gode? Vist Gud ikke ville ha homoseksualitet, hvorfor ble jeg da ikke heterofil? Hvorfor traff jeg ikke en mann og kunne få familie? Hvordan var det jeg følte som godt, syndig?
Etter hvert fant jeg ut at jeg ikke kunne leve i en kirke som fordømte det jeg følte som riktig. Jeg klarte ikke å forholde meg til kirken, med medkristnes fordømmelse og til tider hat. Det gjorde noe at jeg med min blotte eksistens skapte så mye splid. Jeg var ikke ønsket som leder i en menighet som jeg hadde tilbrakt hele min ungdomstid i. Mennesker som tidligere hadde fortalt at de bad for meg, vente meg ryggen. Noen sluttet å snakke med meg, noen venner ble tidligere venner. I denne perioden var det først fornektelse, så sorg og sinne.
En periode klarte jeg ikke kalle meg for kristen, men etter hvert oppdaget jeg at troen ikke var noe å kimse av. Jeg er og blir kristen. Det er Gud jeg tror på, jeg tror at den kjærligheten jeg har fått oppleve er en gave fra Gud. Jeg tror at selv om jeg fremdeles sliter med mine ting, er jeg ønsket, villet og godtatt av Gud. Vi har fått oppleve både å bli gift hos Byfogden og velsignet smed gode venner og familie som vitner, i et kapell. Vi har bedt Gud om å velsigne oss og vi føler stadig at vi blir velsignet.
Jeg ønsker at mennesker skal se Guds godhet, kjærlighet og aksept. Jeg vil så gjerne at troen skal gi frihet til å være seg selv, til å akseptere den vi er. Se at i forskjellene mellom mennesker får vi også mulighet til ny kunnskap, til å utvikle oss. Når vi bruker tiden til å stenge andre mennesker ute, til å frata en plass i vårt fellesskap, så er det på grunn av frykt. Jeg skjønner godt at alt som har skjedd i vårt samfunn skaper frykt, men hvilken tillit har vi da til Gud? Hvordan kan vi selv ta i mot Guds kjærlighet, hvordan kan vi se storheten i Hans skaperverk når vi lar frykten styre oss? Hvor blir det av kjærlighetsbudskapet da? Hvor blir Jesus av som helbredet syke, snakket med de utstøtte og som omgikk seg med de som ikke hørte hjemme?
Jeg opplevde en gang demonutdrivelse, med tre prester som stod over meg og bad om at demonen skulle forlate meg. Jeg gikk for å fortelle om mine følelser, men fordi jeg hadde oppfattet forkynnernes budskap som sannheten, opplevde jeg mine følelser som skam. Det var et overgrep mot meg. Jeg var i godt selskap. Disse prestene er fremdles i fremtredende posisjoner i kirken. Jeg ser bilder av dem med sine familier og hører om nye posisjoner de har fått. De bad om at demonen skulle forlate meg. Hadde jeg truffet dem igjen i dag, ville de ikke kjent meg igjen. Jeg var bare en i rekken.
Hvordan kan mennesker bli så overbevist om egen sannhet at de kan stemple andre mennesker som besatt, syndige og "antikrist". Jeg har til og med lest at min kjæreste fortjente å dø og at hennes familie og venner skulle brenne i helvete.
De presenterer en Gud jeg ikke kjenner. Det gjør meg trist og lei meg. I sin iver etter å gjøre det de er overbevist om er riktig, stemples andre mennesker, de skyves ut av fellesskapet. Mange blir påført skam og psykiske lidelser. Troen er så grunnfestet i mange av oss, at det å høre at vi da ikke er ønsket, vel det er faktisk ikke mange ting som gjør mer vont. Kan hende fordi i en periode av vårt liv, var Gud den eneste vi virkelig klarte å forholde oss til.
Hvordan er det mulig når de forkynner et budskap om en Gud som ble menneske? En Gud som steg ned til mennesker, nettopp fordi vi som mennesker ikke kunne klare det Jesus gjorde for oss. Jeg vil gjerne at min tro skal ha et uttrykk i møte med andre mennesker.
Å stemple andre som antikrist, ikke kristne, eller fordømt, vel det er ikke min jobb. At noen hundre mennesker som kjemper for sin plass i kirken skal stemples som homolobbyister, vel akkurat det er både urimelig og uriktig. Da er det mange flere som prøver å stenge oss ute. Det er derfor vi kjemper, for vi vet at vi har en plass. Vi tror at vi er elsket, villet og godtatt av Gud. Den troen kan ingen andre ta fra oss, den ligger i hjertet. Heldigvis finnes det veldig mange som deler vår tro og som virkelig ser at vi er ressurser som har noe å bidra med. Takk Gud for alle de som vandrer sammen med oss og som har gjort det, i mange år.
