Kommentér innlegget «Frihet, likhet og brorskap?»Onsdag denne uken kom nyheten fra London: Labours Harriet Harman trekker forslaget til den såkalte Equality Bill, lovendringen som i praksis ville gjort det ulovlig for trossamfunn selv å definere ansettelsesvilkår til sine ansatte. Prisen ble for høy.
Kanskje innså Labour at dette ikke dreier seg om kravene fra en liten obskur gruppe, men faren for ytterligere fremmedgjøring av blant annet over 4 millioner katolsk velgermasse, ved å innføre en lov mange ser på som en trussel mot trosfriheten.
Mye har blitt sagt i media om pavens ”innblanding” i engelsk politikk. Benedikts innvending er at lover som dette bryter med universaliteten i naturretten, og dermed også trosfriheten. Dette dreier seg altså ikke om retten til å diskriminere, men retten til selv å definere sine dogmer og tradisjoner.
Men det er ikke bare ”menigheten” som ser fornuften i pavens tale til de engelske biskopene. (Hvor mange leser faktisk mannens taler før de uttaler seg?)
Vi leser fra den utmerkede kronikken ”Why I, as a gay man, agree with the Pope - Harriet Harman's equality mania only promotes intolerance”:
”The world has changed beyond recognition for the better for gays in the past decade. So why do I fear that all that good work now risks being undermined? It is precisely because the very intolerance that was once targeted at gays is now being directed at those who have sincerely-held - if, in my view, misguided - objections to gay equality”.
Kampen i England har blant annet stått om hvorvidt staten kan tvinge katolske adopsjonsbyrå å formidle også til homofile par. I 2007 ble to katolske adopsjonsbyrå – på ordre fra nevnte Harriet Harman – tvunget til å stenge da de nektet å rette seg etter de nye lovene. Andre byråer løsrev seg formelt fra Kirken for å kunne fortsette sin virksomhet. En jødisk skole i London ble i fjor også dømt for ”rasisme” grunnet dets opptakskrav: jødisk barn født av en jødisk mor.
Eksemplene i England viser det paradoksale i den nye europeiske kulturen hvor menneskerettigheter - fremfor å ivareta menneskets grunnleggende verdighet - i økende grad blir til en ideologi med klare politiske agendaer.
En norsk variant. Tematikken er godt kjent også her hjemme. I likhetens navn er den norske regjering – i god Labour og AP-ånd - nå inne i en prosess for et forbud mot diskriminering av homofile og kvinner i trossamfunn.
Det såkalte Graverutvalget ønsker også en ny og samlet diskrimineringslov. Vi leser fra utvalgets forslag til et ”helhetlig diskrimineringsvern” (NOU 2009:14):
”Utvalget legger i denne innstillingen frem forslag til en lov mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person.”
Lovforslaget har implikasjoner langt utenfor det rent trosmessige. Men la oss holde oss til saken: Den katolske kirke og andre trossamfunn skal altså kunne bli tvunget til å ansette mennesker mot sin vilje. Skal staten opptre konsekvent vil den måtte tvinge Kirken til å ansette kvinnelige, praktiserende homofile, gifte eller for den saks skyld transseksuelle prester. Det kan bli et interessant skue.
Gledelig er det uansett at flere norske kirkeledere onsdag denne uken - sammen med en muslim og humanetiker - leverte sitt høringssvar på Graverutvalgets forslag. Her kreves det full ansettelsesfrihet for trossamfunn.
Sett fra Roma. Norge er en forholdsvis ubetydelig utpost i det katolske Europa. Det skal allikevel sies at flere øyenbryn ble hevet i Vatikanet da nyheten om det norske rettssystems aksept av en ordensprests søksmål mot Kirken - med LOs hjelp - for brudd på arbeidsmiljøloven, ble kjent i 2008.
Vatikanet sendte også en tungvekter - p. David-Maria Jaeger OFM, professor i kanonisk lov - for å gi lagmannsretten en leksjon i kanonisk vs. sekulær lovgivning.
Nå fikk saken en fornuftig utgang til slutt. Men nye forsøk på å begrense trosfriheten i likhetens navn er i emning. Det vil være naivt av den norske regjering å tro at den ikke vil møte motstand, både på mikro- og makronivå.
Benedikt XVIs velkomstbrev til den nye norske ambassadør ved Den hellige stol, Rolf Trolle Andersen, fikk lite oppmerksomhet i norske medier i fjor. Ser vi bort fra de vanlige diplomatiske høflighetsfraser, finner vi et aldri så lite stikk til norske myndigheter:
"I likhet med mange andre europeiske land, er Norge i økende grad kallet til å granske religionsfrihetens implikasjoner sett i konteksten av et liberalt og pluralistisk samfunn".
"Jeg er sikker på at de høye etiske prinsippene og sjenerøsiteten som er så karakteristisk for Norges opptreden på den internasjonale scene, også vil gjøre seg gjeldende der hjemme, slik at alle borgere av landet vil være frie til å praktisere sin religion, og alle religiøse samfunn vil være frie til å styre seg selv i samsvar med sin tro og juridiske system, og på denne måten gi sitt bidrag til fellesskapets beste”.
Hører du, Jens?
