verdidebatt.no

Trond Viggo syng om  at du må tenke sjølv. Ein gong var eg i eit miljø der det ikkje var tillatt å gjer nettopp det. Ein sjølvutnevnt “gudsmann” hadde monopol på Guds vilje. Stilte du spørsmål ved det som vart sagt vart du stempla som opprørar. Var du kvinne i tillegg hadde du noko dei kalla Jesabels Ånd. Eg fekk augene i meg nokre gonger. Ikkje frå “gudsmannen”, men nokre av hans beundarar. “Tør du verkeleg å sei det du gjer, tør du å kritisere?” Samanhengen eg var innom den gongen gjekk på sin smell. Etter ufattelig mange år, og mange skuffelsar for hundrevis av menneske. Etter at ikkje så reint få hadde fått på pukkelen, i skjul. Stempla som oppviglarar, stempla som frafalne, som slike som ikkje ville gå med Gud.

Vi ber til Gud, så skal han ordne opp, var holdnnga hos nokre. Det er dette eg til stadighet møter hos ein del kristne den dag i dag. Gud skal liksom ordne opp i galskapen om vi menneske lagar til. Saka er at han som regel overlet til oss menneske å gjer det. Vi må snakke saman. Vi må løyse konfliktar. Vi må kome i dialog, eller kanskje til og med forlate eit usunt miljø som ikkje let seg forandre.

Alle har vi ansvar. Gud har gitt oss det. Først og fresmt ansvar for eige liv, dernest ansvar for å vere med å skape gode miljø rundt oss. Ved å stilletiande godta at folk ikkje får tenke sjølv, gjer vi både oss sjølv og andre urett. Slike miljø er skadelige, ja direkte farlege. Det er mange havarerte ekteskap, og psykiatriske diagnosar i kjølvatnet av usunne menighetsmiljø.

Vi har lov å tenke sjøl, vi har lov til å stille spørsmål. Heldigvis. Gud har jo skapt oss med ein hjerne, og med evnen til å tenke. Det er ikkje ein trussel mot Guds vilje. Men undertrykking av andre er det.

---

Bra-knappen er aktivert.

Som frafallen kristen vil jeg i høyeste grad være med på reklame for å tenke selv og være kritisk til påstander fra autoriteter.  Kanskje medfører denne erkjennelsesprosess at man tar skrittet ut av kristentroen.  Det kan jeg isåfall anbefale - det er i sannhet en spennende og mangfoldig verden vi lever i.

På det glade -90 tallet var jeg i ferd med å utelukke tanke, for jeg hadde jo "tro". At tro og tanke går helt fint isammen, var ikke noe tema å ta opp. Tilslutt ble min bekjennelse av seier og fremgang så i konflikt med mitt indre liv, at jeg ga opp hele "greia" og havnet på kjøret igjen. For hvem skulle jeg ha snakket med om disse tingene jeg strevde med? Det var jo "djevelske " saker og ting jeg gikk og bar på. ( Personlige issues )

Etter utallige overdoser, og et totalt ødelagt liv, fikk jeg oppleve Guds Nåde!! Men det har tatt tid å "re-programere" det tros-synet jeg hadde for ca 20 år siden, tid og mange vanskelige stunder. Et autorativt menighets samfunn av denne typen du antyder, er livsfarlig, spør du meg; har en tvil og spørsmål, blir det pålagt en byrder i form av merkelapper som f.eks vantro, kjødelig, og annet. En blir en representant for "fienden", istedenfor en person på lik linje med de andre troende, og disse får "angrep" når en stiller sine høylytte spørsmål.

Sikkert mange som har havnet på psykiatrisk, mistet troen helt eller i værste fall tatt sitt eget liv etter å blitt herjet med i slike sammenhenger. Det er forferdelig tragisk, fordi menigheten er tenkt å representere Jesus, slik vi ser ham i evangeliene, og han er jo sympatisk og tillitsvekkende, og han kan du faktisk stille spørsmål til. Jesus tåler en diskusjon!

Fint å lese innlegget ditt, kjente igjen disse tingene du tar opp, og det er sikkert mange andre der ute som også opplever det samme.

