verdidebatt.no

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dit hen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre.

Spørsmålet om hvorvidt misjonærbarns oppvekst i utlandet har påført dem betydelig skade, har den siste tiden vært hett tema i Vårt Land.  Barn som er oppvokst i utlandet fremstilles rørende som om de fleste erfarte omsorgssvikt, mobbing fra misjonslærere og seksuelt misbruk som har resultert i alvorlige skader senere i livet.

Tolking av tallmateriale i den nylig utgitte rapporten om oppvekst og skolegang i utlandet (IRIS) legger dermed opp til en storstilt stakkarsliggjøring av ressurssterke mennesker som var så heldige tidlig i livet at de fikk lov til å sanke verdifull internasjonal erfaring som for de fleste er blitt et betydelig ressursinsentiv.

Men fordi internatskolesystemet er en internasjonal skoleform som er forholdsvis ukjent i Norge som unntaksvis enkelte hadde negative erfaringer med, har man igangsatt storstilte aksjoner som åpenbart har til hensikt å ydmyke misjonsselskapenes konstruktive arbeid i en rekke fattige nasjoner. Ved den kollektive fordømmelsen av oppvekstvilkårene til barn som er oppvokst i utlandet, deltar man i det som er så populært i religionsfientlige Norge nå for tiden: Med brask og bram skal man kritisere kristne organisasjoner sønder og sammen for omtrent alt de har stått for.

Den tårevåte tilnærmingen er interessant, ikke minst fordi alle vet at statistisk materiale kan vinkles akkurat slik den enkelte ønsker, for å ramme de man har bestemt seg for å ydmyke. Denne gangen er det de idealistiske misjonærene, som ikke ulikt dagens grønne miljøforkjempere og selvoppofrende Bellona-medarbeidere vendte det materialistiske jaget ryggen og satte ut for å bekjempe fattigdom, analfabetisme og høy dødelighet i den tredje verden.

Det er på høy tid å utfordre det årelange offerrollefokuset på misjonærbarn. Man kan undre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å sutre over et eller annet i barndommen? Vi er i dag et av verdens rikeste land, men også det mest sykmeldte og uføretrygdede.

Er vi blitt prinsessen på erten?

IRIS rapporten tilbakeviser i realiteten en rekke av påstandene om at det er er synd på barn som har vokst opp i utlandet. Rapporten bekrefter at 83 % har høyere utdanning, mot 25 % i befolkningen for øvrig. Flertallet av de spurte bekreftet at de ikke hadde nevneverdig negative opplevelser. Hele 40% av de som var invitert til å delta i undersøkelsen, syntes ikke den selvmedlidende tematikken var interessant nok til engang å svare på spørsmålene. For hvor interessant er det egentlig å grave i en fjern fortid for om mulig å lete opp en feil eller to ved gamle foreldre?

De enkeltsteder, som i Japan, der seksuelt misbruk foregikk, representerer unntaksvise tilstander. De som fortjener beklagelser er de få som faktisk erfarte denne typen ødeleggende hendelser. Sammenlignet med befolkningen for øvrig der forskning viser at 15 % av norske barn utsettes for seksuelle overgrep, fremstår misjonærbarns 7 % som et bemerkelsesverdig lavt tall. IRIS rapporten bekrefter at kun 4 % av de spurte ble fysisk avstraffet.  Sett i lys av at 10 % av alle barn i Norge ifølge Redd Barna lever med familievold rettet mot seg, fremstår også 4 % som et lavt tall.

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dithen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre. Når tidsepoker trekkes helt ut av sin sammenheng og forvrenges til det ugjenkjennelige, oppstår en historieforfalsking som den som nå preger mediene relatert til misjonærers arbeid.   

