Hei Magne - takk for sist, lenge siden   :o)

Til det du tar opp: Spørsmålet er om man kan tenke bedriftsøkonomisk når det gjelder Kirken.  Selv om man ikke formaliserer ønsket om vekst, vil jeg tro de fleste prester og ildsjeler innenfor Kirken ønsker at flere enn idag skal finne veien til gudshuset.  Så kan det jo også være et element av at man anser det som Vårherres oppgave å sørge for selve veksten?  Og Vårherres bedriftsøkonomiske visjoner er jeg redd vi har begrenset innsyn i.

Hei Frode - hyggelig!

Vårherre gir vekst. Godt poeng. Men det er vel vårt ansvar å arbeide med jorda og spre såkorn ut over hele åkeren, slik at det kan vokse over alt? Det er liten tvil om at Vårherre har store vekstambisjoner. Spørsmålet blir da hvordan vi kan bidra til å aktivere hele åkeren. I denne sammenheng tror jeg det kan være lurt med konkrete målsettinger og planer.

prinsipper man finner i bibelen, kan umulig ha noen forventninger om vekst.

Hvordan stiller DnK seg bla til flg problemstillinger?

1. Barnedåpen, Dnk praksisen bryter med hvordan den forstås og praktiseres i Bibelen.

2. Demokrati i menigheten. Når innførte Gud demokratiet i menigheten? (svar, aldri!)

(Til meg har Gud sagt at barnedåpen tar brodden fra evangeliet og demokratiet i menigheten tar kraften fra legemet. Ikke mye å jobbe med når disse to elementene er kraftig svekket)

3. Hvordan bortforklarer teologer i DnK begrepet "fremmed ild", som innføres omtrent samtidig med at gud innfører begrepet "tjenestegaver"?

4. Gud har nå re-innsatt de femfoldige tjenestegavene, inkludert profeten og apostelen, som bibelen er klar på er de øverste tjenestegavene. Hvordan kommer det til utrykk i DnK?

4. Hva mente Jesus da han advarte fariseerne om at tyven ville stjele innventaret i huset, om den sterke blir bundet?

DnK slik det drives der, i likhet med alle andre demokratiske kirker/menigheter har ingen reelle forutsetninger til vekst. DnKs posisjon i kirkelandskapet i Norge skyldes deres historikk, ikke deres bibelforståelse, heller ikke deres menighetsforståelse.

Det eneste realistiske, for å være litt stygg, i DnK og andre demokratiske menigheter, er en nullvekstforståelse, i beste fall. Gud vil for den neste generasjon, tappe demokratiske menigheter for tjenestegaver og overføre disse til ny-apostoliske menigheter hvor Gud får være Gud, reelt, ikke bare som et munnhell type "Jesus er herre".

Takk for viktig innspill, Supphellen! Man trenger ikke være enig i alt du skriver for å ta poenget.

Jeg ønsker å bekrefte deg på at noe av forklaringen ligger i fokuset på å være flinke og ryddige forvaltere på statens vegne. Dessuten virker Dnk å være rammet av forestillingen om at gode ideer kommer ovenfra (hvor mange fagrådgivere jobber egentlig i Kirkerådet?) og sildrer nedover i systemet.

Ryddigheten manifesterer seg også i Dnks kommunikasjonreservashib. Vi kan jo bruke denne tråden som et eksperiment: Jeg tør vedde på at ingen fra kirkeledelsen kommer til å bidra med innlegg her.

Det virker ikke som Kirken helt tror på sitt eget potensial. Kanskje et kurs hos Märtha er løsningen?

Hei, Magne,

Takker for spennende og relevant innlegg. Skulle til å skrive "aktuelt" innlegg, men det blir på en måte feil – og det er vel det som også er ditt hovedanliggende. Det er riktignok svært aktuelt for noen av oss, men åpenbart ikke for kirken selv. Det er bare de som kan aktualisere saken.

For de av oss, som har referanser til marked og markedsstrategier, tenker vi uvilkårlig at når kirken, som er en av landets virkelig store institusjoner (bedrifter), ikke er seg bevisst slike "selvfølgeligheter", ja, så er det defensivt, lite profesjonelt, overhode ikke framtidsrettet – og eventuelt i siste omgang fatalt.