Ved å tenke sjæl opplever man en frihet til selv å bestemme hva man vil tro på og ikke, og å stille spørsmål er den beste metode å lære ting på, selv om det er seg selv en stiller spørsmålene til. Jeg får si som den amerikanske taxisjåføren jeg stilte spørsmålet, do you like The Beatles? Og han trakk litt på skuldrene og svarte, it grows.

Kjempe godt innlegg Solveig :)

"Å tenke sjæl", det er det mest fundamentale i et menneskes liv. - At vi kvitter oss med fordommer og "nedarvede forestillinger", og på et fritt grunnlager våger å søke etter hva som egentlig er "Sannt"? - (uten å tro at jeg alene har funnet den) - Samt våger å hevde det vi virkelig tror på, - selv om det koster.....

Jesus sa at han var veien, Sannheten og livet, og ingen kom til frelseren uten gjennom Han. - Min opplevelse, er at Jesu her formidler , at Sannheten er En.  - Ved å søke denne sannhet og dele våre tanker, vil vi antagelig finne oss selv forenet ? (Er det noe rart at jeg har tro på internett (ler) ? )

"Ved rettferdighetens øyne skal du se med dine egne øyne, og ikke gjennom andres øyne, og få visshet ved din egen kunnskap og ikke gjennom din nestes kunnskap"

Denne lille setningen fra "Skjulte ord", har ofte satt mot i meg... og jeg gleder meg med dem som våger nettopp dette.

mvh  Mette

Veldig gode poeng! Mye av dagens kristendom går ut på å skyve ansvar over på øvrighetspersoner, som f.eks prester og pastorer. Dette øker faren for en passivisering i forhold til eget (kristen)liv. Det er ikke alltid like lett å "tenke sjæl" idag, hverken i menigheter eller i samfunnet generelt. Man blir ofte møtt med forutinntatte tanker og innlærte fraser – gjerne ytret med en god intensjon, men med et mindre positivt resultat.

Det kreves både selvinnsikt, tålmodighet og overbærenhet med seg selv og andre for å møte omverdenen med egne tanker, de konklusjonene vi selv har tatt. Det fine med denne prosessen er at man alltid formes, litt etter litt, og at man lærer mer etterhvert som erfaringene vokser.

Har prøvd å "tenke sjæl" rundt dette med blandingen av menighet (kristent fellesskap) og manglende vilje til å vurdere / undersøke saker og ting selv (ta ansvar egentlig) ... hvor lett mennesker setter sin lit til øvrigheter, og hvilke utfall dette kan få over lengre tid. Det er mange bedagelige sider ved å legge sitt Gudsliv i hendene på andre. Det er ikke vanskelig å se tendensene i kirkekulturen i vestlige land, hvor "det kristne livet" på mange måter reduseres til søndagsmøter + et par aktiviteter.

Spørsmålet er om man er tjent med denne (reduserte, vil jeg si) formen for kristenliv i lengden. Hva er fruktene (om man tillater seg å generalisere litt)? Har vi nok grunnlag for å vurdere "sunnheten" i dagens menighetsliv og kultur?

Tusen takk for mange gode tilbakemeldingar:-)

Ruben- eg trur du har veldig rett i at mange legg sitt Gudsliv i hendene på andre. Skremmande mange ser ut til å vere fornøyd med det. Men kva skjer den dagen "gudsmannen" faller, når ting rakner, når livet får ei dramatisk vending, når menigheten svikter. Viss gudslivet då er bygd på andres tru, får ein jo ei kjempekrise.

Å tenke sjølv gjer at ein kan vere så uendelig mykje tryggare når det stormar. Men alt dette er lettare sagt enn gjort. Litt for mange havarerer ved menighetskrisenes strand...gir opp, mister trua, blir passiviserte.

Kom på en ting til. Ofte så blir det å "tenke sjæl" oppfattet som individualisme, og som en motsetting til det kristne fellesskapet og troen generelt. Jeg mener det er stikk motsatt!

Først når man blir vant til å tenke og resonere selv, kan man få et sunt og bærekraftig fellesskap som ikke trenger å hvile på at autoriteter må mene noe for deg. Da kan læreren i menigheten undervise til en modnet gruppe, som også er utrustet til å stille gode spørsmål og som ikke aksepterer en sannhet bare fordi "han der oppe sa det".

