Fint innlegg, Ragnhild; jeg deler din respekt for Bjørn Helge Sandvei, og har gjort det lenge, både i forhold til dette og generelt som menneske.

Det er gått så mye politikk i "homofilispørsmålet" i norsk kristelighet (som i så mangt, dessverre). Mennesker som Sandvei bidrar til å tydeliggjøre at hele "homofilispørsmålet" er en politisert abstraksjon.

Kirkens tradisjonelle veiledning i samlivsetikken er utfordrende og provoserende , ingen tvil om det. Den utfordrer oss alle til hellighet, til slike fyord som forsakelse og avkall. Slike perspektiver er nærmest fraværende i mye av vår norske, kristelige kultur, og da er det selvsagt rett at det blir urettferdig å kreve at særgrupper som de homofile skal "bære åket" for oss andre.

Sandvei er blant dem som med sin personlighet viser det frigjørende i å velge forsakelse og avkall. Han er attpåtil i stand til å se det som en gave, og slik er han mye mer enn et "alibi" for folk som Espen Ottosen; han er, slik jeg ser det, et forbilde for oss alle i helliggjørelse. Er det tilfeldig at Sandvei også fremstår som et forbilde i vennlighet og ydmykhet? Jeg tror ikke det.

 Typisk problemstilling! "Slik jeg føler at det for meg er riktig å leve, må jo også være riktig for alle andre i min situasjon".

Vi har vel mer eller mindre sagt det alle sammen: "Kan jeg klare dette, så kan alle klare det".

Ikke alt er riktig for alle selv om noen velger å leve slik. Når det kommer til homofile, så er det mange som ser disse som en gruppe av helt like mennesker. Akkkurat som alle andre er disse også svært individuelle, med forskjellig syn på ting i livet.

Enten man er heterofil eller homofil, så kan man tolke bibelen dithen at man skal leve alene i visse situasjoner. Dersom man feks skiller seg (heterofil), så velger svært mange å gå inn i et forhold igjen. Andre velger å være alene fordi de mener at bibelen og dens ord pålegger de dette. Jeg tror at de som velger å leve alene etter en skilsmisse er langt færre en dem som velger å gå inn i nye forhold. Og jeg tror at de homofile som velger å leve alene er langt færre enn dem som velger å leve i et forhold. Uansett så er det viktigste at ingen av disse menneskene kan påstå at de har noe mer rett livsstil enn de andre. Å si noe annet er faktisk å vise manglende respekt for dem som velger å leve annerledes enn en selv.

Man oppnår aldri respekt eller viser sin neste respekt i det man i troens navn påstår at man selv har rett og de andre feil. Skal man selv forvente å få respekt for sitt valg i livet, så er man nødt til å gi sin annerledes neste akkurat samme respekten man selv ofte tar som en selvfølge. Tro er og forblir tro. Forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, legning, osv, er og forblir forskjellsbehandling.

 Her opplever jeg at du i din "typiske problemstilling" beskriver en annen problemstilling enn i sitatet du viser til.

Sandvei bruker ordet "føler" med referanse til at han aldri har følt seg som noe annenrangs menneske som homofil. Tolker jeg deg rett, er vi enige om det er gledelig, og at han heller ikke har noen grunn til det. Uavhengig av hvilke livsvalg han har tatt i forhold til sine homofile følelser.

Derimot sier han ikke noe (som jeg kan se) om hvordan han føler at det er riktig for ham å leve, eller "kan jeg klare dette, så kan alle". Det han beskriver er å være "gitt et ansvar for å leve etisk forpliktet". Det er faktisk noe helt annet. Foreløpig er intet sagt om at dette ansvaret og denne forpliktelsen skulle være enkel å fremholde for seg selv. Eller om man ofte kan "føle for" å leve helt annerledes.

Selvsagt må en hver stå fritt til å gjøre sine verdivalg, ikke minst i sitt eget liv. Men kanskje kan vi være enige om at det er verdivalg, at dette angår grunnleggende verdier i livet? De som kjemper for kirkelig anerkjennelse av homofilt samliv argumenterer da slik? Er det overraskende at de som i vår tid, i vår kultur, sier at de har valgt å leve avholdende begrunner det i grunnleggende verdier, og ikke i "slik føler jeg for"?