Kåre Eriksen, som kommenterer på denne tråden, lanserer et veddemål: "Jeg tør vedde på at ingen fra kirkeledelsen kommer til å bidra med innlegg her."

Eriksen, hvis du skal få temperatur rundt et veddemål, må du nok driste deg frampå med et veddemål med høyere odds enn dette. Den som vedder på at noen fra kirkeledelsen kommer til å bidra med innlegg her, vil i utgangspunktet tape pengene sine. Og det er jo trist, kanskje ikke at noen taper noen kroner, men at dette temaet helt åpenbart er "gresk" for kirkens menn og kvinner, enda det er et språk mange av dem ellers behersker.

Og da er vi ved poenget. Magne Supphellen, som er en av landets fremste eksperter innenfor sitt fag, og som attpå til har et hjerte for kirken, taler åpenbart til veggen, eller muligens er "klagemuren" mer relevant i denne sammenheng. Nå er jo ikke det egentlig noe problem hverken for Magne eller for de av oss som deler hans bekymring for kirkens framtid. Vi kan jo bare slutte å bekymre oss. Men for kirken er det definitivt et problem.

Men når dette er sagt, så ER det faktisk et problem dersom de, som kan noe om slikt, slutter å bekymre seg. Derfor en stor takk til Magne for hans engasjement i denne saken. Da er det likevel håp... muligens.

Jeg synes det er mye fornuftig i det Magne Supphellen skriver. Ikke minst er det viktig for Den norske kirke å bli mer bevisst på at man ikke bare kan drive på det offentliges regning, men er avhengig både av frivillig innsats og frivillige gaver for å ivareta sitt oppdrag.

Samtidig synes jeg han overser de mange offensive tiltakene fra kirkens side de siste årene. I trosopplæringsreformen har man gått offensivt ut for å gi alle døpte mellom 0 og 18 år et helhetlig trosopplæringstilbud. Statens økonomiske bidrag til dette er viktig, men samtidig har reformen utløst mye lokal frivillighet. 

Kirkens satsning på kultur er et annet felt der man har satset på å nå bredere ut. I Oslo har bispedømmets kulturrådgiver i samarbeid med Stiftelsen KULT økt kirkens tilstedeværelse på kulturfeltet.

Gudstjenestereformen er et tredje element jeg vil nevne, som nettopp handler om å legge grunnlaget for å nå videre ut. I Oslo bispedømme har vi i våre årsplaner satt konkrete mål for økning i gudstjenestedeltakelse. I 2011 var målsettingen en økning på 1 %. Vår årsplan inneholder for øvrig en rekke konkrete målsettinger, se http://www.kirken.no/oslo/doc//Rapporter,%20%C3%A5rsplaner,%20strategidokument/Arsplan%20OBDR%202011.pdf

stjeler dette fra Torps nettsted, passer perfekt her; Torp er skribenten.

http://pastortorp.org/2012/02/22/et-verdensomspennende-kirkeskjelv/

Statistikeren David B.Barrett har beregnet at pinsekarismatikken vil telle 740 millioner mennesker innen år 2025. Men i studien “World Christian Trends, Ad 30-Ad 2200: Interpreting the Annual Christian Megacensus” (William Carey Library, 2001 – medforfatter Todd Johnson) konstaterer Barrett at bare 12 prosent av denne veksten skjer i den “tradisjonelle pinsebevegelse”, som bl.a. omfatter Pinsebevegelsen i Norge. Nesten all dynamisk vekst skjer i menigheter og bevegelser som ofte kalles “nypentekostale”, “nykarismatiske”, “den tredje bølge”, eller som Wagner sier: “Den nye apostoliske reformasjon”. Endog lokalmenigheter i de historiske kirkesamfunn gjør dramatiske forandringer for å oppleve reformasjon og vekst. Det er slett ikke slik at kristendommen vokser sterkt bare fordi lutheranere, katolikker og metodister taler litt i tunger, profeterer og ber for syke. Veksten skjer der hvor man tar kostbare konsekvenser av sin tro!