Dette gjør også at man letter kan skille person og sak. Man kan være uenig i visse ting, men allikevel ha et flott fellesskap! Om noen stiller spørsmål ved en påstand du kommer med, så blir man ikke fornærmet – man samtaler gjerne videre og kan til og med forlate "åstedet" og vite at man kan ta opp igjen uenigheten på et tidspunkt lengre fremme.

En slik tålmodighet er noe Bibelens nytestamentlige forfattere vektlegger. Menigheten i Berøa f.eks. I møte med en uvant (og radikal) tolkning av Skriftene gikk de hjem og prøvde dette mot Skriftene. Paulus oppholdt seg flere år på samme sted av gangen og samtalte tålmodig med de som var oppriktig interessert.

Han lærte vekk mer enn bare historien om Jesus som ble korsfestet (budskapet), han lærte dem også hvordan man skulle møte andre som hadde en annen oppfatning eller mening enn dem selv. Hvordan man skulle formidle det videre. Tålmodighet avler tålmodighet, litt sånn som autoritet avler autoritet ... osv osv :)

Derfor er det viktig å være bevisst på disse verdiene, og at de er tett knyttet sammen med evangeliet og Jesu lære. Det innebærer at autoriteter må løsne på grepet sitt (gi fra seg makt / kontroll / styring) og stole på at alle kan bidra med noe. Dette gir verdien tilbake til hver enkelts tanker og betraktninger som igjen oppmuntrer alle til å delta aktivt i fellesskapet. 

Ser man ned på oppriktige spørsmål og ærlige meninger vil det gå motsatt vei – mindre deltagelse, og frykt for å ytre det man tenker i sitt hjerte.

Individuaslisme ja- det har du jammen rett i. Eg har alltid likt å tenke sjølv, men blitt stempla som nettopp dette, individualist, mange gonger.

Om ein skal få noko meir enn "hjernedøde" forsamlingar som bukker og nikker og godtar alt som kjem fra talerstolen MÅ jo folk tenke sjølv. Men mange ledarar er fryktelig redde for dette, for da kan jo nokon sette spørsmålstegn ved det som blir sagt, og det er "fali" det, for å sitere ein viss ein i Flåklypa. Er pastorar og ledarar villige til å sitige ned fra maktens tinde og gjer seg sårbare? Mange gjer det, og er det, men jammen er det mange forsamlingar der ledarane er ufeilbarlige, og flokken blindt følger etter.

Bra-knappen er aktivert.

Som frafallen gudsfornekter vil jeg i høyeste grad være med på reklame for å tenke selv og være kritisk til påstander fra autoriteter. Kanskje medfører denne erkjennelsesprosess at man tar skrittet ut av en naiv forestillingsverden, der kristne liksom ikke skal "tenke sjæl" - og til felleskapet med en Herre som taler og leder hver enkelt av sine tenkende barn individuelt.

Det kan jeg i så fall anbefale.  Det er i sannhet en spennende og mangfoldig verden vi lever i - dog ikke alle..

 Når jeg leser dette, så slår det meg, at dette kanskje nettopp var det sentrale i forhold til "fornyet tro"? - At "de hellige skrifter" var der som "åndelig føde" for min sjel og dens utvikling, - men jeg måtte selv bearbeide stoffet, i meg.

Legge ordene i mitt hjerte (følelser) og grunne på dem (med min fornuft).  - Slik gror handlingen av tanken, og jeg trenger ikke lenger å være et offer for andre. - Fra troen henter jeg kraft til hverdagene.

mvh  Mette

!!! Strålande sagt- Eg heng meg på den Per!

Takk Mette- dette fekk du sagt klart- bare når eg lar bibelen bearbeide MEG får eg kraft til å leve, uten å måtte vere et offer for andres handlingar og tankar. Det står noko om å bli ikkje bli kasta ht og dit av einkvar lærdomsvind. Einaste muligheten til å leve i stabilitet er å tenke sjølv og våge å ta sjølvstendige stanpunkt. Enkelt eigentleg, men likevel vrient kanskje??

---

Konklusjonen blir:

Tenk sjæl!

Dette gjelder for alle uansett livssyn.  Godta ikke argumenter fra autoriteter før du har undersøkt argumentene.  Tro ikke noe er sant bare fordi en autoritet påstår det er sant.  Vær skeptisk, og still kritiske spørsmå.  Tro godt om andre mennesker, men tro vondt om dårlige argumenter!

Helt enig i din konklusjon Per. 