Hva dette handler om, er ikke hvordan mennesker innretter sine liv, men hva som kan defineres som kristen veiledning. Du og jeg står fritt til å avvise den som uholdbar, hinsides, hva vet jeg, og innrette livene våre deretter. Men hvem gir oss rett til å definere hva som er kristent? Ja, Bibelen kan tolkes forskjellig, men som med alle tekster gjelder allikevel at det finnes mer og mindre godt begrunnede tolkninger, noe Sandvei kan lære oss en god del om når det gjelder de bibelske tekstene.

Men kan han derfra tilta seg autoritet til å definere hva som er "kristent"? Nei, interessant nok viser han til en totusenårig kirkelige tradisjon. Den må man gjerne få lov å mene hører hjemme på historiens skraphaug. Men kan man uten videre påberope seg å definere kristendom eller kristen veiledning som noe annet enn det har vært i disse to tusen årene? I så fall tiltar vi oss langt mer autoritet enn noen pave i Roma noensinne har hatt i definisjonsmakten om hva kristendom er.

Og det er - muligens - litt dristig.

 Det jeg ønsket å poengtere var utsagnet om at: "Argumentet om at manglende aksept for homofilt samliv krenker homofiles menneskeverd godtar han ikke"

Klart manglende aksept for sitt valg i livet er krenkende for et menneske. Hadde hans eget valg å leve uten partner ikke blitt akseptert, så er dette også krenkende mot han. Jeg regner med at han også har møtt "motstand" og fått tilbakemeldinger fra noen som ikke vil vise aksept for hans sitt valg. Men det er selvfølgelig like lite medmenneskelig som at noen ikke aksepterer homofiles valg når det kommer til å leve med en partner.

Alle som selv ønsker aksept, må også akseptere sin annerledes neste sitt valg. Hvis ikke forventer og krever de mer av andre enn de selv er villige til å gi sin neste. Manglende aksept er alltid krenkende for den det gjelder.

Fint at du tok opp dette, Ragnhild. Det er så viktig at det kommer motforestillinger til det som i løpet av en ganske kort periode har blitt det almenngyldige. I sekulære kretser og i store deler av kristenheten er det forbudt å si at homofile må avstå fra sex. I skolen skal alle lære at homofil sex er normalt (underforstått at avholdenhet er unormalt).

Jeg er interessert i dette fordi jeg har jobbet med bla ungdom: Disse som kan få hele dagen ødelagt om de har fått en ny kvise på nesen. Dette er også perioden da man skal finne sin egen plass i livet, forskjellig fra mors og fars og finne ut av alt som har med autoriteter å gjøre. En kristen ungdom som har lært at homofil praksis er synd, vil lett kunne slites mellom lydighet mot denne verden og lydighet mot Gud.

Når kristne homofile som lever sin legning ut blir forbilder for de unge som evt måtte oppleve samme-sex dragning, så vil jeg anta at det er lett for dem å føle seg presset til å «leve ut», de også.

Når det da plutselig dukker opp andre forbilder, slik det kommer frem i boken "Mine homofile venner" (jeg har heller ikke lest den ennå), så kan kristen ungdom med sammekjønns tiltrekning kanskje oppleve at de har fått noen ukjente hjelpere på veien mot å forankre sin kristne identitet.

I følge innlegget ditt, sier Sandvei: «Jeg har aldri følt at min seksuelle orientering skulle gjøre meg til et annenklasses menneske. Mitt menneskeverd er forankret i at jeg er skapt i Guds bilde. * Og enten man er skapt slik eller sånn i fysisk og psykisk henseende eller med hensyn til seksuell orientering, er man gitt et ansvar for å leve etisk forpliktet på de grunnleggende bibelske normer». (*Uthevningen er gjort av meg).

Sandveis utgangspunkt er altså at han er skapt i Guds bilde og at han ut fra den erkjennelse er forpliktet til å ta etiske valg.

Det er nettopp etikk som er så viktig for ungdommen. Det er derfor de saumfarer de voksnes idealer for å se om de voksne lever moralsk korrekt. Ungdom kan i en periode være strenge mht hva de slipper gjennom nåløyet.

Da er det godt at de kan få andre input enn det som er det sosialt akseptert pr i dag og som gjerne er forskjellig fra den moralske arv mor og far vil gi dem.

Kanskje kan også dagens lærere modnes og våge å lære elevene at avholdenhet også er normalt.

Kanskje lærerne (i den offentlige skolen) til og med kan bli så modige at de våger å lære elevene at også det å tro på Gud er normalt ......

Utrolig flott og viktig bidrag dette!