Professor Peter Wagner skrev for nesten 40 år siden den banebrytende studien om pinsevekkelsens enorme vekst i Latin-Amerika: “Look Out! The Pentecostals are Coming!” (Creation House, 1973). Her regnet han opp ni årsaker til veksten: 1) Kraft fra det høye. 2) Evangeliet til alminnelige mennesker. 3) Nyplanting av menigheter. 4) Plante såkorn i god jord. 5) Sunne menigheter. 6) Teologisk utdanning på gaten. 7) Gøy i kirken! 8) Bønn for syke. 9) Sosial bevissthet.

Alt dette står ved lag i den nye apostoliske reformasjon, men det har utviklet seg enda sterkere og mer strukturelle, radikale kjennetegn, til forskjell fra den søkervennlige, lavterskels kristendomsformen som norsk pinsebevegelse og sentralkirkelig karismatikk synes å ha valgt (jfr at søkervennlighetens symbol, Bill Hybels, blir hovedtaler på LED13).

“ChurchQuake!” av Peter Wagner (Regal Books 1999)

Peter Wagner utga studien “ChurchQuake” (Regal Books 1999) der han identifiserte ni trekk som kjennemerker denne apostoliske reformasjon. Det er en fryd å presentere disse punktene som vil revolusjonere norsk kristendom når de tas imot som mer enn lett underholdning i karismatisk drakt, men faktisk får konsekvenser for våre veivalg.

1) Et nytt navn som identitetsskapende faktor erstatter gamle etiketter og kirkesamfunns-benevnelser. Wagners forslag, “New Apostolic Reformation”, synes å brukes på de fleste kontinenter, og andre navn brukes også.

2) En ny autoritetsstruktur er noe av det viktigste i den verdensvide reformasjonen, nemlig den store autoritet som gis av Den Hellige Ånd til individer. Selv om benevnelser som “apostel”, “profet”, “pastor” og “evangelist” brukes frimodig idag, er det ikke benevnelser som er viktig, men innholdet i dem. Vi går bort fra byråkratisk autoritet til personlig autoritet. Lokalt er de nye apostlene ofte ledere for lokale menigheter. Nye apostoliske menigheter har tillit til sin pastor. I tradisjonelle strukturer har man tillit til komiteer og styrer. Regionalt er menigheter og tjenester relatert til apostlers lederskap, istedenfor kirkesamfunnenes byråkrati og synoder.

3) Ny lederskapstrening skjer ved at apostoliske pastorer vil frigjøre de troende til tjeneste i sin verden. Enhver utrustes til å fungere i sine nådegaver. Nye ledere blir fostret i sin menighet, og det tilrettelegges for livslang læring.

4) Nytt fokus for tjenesten gjelder nåtiden og fremtiden, istedenfor nåtiden og fortiden. Vi er i liten grad opptatt av vår historie og tidligere erfaringer, men vi er visjonsdrevet.

5) Ny lovsang og tilbedelse ved at ny sang og musikk skapes, i pakt med samtidens stilarter. Alle deltar aktivt i hengiven lovsang, noen sitter, andre står, andre igjen beveger seg. Vi er ikke prestasjons- og opptreden-drevet.

6) Nye bønneformer kjennetegner våre menigheter. Rikelig tid til felles bønn kjennetegner våre offentlige gudstjenester. Vi ber gjerne frimodig, troessterkt og høylytt på morsmål og ved tungetale, og vi blander dette sammen med lovsangen. Utenom gudstjenester arrangerer vi lovsangsmarsjer, bønnevandringer og ambulerende bønnemøter på ulike steder.

7) Nye finanser som kjennetegnes ved gleden av å gi – og å gi rikelig. Givertjenesten skjer ved tiende, hellige gaver og offer, og innsamlingen skjer med glede og begeistring. Vi forventer generøs givertjeneste. Alle forventer å bli velsignet selv ved å gi til Guds verk.