Da regner jeg også med at du avstår fra å anbefale andre "..å ta skrittet ut av kristentroen" for å kunne praktisere dette, slik du gjorde i et muligens forhastet øyeblikk?

Det blir nesten som å anbefale skilsmisse på bakgrunn av egen erfaring - lite gjennomtenkt generalisering, spør du meg.  Spørs jo helt hvem du har vært gift med og hva som i så fall var årsaken til bruddet, om du følger meg på allegorien..

Mange "frafalne" har kanskje aldri hatt en personlig relasjon å falle ifra, men derimot en masse negative erfaringer med systemer og læresetninger.  Det samme gjelder også her:  Tenk sjæl og våg å stille kritiske spørsmål - også til deg selv.

Skulle selvsagt stått:  Helt enig i din konklusjon, Frode...

(Har ikke for vane å poste innlegg til meg selv!)

---

La meg formulere det på en litt annen måte:  Jeg anbefaler mennesker å vurdere alle muligheter, hvilket innebærer at en troende anbefales å vurdere ikke-tro, en ikke-troende anbefales å vurdere tro.  Det handler om å ha en åpen holdning - hvilket jeg mener er positivt.

Det er ei sann sæle å lese all denne gode motvekten til dem som debatterer gjennom bibelsitater.

Det som slår meg er at ingen argumenterer FOR bokstavtro lydighet. Uten sammenligning forøvrig, dette er litt som da TV2 Oddvar skulle ha voldtekt som tema i debattprogrammet sitt. Han fant ingen som var FOR til panelet og måtte skrinlegge temaet, til tross for at det jo var et tema som angår mange.

Trolig ser "flokken" som blindt adlyder gudsmannen på seg selv i et annet lys. De vil nok selv mene at de "tenker sjæl", de er bare i tillegg lojale, trofaste og vakler ikke i troen. Eller hva tror dere?

Du er inne på noe vesentlig der. Jeg husker fra min tid som karismatiker at jeg tenke på meg og mine trosfellers etterfølgelse av en mann som helt rasjonelt og naturlig. Vi anså en slik form for ledelse som bibelsk, ikke fordi vi hadde sjekket opp i det selv, men fordi vi var blitt fortalt det. Og der ligger nok en del av problemet. Manglende kritisk- og prøvende sans i forhold til de man setter sin tillit til. Aldri slutt å stille spørsmål, med andre ord :)

Samtidig tror jeg det finnes en rekke faktorer som gjør at man kan bedømme i hvilken grad man "tenker sjæl". Problemet med disse er at det er vanskelig å vise dem til de det angår – for de utenforstående er det mye mer innlysende og åpenbart.

 Jeg tror at hvis man virkelig tenker selv, så vil man fiinne kristentroen!

Hilsen selvtenkende :)

Ja eg og trur du er inne på noko her. Ingen vil vel innrømme at dei ikkje tenker sjølv. Eg trur ein gradvis mister evnen til å tenke kritisk når du er i ei sli "boble" av eit miljø. Eg for min del var såpass egenrådig når eg var i det nevnte miljøet at eg ikkje fann meg i å ikkje tenke sjølv. Så vart eg ikkje der så lenge heller. Men eg er overraska over kor mange som vart verande der, og kor mange som synes det er greitt å sleppe å tenke.

Ja det er lettare å sjå dette frå utsida. Problemet med slike miljø er at ein sjelden høyrer på dei som er utanfor, for dei har jo ikkje forstått det, eller dei representerer ein slags åndelig motstand som brekrefter at ein er på rett veg. Det er skummelt når motstand fra andre blir bevis for at ein er på rett veg sjølv.

 Hei Solveig!

 Jeg tror at vi kan gå til Gud med vårt. Noen ganger kan livet bli for tøft. Da holder det med et "Vær hos meg, Jesus". Andre ganger er problemet av en slik art at vi må be bønner om å få Guds hjelp til selv å ordne opp i ting. Å bruke Gud som sovepute, er mangel på ansvarsfølelse.

 Selvsagt har vi lov å tenke selv. Det skulle bare mangle. Hvis ikke jeg hadde tenkt selv, så ville jeg aldri vært der jeg er i dag. Man må eie sin tro, dvs forstå hvorfor man tror slik og slik og være i stand til å stå for dette både i ruskevær og i godvær. :)

ENIG!!