Jeg kan på et vis identifisere meg med de homofile, selv om jeg aldri selv har slitt med slike dragninger. Det fordi jeg er født annerledes, med et syndrom som har gjort at jeg har gått igjennom mange krevende operasjoner. I tillegg har jeg handikap som jeg må bære i hverdagen. Livet er ikke alltid rettferdig, og mange av oss har ting å kjempe med i hverdagen.

Det kristne menneskeverdet sier at alle er like mye verdt, uansett egenskaper eller prestasjoner. Men det sier også noe mer. Alle mennesker er unike, og vi har ulike roller å spille i fellesskapet. Noen har fått tøffere roller enn andre.

Å innse ens egen verdi handler ikke om å fornekte sin egen annerledeshet, eller normalisere det avvikende, men å godta den situasjonen man er i.

Det er et bedrag mot meg selv, om jeg skulle si at alt er ok. Jeg har en diagnose, og den må jeg forholde meg til på godt og ondt. På samme måte er det for en homofil. Selv om det er slik, er livet ikke over. Midt mellom torner finnes rosene.

Livets kamp for de som skiller seg ut er å gjøre begrensningene om til muligheter. Homofile som kjemper mot sin legning, har en veldig utsatt og sårbar posisjon i samfunnet, og fortjener vår respekt og beundring.

De lærer oss noe om den kampen vi alle kjemper. 

Et tragisk eksempel av folk som missliker Gud så mye at de må tvinge sitt eget bilde av ham inn i sin bitte lille bås av frykt for annerledeshet. Ønsker man et sykere og hardere samfunn, så er slik som å undertrykke minoritetsuttrykk av kjønnsdriften basert på gjensidig respekt og kjærlighet en sikker vei å gå. Her tror jeg vi som samfunn heller har mye å vinne på å gå tvert motsatt vei: Synet på homofili sier noe om vårt forhold til seg selv og egen kropp. Er det dårlig så påvirker det også forholdet til sine medmennesker. ABC for enhver som verdsetter ærlighet og kjærlighet over frykt og intoleranse, om man har det fra selektive bibeltolkinger eller ikke. Som heterofil er ett av mine mål å bli mer bifil, og oppfordrer andre heterofile til det samme. Jeg er sikker på at det vil bidra til en bedre hverdag både for en selv og omgivelsene. Man kan for eksempel starte med et kyss. Ellers må jeg takke Gud for at han ikke er slik som fobikerne vil ha ham til å være.

Jeg har også lyst til å takke Sandvei som med troverdighet viser oss sin kjærlighet og tillit til Gud.  Ved å stole på at Guds gode råd er det beste for ham velger han sølibatet slik som Bibelen anbefaler.

At han møter liten forståelse for dette i et samfunn som anser parforhold for å være den eneste vei til lykke forundrer vel ingen.

Men Sandvei har oppdaget en hemmelighet som han deler med mange andre trossøsken. At veien gjennom lydighet og forsakelse gir fred med Gud.

Vår skaper vet hvem han har skapt og han vet hva vi trenger. Derfor er det aldri galt eller bortkastet liv å velge Guds vei. Tvert i mot fører det til liv og fellesskap med Ham som elsker oss mer enn vi kan fatte.

Kan skrive under på alt du skriver her, Peder. Ja, Sandvei er et forbilde for oss alle i helliggjørelse, og han har alltid fremstått som en helstøpt, frigjort, trygg mann med stor integritet. Er det tilfeldig at Sandvei også er et forbilde i vennlighet og ydmykhet? Så definitivt ikke. Det er alt sammen en del av den samme "La din vilje skje"-prosessen. Det er rart det der, hvor lett det egentlig er å merke når noen søker Guds vilje med hele livet sitt. Da kommer den her Kristus-utstrålingen fram. Jeg tenkte på det i dag, hvordan Sandvei rett og slett er et foredlet menneske, et edelt menneske, for å si det med to utrydningstruede adjektiver.

Hei Sølvi!

Her har du nok overtolket setningen min om at "Argumentet om at manglende aksept for homofilt samliv krenker homofiles menneskeverd godtar han ikke." Det må gå an å avvise et argument på saklig grunnlag, uten at man av den grunn skal beskyldes for å ikke akseptere personen som fremførte argumentet.

Sandvei er opptatt av å møte dem som ikke tenker som ham om disse spørsmålene, med respekt for deres rett til å velge annerledes. I løpet av livet har han møtt flere som har håndtert spørsmålet om homofilt samliv på en annen måte enn han har gjort. Han har også kontakt med noen som lever i homofile parforhold. Og han understreker at det aldri er rett å slå hånden av mennesker, heller ikke når de gjør valg man er uenig i.

