verdidebatt.no

I 1989 takket syv av Den norske kirkes elleve biskoper nei til å delta i en gudstjeneste i Nidarosdomen sammen med pave Johannes Paul II. Sannelig har det skjedd mye på 20 år.

Bispe-nei til paven

1. juni 1989 ankom pave Johannes Paul II Fornebu. Vel nede på norsk jord knelte han og kysset asfalten. Et like hektisk som historisk pavebesøk var innledet: For første gang gjestet en pave Norge, og i løpet av den tre dager lange visitten møtte han statsminister Gro Harlem Brundtland, han var i audiens på Slottet og hilste folkemengden fra balkongen sammen med kong Olav, han medvirket ved en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim og han besøkte Tromsø.

I sin første tale etter ankomsten til Norge sa Johannes Paul: «Jeg kommer ikke som en representant for politiske eller nasjonale interesser, men som et vitne om vår Herre og Frelser Jesu Kristi evangelium.» I dag er det lett å tenke at dette var da lite oppsiktsvekkende sagt av en av kristenhetens fremste skikkelser, men for 20 år siden ble mange norske lutheranere overrasket over det tydelige budskapet om Jesus fra lederen for en kirke man gjerne oppfattet som mer opptatt av Maria enn av hennes sønn.

I Årbok for Den norske kirke 1990 står det at «offentligheten, representert ved mediene, øyeblikkelig oppfattet dimensjonene ved pavens reise i Norden, mens de toneangivende i Den norske kirke først langsomt kom à jour.» Slik kan man også tolke det faktum at syv av de elleve biskopene takket nei til innbydelsen til gudstjeneste i Nidarosdomen med paven. Biskop Per Lønning hadde offentliggjort en prinsipiell begrunnelse for at han uteble, mens de andre seks oppga mer praktiske og til dels pussige argumenter for forfallet. Dette vakte en pinlig oppsikt både nasjonalt og internasjonalt, står det i Årboken.

Overskriften i årboken er «Økumenikk er ikke lenger et farlig fremmedord.» Jeg tror ikke overskriften var dekkende for situasjonen i 1990, men den er det i dag. Jeg kan ikke tenke meg at noen av de nåværende biskoper ville takket nei til å delta sammen med pave Benedikt XVI i en gudstjeneste. Snarere ville det blitt bispekø ved inngangen. Det økumeniske klimaet er sterkt endret. Selv om pave Benedikt kan oppleves å være mer tilknappet enn den folkelige pave Johannes Paul hva økumenikk angår, er forholdet mellom kirkene nå mer avslappet enn for 20 år siden.

Dette viser seg også nasjonalt. Den nære kontakten mellom for eksempel Oslo-biskop Ole Chr. Kvarme og hans katolske kollega Bernt Eidsvig er velkjent. I norsk luthersk kristenhet kan man stadig høre særlig mer konservative lekfolk og kirkeledere rose Den katolske kirke for dens vilje til å stå på det tradisjonelle synet i samlivsetiske og enkelte dogmatiske spørsmål. Selv i norsk frikirkelighet og i de frivillige organisasjonene – der motstanden mot alt som smakte av katolisisme for 20 år siden, oftest var knallhard – kan man høre Den katolske kirke omtalt i positive ordelag.

Min egen kirke – Den Evangelisk Lutherske Frikirke – takket også nei til Nidarosdomen i 1989, og jeg var ingen pådriver for at nei skulle bli ja. Først et tiår senere fikk jeg min egen nærkontakt med pavebesøket, i form av en middag i den katolske bispegården sammen med den katolske erkebiskopen av Cape Town og biskopen av Tromsø stift. Til stede var også husholdersken som hadde ansvaret for biskopens hus og som hadde stelt for paven da han var i Tromsø og overnattet i bispegården. Mange muntre historier av mer privat karakter ble fortalt, og det er tydelig at årboken treffer blink når det brukes ord som at «Ved hvert arrangement sjarmerte Johannes Paul publikum som sto på mer eller mindre avstand, og de utvalgte som fikk nærmere kontakt med storkirkens overhode.» 