8) Ny evangelisering skjer ved en betoning av fattige, nødlidende og syke mennesker. Vi evangeliserer med kjærlighet og kreativitet. Menighetsplanting er nøkkelen til at evangeliet når stadig flere kategorier av mennesker.

9) Ny kraftorientering kjennetegner alt vi gjør. Vi praktiserer helbredelse, demonutdrivelse, profetier, drømmer, visjoner, troens handlinger, profetiske handlinger, åndelig krigføring, bønnevandringer – og vi forventer at liv og omstendigheter blir forvandlet ved Guds kraft!

Utvilsomt representerer den nye apostoliske reformasjon et verdensomspennende kirkeSKJELV. Jeg opplever det når jeg reiser i Afrika, Asia og Nord-Amerika, og rapportene samstemmer fra alle kontinenter.

Luthers reformasjon kom omsider til Norge. Nåtidens reformasjon kommer også!

Så hvilke konkrete konsekvenser skal denne åndelige krigføringen ha?

Harald Hegstads kommentar og Marianne Bergsjø Gammelsæters innlegg kan tyde på at vekstambisjonene er større og mer konkrete på regionalplanet, og for enkeltprosjekter som trosopplæringsreformen, enn for kirken på nasjonalt plan. Det er gledelig, men vi har uansett en lang vei å gå. Initativene som nevnes av Hegstad og Gammelsæter er toppstyrte, med begrenset involvering av frivillige - og de fleste som engasjerer seg frivillig er allerede aktive. Det jeg etterspør er proaktive og langsiktige strategier og målsettinger for å bringe de passive medlemmene på banen.  Det vil kreve andre administrative strukturer og en annen type ledelse på lokalplanet enn den vi har i dag.

Er de initiativer jeg nevner "toppstyrte, med begrenset involvering av frivillige - og de fleste som engasjerer seg frivillig er allerede aktive"? Jeg tror ikke det er hele sannheten. Trosopplæringsreformen ble stimulert av penger "ovenfra", men ble utformet gjennom en rekke prosjekter rundt om i menighetene. Forsøksfasen hadde altså en bevisst "nedenfra"-strategi. Evalueringen av forsøksfasen viser at en rekke frivillige ble involvert, og at man også nådde nye grupper frivillige, først og fremst foreldre og familie til barn og unge i oppleggene. Et sentralt element i gudstjenestereformen er lokale gudstjenesteutvalg, der frivillige samarbeider med ansatte om kjernen i menighetens virksomhet. Jeg oppfatter det som en bevisst strategi fra Kirkemøtets side for involvering av frivillige.

Dette for å nyansere bildet. Jeg deler fullt ut Supphellens anliggende om at Den norske kirke må bli enda mer bevisst på dette feltet. Derfor: Takk for innspillet!

Jeg ønsker ikke å svekke utfordringen i innlegget ditt, men har en merknad til denne undersøkelsen. Den omfatter ganske sikkert ikke arbeidet i de frivillige kristne organisasjonene. En mengde søndagsskoler, sangkor, ungdomsarbeid, bedehusdrift, basarer, misjonsforeninger, skolelag, eldretreff osv. osv. er altså ikke regnet med. Og det er vel og merke stort sett kirkens medlemmer som driver det arbeidet jeg her snakker om. Frikirkenes arbeid kommer selvsagt i en annen kategori.

... er prisverdig og oppløftende.

I sin kommentar peker Harald Hegstad på at kirken faktisk gjør mye positivt og konstruktivt. Det hersker det naturligvis ingen tvil. Men jeg antar at det nok ikke er disse vinklingene og formen for tiltak Supphellen tenker på – og for så vidt heller ikke jeg, dersom det skulle bety noe i denne sammenheng.

Det lover imidlertid godt at Hegstad fra sin sentrale posisjon i Oslo Bispedømmeråd også skriver: ”Jeg deler fullt ut Supphellens anliggende om at Den norske kirke må bli enda mer bevisst på dette feltet.”

Dette er et interessant og spennende tema. Undertegnede har her på bloggen (og ellers) forsøkt å belyse spriket mellom den rotfestede opplevelsen av tilhørighet til kirken i det brede lag av folket – og den manglende kirkesøkningen utenom de store kirkelige høytidene.