For øvrig skriver du, Sølvi at "Uansett så er det viktigste at ingen av disse menneskene kan påstå at de har noe mer rett livsstil enn de andre." Mener du virkelig at ingen av partene har rett? Mener du at Gud både sier at homofilt samliv er synd OG at Gud sier at det ikke er det? Eller mener du at én av gruppene har rett, men at denne gruppen ikke kan si at de har rett, fordi de ikke kan vite noe om hva som er Guds vilje i samlivsspørsmål? Du mener altså at det eneste vi har å orientere oss ut fra er følelsene våre?

Ellers er jeg enig med Peder i at det er interessant at Sandvei henviser til tradisjonen som autoritet i dette spørsmålet. Peder skriver: "Men kan han derfra tilta seg autoritet til å definere hva som er "kristent"? Nei, interessant nok viser han til en totusenårig kirkelige tradisjon. Den må man gjerne få lov å mene hører hjemme på historiens skraphaug. Men kan man uten videre påberope seg å definere kristendom eller kristen veiledning som noe annet enn det har vært i disse to tusen årene? I så fall tiltar vi oss langt mer autoritet enn noen pave i Roma noensinne har hatt i definisjonsmakten om hva kristendom er."

For å klare å ta vare på troen er vi avhengig av den kirkelige trosoverleveringen, tradisjonen. For Bibelen er tekst, og tekster kan tolkes ulikt, slik de liberale protestantiske teologene ganske riktig påpeker. Som kristne er vi forpliktet til å holde fast ved troen vi har fått overlevert, troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble helt alene. Det gikk rimelig greit så lenge lutheranerne, metodistene, anglikanerne osv. var trofaste mot sin egen tradisjon. Når den lojaliteten nå mangler, kollapser systemet. Løpet er kjørt når man gifter seg med folkemeningen i stedet for overleveringen. Kristen tro kan aldri defineres/avgjøres ved flertallsavstemninger, uansett hvor mye demokrati Giske prøver å pumpe inn i Den norske kirke.

De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp dem til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden. Det er tydelig i mange saker, men overtydelig i homofilisaken - etter min mening.

Vennlig hilsen Ragnhild

Bare legget til min kommentar at vi fleste ikke er fri fra frykt, og at Sandvei sikkert er en fantastisk bra fyr i tråd med omtalen. Det har mer med at jeg ikke på noen måte kan forestille meg en Gud som driver dyneløfting og spiller på folks frykt for å avvike fra visse oldtidsidealer. Jeg ser heller på Gud som ren kjærlighet, uten rom for slikt. Altså tvert motsatt av gudsbildet som ofte dyrkes i denne sammenhengen. Følgelig virker det som Gud vet hva han gjør, til tross for protestene.

Gode Bente

Ja, i en postmoderne kultur som vår der kun narrativene, de personlige livshistoriene, har autoritet, er det helt avgjørende at også de sølibatære kristnes fortellinger blir fortalt.

Du skriver at "I sekulære kretser og i store deler av kristenheten er det forbudt å si at homofile må avstå fra sex." Enig med deg i den analysen. I grunnen er det vel blitt forbudt å kreve av noen som helst at de skal avstå fra sex? Når kirken da krever sølibat (seksuell avholdenhet) fra alle som ikke er gift (og de fleste av disse er tross alt heterofile) - da blir det full kræsj med dagens sekulære verdisystem.

I en tid hvor sølibatet nærmest blir sett på som "en skjebne verre enn døden", mener Sandvei at det er nyttig å tenke på hvor mange kristne som til alle tider har valgt denne livsformen. Han mener i følge Vårt Land at særlig den protestantiske tradisjon har hatt en for ensidig propaganda for ekteskapet som den eneste lykke i livet. "Å leve enslig etter Bibelens oppfatning er ikke noe mindreverdig liv, men kan tvert imot gi muligheter for en sosial og kristen innsats som gifte ikke har," minner han om.

Vennlig hilsen Ragnhild

Jeg tror du har rett i at mennesker som står for noe, har noe å lære oss alle. De fleste av oss har noe vi sliter med som kan gjøre livet vanskelig.