Klimaendringen skyldes neppe den sjarmerende paven, snarere en generell nedtoning av det dogmatiske og i alle fall større åpenhet for det kristne fellesskapets grenseoverskridende karakter. Den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen 2. pinsedag som markerer jubileet, vil nok bli uten bismak. Kanskje noen også angrer på at de ikke var til stede for 20 år siden.

Jon Magne Lund

Går vi et hakk dypere enn Jon Magne Lund gjør i denne kommentaren, og spør hva som var grunnen til at de fleste biskopene i Den norske kirke ikke deltok i pavebesøkets kirkelige høydepunkt i Norge - den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen 2. juni 1989, ser vi dette:

Mens Den romersk-katolske kirke fra første stund i forberedelsene hadde gjort det klart overfor Den norske kirkes ledelse at Johannes Paul II ønsket å feire den økumeniske gudstjenesten i Trondheim sammen med alle biskopene i Den norske kirke, ble ikke dette ønsket videreformidlet klart nok av Bispemøtets daværende preses Andreas Aarflot.

Dette, og kirkeledelsens Nidaros-blindhet, gjorde at Den norske kirke planla pavebesøket annereledes enn de lutherske folkekirkene i Sverige, Finland, Danmark og Island. De forsøkte alle, på sitt vis, å imøtekomme pavens ønske om felles gudstjeneste i kirkehovedstedene. Det gjorde at de økumeniske gudstjenestene i Uppsaladomen, Åbo domkirke, Roskilde domkirke og på Thingvellir samlet alle de lutherske biskopene (på Island alle de lutherske prestene), og fremsto som besøkets kirkelige høydepunkter.

Det Den norske kirkes ledelse brukte det meste av sin tid på å forberede før pavebesøket, var ikke gudstjenesten i Trondheim. Den definerte man i praksis som en regional affære som Nidaros-biskop Kristen Kyrre Bremer stelte med. Nei, mottagelsen som ble holdt på det statlige Akershus slott i Oslo dagen før, sto for kirkeledelsen som hovedarrangementet. Ikke minst var man svært opptatt av hvilke teologiske signaler Bispemøtets preses burde gi i sin tale til paven i denne ikke-liturgiske samlingen.

En av dem som slik trodde han gjorde det som var ventet av ham, daværende Tunsberg-biskop Håkon E. Andersen, skrev allerede 5. juni 1989 i Tønsbergs Blad at han "i god tro" hadde planlagt å være blant de lutherske gjestene under pavens messe på Akershus festning om ettermiddagen 1. juni, før han deltok i "Den norske kirkes store felles uttrykk" - mottagelsen på Akershus slott like etter. Andersen skrev at han derfor hadde planlagt andre ting 2. juni, da "Nidaros biskop inviterte til et mer lokalt preget arrangement i Domen".

Det Andersen her skrev, er tettere på årsaken til bispefraværet i Nidarosdomen enn mange av de krasseste kritikerne har vært siden. Med unntak av Bjørgvin-biskop Per Lønning, som offentlig begrunnet hvorfor han uteble, holdt ikke disse biskopene seg borte i noen demonstrasjon mot paven. De sto i første rad som gjester under Johannes Pauls messe i Oslo 1. juni, men hadde ikke tilstrekkelig klart fått vite at han ønsket å feire gudstjeneste sammen med dem i Trondheim neste dag! 

Samtidig skal det sies at to av biskopene, Georg Hille i Hamar og Fredrik Grønningsæter i Sør-Hålogaland, hadde tolket den manglende informasjonen fra preses annerledes og deltok i Nidarosdomen. Dermed hadde biskop Kristen i alle fall noen flere kolleger enn preses Aarflot med seg da han førte Johannes Paul inn i katedralen som rommer "Norges hjerte".

(For en mer fullstendig fremstilling av planleggingen og gjennomføringen av pavebesøket i Norge og Norden i 1989, se min artikkel i Kirke og Kultur 1995, side 361-390).