Viser her til et innlegg som ble publisert i VL (papirutgaven) for noen år side og også her på VD i mai 2009. I stedet for å legge inn en link, gjengis innlegget i sin helhet i den påfølgende kommentaren (nedenfor).

Jon Magne Lund skriver i et tidligere innlegg her på VD:

"Kirkens oppgave er naturlig nok å arbeide for større oppslutning om gudstjenestene og bedre kjennskap til troens fundamenter. Den kan ikke slå seg til ro med at så mange må oppleve en kirkebrann før de våger å uttrykke at kirken representerer noe de vil komme til å savne om de skulle miste det."

Etter min mening forsømmer kirken seg. Det ligger et enestående potensial i det betydelige og brede følelsesmessige forholdet som folk flest har til kirken som institusjon. Det gjelder bare å finne formelen, kommunikasjonsformelen.

I næringslivet jobbes det med dette kontinuerlig – for at bedriftene skal overleve og også vokse og utvikle seg. Det hele dreier seg om moderne kommunikasjonsstrategier.

Noen ville kanskje tenke at da må kirken forandre seg til det ugjenkjennelige. Det er feil. Produktet er kirken, for så vidt slik den er (men noe forandring ville heller ikke skade?). Det har mer sannsynlig noe å gjøre med "innpakningen" og måten å kommunisere på.

I kommentaren nedenfor foreslår jeg en tankesmieprosess. En slik ”øvelse” er spennende i seg selv, men det mest spennende ville garantert være resultatet.

En skal være forsiktig med å utstede garantier, men noen ”modige” tiltak i denne retningen ville helt sikkert gagne kirken (og folket) nå ved begynnelsen av sitt andre årtusen i Norge.

Den kommer til Norge og har alt startet. Evangeliet blir demostrert - Guds ord blir levende for folket igjen. Du Har reist i verden og ser. Den tredje vekkelsen har allerede staret i USA. I Florida blir evangeliet demostrert på gatene - det er helt rått å se hvordan Guds kraft virker. Og vi er så priviligert at vi står midt oppi det. 

Veldig bra Odd Arne 

(Dette innlegget var pulisert her på på VD i mai 2009 og i VL (papirutgaven) i 2007)

Som kirkegjenger – også utenom den kirkelige ”rushtiden” – hender det jeg gjør meg noen tanker om at et og annet burde vært gjort for å få opp interessen og besøkstallet i kirkene. Egentlig er hverken interessen og besøkstallet relativt sett dårlig, men det kunne likevel vært atskillig bedre enn det faktisk er.

I en tid med sekularisering og store endringer i samfunnet og i kirkeforfatningen i årene som kommer, burde kirken og dens våpendragere – eller korsbærere – etter min mening være mer innovative og proaktive enn de tilsynelatende er. Fra mitt ståsted innenfor markedsføring, mener jeg at det kan være mye å hente på to områder; en klarere tilpasning til tidsånden, uten å gå på akkord med det kirken står for, og en atskillig bedre, mer målrettet og profesjonell kommunikasjon mot målgruppene – som vel er de aller fleste mennesker i dette landet.

Markedsføringsprosesser starter gjerne med en analyse av nå-situasjonen. Kirken har utrolig mye å selge og den har et eksepsjonelt godt omdømme. Da tenker jeg ikke på homostrid og bispeutnevnelser, men på folks overveldende oppslutning om og tiltro og søken til kirken i livets viktige faser.