Jeg ble enke bare 24 år gammel, gravid. Nå er det alltid vondt for den som sørger. Det er derfor vi har noe som heter sorgarbeid. Men det å være ensom blant andre er en helt spesiell opplevelse. Jeg kjente ingen andre enker på 24 år. Selve enke-tittelen var tung og dra på for den forbant jeg helst med gamle gråhårede damer. Det verste var imidlertid all den uforstand jeg møtte. Uansett hvor jeg var når jeg skulle hygge meg i godt sosialt lag, var det alltid noen som kunne finne på å si: "Hva døde mannen din av?" Mer enn en gang holdt jeg på å sette maten fast i halsen og jeg så på folk med bedende øyne, som om mine øyne ordløst sa: "Vær så snill, ikke plag meg med dette. Jeg har et barn å ta meg samtidig som jeg skal gjøre unna sorgarbeidet. Jeg trenger disse stundene i hyggelig lag uten å bli minnet om den tragedien som har rammet meg og mitt barn."

Ikke en eneste gang opplevde jeg at noen la hånden sin over min og sa: "Unnskyld at jeg spurte. Det må være tungt for deg å bli minnet om dette nå når vi alle skal kose oss."

En periode var det så ille at jeg innbilte andre at jeg hadde fått barnet på si. I den perioden var livet mye lettere, for ingen plaget meg med spørsmål om hvor barnefaren befant seg. Den varte ikke så lenge, denne perioden. Jeg skønte snart at jeg ikke kunne bygge livet på en løgn, så jeg ble nødt å lide meg gjennom mange middager som enke og alltid være beredt til å svare på det vanlige spørsmålet: "Hva døde mannen din av?"

Da årene gikk og jeg ikke giftet meg på nytt, så begynte enkelte å ymte frempå at jeg kanskje led av en sykelig sorg. Ingen tenkte på at jeg ikke var alene. Jeg kunne ikke bare følge hjertes lyster. En evt mann skulle jo passe til barnet også.

Senere, da jeg skrev semestreoppgave på Embetstudiet om sorg hos barn, så klarte jamen noen å finne en merkelapp på det også. Jeg skrev fordi jeg sørget, mente de. (Jeg har vært interessert i dette med sorg siden lenge før jeg traff ham jeg giftet meg med. Det var forskjellen å møte sorg på i by og på land som hadde vekket min interesse).

Jeg skal ikke skrive noe særlig mer om dette, for da trekker jeg fokus bort fra temaet på denne tråden, nemlig at sju homofile som er i mot homofil praksis har latt seg interjuve.

Når jeg nå likevel har valgt å fortelle om dette, så er det fordi det sier noe om hvor klossete folk kan være når de støter på annerledeshet (enker på 24 år). Det sier noe om båstenkning. Vil man ikke gå med strømmen (gifte seg på nytt), så må det feile en noe. Skriver man om noe som har paraller til eget liv, så må det finnes en indre grunn.

Jeg tror at denne boken om homofile som ikke vil leve som homofile, kan nå adskillig lengre enn til homofile og til statskirkelige prester som plutselig er blitt for for vielser av homofile par i kirken.

Hvis ikke homolobbyen tramper den i filler, så tror jeg at denne boken kan gjøre nytte for mange fordi de interjuvede ikke danser etter samfunnets pipe. De har valgt sin egen veg i tåd med sine verdier.

Når du skriver, eller er enig i at det er _ forbudt _ å si at homofile må avstå fra sex, hva tenker du på da? Politiet kommer ikke å tar dere, så det kan ikke være det. Mener dere at det i sekulære kretser og store deler av kristenheten så er ikke ikke folk enig med dere så har dere nok rett, men da blir det hyklersk og snakke om forbudt og at dere tar på dere en offerrolle. Dere krever en rett til si til andre mennesker at de skal avstå fra det som gjør livet verdt og leve, kjærligheten, og dere fremstiller dere som offrene i denne 'narrativen'.

For meg er det uproblematisk at noen velger og avstå fra kjærligheten. Jeg synes det er trist, men det er ikke mitt liv. Det er ikke der debatten står.

Saken er at dere ønsker noe langt mer, dere ønsker og fjerne andres rett til å bli akseptert som dem de er. På grunn av deres moralregler så skal andre måtte leve med mindre rettighter. Hvordan dere får det til å bli moralsk er ett vittnesbyrd om faren ved å tilpasse moral etter en tolkning av en bok istedenfor og analysere moralske spørsmål for dere selv.

