verdidebatt.no

Av de mange kommentarene etter dagens bispeutnevnelse, skiller statsråd Magnhild Meltveit Kleppas kommentar seg ut som ganske så selsom. Meltveit sier til Stavanger Aftenblad at hun gikk inn for Kjetil Aano som ny Stavanger-biskop. På spørsmål om hvorfor hun ville ha Aano fremfor Pettersen, svarer hun at regjeringen setter kirkedemokratiet høyt og da burde regjeringen ha fulgt opp den klare støtten Kjetil Aano hadde fra kirken. Sier Meltveit Kleppa. Og det har hun jo ha rett i. Men hun tok ikke dissens i regjeringen, sier hun.

Noen av oss husker en tidligere utnevnelse, som Meltveit Kleppa også var med på. Det var i mars 1998, da Bondevik 1-regjeringen skulle utnevne ny biskop i Oslo. Odd Bondevik hadde vunnet den kirkelige voteringen med omtrent nøyaktig samme margin til Gunnar Stålsett som den Aano hadde i Stavanger. Odd Bondevik hadde samme antall bispestemmer som Aano og i Kirkerådet var flertallet for Bondevik enda større enn Aanos. Kirkeminister Jon Lilletun innstilte på å utnevne Odd Bondevik, men regjeringspartnerne Sp og Venstre ønsket Stålsett. Krf hadde flertall i regjeringen, men statsminister Kjell Magne Bondevik meldte seg inhabil fordi Odd Bondevik var hans fetter. Resultatet ble at Sp og Venstre stemte ned Lilletuns innstilling og utnevnte Stålsett med visestatsminister Anne Engers dobbeltstemme, mens Krfs statsråder dissenterte.

Magnhild Meltveit Kleppa var regjeringsmedlem også den gangen (sosialminister) og var med på å overkjøre den kirkelige voteringen. Vi hørte da ingen ting om at det skulle være så galt. Men da var det en tidligere Sp-formann som ble utnevnt til biskop, og bispedømmet var Oslo. I dag er bispedømmet hennes eget fylke og valgdistrikt, der Meltveit Kleppa håper å berge Sp-mandatet ved høstens storingsvalg med stemmer blant annet fra det bedehusland som nå reagerer på at regjeringen ikke følger kirkens votum. Dermed er det naturligvis opportunt denne gangen å være tilhenger av at regjeringen skal respektere den kirkelige avstemning som hun var med på å se bort fra i 1998.

Stem dem ut, sier jeg. Ikke fordi det er så forferdelig viktig hvem som er biskop i Stavanger, men fordi disse maktovergrepene viser hvor prinsippløse de er.

Takk for et interessant innlegg Evenshaug. Bra at du skisserer opp hva som skjedde i `98 for alle oss med dårlig hukommelse. I lys av det som skjedde den gangen er vel Kleppas dissens ganske tvilsom.

Evenshaug peker på noe vesentlig! Kleppa har drevet med dobbeltkommunikasjon, og er neppe noen stor tilhenger av det kirkelige demokratiet.

Også Giske har ved flere anledninger ytret ønske om mer demokrati i kirken. Men dette blir nesten på grensen til det komiske når han (igjen) velger å overprøve det kirkelige votum.

Det bør ikke herske noen tvil om at den rød-grønne regjeringen ønsker å bruke kirken som et forvaltningsorgan for sin politikk på ulike områder. I løpet av de fire siste årene har de strammet grepet om skolepolitikken, familien så dette føyer seg inn i rekken av den sosialtiske statstanken hvor politikerne skal ha det siste ordet i alle slags institusjoner.

Hvis Kleppa virkelig mener at kirken slev skal avgjøre bispeutnevnelsene, hvorfor tok hun da ikke dissens i dag? Det hjelper fint lite å argumentere for kirkens egne prosesser når hun i handling gjør det motsatte.

Jeg mener også å huske at Kleppa før valget i 2005 sto fram som en slags "garantist" mot den nye ekteskapsloven. Men historien forteller noe annet...

Det er vel liten grunn til å tro at SP - velgerne i Rogaland lar seg begeistre av slikt politisk håndverk?

Som Moe ganske riktig skriver, tok Meltveit Kleppa ikke dissens i saken i statsråd og står derfor bak utnevnelsen. Men hun må åpenbart ha gått inn for Aano i regjeringsmøtet der sakene i realiteten avgjøres. Når hun kan gå ut å si det hun gjør, er det rimelig å spørre hvorfor hun ikke tok en dissens i statsråd, slik Krf-statsrådene gjorde i 1998. Da hadde hennes argument om at en bør følge kirkens votum stått til troendes.

Det er også riktig, som Moe skriver, at Meltveit Kleppa lovte velgerne i Rogaland før valget i 2005 at hun ikke ville gå inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov. Som kjent brøt hun det løftet og støttet den nye loven.

Dette skyldtes at hennes sønn kom ut av skapet og fortalte at han ville gifte seg.  Da fikk hun noe å tenke på.

 Konklusjonen må vel bli at hun ikke fremstår som en troverdig politiker.

Sier det ene, men gjør det andre.

Ja, ja - vi får de politikere vi fortjener.

Leser i Vårt Land at en av Venstres fylkestingsrepresentanter er "opprørt" over at regjeringen ikke utnevnte Aano etter at han vant avstemningen i alle runder. Hun spør: "Skal ikke hensynet til folk som har uttalt seg bety noe?" Kanskje Venstres representant burde opprøres litt over opportunismen i eget parti. Også Venstre var med på å gjøre nøyaktig det samme i regjering i 1998.

Som jeg har nevnt tidligere så handler dette til syvende og sist om redelighet og respekt for kirkens demokrati.

Det som skjer fra regjeringens side er politisk taktikkeri og kameraderi. Det er fristende å sette et annet ord på det som skjer - korrupsjon. Men det driver selvfølgelig ikke norske politikere med...

Det er trist å se hvordan man snur og vender på argumentasjonen alt etter som det passer ens eget standpunkt. Integriteten og respekten for meningsmotstanderne er totalt fraværende.

Da står det respekt av Bondevik som sa han var inhabil når det stod mellom Bondevik som kirkens flertall ønsket i 1998 og Stålsett. Anne Enger Landsteins dobbelstemme for sin partifelle Stålsett var renspikka kameraderi.

Man sier at man gjør seg fortjent til respekt - det gjelder også våre politikere. Vi er mange som har mistet respekten for både politikere og kirkeledere som trosser de demokratiske prosesser.

I dette tilfelle hadde ikke Kjell Magne noe valg.  Å være nevø til en kandidat skjønner alle at er inhabilt.