Med et slikt utgangspunkt, ville det for ethvert markedsførings- og kommunikasjonsbyrå vært en spennende oppgave å gå løs på å høyne kirkens merkevareverdi og effekten av denne – dersom kirken valgte å outsource profileringen av sitt fantastiske produkt. En viktig og grunnleggende forutsetning måtte være at kirkens folk ville være villig til å se på kirken nettopp som et produkt som skal selges (kommuniseres). Intet mindre

Når jeg går til gudstjeneste, er det for å finne ro, meditere, høre Guds ord og å oppleve det kristne fellesskapet. Det finner jeg ofte, men ikke alltid. Da, når jeg av og til nesten føler meg provosert over elendig kommunikasjon (i vid forstand – og ikke nødvendigvis av prestens personlige kvaliteter), begynner tankene i stedet å dreie seg om forbedringspotensialer, målgrupper og tiltak – ting som (med forholdsvis enkle grep?) kanskje kunne høyne kvaliteten og gjøre det mer attraktivt både for den primære og sekundære målgruppen å gå i kirken – oftere, og slik at de aller fleste ville oppleve at de får et større utbytte ved sine kirkebesøk og generelt i sitt møte med kirken.

Uten å gå konkret inn på alt det som trolig kunne vært gjort, velger jeg i denne omgang å utfordre kirken. Det dreier seg hverken om å tenke radikalt eller krampeaktig nyskapende, men rett og slett vurdere å engasjere noen av de ”rette” folkene, de med kompetanse på slikt, og for eksempel å underkaste seg en grundig analyse, og deretter spent og åpensinnet imøtese en kompetent og målrettet handlingsplan for nyorientering av kirkens image og kommunikasjon. Igjen, kirkens konfesjoner og teologi ville ikke hatt noen plass i en slik prosess – kun det ”ytre”, men likevel så viktige.

Det er pussige greier dette, men når et kirkebygg skal reises, er det en selvfølge og et krav å engasjere en dyktig arkitekt og en skikkelig entreprenør, noen som kan slikt. Når det kommer til områder som markedsføring og kommunikasjon, kan det nesten virke som at mange tror at dette er noe alle kan, så ”det ordner vi best sjøl” (dette var forsøksvis en spissformulering).Det finnes naturligvis meget tung kompetanse både i og utenfor akademia – også innenfor markedsføring og kommunikasjon. Slik sett er det jo egentlig bare å sette i gang.

En begynnelse kunne kanskje være å etablere en tankesmieprosess for ”nyorientering, kommunikasjon og profilering av kirken”? Når det gjelder mulige deltakere, ville det være et uttall av spennende og høyst kompetente personer som trolig ville finne dette interessant, både innenfor kirken – men også ressurspersoner som er mer perifere eller som til vanlig befinner seg utenfor det kirkelige fellesskapet.

Med dette ønskes Kirken lykke til!

Jeg setter pris på Arne D. Danielsens engasjement for Den norske kirkes kommunikasjonsstrategi. Jeg vil likevel påpeke at dette ikke er en så ukjent problemstilling for kirken som han synes å forutsette. På Kirkemøtet i 2006 ble det lagt fram et omfattende saksdokuemnet om kirkens kommunikasjonsstrategi, se http://www.kirken.no/?event=downloadFile&FileID=9863. Siden har det blitt utformet en kommunikasjonsplattform og Kirkerådet har fått sin kommunikasjonsdirektør. Ved kirkevalgene i 2009 og 2011 ble det brukt flere millioner kroner på profesjonell markedsføring, inklusive TV-reklame. Så helt blanke er ikke Den norske kirke på dette feltet, selv om mye naturligvis kan bli bedre.

Takk til Hegstad for redegjørelse om at kirken faktisk har en kommunikasjonsstrategi.

Forslaget til Kirkemøtet i 2006 er et grunnlagsdokument som peker på historikk, verdigrunnlag og også litt om kommunikasjons- og informasjonsstrategi generelt. Noe mer skal heller ikke et grunnlagsdokument inneholde.

Det som imidlertid hadde vært mer interessant, er å se hvilke strategier og virkemidler som er rådende etter at kommunikasjonsplattformen er vedtatt og kommunikasjonsavdelingen er etablert og formentlig har vært i drift en stund.

Det, som ligger i mine kommentarer, er ikke kun kommunikasjon, selv om dette er nevnt flere steder, men også hvordan kirken fremstår. Når en tusenårig og tradisjonsrik institusjon som kirken skal skape økt interesse for sitt virke og sine tjenester, er det mest sannsynlig ikke nok kun å kommunisere det man har, men også se på det man har, for å si det slik. I andre sammenhenger kalles dette produktutvikling.