Takk for flott innspill, Håvard. Det fikk meg til å tenke på et til aspekt ved Sandveis resonnement. Han ønsker ikke å presentere sin situasjon som tragisk eller dramatisk, og sier:

"Det kan nok hende at en psykolog kunne ha funnet noe om gener og hormoner og arv og miljø i bakgrunnen og barndommen min, men jeg opplever det som forholdsvis uinteressant. Det avgjørende er vel hva jeg gjør med det livet jeg har fått". (min uthevning)

Den harde sannheten er som du skriver at "Alle mennesker er unike, og vi har ulike roller å spille i fellesskapet. Noen har fått tøffere roller enn andre." Og som du skriver: "Livets kamp for de som skiller seg ut er å gjøre begrensningene om til muligheter." Det er nettopp dette Sandvei har fått til, som du kan lese i det forrige svaret mitt "Sølibatet". 

Å gjøre begrensningene om til muligheter, er vel utfordringen for oss alle, uansett hva som er våre begrensninger og problemer, og uansett hvilket liv vi har fått.

Tidligere i sommer la Anne Marie Frøysa ut et dikt som glir rett inn her. Det er skrevet av faren hennes, Kjetil Frøysa, og er formet som en bønn:

Hjelp meg leve det livet eg får.

Hjelp meg leve det livet eg får.

Fyll med kjærleik kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg leve det livet eg får.

Hjelp meg bere den børa eg får.

Fyll med tolmod kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg bere den børa eg får.

Hjelp meg gå på den vegen eg går.

Fyll med visdom kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg gå på den vegen eg går.

Hjelp meg synge den songen eg får.

Fyll med glede kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg synge den songen eg får.

Kjetil Frøysa

Beklager Håvard, jeg brukte for lang tid da jeg skrev til deg, og plutselig var jeg blitt logget ut da jeg trykket på publiserknappen. Jeg får forsøke å huske hva jeg skrev:

Takk for et flott innlegg, Håvard. Du skriver veldig fint om å gjøre begrensningene om til muligheten, og om hvordan de sølibatære homofile "lærer oss noe om den kampen vi alle kjemper" i den sammenheng. Det er nettopp dette Sandvei har klart å få til, når han fremhever de positive sidene ved sølibatet (se min forrige kommentar med tittelen "Sølibatet"). Og ja, også den sammenheng er han et forbilde for oss.

Ellers skriver du: "Alle mennesker er unike, og vi har ulike roller å spille i fellesskapet. Noen har fått tøffere roller enn andre." Det er den harde sannheten. Ingen av står helt fritt til å velge akkurat det livet vi vil ha. Samtidig som ingen av oss er helt overgitt til hvordan ting ble. Vi har alle valg. Det avgjørende er hva vi velger å gjøre med det livet vi har fått. Også dette kommer Sandvei inn på i intervjuet: "Det kan nok hende at en psykolog kunne ha funnet noe om gener og hormoner og arv og miljø i bakgrunnen og barndommen min, men jeg opplever det som forholdsvis uinteressant. Det avgjørende er vel hva jeg gjør med det livet jeg har fått", resonnerer han (min uthevning).

Jeg er veldig glad i lyrikk, og tror at kanskje flere enn meg vil ha glede av dette diktet som Anne Marie Frøysa la ut på bloggen sin i sommer. Det er skrevet av faren hennes, Kjetil Frøysa, og er formet som en bønn:

Hjelp meg leve det livet eg får.

Hjelp meg leve det livet eg får.

Fyll med kjærleik kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg leve det livet eg får.

Hjelp meg bere den børa eg får.

Fyll med tolmod kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg bere den børa eg får.

Hjelp meg gå på den vegen eg går.

Fyll med visdom kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg gå på den vegen eg går.

Hjelp meg synge den songen eg får.

Fyll med glede kvar dag og kvart år.

Ande kom, gjer ditt verk.

Gjer meg livsfrisk og sterk.

Hjelp meg synge den songen eg får.

Kjetil Frøysa

Det med at samfunnet er så homoliberalt er vel en myte? Det har vel heldigvis blitt mer tolerant med tida, men flertallet er vel fortsatt på konservativ side. De mest fanatiske sekulære motstanderne mot homofili virker å ha en tendens til å også være rasister, nynazister eller fulle av hat generelt. Det kan kanskje være noe positivt i at vi som samfunn beveger oss i retning bort fra slike grupperinger? Ihvertfall hvis Gud er større enn han fremstilles i denne sammenhengen...

PS: Blir med og kliner, Morten? Vet ikke om jeg er klar for å gå lenger enn det enda, til tross for all motivasjonen jeg får fra dette formuet :)