Mulighet til å forflytte folk hindrer at problematiske saker kommer opp i lyset.

Når en sak eksploderer i mediene, blir det automatisk en rekke andre forhold som kommer i kjølvannet. Søkelyset blir nå rettet mot Den katolske kirkes forvisningspraksis. Den er alt annet enn god, sett ut fra et personvern- og organisasjonsperspektiv.

Det har vært en tradisjon med sanksjoner mot prester som bryter tillitsforhold eller opptrer utilbørlig i saker som ikke forfølges strafferettslig. 

Men Den katolske kirke er ikke alene om å løse sine personalproblemer på denne måten.

Både i politikken og embetsverket har personalproblemer blitt løst ved forflytninger og omplasseringer. Politikere kan plutselig bli utnevnt som ambassadører i fjerne land. Brysomme byråkrater kan havne i FN-systemet eller på utenriksstasjoner.

Da biskop Ernst Baasland fikk problemer, var det meningen at han skulle bli gjesteprofessor ved et sørafrikansk universitet, men ettersom han ikke var ønsket, ble det ikke noe av. En prost som måtte slutte, endte i statsadministrasjonen.

Store internasjonale kirkesamfunn og bevegelser har gjort seg bruk av omplasseringer når situasjoner er blitt vanskelig. En overgrepsanklaget offiser i Frelsesarmeen ble sendt til Danmark og hadde sitt virke der til stor forbitrelse for offeret og dets pårørende. 

Når en person har begått et seksuelt eller personalmessig overgrep, er faren for gjentakelse til stede. De som «mottar» vedkommende, er ofte helt uforberedt.

Biskop Bernt I. Eidsvig sier til at Aftenposten at det er god grunn til å se på Den katolske kirkes forvisningspraksis. Den bidrar på mange måter til å tildekke sakene. For en menighet eller organisasjon kan saken bli liggende som en ondartet svulst. Få er klar over hva som er skjedd. Det skaper rom for spekulasjoner og rykter.

Praksisen er også vanskelig med hensyn til den forvistes rettssikkerhet. Alle mennesker har krav på en ordentlig behandling.