Kommentér innlegget «Fellesferie og etterfølgelse»I morgen braker det løs med Korsvei-festival i Seljord i Telemark. I sirkustelt og 2700 andre telt. ”Etterfølgelse” er tema for årets festival. De første ordene Jesus sier til sine disipler er ”Følg meg!”, og ”kom og se”, ikke: ”Tro på meg.” Det er sikkert ikke tilfeldig. ”Tro” er et stort og litt vanskelig ord for mange, har jeg erfart – og det har lett for å sette nettopp egen tro, og egen prestasjon? i fokus. Når Jesus sier ”kom og se”, ”følg meg” blir det annerledes. Det handler om å ta imot en invitasjon til å følge etter, og dermed ha oppmerksomheten rettet mot Jesus, og mot det Jesus gir oppmerksomhet: Hverdagslivet. Relasjonene. De utstøtte.
Følge etter - midt i dagliglivet. Noen ganger betyr det å se Jesus – og kallet – i de enkle, nære og hverdagslige tingene: Mitt daglige arbeide og kollegene der. Tiggeren på gata. Ungene som skal hentes på SFO. Husarbeidet med husbonden en sen kveldstime. Andre ganger handler det om å våge oppbrudd og endring: Gå en helt ny vei. Gjøre noen nye prioriteringer. Hvordan hører vi invitasjonen til etterfølgelse, akkurat der vi er nå?
Jeg satt og tenkte på det i kirken nå sist søndag. Det var Apostel-dagen. Midt i fellesferien. En ganske stille søndag i mange kirker. Der jeg var, satt vi en flokk på størrelse med den første disippelflokken, og vi sang om kallet. Om sårbare og feilende mennesker, som får kallet til å bære verdens største skatt i seg og med seg. Litt overveldende akkurat der og da, men trøstefullt å tenke på hvor skjørt det hele virket i starten og hvordan det har vokst. Så hørte vi fortellingen om hvordan Jesus kalte de første disiplene - ba dem dra ut på sjøen på nytt, på helt feil tid, etter en mislykket fisketur, og prøve på nytt. Begge båtene ble fulle av fisk så de holdt på å synke. Jesus sa: Følg meg - og de slapp det de hadde i hendene og fulgte ham. Tre spørsmål grep tak i meg da jeg satt og hørte på teksten: 1. Er jeg en som er villig til å bli kalt ut av rutinen og rammene jeg lever med og veien jeg ser for meg; bli kalt ut fra grunna og den trygge måten jeg alltid har gjort ting på – og ut på dypet, for å gjøre noe annerledes? 2. Hva var det egentlig som gjorde at disiplene fikk en så stor tillit til Jesus, at de tydeligvis slapp alt de hadde i hendene og reiste seg og fulgte ham? 3. Hva tenkte kona til Peter, svigermoren, og barna hvis han hadde noen – og andre koner, mødre og barn av de han kalte på?
Prestens preken sist søndag var forståelig, oppmuntrende i forhold til å se storheten og kallet i hverdagen og de små ting, og sjelesørgerisk i forhold til vår tilkortkommenhet. Men jeg savnet en refleksjon rundt det radikale og urovekkende i Jesu invitasjon: Kom! Bli med ut i det ukjente, forlat det som binder deg, følg meg og bli menneskefisker!
Denne festivalens tema er etterfølgelse; disippelskap. Taler Shane Clairborne forteller om hvordan han ble født på ny, år etter år, uten at det skjedde noe særlig. Men så kom Gud inn og herpa livet hans. Sammen med noen venner begynte han å lese Bibelen på nytt og finne ut hva det er å følge Jesus. Det førte ham til Philadelphias fattige og hjemløse, og til Calcutta og Irak. Shane lever i en kommunitet hvor de gir etter evne og får etter behov, og søker å leve Guds kjærlighet ut i sin hverdag og sitt lokalmiljø. Da jeg leste boka hans ble jeg inspirert, frustrert, utfordret, glad. Menneskene i ”The Simple Way” formidler et bilde av kristendom og disippelskap som setter dype spor i de som møter dem. Fantastisk! Men hvordan får jeg og vi til det samme, vi som lever mer vanlige A4-liv? Hvordan følge Jesus mitt oppi hverdagskabalen med forpliktelser overfor skole, jobb, barn og foreldre, dugnader og bursdager? Hvordan finner vi balansen mellom å tro at vi må bli som presten Brand hos Ibsen – som følger det han opplever som sitt kall så kompromissløst at det blir ødeleggende både for ham selv og de rundt ham – og bli så komfortable og tilpasset ”verden” at vi ikke hører kallet til oppbrudd og motkultur?
Shane, slik jeg forstår ham, ønsker ikke å gjøre andre motløse eller gi en fasit for hvordan alle skal være disipler. Han sier, klokt nok, at det må den enkelte komme fram til i sitt liv. Som mor Theresa hadde sagt til ham: ”Finn ditt eget Calcutta – det finnes overalt.” Men det er altså et poeng å finne sitt eget Calcutta. Dele Guds kjærlighet og nåde og rettferdighet med de mest sårbare, utstøtte, marginaliserte, der jeg selv er. ”Slutte å klage på den kirken vi er en del av, og begynne å leve den kirken vi drømmer om,” som Shane sier. For meg har Korsvei-festivalene siden 1994 vært den sterkeste erfaringen av kirken jeg drømmer om. Derfor gleder meg stort til å dra på Festival!
