God kommentar fra Simonnes. Nå begynner håndteringen av Norges største trossamfunn å bli tragikomisk. Den norske kirke gjøres til kasteball i en politisk maktkabal hvor alt annet får forkjørsrett enn kirkelige behov eller rasjonalitet.

Håndteringen av kirken i statens portefølje viser hvorfor kirken trenger å riste av seg statlig politisk styring. Hvis ikke kirken får sin frihet snart, havner vel kirkesakene rundt neste sving i Samferdselsdepartementet. Det kan begrunnes det minst like godt som å ha kirken i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Her vet man i hvert fall at man jobber med livsviktige prioriteringer.

Takk til Helge Simonnes for en betimelig kommentar. Jeg hørte nettopp på Her og Nå på P1, og Kyrre Nakkim snakket om den pragmatiske retningen denne regjeringen beveger seg i. Nakkim snakket om arbeidshestene som ikke nødvendigvis hadde de største visjonen for å endre det norske samfunnet. Stort sett dreier deg seg om å styre AS Norge på samme sosialdemokratiske kurs de har gjort de siste fire årene.

Nakkim snakket også om flyttingen av kirkedepartementet, og han trodde at kirkebyråkratene sannsynligvis ikke var særlig glade for å bli flyttet rundt hver gang vi får en ny regjering. Det at Rigmor Aaseruds er nok ikke noe annet enn en pragmatisk justering fordi Anniken Huitfeldt ikke er medlem av Dnk, og det sier mye om hvor stemoderlig Dnk blir behandlet av de ulike regjeringene.

Simonnes er også skuffet over engasjementet for Dnk i sin kommentar Folkekirke uten folk?, men er det mulig å se et mønster i dette? Arbeiderpartiet har nok et større ønske om å kontrollere Dnk heller enn å sørge for at Dnk utvikler seg som et trossamfunn på linje med andre kirker. Vi har hatt et kirkevalg som med rette har blitt kritisert for å være en fiasko, men det har vært viktig for regjeringen at Dnk skulle bevise sin rett til å være selvstendig med å innføre mer demokrati. Johannes Strømstad viste hvordan kirkevalget var en total fiasko da han dokumenterte at folk stemte på kandidater som sto først i alfabetet, og dette er også betegnende for det manglende engasjementet.

Det har også vært mye klaging på at Dnk ikke blir tilstrekkelig prioritert i statsbudsjettet, men dette ser ikke ut til å engasjere nevneverdig. Da Helge Simonnes skrev kommentaren Bare kulturminister, var det ikke en eneste kommentar. Responsen var også laber da Espen Utaker prøvde å dra i gang debatten med Skuffet over statsbudsjettet?, til tross for at innlegget i lang tid var på forsiden under Debattleder har ordet.

Mitt svar på dette er at Dnk har blitt sløvet over at de har fått alle sine bevillinger over statsbudsjettet, og jeg tror det er nødvendig at Dnk skiller seg fra staten og Arbeiderpartiets favn hvis vi skal få en revitalisert kirke.

Helge Simonnes skriver: Vi får tro at dette ikke betyr at Den norske kirke administrativt skal skille lag med livssynssamfunn for øvrig.

Dersom Dnk, i departemental tilhørighet, skiller lag med livssynssamfunnene forøvrig er det et særdeles dårlig signal.  Soria Moria II har programfestet en samlet og bred utredning av religionspolitikk i Norge.  Da er det også viktig at arbeidet med religion og livssyn i Norge holdes samlet i ett departement.  Også fordi det videre arbeidet med stat-kirke forliket berører hele bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge.

I sin forklaring til det åttende bud sier Martin Luther i sin forklaring at vi skal tale vel om vår neste, unnskylde han og ta alt i beste mening. Disse ordene rant meg i hu da jeg leste Helge Simonnes sine nokså syrlige kommentarer i forbindelse med at vår nyutnevnte fornyelsesminister Rigmor Aaserud også skal ha ansvaret for kirkesaker.

Han sier også at han vet lite om hennes kirkelige tilknytning. Hadde han lest nyhetsinnslaget i sin egen avis, hadde han fått vite at hun er kjent for å ha en solid folkekirkelig tilknytning, og at hun dessuten gjorde en stor innsats i forbindelse med gjenoppbygging av Grymyr kirke etter en kirkebrann i 1999.

Etter å ha lest Vårt Lands stert kritiske kommentarer rettet mot statsråd Giske om at han har vært alt for lite kirkeminister, og at han deesuten burde gå fra ministerposten, ville det vært mer naturlig med en litt mer imøtekommende holdning overfor nyutnevnte minister Rigmor Aaserud.

Ville det ikke vært mer naturlig av Vårt Land å ta imot henne med åpenhet og forventning enn å bidra til å surne til miljøet allerede i det øyeblikket hun tiltrer ?

Fornyings- og Administrasjonsdepartementet høres ikke så veldig sprekt  ut, men det er ikke sikkert det er den dummeste plasseringen av kirkeavdelingen fordi:

En av kirkens aller største utfordringer er å rekruttere prester til de drøyt hundre prestestillingene som står ledig rundt om i landet. Og skape rammebetingelser rundt presteyrket som gjør at unge mennesker finner det attraktivt å velge dette yrket i framtiden. I den sammenheng er det ikke uvesentlig at det er fornyings- og administrasjonsdepartementet som huser statens personalsjef, og er det dep som jobber med arbeidstidsforsøk og tilrettelegging i Staten, f.eks seniortiltak mm.

Hvor mye har egentlig kirken fått ut av å være samlokalisert med kulturdepartementet, fint lite. Det er mulig de nye kulturrådgiverne som skal smøres tynt utover bispedømmene kan kalles en slags effekt av denne samlokaliseringen. Men jeg tror de færreste kirkegjengere eller kirkelige ansatte vil merke noe til disse stillingene.

Hvis man kan få en kraftfull arbeidsgiverpolitikk, ovenfor prestene, ut av å være under samme statsråd som de som jobber nettopp med statens personalpolitikk vil det være et mye viktigere løft.

Et siste moment: En hver minister i Fornyings og adminstrasjonsdepartementet vil mangle saker å profilere seg på. "Seniortiltak for statsansatte" eller "felles dataplattform for det offentlige" er ikke veldig gode mediasaker. Kirkefeltet kan bli et kjærkomment markeringsområde for en statsråd som ellers mangler felt å markere seg på.  

Selvsagt var det ikke av kjærlighet til Dnk at Stoltenberg flyttet kirkeavdelingen til et nytt departement, men det er ikke sikkert det blir så ille. 

Stoltenbergregjeringa syner ved mange høve at kyrkja er lite prioritert som noko anna enn  ein sermonimeister. Uttrykk som stemoderleg og kasteball er brukt om regjerings sitt syn på kyrkja og det vart til fulle understreka idag med utnemning av statsrådar. Vonde tunger vil ha det til at kyrkja passande treng å høyre til fornyingsdepartementet. Men det er nok ikkje ønskje om fornying av kyrkja som var utgangspunktet for at kyrkjesaker vart plassert i fornyings og administrasjonsdepartementet. Det er vel  tilfeldig.  Det er ingen grunn til å tru at liberaliseringa av kyrkjepolitikken vil stogge opp med denne statsråden. Det beste ein kan håpe på er at den nye statssråden er mindre styringskåt overfor kyrkja enn det Giske var, og at det vert sett fortgang i arbeidet med å gjere Den norske kyrkja til eit fritt og uavhengig kyrkjesamfunn i samsvar med kyrkjeforliket i Stortinget. Det er det beste vi kan håpe.

Svein Ottar Sandal, Sandane