Det er nemlig et paradoks at nettopp misjonærbarn fremstår som usedvanlig ressurssterke, internasjonale, språkmektige og dyktige kulturbærere. De fikk en privilegert barndom, lærte seg samhandling og lojalitet på internatskoler, erfarte gode lærere som ga sine liv i idealistiske yrker som handlet om å hjelpe nødlidende. De aller fleste har fått førsteklasses oppvekst i miljøer med vekt på grønn idealisme og moralske mennesker.   

I dag pågår en mobbing av misjonærer uten sidestykke i norsk historie. Misjonærers leseopplæring alene har i fattige afrikanske land utdannet en rekke presidenter og prominente afrikanere
som i dag får utmerkelser og priser for sitt konstruktive arbeid blant verdens fattige. Disse er blant mange direkte resultater av hvite misjonærers selvoppofrende idealisme idet man grunnla skoler,
utdanningsinstitusjoner og sykehus som har reddet titusener av menneskeliv.

Med misjonsorganisasjonenes offentlige beklagelse kan man håpe at det nå blir stille fra selvmedlidenhetsfronten. Dermed kan den offentlige uthengingen av foreldregenerasjonen avsluttes og man kan konsentrere seg om å bidra til å gjenreise respekten for det historisk betydningsfulle arbeidet som misjonærer har utført over hele verden.

 Publisert i Vårt Land 21.12.09

Du er jammen ikke lite freidig Hanne....

Det var da vel ikke å vokse opp i utlandet som var problematiukken i dette tilfelle, men derimot noe som mange kaller omsorgssvikt ved  at barna ble plassert på internatskoler og hadde svært liten kontakt med sine foreldre i en sårbar periode i oppveksten. Hvis du har barn selv så vet du allt om hvor viktig barnas kontakt med foreldrene er .....

Den ovenfra og ned holdningen du skilter med her på forumet kan du bare legge av deg med en gang for den slår bare tilbake på deg selv til slutt.....

Misjonnærbarna led nok mye under fravær fra sine foreldre.  Kontakten med dem ble hos mange svært dårlig. Og de hadde andre som tok seg av dem mesteparten av tiden. Det var nok det største problemet.

Overskriften på innlegget ditt er faktisk en påstand om at det er misjonærbarna som er selvmedlidende, og ikke forskerens eller samfunnets vinkling på rapporten som ble lagt frem. Dette skjønner vel du, skolert som du er. Mangel på foreldrekontakt i en sårbar tid av barndommen blir vel ikke ok selv om dette skjer i mange deler av verden, og mishandling og overgrep blir vel ikke helt ok selv om det prosentvis foregår i like stor eller større skala her hjemme. Hensikten med rapporten er forhåpentligvis ikke å ydmyke misjonsorganisasjoner eller misjonærer, men å få en bevissthet omkring hvilke omkostninger noen barn av misjonærer har måttet betale for at foreldrene deres skulle gjøre det du helt rett karakteriserer som viktig arbeid. Det er faktisk disse barna som har blitt ydmyket, og en beklagelse overfor dem er helt på sin plass.

Det står elendig til i Kirkenorge - virkelig elendig til - om kristenfolket ikke har bedre apologeter enn Hanne Nabintu Herland å by på i offentlig debatt. Dette innlegget er et sammenrør av argumenter om flere forhold samtidig som ikke har noe med hverandre å gjøre. Som helhet er argumentasjonen det rene vrøvl og intellektuelt fullstendig ”far off”. Innlegget bærer preg av en type raseri som mer kaller på psykologisk observasjon enn på intellektuell. Resultatet er at selv der hvor Herland gjør enkeltstående korrekte observasjoner, er det ikke mulig å ta henne alvorlig. Sammenblandingen av generell samfunnskritikk og seksuell mis­bruksproblematikk er grov, usaklig og innsiktsløs. I tillegg røper den en fundamental mangel på forståelse for reelle sammenhenger.   

