Vi skal ikke bort fra jorden, men hjem til menneskene.

Den kvelden vi ga Svein Ellingsen Petter Dass-prisen, kåserte Eyvind Skeie over Ellingsens livsfortelling - som han nylig har beskrevet i en bok – elegant og innholdsrikt. Men det som sank ned i meg, var en kort formulering: «En inn i kroppen-opplevelse».

Dette uttrykket har levd i meg siden. Skeie brukte det til å beskrive en side av Ellingsens åndelige erfaring. Men jeg kjente at det kan bære mye mer. I en tid da åndelighet blir oppfattet som overnaturlige ut av kroppen-opplevelser, åpner det for en virkelig alternativbevegelse.

Smerte og glede. «Smerte» er ordet som forekommer flest ganger i Ellingsens salmer, kan Skeie fortelle oss.  «I Ellingsens poetiske språkbruk nærmer det seg en slags totalbeskrivelse av menneskets eksistens som svakt, dødelig vesen i det ondes makt», skriver Skeie. Likevel er «glede» det ordet som kanskje best oppsummerer Ellingsens budskap:

«Vi ber deg Gud: La gleden alltid finnes

som en usårlig kjerne i vårt indre.»

Denne dype gleden, som finnes under og bak alt, rommer sårhet, lengsel, tap – det er den gleden som sitrer i et på tross av, og i et guddommelig derfor.

Julens dikter. «Julens dikter», er en hederstittel Ellingsen har arvet fra Brorson, og det er neppe tilfeldig at begge salmedikterne er vel kjent med livets smerte. Ingen steder er den skjelvende skjøre gleden til stede som i julefortellingen. Englene jubler om en stor glede, mens Marias hjerte gjennomstinges av forutvissheten om hva denne gleden skal komme til å koste. I julen lyder gledens trøsterord til angstfylte gjetere, og gledens overflodsord til fattigfolk i en stall. Julegleden er så dyp fordi den vet at lyset er i ferd med å bryter inn i en mørket.

Ellingsen vet av erfaring hva mørke er. År i kamp med den lammende angsten, med depresjonens kraftløshet, er klangbunnen for salmeskatten han har gitt oss. Han har opplevd sammenbruddet, der livet ligger strødd rundt deg i knuste skår og du ikke ser noen mulighet for å lime det sammen igjen.

«Lovsang gjennomstrømmer alt!

Ut til lyset ble jeg kalt.»

 Slik jubler Svein Ellingsen i den første salmen han vedkjenner seg som en fullverdig salme. Den ble til da en svart depresjon plutselig ble løftet av ham en sommerdag i 1955 i Rauland. Det er når det likevel viser seg glimt av lys, når håpet på uforklarlig vis blir nyskapt, uten at du vet hvordan det kan ha skjedd – det er da den usårlige gledens kilde blir åpnet

Gjennombruddet. Gjennombruddet er det tidspunkt Ellingsen gjerne dikter om. Det er det som gjør ham til julens dikter. Det finnes ikke noe mer avgjørende gjennombrudd i menneskenes historie enn julenatten.

«Se, her blant menneskene finnes Guds bolig.

 Ingen er lenger alene på jorden».

Guds store bevegelse handler ikke om at vi skal til himmelen. Guds bevegelse går fra himmelen til oss. Det er ikke bort fra jorden han vil ha oss – for det er her han selv tar bolig, og det er her vi møter ham. Gud bekjenner seg til menneskekroppen: Han gjør den til sin. Det er ikke sjelen som er bæreren av det sant menneskelige, av den evige guddomsgnisten. Julen er fortellingen om Guds inn i kroppen-opplevelse.

Kropp og jord. Vår tid dyrker kroppen. Men vår forakt for den virkelige menneskelige kroppen avslører seg i det perverterte kroppsidealet som driver unge mennesker inn i spiseforstyrrelse. Vår ringeakt for kroppen viser seg i pornografi, i kosmetisk kirurgi og dødshjelp. Vi ser ikke lenger kroppen som Guds tempel, og derfor kan vi gjøre hva vi vil med den.

Slik også gjør med jorden. I vår klimatid snakkes det ofte om jorden i religiøse termer, som om det var jorden som skal arve evig liv. Men samtidig mishandler vi den. Vi behandler den ikke som Guds skaperverk, det sted som er gitt oss til livets opphold:

«Du bød oss, o Gud, å ta vare på

det liv dine hender har skapt.»

Ellingsens salmer ender nesten aldri i himmelen, påpeker Skeie. I stedet tar han oss «hjem til menneskene», for å låne et uttrykk fra Gunvor Hofmo – en av de diktere som sterkest har inspirert Ellingsen.

Til menneskene. Veien ut av mørke og sorg går ikke bare til personlig gjenopprettelse og harmoni. Gleden er ikke gitt oss bare til egen nytelse. Den skal gis videre til menneskene, til alle som venter på «en nådig neste».

«Vi ber deg Gud: La gleden over livet

få bringe oss tilbake til vår neste.»

Nettopp når vi vender oss til menneskene, vender vi oss til Gud. For det er ikke bare menneskehetens overlevelse som står på spill. Det er selve «Guds fremtid» vi har fått ansvar for.

Den etiske fordring må forankres i et teologisk og poetisk univers. Ellers forfaller salmen til meningsytringer om naturvern, til moralsk propaganda, skriver Skeie. Det gjelder ikke bare salmer, men forkynnelsen i det hele. Vi trenger slike ord som Svein Ellingsen har gitt oss:

«Løftet står fast når vår fremtid er truet:

Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!

Engang skal Gud få sin skapning tilbake.

Verden blir frigjort fra fiendens bånd.»

Denne Ellingsen-salmen er gode ord for advent 2009, da skuffelsen over et mislykket møte i København griper mange. Gud vil ha sin skapning tilbake. Vi kan være med på hans frigjøringsbevegelse, der Gud vinner oss tilbake fra vår egoismes fengsel og dermed også frigjør menneskenes jord. Julenatten var begynnelsen på denne bevegelsen.

Alle salmetekster er fra Svein Ellingsen: En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme. Verbum 2009. Inspirasjonen til kommentaren ble til i møte med Eyvind Skeie: Svein Ellingsen. En livsfortelling. Verbum 2009.