Jeg husker at vi var sammen på Fredtunden dagen, Jon Magne, på Frikirkens predikantmøte. Jeg må si at jeg var ganske rørt da vi så paven i Oslo den 1. juni 1989 - det var kanskje et av de aller første tegn på at jeg noen år senere skulle bli katolikk.

Jeg husker også at Thomas Bjerkholt syntes det var litt dumt at han ikke kunne være med i Nidarosdomen dagen etterpå. Det hadde blitt bestemt av synodestyret at han skulle få representere Den Evangelisk Lutherske Frikirke ved denne store økumeniske anledning, men pga grunn av en hel del kritikk innad i kirkesamfunnet hade styret gjort om sitt vedtak.

For meg som katolsk legkvinne ble det en opplevelse som jeg tenker tilbake på med glede at paven besøkte vårt land. Før den tid ble jeg alltid konfrontert med svært manges fordommer og manglende kunnskaper om katolsk tro når jeg sa at jeg var katolikk. I anledning pavebesøket ble det skrevet endel om den katolske kirke og tro i landets aviser, og alt overveiende på en ok måte. Selv var jeg så heldig å få møte paven i Tromsø. Han hadde ikke bare det du nevner på programmet, men han holdt i tillegg messe både i Oslo og Tromsø. Pavens taler ble kringkastet både i radio og delvis på TV. De har også blitt utgitt i bokform. Og faktisk tror jeg ikke det først og fremst var sjarmen til paven som bedret det økumeniske klimaet, men hvilket budskap han kom med. Følgende lille historie kan illustrere dette. Daværende biskop for Tromsø stift, Gerhard Goebel fortalte meg at han like etter pavebesøket hadde sittet på et fly sammen med en eldre dame. De kom i samtale og damen fikk vite at Goebel var katolsk biskop, og naturlig nok kommenterte hun det nylige pavebesøket. I følge Goebel sier hun at hun hørte på hans prekener i radioen. Så ser hun på biskopen og sier: Sannelig denne paven er en kristen mann!

Forøvrig har det økumeniske klimaet ihvertfall mellom statskirken og katolikkene i Tromsø by vært svært godt, sannsynligvis også fordi byens domkirke ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig. Da tilbød katolikkene byens protestanter at de kunne benytte seg av deres kirke, og det takket statskirken ja til.

Men jeg husker også en Struksnes (tror jeg han het) som i forbindelse med dette pavebesøket fikk laget et hefte om hvorfor paven måtte være antikrist på jord og som ble delt ut til mange husstander i landet. Noen  miljøer i vårt land mener tydeligvis enda dette, tror jeg. Men personlig gleder jeg meg veldig over den økumeniske tilnærming som har skjedd de siste par tiår mellom især statskirken og den katolske.

20 år. Norge har forandret seg mye, på bare to ti-år. Flere kvinner i arbeidslivet, barnehager, SFO. Mediabildet, med flere aktører, innen både radio og TV. IT-revolusjonen, som har forandret hele samfunnet, arbeids hverdagen og inntatt privatlivet. Dette som noe av de viktige forandringer.

Vi er en nasjon, med flere medborgere, som kommer fra fjerne kulturer. En del av kulturen, er deres religion.

Så aldri før har, Norge bestått av så mange etniske grupper, og religioner. Vi vil  (gjerne) favne dem alle. Skulle vår Grunnlov blitt skrevet i dag, (hypotetisk), så hadde det vært spennende å hvert "flue på veggen" i Eidsvoll-salen.

Eidsvollsmennene (det hadde kanskje hvert noen kvinner der å?) kommet ut etter lange dager/måneder, en 17 Mai i år 20XX. Proklamert Norges Grunnlov, tilpasset samfunnet i dag. Jeg lar den hypotesen ligge og pennen hvile. Eller får vel si tastaturet, selv språket har endret seg på 20 år.

Dette viser jo at vi lever, i et dynamisk samfunn, før veldig homogent, men (tids passet) dynamisk, og nå, med et mangfold. Det er lettere å like maten til de forskjellige kulturer, enn religionen.

En biskop, er en samlende (burde være) og viktig person i alle Bispedømmer.

Nå har vi heller ikke lenger bare Lutherske Biskoper, men tilsvarende geistlige personer, i andre religioner og kristne kirker i dagens Norge.