OPPMERKSOMHETSBEHOV. Det groveste er likevel dette: På sin raseriretoriske sykkeltur er Herland så henført av sitt eget moralistiske rør at hun tar sjansen på å dundre i vei uten å sjekke noen helt enkle og åpent tilgjengelige fakta. Så vidt meg bekjent har ingen av de misbrukte misjonærbarna appellert til selvmedlidenhet eller ønsket å knuse misjonsorganisasjonenes gode navn og rykte. At de bærer på aggresjon, er noe helt annet, og det er fullt ut forståelig. Det turde høre til elementær psykologisk innsikt å forstå forskjellen. Det Herland oppfatter som tårevåt selvmedlidenhet, er i virkeligheten noe helt annet, og som ofte kan ses hos personer som har vokst opp med institusjonsbakgrunn: bønn om å bli sett og hørt. Jeg har arbeidet med hundrevis av overgrepssaker, og har mer enn ofte kunnet registrere hvordan overgrep kan etterlate seg udekket oppmerksomhetsbehov som undertiden kan oppleves infantilt om man ikke vet bedre. Herland er blant dem som definitivt ikke vet bedre, særlig da hennes eget oppmerksomhetsbehov som selvbestaltet allsynser synes å overgå det meste som kan leses på trykk i kongeriket for tiden.   

URETT - IKKE RETT. Hovedsaken for de misbrukte – og dette bør moralisten Herland merke seg først som sist – har vært den moralske oppreisning – det å kalle ting ved sitt rette navn: At der hvor det het rett, skal det hete urett. For de aller, aller fleste som har vært overgrepsutsatte, er det dette som er hovedsaken. Det å få sortert begrepene og forstå sammenhengene mellom selvopplevd smerte og overgrepene som ligger bak, er det helt sentrale for at helning kan finne sted. Med et annet ord heter det rettferdighet. På et visst stadium i helningsprosessen må denne begrepssorteringen få et konkret uttrykk. Siden skaden ikke kan gjøres ugjort, må rett skilles fra urett ved en forpliktende symbolsk handling, og den kan bare skje i form av noe som koster, kort sagt ved et oppgjør i kontanter. For de fleste jeg har vært borti, er det fastleggingen av ansvar som erstatningen uttrykker, som er det sentrale. Selve erstatningssummen vil uansett være symbolsk. Det er først når rett og urett kalles ved sine rette navn, at den virkelige helning kan begynne.  

Min erfaring med seksuell misbruksproblematikk er særlig relatert til institusjonsmiljøer, som barnehjem, skolehjem, internater etc. Jeg har skrevet flere bøker og artikler der emnet inntar en sentral plass, og er nettopp forespurt av Aschehoug forlag om å skrive bok om barnehjemssakene i Oslo og Bergen, som de senere år har påført det offentlige store erstatningsutbetalinger. Jeg har ingen spesiell kjennskap til misjonærbarnas situasjon og kan ikke kommentere disse utover at de fremstår som troverdige og fullt i samsvar med hundrevis av parallelle historier fra andre personer med institusjonsbakgrunn.

Å AVGRENSE OG FORSTÅ. Det er imidlertid viktig å avgrense og forstå hva som gjør og har gjort barn i institusjoner så utsatte for overgrep. Man vil høre mange ulike historier. Mange vil med full rett si at de hadde det godt der de var plassert. Det er ingen grunn til å tvile på det. Andre kan fortelle grufulle historier om overgrep – ofte fra samme institusjon der andre opplevde å ha det godt. Likevel ses ofte en påfallende kongruens i historiene fra dem som for­teller om overgrep. De forteller overensstemmende om de samme overgriperne, om de samme ansatte, om de samme avstraffelsesmetodene. Like fullt kan man altså treffe personer fra samme institusjon som forteller stikk motsatte og fullstendig uoverensstemmende historier. Disse nekter å tro at navngitte ansatte kunne begå overgrep av den type andre anklager dem for.