Det er ikke imponerende at kirken har en kommunikasjonsplattform. Det er en selvfølge, og man burde naturligvis gjort dette mange år tidligere. Når jeg nevner dristighet og å tørre å gå nye veier, så mener jeg naturligvis ikke kommunikasjon alene, men å tørre å tilpasse produktet enda bedre mot målgruppen, for så å lage en spennende kommunikasjonsstrategi basert på et slikt "nytt" produkt. Merkevarebygging er nøkkelordet, noe som forøvrig Supphellen kan langt mer om enn undertegnede.

Det er i en slik sammenheng forslaget om en tankesmieprosess (det finnes sikkert bedre navn på en slik prosess) kommer inn. Å samle idérike mennesker både innenfra og utenfor kirken og gå gjennom produktet, tenke nye tanker og å tilpasse dette mot målgruppen osv.

Forøvrig siterer jeg her fra min kommentar # 14: "Igjen, kirkens konfesjoner og teologi ville ikke hatt noen plass i en slik prosess – kun det ”ytre”, men likevel så viktige." Det er avgjørende at det grunnleggende ligger fast.

Forøvrig er det betimelig å kommentere at det sier lite eller ingenting om hvor fornuftig, målrettet og riktig kirken satser, selv om den bruker noen millioner på markedsføring av kirkevalgene. Men det sier noe om er at kirken (departementet) er villig til å bruke penger på markedsføring og kommunikasjon – i påkomne tilfeller.

Isolert sett er naturligvis dette positivt, men dog…

Så hvilke konkrete konsekvenser skal denne åndelige krigføringen ha?

konsekvensen kan forhåpentlig bli at som da luther tok kristendommen et betydelig skritt videre kan (kanskje) - en gang i fremtiden, noen fra det lutherske miljøet, tenke tilbake å si, ah, det var det han prøvde å si oss, men vi tok ikke i mot ham :=)

Når DnK en gang i fremtiden ikke lenger kan stikke fingrene ned i statskassen, og opplysningsfondets midler er brukt opp, får vi se hvor dårlig stablet dette teologiske korthuset egentlig er. Uten brutal nytenkning i demokratiske kirkesamfunn, som DnK, råtner alt på rot. Gud er kostet på dør og har mistet all autoritet, da er det den andre som overtar, som i syndefallet.

Demokratiske kristne er kristne som bekjenner navnet, men ikke kraften, disse skal man ikke akseptere i menigheten, sier Paulus, men ingen i TF eller MF skjønner såpass?. (2 Tim 3:5) Det er i dag slike kristne som Paulus advarer mot som leder de fleste kirkesamfunn i dag og konsekvenen er det store frafallet. Som Gud sa til Hanvold da han maste på Hanvold om å gå i gang med TV kallet: "Norge er på vei til helvete på første klasse, når skal du ta tak i kallet jeg har gitt deg?"

Dette demokratiske bedraget i menigheten har allerede fått åndelige og fysiske konsekvenser i form av 22/7 som er et direkte resultat av kjødets gjerninger = heksekraft = demoner, i menigheten. Det har jeg hevdet hele tiden siden 22/7, i forrige uke fikk jeg det endelige beviset for min påstand som spikret verdikjeden av åpenbaringer på 22/7 temaet.

All autoritetsutøvelse i Jesu legeme som ikke er initiert av DHÅ drar heksekraft inn i menigheten. Dette har jeg gjentatt til det kjedsommelig her på VD, but who cares? I morgen kommer syndefloden, la oss spise og drikke?

”I Oslo bispedømme har vi i våre årsplaner satt konkrete mål for økning i gudstjenestedeltakelse. I 2011 var målsettingen en økning på 1 %”, skriver Harald Hegstad.

Harald Hegstad refererer til konkrete målsetninger for vekst i deltagelse på gudstjenester satt av Oslo Bispedømme. Det er spennende, og meg bekjent ikke noe som er vanlig å gjøre i verken menigheter, prostier eller bispedømmer i Dnk. Hvorfor er det bra å konkretisere målsetninger på en slik måte?