Det er også Katolske Bispedømmer/stift i Norge. Paven hadde sitt besøk og Statsbesøk, for 20-år siden. Da var Paven(Biskopen av Roma), mulig en kuriositet for folk flest (ikke-katolikker) og en "motstander" for Biskopene i Den Norske kirke. De som ikke var der, får argumentere selv, hvorfor de ikke var tilstede.

Johannes Paul II, ble og var en avholdt Pave. Evnen til kontakt nevnes treffende av J. Lund. Ved sin bortgang var han nettopp en respektert, populær og avholdt Pave, menneske og kristen. Langt utover Vatikanet og Katolske Bispedømmer, verden over.

Det er jo nettopp vår (nasjon) vilje, til å ta imot "ny-landsmenn" at vi har fått ett mangfold. Norge er ikke homogent lengre, og vi lever ikke livet lengre, i hvert vårt "dalsøkk", eller i "trange fjordarmer", livet ut.

Den Katolske kirke i Norge, etter reformasjonen, var jo, og nettopp ble en "innvandrer-kirke". Før begrept var daglig tale. Etter at den Katolske kirke igjen fikk krysse Norges grenser, etter flere hundreårs (ufrivillig)fravær. Da kom de til et homogent kirke-norge. Toleransen var ikke, så til stede, da fra Storting og samfunn.

Prester kom fra andre land, nonner og munker så. Der de slo seg ned, dannet menigheter, klostre og sykehjem. Ble de en "kuriositet" også møtt med fiendskap. Se på nonnene (Lunden kloster feiret 50 år i helgen) var nettopp like "fargerike", som kvinner med hijab i dag. Noen møtte nonnene/prester med skepsis, andre mere åpne.

Det er jo nettopp det dagen,s hijab-bærende kvinner møter i dag, og debatten har pågått her på "Verdidebatten.no", lenge. Hevder så; "at den katolske kirke var og er ett foregangseksempel, i nettopp ta imot "fremmede". Da, for de katolikker som har funnet Norge som sitt nye land, men også omsorg for alle som søkte til "deres dører". Alle de "fremmede familier" som slo seg ned i Norge. Ble lokale bakere, urmakere, smeder osv. Ble med å bygget opp og styrke de lokale menighetene, for kirken var og er så viktig.

Dette er ikke noe som har pågått de siste 20-år, men siden dag 1, siden kirken, "kom tilbake" til Norge. Vil gjøre det, gjør det og fortsette med det, uansett politisk dagsorden/agenda.

Er mye seg som har forandret seg fra f.eks Christian Michelsen dager, til Jens Stoltenberg regjering. Når linjene er trukket tilbake til den ruvende Statsminister C. Michelsen, i Norsk historie. Har det alltid og vil være en debatt (ihvertfall i ett demokrati), der de konservative og liberale krefter, skaper en dynamikk. Vi får fremgang eller tilbakegang. Innen for "kirke-Norge" er det også en slik debatt, og det økunemiske samarbeidet har kommet langt, men ikke langt nok på 20-år.

Mennesket er en "treg materie", for vi har alle meninger, (bra!) det er ikke "leder-ulven" som har sin flokk og sitt hierarki i Norge. Så debatten foregår, ikke ved "melkerampen" lengere, men som her på "Verdidebatten.no".

Hadde dagens Pave Benedikt XVI, ankommet Gardermoen i dag, og kysset norsk jord. Hadde nok imøtekommende heten vært større, til han som Pave.

Men og det er ett men, media-norge og samfunn hadde vel ikke glemt krigen (1939-45), og at han er av Tysk herkomst, og selv ungdom under disse tragiske krigsår. Der hadde vel stenen i skoen "trykket nå", i dag. Ikke det økunemiske.

Når skal vi greie å se over, forbi, til det større. Det all religioner (de fleste) søker? Gud.

I den katolske kirke St. Laurentius, kimer nettopp den protestantiske kirkes klokker, inn til messer og høymesse for oss. Bevist, eller ubevist?

Takk for godt naboskap!