Hva forteller dette? Det forteller at noen barn hadde mer sympati enn andre. At noen var lettere å ta enn andre. Det typiske for institusjonsvirkeligheten var at barna ikke var beskyttet av mennesker som var genuint glade i dem, de hadde ingen forsvarere, ofte bare anklagere, livet på institusjon var regulert av hensynet til kollektiv disiplin fremfor barns individuelle behov. I en slik virkelighet var barnets evne til å skape sympati hos sine overordnede dets eneste overlevelseskort. På en og samme institusjon kunne slikt skape barneskjebner så forskjellige som natt og dag.

Det er også viktig å se institusjonsvirkeligheten i et historisk lys. Arbeid ved institusjoner for barn og ungdom hadde svært lav status og tiltrakk seg som regel lavkompetent arbeidskraft som var avskåret fra andre karrieremuligheter. På institusjonene stod de imidlertid i en maktposisjon over mennesker som var enda svakere enn dem selv. At institusjonsmiljøene også tiltrakk seg mennesker med anlegg for overgrep, er hevet over tvil. Institusjonene hadde heller ikke noe skikkelig tilsyn, men drev sin virksomhet i naiv tillit fra det offentlige om at alt fungerte i samsvar med de beste intensjoner. De fleste institusjoner drev med ekstremt lave budsjetter og med en ledelsesstruktur som elsket frem lojalitet til systemet fremfor til klientene. En menig ansatt kunne derfor sjelden rapportere om overgrep uten å bli oppfattet som illojal. Det finnes mange eksempler på enkeltpersoner som forsøkte å gå imot det system de selv var en del av og som måtte betale dyrt for det. Ethvert system har sin egen selvbevarelse som primær drivkraft. Slik har det alltid vært, slik vil det alltid være. Systemkritikk er derfor en moralsk plikt og nødvendighet. 

Det er ingen påfallende forskjeller mellom religiøse og ikke-religiøse institusjoner når det gjelder omfang av overgrep. Den eneste påfallende forskjell er at religiøse institusjoner gjennomgående ble drevet på lavere budsjetter enn offentlige, ofte svært mye lavere. De materielle kår var deretter. Indirekte kunne dette virke stimulerende på overgrepskultur. Underbemanning som følge av trang økonomi skapte behov for strammere disiplin, og når betjeningen var utmattet og barna skrek, var det lett å tilbakeføre årsakene til elendigheten på ”de umulige barna” – og da kanskje spesielt på den eller de få som skrek høyest etter oppmerksomhet. Størrelsene på institusjonene hadde også mye å si. Jo mer institusjonelt, desto større var faren for overgrep – og muligheten for å kunne skjule dem.

LYKKE ER IKKE Å ”LYKKES”. Herland skriver kunnskapsløst om hvilke traumer de misbrukte barna har pådratt seg. Hun bruker statistikk som viser at de fleste angivelige ofre har klart seg bra utdannelsesmessig og i yrkeslivet som bevis på at de egentlig ikke har lidd noen særlig stor overlast. Et slikt argument er verd null og niks. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom overgrep og en persons intellektuelle ytelsesevne i voksen alder. Lykke er ikke å lykkes etter statistiske variabler. Det er ingen sammenheng mellom å lykkes i det ytre og det å bære på store emosjonelle sår. Misjonærbarna var dessuten i utgangspunktet definert inn i et ressurssterkt miljø, bortforklarings- og fortrengningsmuligheter desto flere. De var ikke slik som mange andre institusjonsbarn definert som håpløse. Før eller siden innhentes man uansett - ofte når man står på toppen av sin karriere og kan smake på det som kalles lykke, men i stedet erfarer at det er noe helt annet som stiger opp fra underbevisstheten: ikke lykke, men smerte!

Trolig vet Herland alt dette utmerket godt. Likevel bruker hun argumentet om misjonærbarnas antatte lykke for å kjøre deres troverdighet i senk. Det står ingen ære av det. Det er bare nedrig. Herland har passert en grense der hun ikke engang fortjener en meningsmotstanders respekt. Kun forakt står tilbake.