Når man har satt seg konkrete målsetninger, så kan man også utarbeide strategier for å nå disse. Skal vi drive mer/annerledes PR? Skal vi utvikle en ”invitasjons-kampanje” der de som allerede går i kirken ”verves” til å invitere med seg noen? Skal vi endre tidspunkter eller profil på gudstjenesten? …og så videre. Menighetenes ressurser kan deretter koordineres for på ulike måter å bidra til å nå målsettingene. Etter perioden er gjennomført kan man da gå tilbake og høste verdifull læring: fungerte strategiene våre? Kom det flere på gudstjeneste? Dersom man har kunnet spore hvordan ulike tiltak fungerte hver for seg kan man få læring i form av ”PR i lokalaviser er bra til noe, men skaffer ikke flere gudstjeneste-gjengere” – eller ”invitasjons-kampanjer leder til kortsiktig vekst, men noe må gjøres for å få de inviterte til å fortsette etter å ha vært på gudstjeneste en gang”. Når erfarte resultater måles opp mot vedtatte målsettinger på denne måten, så kan menigheten lære mye viktig. Slik læring er en uvurdelige ressurs for å finne veien videre.  Slike erfaringsressurser kan i neste omgang samles i en erfaringsbase på prosti, bispedømme eller til og med nasjonalt plan slik at andre menigheter både kan få ideer og se noe om hvor godt ideene har fungert i andre sammenhenger. Slik kan Dnk som organisasjon bli en lærende organisasjon – der hvert lem får del i den læring som andre lem gjør seg. (~alle trenger ikke finne opp kruttet) Så vidt meg bekjent ble prosjektfasen i trosopplæringsreformen bygget opp slik og kirken har gjennom dette gjort seg verdifulle erfaringer med å dra i gang lærings- og endringsprosesser.

Mitt poeng er at Supphellens etterlysning av konkrete målsetninger i kirken treffer et reelt behov som kirken og menighetene må ta innover seg. Å sette konkrete målsetninger er likevel bare en del av en viktig strategi- og læringsprosess. En ting er å sette seg mål. En annen er å finne arbeidsgrep som virkeliggjør målene. Dette fordrer lederskap. Det gjør også en god evaluering av oppnådde resultater.

Når det gjelder Oslo Bispedømmes målsetninger: vi venter spent på statistikken for 2011. På nsd.no ser vi utviklingen for deltagere i gudstjenestene. Fra 2007 til 2009 hadde ordinære gudstjenester i Oslo en nedgang i antall besøkende på 3,9%. Antall deltagere i gudstjenester utenom søn- og helligdager gikk opp med 10,5%. Sammenlagt gikk da antall deltagere på alle gudstjenester ned med 0,54% i denne perioden. 1% økning fra 2010-2011 er derfor et uttrykk for ønske om å snu trenden – det innebærer ca 6000 flere gudstjenestebesøk = 115 flere pr uke. Fordelt på de ulike menighetene i Oslo gir dette en moderat utfordring som er oppnåelig – med godt lederskap, god innsats fra betalte og ubetalte medarbeidere og ikke minst Guds hjelp.

Tilslutt: alle vet at tall er tørt. Det er blekk på papir. Det vi jo snakker om er at kirken ønsker at flere mennesker hører det livgivende og frigjørende Guds Ord og møter den levende og oppstandne Herre Jesus. Gudstjenesten er en viktig arena for dette. Derfor er det rett og godt å arbeide for at flere finner veien til gudstjenesten og finner seg til rette der fordi de opplever det meningsfullt. Å bruke måltall er ikke noe hokuspokus – men hjelper kirken i sin innsats og sin læring. Hegstad skriver i sin bok “Den virkelige kirke : bidrag til ekklesiologien”(2009) at “Menighetsutvikling er et målrettet arbeid for å sette menigheten bedre i stand til å være det den er kalt til å være og gjøre det den er kalt til å gjøre”. Gode måltalls-prosesser vil hjelpe kirken med nettopp dette.