Det var da voldsomt som du skyter fra hofta, Olav Rune. Hva har Hanne gjort for å fortjene denne vreden fra deg? Det er litt av en salve du fyrer av. Det blir nokså sterkt når du insinuerer at Hanne ikke bryr seg om de misbrukte, men det er kanskje på sin plass at vi også blir minnet på de positive sidene med å vokse opp i en annen kultur som misjonærbarn. Her må du vel innrømme at hun har betydelig større erfaring enn det du har?

---

Det er bra med konstruktive innspill i denne debatten, men jeg er redd Herland gjør seg og sin sak en bjørnetjeneste ved slike innlegg.  Det blir rett og slett for lite nyansert; et innlegg som koker over av moralsk indignasjon og høyst spekulative påstander.  For eksempel påstanden I dag pågår en mobbing av misjonærer uten sidestykke i norsk historie. Fremsatt fullstendig uten dokumentasjon av noe slag.

Denne saken dreier seg om å sette fokus på misjonærbarns oppvekstforhold.  Det er et ydmykt forsøk på å nærme seg en vanskelig problemstilling på en konstruktiv måte, mens Herland glatt avfeier dette som å kritisere kristne organisasjoner sønder og sammen for omtrent alt de har stått for.

Det er et lite konstuktivt innspill som fjerner fokus fra en interessant og viktig debatt.  Herland ødelegger debatten ved å tolke dette som noe i nærheten av forfølgelse av kristne.  Dermed punkterer hun hele sakskomplekset og er selv med på å dreie bildet over i den svart/hvite og unyanserte virkelighet hun selv ironisk nok forsøker å argumentere mot.

Offerrollen er lett å ikle seg og leve i. Som gudløs har jeg også lest noe av det som er skrevet om rapporten. Men jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i trådstarters påstand om at vi uten guder står der klare til å sable ned alt det de gudstro mener og holder på med.

Jeg trekker egentlig bare på skulderne av det og håper på at den indre striden som pågår medfører at de glemmer meg som gudløs og lar meg i fred. Stort mer ber jeg ikke om. At jeg skulle kaste bort en masse energi på å kritisere de som har valgt annerledes enn meg faller på egen urimelighet. Det viser vel egentlig bare tankegangen til de som kommer med påstanden. For vi gudløse er jo ikke mange i dette landet, knapt nok 10%.

Det bør vel også komme klarere frem hvem som har tatt initiativet til denne undersøkelsen, det er jo ikke de gudløse men misjonsselskapene selv. Om det var rett eller galt av dem å gjøre dette, det skal jeg ikke ha noen formening om.

At internatskoler er ukjent i Norge er vel også en påstand som ikke helt favner virkeligheten. Folkehøysskoler er jo et ganske velkjent begrep. Mange barn i grisgrendte støk i tidligere tider har vel også opplevet sin skolegang borte fra familiens hverdagsliv.

Man bør også ha i mente at trådstarter er en skribent eller en blogger om man vil kalle det det. Dette medfører at en debatt om trådstarter som person er fånyttes da svar ikke kan påventes. Om temaet er interessant eller ikke, vel det er en annen sak. Det jeg finner interssant om saken er paradokset ved at man reiser ut for å hjelpe andre, noe som er prisverdig i seg selv, men like vel mener det er såvidt viktig å avle barn man ikke har tid til å ta seg av. Men dette er vel ikke noe spesifikt for misjonærer, det er vel heller opp mot normalen i vårt samfunn i dag.

Hei Frode

Som kristen opplever jeg at det er stadig større fiendtlighet mot kristen tro, og debattklimaet har blitt slik at kristne må tåle grove angrep på vårt tro. En ting er et sted som verdidebatt.no hvor vi (med noen få unntak) har en god tone hvor vi har respekt for våre meningsmotstandere. Men offentlige debatter, er kristenhatere fremtredende mer enn noen gang tidligere. Et siste eksempel er debatten hvor Jens Brun Peder-en beskylder NRK for å bedrive grov kristen demagogi. Dette fordi NRK har et program med kristent innhold i jula.

----

Mitt hovedanliggende er at Herland punkterer en viktig debatt ved å gjøre det hele til kristenforfølgelse.  Det blir rett og slett for vulgært, og det er denne debatten ikke tjent med.  Dette fastholder jeg.

Når det gjelder disse "kristenhaterne" dine, så er det en helt annen debatt.  Hverken du eller Hanne Nabintu Herland kan overbevise fornuftige mennesker om at vi har en massiv kristenforfølgelse i dette landet ved å henvise til én persons uttalelser (Brun-Pedersen).  Det brukes så sterke ord her at man må forvente solid dokumentasjon.  Å henvise til en person alene er syltynn dokumentasjon, om det da i det hele tatt dokumenterer noe som helst.

Neida, jeg henviser ikke kun til Brun-Pedersen men den generelle debatten. Se på kommentarene under artikkelen. Der er der vi finner de mest hatske uttalelsene mot kristne. Dette ser vi i de aller fleste debattfora.

---

Jeg kjøper ikke argumentasjonen din.

I mange dagsaktuelle debatter er det høy temperatur, og lite pene karakteristikker av annerledes tenkende florerer - spesielt i nettdebatter.  Dette kan være i saker så forskjellige som innvandring, klima og ikke minst politikk.  Det er mange med sterke meninger der ute.

Du kan ikke bruke dette som "bevis" for kristenforfølgelse.  Høy temperatur i debattene kvalifiserer ikke i seg selv til slik ordbruk.  Du må heller ikke gå i den fellen å forveksle kritiske spørsmål med personforfølgelse.  I det hele tatt er det ikke spesielt pent når noen tar på seg offerrollen for derved å skape sympati for sin sak.

 Dette er så utrolig tragisk. Her har du Kahrs og Nordisk Nettverk for Ekteskap (bare for heterofile) drevet intens kampanje for å frata homofile retten til ekteskap og skamløst skjøvet påstanden om påstått bekymring for barns ve og vel foran dere i den kampanjen. Et system der barn ble tatt bort fra sine foreldre i årevis, vokste opp både uten mor og far og i et forferdelig omfang ble utsatt for seksuelle overgrep og til og med fikk straff for å fortelle om det til bestyreren...... Det har dere, trass mange referanser, aldri tatt avstand fra. Og nå Kahrs,- gud bedre, nå støtter du jammen meg et horribelt innlegg der en annen "homobarnforsvarer" kaller ofrene for denne praksisen "selvmedlidende!!!!

Jeg blir så ufattelig provosert at jeg har pådratt meg min første prikk, både på verdidebatt og det gamle debattforumet for den del. På det gamle forumet gikk jeg under betegnelsen "misjonærfarmorbarn.no", som en parodi på Benestads "farmorbarn.no" INGEN tok opp den ballen, ingen forsvarte det plutselige engasjementet for oppvekst med far med referanser til at de også hadde kjempet mot å la misjonen skille barn og fedre. Det var som forventet, men at dere er frekke nok til å angripe ofrene for misjonens hjerterå barnehjemspraksis!!!!

Homomotstanderne eier INGEN troverdighet i sin påståtte bekymring for barns behov for en far. Det er en imponerende øvelse i fortrengning at dere ikke ser hvor avkledde dere står med deres vikarierende argumenter mot homofilt familieliv. At dere ikke kobler den himmelropende dobbeltmoralen deres opp mot kritikken dere møter er også et mysterium. Man må være bra skamløs for å unngå å se en slik massiv stålbjelke i ens øyne. At dere trives best som ofre for reaksjonene og unnlater å gå inn i bakgrunnen for dem er ikke overraskende. 

Å angripe ofrene fremfor det forferdelige barnehjemssystemet som skapte ofrene er en skandale!! Dere tråkker på mennesker som har fått livene sine ødelagt av en misjon som ofret barna på misjonens alter. Hvem spurte hva barna ville da de ble fratatt sine foreldre og overlatt til pedofile/sadistiske voksne som fikk drive på helt uten innblanding. Hvor var Kahrs, Benestad, Lønningbrødrene og alle de andre som nå er hemninsløst opptat av homobarns behov for en far den gangen? Eller nå, for den del? 

Det er fint du har funnet en sak som engasjerer deg, Jon. God jul

 Imponerende tilsvar! Der satte du virkelig tingene i perspektiv!

------------------------

Det er Herland som skyter fra hofta, Kristian, og hun skyter vilt rundt seg. Hun blander sammen samfunnskritikk og ønske om å forsvare kristne institusjoner ved å krenke de allerede krenkede og trekke inn uverderheftige argumenter for å kjøre deres troverdighet i grus. Det er ikke bare simpelt, det er umoralsk, blottet for anstendighet og på linje med hvordan totalitære regimer avviser kritikk ved å rette pistolen mot mennesker i stedet for mot systemene. Jeg stiller sant å si spørsmålstegn ved Vårt Lands dømmekraft når Herlands innlegg er blitt tatt inn i papiravisen. Sannsynligvis mener man da at Herland har noe av relevans på hjertet. I beste fall har man ønsket å ribbe henne for troverdighet. Spørsmålet er i så fall om ikke Herland burde vært beskyttet mot seg selv.

Herland kommer selvsagt ikke til å svare på mitt skyts, den slags er hun høyt hevet over, travelt opptatt som hun er med å mene uforpliktende om dette og hint. Det er en bekvem posisjon å ta. For en som kjenner problemstillingene Herland tar opp fra innsiden (riktignok ikke misjonærbarnas saker) og har mitt engasjement hos enkeltmennesker som har opplevd overgep, gjør Herlands paranoide systemforsvar ikke inntrykk i det hele tatt. Selv der hun gjør enkeltstående korrekte observasjoner, faller argumentene døde til jorden og fremstår undertiden som bent frem latterlige i sin grunnhet.

Når kvasifilosof Monsen lot kloakken strømme fritt i våres så oppmuntret dette tydelig flere til å krype frem fra sine skjulesteder.  Herland er en av disse som nå har tatt spranget ut i dagslyset.  Under den tro av at hun er "frisk" og "provoserende".  Greit nok det siste, men her klarer hun - i sin etterhvert kjente oppmerksomhetssyke - å bagatallisere overgrep også.  Nå er det forsåvidt den samme fan-skaren som applauderer Herland som også applauderer Mor Monsens oppgulp.  Noen under det påskudd å være rørende opptatt av barn uten far.  Javel.  Men toppen av det hele blir vel når man jamrer seg over tilsvarene til Herland og kaller det for "fiendtlighet mot kristen tro".  Ikke bare skyter man langt over mål, men i tillegg skyter man også mot feil mål.

Forøvrig synes jeg Ekeland Bastrup oppsummerer hele sammensuriet ganske så treffende.

Hei Jon. Når ditt angrep på meg tidligere i dag ble slettet av moderator på grunn av brudd på de etiske retningslinjene, ville jeg tatt det som et hint. Men deg om det.

Hei igjen Olav Rune

Jeg forventer egentlig argumentasjon på et høyere nivå fra en intellektuell som enn det du kommer med her av personangrep. Du skriver blant annet at Hanne er simpel, umoralsk, blottet for anstendighet og på linje med hvordan totalitære regimer avviser kritikk ved å rette pistolen mot mennesker i stedet for mot systemene. Jeg har ikke sett noen angrep mot noen enkeltpersoner. Det hun har skrevet er et spørsmål om ikke dette er blåst ut av proporsjoner, og selvfølgelig skal ofre av overgrep støttes på alle mulige måter. Jeg tror rett og slett du har tatt for mye Møllers tran, Olav Rune. I stedet for å svare på det du tror Hanne mener, hadde det vært mye mer konstruktivt å angripe det hun faktisk skriver. Konkret kritikk, Olav Rune, i stedet for meninger lagt i munnen på dine meningsmotstandere.

Og hvordan kan du være så sikker på at Hanne ikke svarer salven din?  Du har en nokså nedlatende holdning til dine meningsmotstandere når du ikke forventer at de svarer på dine utfordringer fordi de er høyt hevet over, travelt opptatt med å mene uforpliktende om dette og hint.

 TIl Randi Johnsen.

Jeg presiserte i innlegget at kritikken ikke retter seg mot de barna som faktisk opplevde overgrep og fysisk avstraffelse, men at jeg over lang tid har reagert på at man i mediene legger opp til ensidig å gi inntrykk av at det er synd på alle som er vokst opp i utlandet.

Dette medfører ikke riktighet. Både diplomatbarn, Statoil-barn og en rekke ikke-vestlige som eksempelvis har hatt skolegang ved internatskoler og eliteskoler i Pakistan og India, har hatt svært gode erfaringer med dette.

Rapporten er faktisk ganske objektiv og viser bla.a. at 83 % av misjonærbarna er høyt utdannet mot 25 % i befolkningen forøvrig, tall som bekrefter at man snakker om en ressurssterk gruppe langt over gjennomsnittet. De fleste er svært velfungerende i det norske samfunnet.

Oj, oj, oj! Dagen i dag ser ut til å være dagen for de grove karakterangep på meningsmotsandere. Man kan gjerne være uenig med Nina Karin Monsen, men Rolf Egil, hvilket grunnlag har du for å kalle Nina Karin en kvasifilosof? La meg sitere hva som står om hennes akademiske bakgrunn i Wikipedia.

Hun var en av de første kvinnene som tok magistergrad i filosofi, i 1969, på en avhandling om Quine og logikkens grunnlagsproblemer. Monsen var forskningsstipendiat NAVF 1971-1973 og universitetsstipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo i perioden 1973-1980. Hun underviste ca. 12 år ved examen philosophicum ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim, og andre steder.
(...)
Hun er statsstipendiat fra 2004. Ved bekjentgjørelsen i 2003 ble det fremhevet at hun var aktiv i den norske offentlige debatt innenfor et bredt spekter av temaer der livssyn, etikk, kjønnsroller og menneskerettigheter stod sentralt.

Rolf Egil, med mindre du har en tyngre bakgrunn innen filosofi, kan vi trygt anta at Nina Karin er bedre kvalifisert i filosofi enn både du og jeg. Det at du bruker ord som oppgulp viser også at du ikke har den nødvendige respekten for dine meningsmotstandere.

Jeg har samme råd til deg som jeg gav over til Olav Rune: Kom med kritikk som er begrunnet i det Hanne faktisk skriver, ikke det du tror hun mener.

---

Herland hører slik jeg har sett henne i aksjon, til de på verdidebatt som kun kjører innlegg, ingen kommentarer.  Kanskje er hun for travelt opptatt med andre ting, som du antyder.

Det er mulig det er bekvemt, men min oppfatning er at de som kun kjører innlegg har en stor ulempe.  De stiller seg åpen for kritikk uten å kunne gjengjelde den.  Dermed kan kritikerne hamre løs, og eventuelt forsvar må komme fra annet hold.

I akkurat denne tråden har forsvaret vært syltynt såvel mhp antall kommentarer og den retorikk som eventuelt føres.

---

Der skal jeg korrigere meg selv: Hun har kommet med 4 kommentarer totalt, og en av dem i denne tråden.